17. Teologiske eller filosofiske refleksjoner over menneskehetens og verdens situasjon kan virke både trettende og abstrakte med mindre de presenteres på ny ut fra vår aktuelle kontekst, som på mange måter er helt ny i menneskehetens historie. Derfor vil jeg – før vi ser på hva troen kan bringe av ny motivasjon og nye fordringer vis-à-vis den verden vi er en del av – foreslå at vi stanser kort for å se hva som foregår i vårt felles hjem.
18. De stadig akselererende forandringene som berører menneskeheten og planeten, kobles i dag med en intensivering i livs- og arbeidsrytmen, som noen på spansk kaller «rapidación». Selv om forandring er del av dynamikken i komplekse systemer, står den hurtigheten som i dag påtvinger seg menneskers aktivitet, i motsetning til den naturlige langsomhet som preger den biologiske evolusjonen. I tillegg kommer det problem at målet med denne raske og uavlatelige forandringen ikke nødvendigvis er rettet mot det felles gode og en bærekraftig og helthetlig menneskelig utvikling. Forandring er noe ønskelig, men blir kilde til uro når den forringer verden og livskvaliteten til en stor del av menneskeheten.
19. Etter en tid med nærmest irrasjonell tillit til fremskrittet og menneskets kapasitet, går en del av samfunnet nå inn i en fase av større bevisstgjøring. Det er en stigende sensibilitet for miljø og naturvern, og det vokser frem en ærlig og smertelig bekymring for det vi gjør med planeten vår. La oss gi et – ganske visst ufullstendig – overblikk over de spørsmål som i dag uroer oss og som vi ikke lenger kan skyve under teppet. Målet er ikke å samle informasjon eller å tilfredsstille vår nysgjerrighet, men å bli smertelig klar over det som skjer med verden, våge å gjøre det til vår personlige smerte, og slik erkjenne hvilket bidrag hver og en kan yte.
I. Miljøforurensning og klimaendringer
Forurensning, avfall og bruk og kast-kultur
20. Noen kilder til forurensning blir mennesker daglig utsatt for. Å være eksponert for luftforurensning utsetter folk for et bredt spekter av helserisikoer – især hos de fattigste – og forårsaker millioner av for tidlige dødsfall. Folk kan for eksempel bli syke av å puste inn store doser røyk fra brensel brukt til koking eller oppvarming. I tillegg kommer den forurensningen som rammer alle, forårsaket av transport, industriutslipp, deponier hvor det oppbevares giftige stoffer som bidrar til å forsure jord og vann, kunstgjødsel, insektmidler, fungicider, ugressmidler og kjemiske midler i landbruket generelt. Teknologi, knyttet til økonomiske interesser, hevder å være eneste løsning på problemene, men er ofte ute av stand til å se de mysteriøse og mangfoldige relasjonene mellom ting, og løser noen ganger ett problem for så å skape andre.
21. Vi må også ta med i beregningen forurensningen søppel forårsaker, inkludert farlig avfall, som finnes i ulike områder. Hvert år genereres hundrevis av millioner tonn med avfall, hvorav mye ikke er biologisk nedbrytbart, meget giftig og radioaktivt avfall: husholdnings- og næringsavfall, avfall fra konstruksjons- og rivningsfelt, fra klinikker, elektronisk avfall og industriavfall. Jorden, vårt hjem, ser mer og mer ut som en enorm søppeldynge. Mange steder sørger eldre mennesker over en gang vakre landskap som nå er oversvømt av søppel. Industriavfall og kjemiske produkter brukt i byer og i jordbruksområder, kan føre til bioakkumulering i organismene til lokalbefolkningen, selv ved lave forekomster av giftstoffer i området. Ofte tas det ingen forholdsregler før virkningene på menneskers helse er blitt irreversibel.
