Hopp til hovedinnhold

Fra mitt vinteropphold her i Rio de Janeiro sender jeg mitt første korrespondentbrev til katolsk.no. Brasil er verdens mest folkerike katolske land, og det er et land der troen preger menneskene i en helt annen grad enn i Norge.

Publisert 14. mars 2025 | Oppdatert 14. mars 2025

Den katolske tro kom hit til Brasil med av den portugisiske kolonimakten på 1500-tallet, og den har vært dominerende siden den gang. Så sent som på 1970-tallet regnet hele 90 prosent av befolkningen seg som katolikker, men siden har tallet falt jevnt og trutt. Likevel er rundt halvparten av dagens brasilianere katolske – mange av dem svært aktive kirkegjengere. 

 

 

Det er flere gudshus i Brasil enn skoler og helseinstitusjoner tilsammen. 

Arnt Stefansen

 

80 prosent kristne

Men den katolske kirken får stadig hardere konkurranse fra evangelisk-lutherske trossamfunn, som er særlig aktive blant fattige brasilianere. Fra en oppslutning på bare fem prosent i 1970 har tallet på tilhengere av disse kirkene steget til rundt 30 prosent i dag, og det fortsetter å vokse.  

Til sammen regner altså rundt 80 prosent av innbyggerne her i Brasil seg som kristne. I tillegg kommer jødiske, islamske, hinduistiske og andre trossamfunn. Det gjør brasilianerne til ett av de mest religiøse folk i verden.

Troen sitter dypt i den brasilianske folkesjela, og det kommer til uttrykk på mange vis – for eksempel i folks dagligtale, der Vårherre sjelden er langt unna. 

 

Påkaller Gud oftere

«Se Deus quiser» – «hvis Gud vil», legger man gjerne til når man han uttrykt et ønske, og vil øke sjansen for at det går i oppfyllelse. Andre uttrykk som brukes ofte er «Graças a Deus» – Gud være lovet, «Deus me livre» – Måtte Gud forby og «Vai com Deus» – Må Gud være med deg.

Jeg merker selv at jeg påkaller Gud langt oftere her i Brasil enn jeg gjør i Norge.

Den siste brasilianske folketellingen, fra 2022, viser også med all tydelighet hvor viktig tro og gudsdyrkelse er i dette landet. Det er særlig ett tall som har fått oppmerksomhet i mediene, nemlig tallet på gudshus. Det er nemlig flere gudshus i Brasil enn skoler og helseinstitusjoner tilsammen. Fordelt på ulike religioner og trosretninger finnes det i alt rundt 580 000 steder, der brasilianere og andre kan samles for å påkalle de høyere makter.   

 

Blomster til havets gudinne

Tradisjonen tro startet det nye året med folkefest og fyrverkeri på Copacabana-stranda her i Rio de Janeiro. Ifølge myndighetene deltok nærmere to millioner mennesker på festen, og tro og religion hadde en viktig plass – også der.

En viktig skikkelse i den populære feiringen er nemlig havets gudinne, Iemanja, og for å hylde henne hadde folk kledd seg i hvitt og tatt med blomster som de kastet ut i bølgene. Ifølge tradisjonen er det slik at dersom blomstene flyter ut på havet, er de tatt vel imot og man kan se det nye året lyst i møte. Men dersom bølgene kaster dem tilbake på stranda, er gudinnen misfornøyd og de verste ting kan skje nå i 2025. 

 

Og som den trekkfugl jeg er, setter jeg snart kursen mot mitt kjære Italia. Derfra kommer jeg tilbake med reportasjer og nye korrespondentbrev her på katolsk.no. 

Arnt Stefansen

 

Slavene brakte guder med

Fortellingen om Iemanja har dype røtter i brasiliansk historie. Den er eldre enn staten Brasil, og den starter i Afrika, der Iemanjá var havet og elvenes gudinne i flere stammereligioner.   

Hun kom med slavene over havet for flere hundre år siden, og i møtet med det katolske Brasil fikk hun et nytt liv.

Slavene fra Afrika måtte bryte med sin hedenske tro, og la seg døpe katolsk. Men i det skjulte fortsatte mange av dem å tilbe sine gamle guder, og for å forvirre slaveeierne ga de dem nye navn: Guden Oxalá ble til Jesus Kristus, Iemanjá ble til Jomfru Maria og andre gudeskikkelser ble knyttet til kjente katolske helgener.   

 

Italia neste

Forskerne kaller fenomenet synkretisme, og de slår fast at de såkalte afro-brasilianske religionene i dag har flere millioner tilhengere her i Brasil. I dette kjempelandet, med mer enn 200 millioner innbyggere er de likevel et lite mindretall. 

Nå er fyrverkeriet på Copacabana et blekt minne. Den brasilianske sensommeren er i gang, og høsten står for døra. Og som den trekkfugl jeg er, setter jeg snart kursen mot mitt kjære Italia. Derfra kommer jeg tilbake med reportasjer og nye korrespondentbrev her på katolsk.no.