Følgende tekst fra Markussevangeliet skulle ha blitt lest opp, på forskjellige språk, før pavens katekese:
Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye. (Mark 10,17–22 fra Bibel 2024)
Her følger en oversettelse av katekesen:
«Der skatten din er, vil også hjertet ditt være»
Kjære brødre og søstre,
I dag skal vi se nærmere på et annet av Jesu møter i evangeliene. Denne gangen har det imidlertid intet navn, det mennesket han møter. Evangelisten Markus introduserer det ganske enkelt som «en mann» (10,17). Det dreier seg om en mann som helt fra ungdommen av har holdt budene, men som likevel ennå ikke har funnet meningen med sitt liv. Han er på leting etter den. Kanskje er han av dem som ikke helt har bestemt seg. Riktignok later han til å være et handlekraftig menneske. Det er ikke det vi gjør, våre oppofrelser og erobringer, som egentlig er viktig for om vi er lykkelige, men det vi bærer i vårt hjerte. Når et skip skal lette anker og forlate havnen for å legge ut på åpent hav, kan det være et fantastisk skip med et usedvanlig mannskap, men hvis det ikke drar opp ballasten og ankrene, vil det aldri klare å komme seg av sted. Denne mannen har bygget seg et luksusskip, men han er blitt værende i havnen!
Det er slående at denne mannen ikke har ord for det som er gratis! Alt har en pris. Alt er plikt. For ham er evig liv en arv, noe man får rett til og oppnår, gjennom nøye overholdelse av forpliktelser.
Et lovlydig, men ulykkelig liv
Mens Jesus er ute og går, kommer denne mannen løpende bort til ham, faller på kne for ham og spør: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (vers 17) [«å arve» på norsk, «avere in eredità» altså «ha i arv», på italiensk]. La oss legge merke til verbene: «Hva skal jeg gjøre for å ha evig liv». Ettersom lovlydighet ikke hadde gjort ham lykkelig og sikker på å være blitt frelst, henvender han seg til mester Jesus. Det er slående at denne mannen ikke har ord for det som er gratis! Alt har en pris. Alt er plikt. For ham er evig liv en arv, noe man får rett til og oppnår, gjennom nøye overholdelse av forpliktelser. Men hvilken plass kan kjærligheten ha i et liv levd slik, om enn naturligvis med de beste hensikter?
Jesus ser inn i mannen
Som alltid blir ikke Jesus stående ved det ytre. Mens denne mannen på den ene side fremlegger sitt fine curriculum vitae for Jesus, går Jesus videre og ser inn. Det verbet som Markus anvender er svært betydningsfullt: «så på ham» (vers 21). Nettopp fordi Jesus ser inn i hver og en av oss, elsker han oss slik vi egentlig er. Hva kan han ha sett inni dette mennesket? Hva ser Jesus når han ser inn i oss og elsker oss, tross for vår åndsfraværenhet og våre synder? Han ser vår skrøpelighet, men også vår lengsel om å bli elsket slik vi er.
Jesus elsker denne mannen allerede før han ber ham følge ham. Han elsker ham som han er. Jesu kjærlighet er gratis – akkurat det motsatte av den fortjenestebaserte tenkemåten som dette mennesket var plaget av.
Jesus elsker mannen
Jesus så på ham, står det i evangeliet, og «fikk ham kjær» (vers 21). Jesus elsker denne mannen allerede før han ber ham følge ham. Han elsker ham som han er. Jesu kjærlighet er gratis – akkurat det motsatte av den fortjenestebaserte tenkemåten som dette mennesket var plaget av. Vi er virkelig lykkelige når vi innser at vi blir elsket slik, gratis, av nåde. Og dette gjelder også for vårt forhold til hverandre: Så lenge vi prøver å kjøpe kjærlighet og tigge om hengivenhet, vil disse relasjonene aldri kunne gjøre oss lykkelige.
Jesu forslag: Kvitt deg med det står i veien
Jesu forslag til denne mannen er han skal forandre sin måte å leve og forholde seg til Gud. Jesus anerkjenner jo at det inni ham, som inni alle oss, finnes en mangel. Det er lengselen i vårt hjerte etter å bli elsket. Det finnes et sår som tilhører oss som mennesker, det sår som kjærligheten kan passere gjennom.
For å fylle denne mangelen kan vi ikke «kjøpe» oss anerkjennelse, hengivenhet, anseelse; i stedet må vi «selge» alt som tynger oss ned, for å gjøre vårt hjerte friere. Det har ingen hensikt å fortsette å ta for oss, men heller å gi til fattige, å stille til forføyning, å dele med andre.
Kanskje når vi i dag, nettopp fordi vi lever i en kultur preget av selvtilstrekkelighet og individualisme, føler oss mer ulykkelige er det fordi vi ikke lenger hører noen, som elsker oss aldeles gratis, kalle oss ved navn.
Ikke alene, men sammen!
Til slutt inviterer Jesus denne mannen til ikke å forbli alene. Han oppfordrer ham til å følge ham, til å ha bånd, til å leve i relasjoner. Det er jo bare på denne måten at han kan bryte ut av anonymiteten. Vi kan høre vårt navn bare om vi er i relasjoner, der noen kaller oss ved navn. Hvis vi forblir alene, vil vi aldri høre vårt navn, og vi vil fortsette å være «en mann», anonyme. Kanskje når vi i dag, nettopp fordi vi lever i en kultur preget av selvtilstrekkelighet og individualisme, føler oss mer ulykkelige er det fordi vi ikke lenger hører noen, som elsker oss aldeles gratis, kalle oss ved navn.
Det vi tror er rikdom kan i stedet bare være en byrde som holder oss tilbake. Håpet er at dette mennesket, som hver enkelt av oss, før eller senere vil kunne ombestemme seg og bestemme seg for å legge ut på dypet.
Mannen takker nei, i hvert fall i første omgang
Denne mannen tar ikke imot Jesus innbydelse, og han forblir alene ettersom livets ballast holder ham tilbake på havnen. Tristheten er et tegn på at han ikke har klart å komme seg av gårde. Det vi tror er rikdom kan i stedet bare være en byrde som holder oss tilbake. Håpet er at dette mennesket, som hver enkelt av oss, før eller senere vil kunne ombestemme seg og bestemme seg for å legge ut på dypet.
Bønn
Søstre og brødre, la oss betro til Jesu hjerte alle dem som er bedrøvede og ikke kan bestemme seg, slik at de kan føle Herrens kjærlighetsfulle blikk hvile på seg, han som ser inn i oss med ømhet og blir rørt.
Les mer