22. Disse problemene er nært knyttet til bruk og kast-kulturen, som rammer både marginaliserte mennesker og de tingene som raskt blir til avfall. For å ta ett eksempel: Størstedelen av alt papir som produseres, blir kastet og aldri gjenvunnet. Det er vanskelig for oss å anerkjenne det forbilledlige i måten det naturlige økosystemet fungerer på: Planter produserer næringsstoffer som gir føde til planteetere; disse ernærer på sin side kjøttetere som produserer betydelige mengder organisk avfall, som igjen gir vekstmuligheter for en ny generasjon planter. Industrisystemet har derimot ikke utviklet en måte å ta imot og gjenbruke overskytende materiale og avfall etter at produksjons- og konsumsyklusen er fullført. Ennå har man ikke tatt i bruk en produksjonsmodell som sikrer ressursene for kommende generasjoner, noe som forutsetter at bruken av ikke-fornybare ressurser begrenses så mye som mulig, at konsumet av dem modereres og utnyttelsen av dem effektiviseres maksimalt, at de gjenbrukes og gjenvinnes. Å behandle dette spørsmålet ville motvirke bruk og kast-kulturen, som til syvende og sist er til skade for hele planeten. Vi fastslår imidlertid at fremskrittene i denne retning fortsatt er meget små.
Klimaet som et felles gode
23. Klimaet er et fellesgode som tilhører alle og er ment for alle. På globalt nivå er det et komplekst system som er forbundet med mange av de mest vesentlige betingelser for menneskelig liv. Det er stor vitenskapelig enighet om at vi står overfor en foruroligende oppvarming av klimasystemet. De siste tiårene har denne oppvarmingen ført til at havnivået stadig stiger, og til en økning av ekstremvær, selv om man ikke kan knytte hvert enkeltfenomen vitenskapelig til en bestemt årsak. Menneskeheten må innse nødvendigheten av å endre livsstil, produksjons- og konsummønster for å bekjempe denne oppvarmingen, i hvert fall de menneskelige årsakene som fremprovoserer og forsterker den. Det stemmer at det også finnes andre faktorer (som vulkansk aktivitet, endringer i jordens bane og rotasjonsakse, solarsyklusen), men tallrike vitenskapelige studier viser at størstedelen av den globale oppvarmingen de siste tiår kan tilbakeføres til den sterke konsentrasjonen av drivhusgasser (karbondioksid, metan, nitrogenoksid og andre), som først og fremst slippes ut på grunn av menneskelig aktivitet. Når konsentrasjonen øker i atmosfæren, forhindrer de at varmen fra solstrålene som reflekteres av jorden, forsvinner i verdensrommet. Problemet forsterkes ved en utviklingsmodell som baserer seg på intensivt bruk av fossil brensel, som er sentralt i det globale energisystemet. En annen tiltagende praksis som også har en effekt her, er endringen i bruken av jord, hovedsakelig ved avskoging til fordel for jordbruk.
24. Oppvarmingen har innflytelse på karbonkretsløpet. Den skaper en ond sirkel som forverrer situasjonen ytterligere, påvirker tilgangen på fundamentale ressurser som drikkevann, energi og jordbruksproduksjon i varmere regioner, og fører til at en del av planetens biologiske mangfold utryddes. Smeltingen av polarisen og isen i høyfjellsområder kan føre til farlige utslipp av metangass, mens forråtnelsen av frosset organisk materiale kan øke utslippene av karbondioksid ytterligere. Situasjonen blir forverret ved tapet av tropisk regnskog, som ellers ville ha bidratt til å redusere klimaendringene. Forurensningen gjennom karbondioksid forhøyer surhetsnivået i havene og truer den marine næringskjeden. Hvis de nåværende tendensene fortsetter, kan dette århundret meget vel bli vitne til ekstraordinær klimaforandring og en hittil ukjent ødeleggelse av økosystemet, med alvorlige konsekvenser for oss alle. En økning i havnivået kan for eksempel skape ekstremt alvorlige situasjoner, når vi tar i betraktning at en fjerdedel av jordens befolkning lever ved eller nær kysten, og at majoriteten av verdens megabyer befinner seg i kystområder.
25. Klimaendringene er et globalt problem med tungtveiende miljøvirkninger og alvorlige sosiale, økonomiske, distributive og politiske dimensjoner. Den representerer en av de viktigste utfordringer menneskeheten står overfor i dag. I løpet av de neste tiår vil konsekvensene antagelig være verst for utviklingslandene. Mange fattige lever i områder som er særlig utsatt for fenomener relatert til oppvarming, og midlene de har til å forsørge seg, er i stor grad avhengige av naturlige reserver og såkalte økosystemvirksomheter, som landbruk, fiske og skogsbruk. De har ingen finansielle eller andre ressurser som gjør dem i stand til å tilpasse seg klimaendringene eller møte naturkatastrofer, og de har knapt tilgang på sosiale tjenester og forsikring. For eksempel fører endringer i klimaet til dyre- og plantemigrasjon, dette skader igjen levebrødet for de fattigste, som så blir tvunget til å forlate sine hjem, med den usikkerhet rundt egen og barnas fremtid dette medfører. Det har vært en tragisk økning i antallet migranter som flykter fra elendighet gjort verre av miljøødeleggelser, og som ikke anerkjennes som flyktninger i internasjonale avtaler; de bærer tapet av de liv de har forlatt, uten noen form for rettslig beskyttelse. Dessverre er det en utbredt likegyldighet overfor disse tragediene som nå finner sted i ulike deler av verden. Våre manglende reaksjoner på det dramaet våre brødre og søstre befinner seg i, er et tegn på tapet av den ansvarsfølelse overfor våre medmennesker som ethvert sivilt samfunn bygger på.
26. Mange av dem som har mer ressurser og økonomisk og politisk makt, synes fremfor alt å konsentrere seg om å tilsløre problemene eller skjule symptomene og bare forsøke å redusere enkelte negative konsekvenser av klimaendringene. Men mange av disse symptomene tyder på at effektene vil bli stadig verre dersom vi fortsetter med dagens produksjonsmodeller og konsumvaner. Derfor er det påtrengende nødvendig å utvikle politiske programmer for i de kommende år drastisk å redusere utslippene av karbondioksid og andre sterkt forurensende gasser, for eksempel ved å erstatte fossilt brensel og utvikle kilder til fornybar energi. På verdensbasis er tilgangen til ren og fornybar energi minimal. Det er fortsatt nødvendig å utvikle adekvate teknologier for lagring. Noen land har gjort vesentlige fremskritt, selv om de fortsatt har langt igjen før de når betydelige proporsjoner. Det har også vært investert i produksjonsmåter og transportmidler som forbruker mindre energi og krever mindre mengder råstoff, så vel som i metoder for bygging og renovering av bygninger som gjør dem mer energieffektive. Men disse gode praksisene er langt fra å bli allmenne.
II. Vannspørsmålet
27. Andre indikasjoner på den aktuelle situasjon har å gjøre med tappingen av naturressursene. Vi vet meget vel at det er umulig å opprettholde dagens konsumnivå i industrilandene og de rikeste samfunnslagene, hvor vanen med å bruke og kaste har nådd hittil ukjente nivåer. Utnyttelsen av planeten har allerede overskredet jordens tålegrense uten at vi har løst fattigdomsproblemet.
28. Rent drikkevann er et spørsmål av primær betydning, for det er uunnværlig for menneskelivet og opprettholdelsen av økosystemene på land og i havet. Ferskvannskildene er nødvendige for helsevesen, landbruk og industri. Tilgangen til vann har i lange tider vært konstant, men nå overstiger etterspørselen i mange tilfeller tilførselen, noe som har både kortsiktige og langsiktige følger. Storbyer som er avhengige av store vannreservoarer, har erfart perioder med knapphet på vann, og i kritiske øyeblikk har ikke disse alltid blitt administrert med tilstrekkelig styring og upartiskhet. Knapphet på vann berører i særlig grad Afrika, hvor store deler av befolkningen ikke har adgang til rent drikkevann eller utsettes for tørkeperioder som vanskeliggjør landbruksproduksjonen. I noen land finnes det vannrike regioner og samtidig andre som lider under alvorlig vannmangel.
29. Et spesielt alvorlig problem som daglig krever flere liv, er kvaliteten på det vannet som fattige har tilgang på. Blant fattige er det mange sykdommer som skyldes dårlig vann, inkludert slike som forårsakes av mikroorganismer og kjemiske substanser. Dysenteri og kolera, som henger sammen med dårlig hygiene og dårlig vanntilgang, spiller en betydelig rolle i sykdommer blant barn og barnedødelighet. Grunnvannet trues mange steder av forurensing fra visse former for råstoffutvinning, landbruk og industri, især i land hvor reguleringer og kontroll svikter. Det er ikke bare et spørsmål om avfall fra industrien. Vaskemidler og kjemiske produkter som brukes av befolkningen, siver mange steder i verden fremdeles ut i elver, sjøer og hav.
30. Mens kvaliteten på det tilgjengelige vannet stadig forverres, er det noen steder en tendens til å privatisere denne knappe ressursen og gjøre den til en vare som er underkastet markedets lover. I virkeligheten er tilgangen til sikkert drikkevann en fundamental og allmenn menneskerett, siden den er grunnleggende nødvendig for menneskers overlevelse og som sådan en betingelse for å utøve andre menneskerettigheter. Vår verden har en stor sosial gjeld overfor fattige som ikke har tilgang til drikkevann, for det vil si å nekte dem retten til liv som er forankret i deres umistelige verdighet. Denne gjelden kan til dels betales gjennom økonomiske bidrag for å forsyne de fattigste med rent vann og sanitære tjenester. Men sløsingen med vann fortsetter, ikke bare i industrilandene, men også i utviklingsland med rikelige vannreserver. Dette viser at vannproblemet til dels også er et spørsmål om opplæring og kultur, siden bevissthet om alvoret i denne oppførselen mangler i en sammenheng med stor urettferdighet.
31. Større vannmangel vil føre til øking i prisene på matvarer og andre produkter som avhenger av vannforbruk. Noen forskere advarer mot muligheten for akutt vannmangel innen få tiår hvis det ikke nå blir tatt affære. Miljø-ødeleggelsene kan komme til å påføre milliarder av mennesker skade; det ligger også i kortene at når store multinasjonale selskaper kontrollerer vannet, kan dette bli en viktig kilde til konflikter i vårt århundre.23
III. Tap av biologisk mangfold
32. Jordens ressurser blir også plyndret gjennom en forståelse av økonomi og kommersiell og produktiv virksomhet som utelukkende har kortsiktig gevinst for øye. Tapet av skog og annen vegetasjon medfører også tap av arter som i fremtiden kunne vært svært nyttige ressurser, ikke bare som føde, men også for å kurere sykdommer og til mye annen bruk. Forskjellige arter inneholder gener som kunne ha en fremtidig nøkkelfunksjon i å avhjelpe menneskelige behov eller løse miljøproblemer.
33. Men det holder ikke å tenke på ulike arter utelukkende som mulige nyttige «ressurser», og glemme at de har en verdi i seg selv. Hvert år forsvinner tusenvis av plante- og dyrearter som vi ikke lenger kan kjenne, som våre barn ikke kan se, fordi de er gått tapt for alltid. Det store flertall dør ut av grunner som har å gjøre med menneskelig aktivitet. På grunn av oss er det tusenvis av arter som ikke lenger vil forherlige Gud med sin eksistens, heller ikke formidle sitt budskap til oss. Det har vi ingen rett til.
34. Det uroer oss sannsynligvis å høre om pattedyr og fugler som dør ut, siden de er mer synlige. Men skal økosystemet fungere godt, er også sopp, alger, mark, insekter, reptiler og et utallig mangfold av mikroorganismer nødvendige. Arter som er tallmessig få og vanligvis forblir ubemerket, spiller en avgjørende viktig rolle for å opprettholde likevekten et bestemt sted. Mennesker må gripe inn når et geosystem kommer i en kritisk fase. Men i dag har den menneskelige inngripen i den komplekse virkeligheten som naturen er, nådd et slikt omfang at de menneskeskapte katastrofene på ny krever inngripen, slik at den menneskelige aktivitet blir allestedsnærværende, med all den risiko det medfører. Det oppstår en ond sirkel hvor menneskers inngripen for å løse et problem, hyppig forverrer situasjonen. Det er for eksempel mange fugler og insekter som forsvinner på grunn av agrotoksiner i landbruket. Men de var nyttige for landbruket og må erstattes gjennom andre teknologiske løsninger, som igjen kan vise seg å være skadelige. Det er prisverdig og beundringsverdig at vitenskapsmenn og teknikere anstrenger seg for å finne løsninger på de menneskeskapte problemene. Men når vi betrakter verden, må vi fastslå at graden av menneskelig intervensjon – som ofte står i finansenes og konsumets tjeneste – faktisk bidrar til å gjøre verden mindre rik og vakker, stadig mer begrenset og grå, mens teknologiutviklingen og konsumtilbudet samtidig grenseløst går videre. Slik virker det som om vi bestreber oss på å bytte ut en uerstattelig og ugjenkallelig skjønnhet med noe vi selv har skapt.
35. Når de økologiske konsekvensene for en bedrift utredes, ser man gjerne på virkningen for jorden, for vannet og luften, men det blir ikke alltid foretatt en grundig undersøkelse av virkningen på det biologiske mangfoldet, som om tap av enkelte arter eller grupper av dyr og planter var av mindre betydning. Motorveier, nydyrking, inngjerding, damanlegg og andre konstruksjoner tar gradvis over habitat, og mange ganger splittes disse opp på en slik måte at dyrepopulasjonen ikke kan vandre fritt, slik at enkelte arter trues av utrydding. Det finnes alternativer som kan svekke virkningen av disse konstruksjonene – som å lage biologiske korridorer – men få land viser en slik omtanke og fremsynthet. Når enkelte arter blir brukt kommersielt, undersøke man ikke alltid hvordan de formerer seg for å hindre overdreven redusering i bestanden med tilhørende ubalanse i økosystemet.
36. Vern av økosystemet forutsetter langsiktighet, når man søker rask og enkel profitt, har ingen virkelig interesse av å bevare det. Men prisen for skadene den slags egoistisk skjødesløshet forårsaker, er mye høyere enn den økonomiske fordelen man kan oppnå. Når visse arter går tapt eller skades alvorlig, snakker vi om verdier som overgår enhver kalkyle. Derfor kan vi bli stumme vitner til stor urettferdighet hvis vi tenker at vi kan oppnå store fordeler ved å la resten av menneskeheten – både dagens og morgendagens – betale de svært høye omkostningene for miljøødeleggelsene.
37. Noen land har gjort fremskritt ved å etablere reservater på land og i havet hvor all menneskelig intervensjon som kan endre deres karekteristika eller forfalske deres opprinnelige beskaffenhet, er forbudt. I bevaringen av biologisk mangfold insisterer spesialistene på nødvendigheten av å rette særlig oppmerksomhet mot soner som er rike på stedegne, sjeldne og dårlig beskyttede arter. Enkelte steder trenger bedre beskyttelse på grunn av den store betydning de har for det globale økosystemet, eller fordi de representerer viktige vannreserver og slik opprettholder andre former for liv.
38. La oss for eksempel nevne noen av planetens lunger som er rike på biologisk mangfold, Amazonas og Kongobassenget, eller de store grunnvannsforekomstene og isbreene. Vi vet hvor viktige disse stedene er for hele jorden og for menneskehetens fremtid. Økosystemene i regnskogen har et stort og komplekst biologisk mangfold, som det nesten er umulig å kjenne fullt ut, men når disse skogene brennes eller raseres for å kultiveres, vil utallige arter i løpet av få år gå tapt, og arealene ofte forvandlet til tørr ørken. Det er en delikat balansegang å snakke om disse områdene, for vi kan ikke overse de store globale økonomiske interessene som, under dekke av å ville beskytte områdene, undergraver enkelte lands suverenitet. Det eksisterer faktisk «forslag om å internasjonalisere Amazonas, som kun tjener multinasjonale selskapers økonomiske interesser».24 Det er prisverdig at internasjonale byråer og organisasjoner i sivilsamfunnet retter oppmerksomhet mot disse sakene og vekker befolkningen til kritisk medvirkning – ved å ta i bruk legitimt press – for at den enkelte regjering skal innfri sin egen og ikke-delegerbare plikt, nemlig å ta vare på landets miljø og naturlige ressurser uten å la seg kjøpe av tvilsomme lokale eller internasjonale interesser.
39. Erstatningen av naturskog med treplantasjer, som stort sett er monokulturer, er sjelden gjenstand for adekvat analyse. Den kan medføre stor skade på det biologiske mangfoldet som de nye artene ikke kan forenes med. Også våtmarkene som forvandles til kulturlandskap, taper det enorme biologiske mangfoldet de huser. Det er også bekymringsfullt at økosystemet med opphav i mangrovesumpene forsvinner.
40. Havene inneholder ikke bare størstedelen av planetens vann, men også majoriteten av det omfattende mangfoldet av livsformer, mange av dem ennå ukjente for oss og truet av ulike årsaker. Marint liv i elver, sjøer og hav, som er matfatet til en stor del av jordens befolkning, skades av ukontrollert fiske som fører til drastisk reduksjon av enkelte arter. Likevel får former for fiskefangst utvikle seg hvor man kaster bort store deler av fangsten. Ulike former for marine organismer som vi overhode ikke tenker på, er også truet, som enkelte former for plankton, som er en meget viktig komponent i den marine næringskjeden og som arter som tjener til mat for oss, er avhengig av.
41. I tropiske og subtropiske hav finner vi korallrev som har samme betydning for havet som urskogen har for jorden, for de rommer omkring en million arter, blant annet fisk, krabber, bløtdyr, svamper og alger. Andre av verdens korallrev er alt sterile og i vedvarende tilbakegang: «Hvem har gjort den vidunderlige verdenen i havet til en livløs og fargeløs undervannskirkegård?»25 Dette fenomenet skyldes i stor grad forurensning som når havet som en konsekvens av avskoging, monokulturer i landbruket, industriavfall og destruktive metoder for fangst av fiske, især bruk av cyanid og dynamitt. Det forsterkes ved stigningen i havtemperaturen. Alt dette hjelper oss til å se at enhver inngripen i naturen kan ha konsekvenser som vi ikke umiddelbart ser, og at prisen for visse former for utnyttelse av ressurser er ødeleggelser som til sist når helt ned til havbunnen.
42. Det er nødvendig å investere mye mer i forskning for å forstå bedre hvordan økosystemene fungerer og analysere på en adekvat måte de forskjellige variablene forbundet med enhver betydningsfull modifisering av miljøet. Fordi alle skapninger er forbundet med hverandre, må hver enkelt verdsettes med kjærlighet og respekt, for alle levende skapninger er avhengig av hverandre. Hvert territorium har et ansvar for å ta vare på denne familien, og bør derfor foreta en detaljert opptelling av de arter som holder til der, for å utvikle programmer og strategier for vern av disse, med særlig omsorg for utryddingstruede arter.
IV. Nedgang i menneskers livskvalitet og sosialt forfall
43. Når vi tar i betraktning at også mennesket er en skapning i denne verden med rett til liv og lykke, og dessuten besitter en spesiell verdighet, kan vi ikke la være å se nærmere på hva miljø-ødeleggelsene, aktuelle utviklingsmodeller og bruk og kast-kulturen har å si for menneskelivet.
44. I dag observerer vi for eksempel den grenseløse og uregjerlige veksten i mange byer som er usunne å bo i, ikke bare på grunn av forurensning fra giftige utslipp, men også som et resultat av urbant kaos, transportproblemer og visuell forurensning og støy. Mange byer er store, ineffektive strukturer som forbruker uforholdsmessig mye energi og vann. Det finnes kvartaler som er overfylte og kaotiske uten tilstrekkelig med grøntområder, selv om de nylig er oppført. Det er ikke meningen at vi som befolker denne planeten, skal invaderes av stadig mer betong, asfalt, glass og metall og fratas muligheten for direkte kontakt med naturen.
45. I enkelte områder, både på landet og i byer, har privatisering av landområder ført til at innbyggernes tilgang til særlig vakre områder er begrenset. Andre steder skaper man «økologiske» boligområder som bare er til nytte for de få, og hvor man forsøker å holde andre ute så de ikke forstyrrer denne kunstige roen. En vakker by med mange velstelte grøntområder finner man ofte bare i «trygge» områder, men ikke i de mer skjulte sonene hvor de marginaliserte holder til.
46. De sosiale dimensjonene av globale endringer inkluderer effekten av teknologiske nyvinninger på arbeid, sosial ekskludering, ulik fordeling og forbruk av energi og andre tjenester, sosial fragmentering, økt vold og fremveksten av nye former for sosial aggresjon, narkotikahandel, stigende rusmisbruk blant unge mennesker og tap av identitet. Dette er blant annet tegn på at veksten de siste to hundre år ikke i alle henseender har vært et sant og helhetlig fremskritt og en forbedring av livskvaliteten. Noen av disse tegnene er også symptomer på et reelt sosialt forfall, et stille brudd i båndene som sosial integrasjon og samhørighet knytter.
47. I tillegg kommer media og digital kommunikasjon som, når den blir allestedsnærværende, ikke fremmer evnen til å leve med klokskap, til å gå i dybden og til å vise generøs kjærlighet. I denne sammenhengen risikerer de gamles visdom å gå tapt i strømmen av støyende informasjon. Dette gjør at vi må anstrenger oss for at disse kommunikasjonsmidlene skal bidra til en ny kulturell utvikling for menneskeheten, ikke bli til en trussel mot dens største rikdom. Sann visdom, som er et produkt av refleksjon, dialog og det generøse møtet mellom personer, kan aldri oppnås gjennom en ren opphopning av data som overmetter og fordunkler, en slags mental miljøforurensning. Samtidig ser vi tendenser til at virkelige relasjoner til andre med alle de utfordringer de innebærer, blir erstattet av en type internettkommunikasjon som tillater å velge eller eliminere relasjoner alt etter behag. Slik oppstår en ny type kunstige følelser som har mer å gjøre med apparater og skjermer, enn med mennesker og med naturen. Dagens medier tillater deling og formidling av kunnskap og inntrykk. Men iblant hindrer de oss også i direkte kontakt med den andres angst, uro og gleder, og med kompleksiteten i den andres personlige erfaring. Derfor må det ikke forundre oss at det samtidig med det overveldende tilbudet disse produktene gir oss, også vokser frem en dyp og melankolsk utilfredshet hva mellommenneskelige relasjoner angår, eller skadelig ensomhet.
V. Global urettferdighet
48. Det menneskelige og det naturlige miljøet forverres parallelt, og vi kan ikke nærme oss miljø-ødeleggelsene på en sakssvarende måte hvis vi ikke ser på årsaker relatert til menneskelig og sosialt forfall. Faktisk er det slik at forfallet i miljøet og i samfunnet især rammer de svakeste på jorden: «Både dagligdagse erfaringer og vitenskapelig forskning viser at det er de fattige som i størst grad lider under de mest alvorlige konsekvensene av miljø-ødeleggelsene.»26 For eksempel rammer tappingen av fiskebestanden hardest dem som lever av småskala fiske uten muligheter til å erstatte det med noe annet. Forurensningen av vann rammer også de fattigste som ikke har mulighet til å kjøpe flaskevann, og økningen i havnivået går hovedsakelig utover den fattige kystbefolkningen som ikke kan dra noe annet sted. Effektene av den aktuelle ubalansen viser seg også i at mange fattige dør i ung alder i konflikter som skyldes ressursknapphet, og i mange andre problemer som ikke har tilstrekkelig plass på den globale agendaen.27
49. Jeg vil gjerne påpeke at man ofte ikke har en klar bevissthet om de problemene som særlig rammer de ekskluderte. De utgjør majoriteten av jordens befolkning, milliarder av mennesker. De nevnes i dagens internasjonale politiske og økonomiske diskusjoner, men ofte virker det som om deres problemer ses på som et appendiks, et spørsmål som tas opp av plikt eller bare perifert – om de da ikke betraktes som et plagsomt vedheng. Når det kommer til handling, er det i praksis slik at de ofte havner på siste plass. Dette skyldes til dels at mange akademikere, opinionsdannere, medie- og maktsentra holder til langt fra dem i isolerte byområder uten å komme i direkte kontakt med deres problemer. De lever og resonnerer ut fra et komfortabelt utviklingsnivå og med en livskvalitet som ligger langt over det majoriteten av verdens befolkning kan ha håp om å oppnå. Denne mangelen på fysisk kontakt og møte, som delvis favoriseres av byenes desintegrasjon, kan føre til en nummen samvittighet og til å ignorere deler av virkeligheten med basis i tendensiøse analyser. Denne holdningen går iblant hånd i hånd med en «grønn» diskurs. Vi må imidlertid innse at en sann økologisk tilnærming alltid må være en sosial tilnærming som inkluderer rettferdigheten i miljødiskusjonene, for å lytte til både de fattiges og jordens klage.
50. I stedet for å løse de fattiges problemer og tenke over hvordan verden kan bli annerledes, er det noen som ikke har annet å foreslå enn en reduksjon i fødselsraten. Det mangler ikke på internasjonalt press overfor utviklingsland som gjør økonomisk bistand avhengig av politiske bestemmelser om «reproduktiv helse». Men «selv om det stemmer at en ulik fordeling av befolkning og tilgjengelige ressurser kan skape hinder for utvikling og en bærekraftig bruk av miljøet, må man også erkjenne at demografisk vekst er helt og fullt forenlig med en helhetlig og solidarisk utvikling».28 Å legge skylden på befolkningsveksten i stedet for på andres ekstreme og selektive forbruk, er en måte å skygge unna problemene på. Det er et forsøk på å legitimere den nåværende fordelingsmodellen, hvor et mindretall ser seg berettiget til et konsum som aldri kan universaliseres, for planeten vil ikke engang være i stand til å ta imot avfallet fra et slikt konsum. Dessuten vet vi at omtrent en tredjedel av all mat som produseres, blir kastet, og at «mat som kastes, er som stjålet fra de fattiges bord».29 Uansett er det på sin plass å rette oppmerksomheten mot ubalansen i befolkningstetthet både på nasjonalt og globalt nivå, ettersom en økning i forbruket vil føre til komplekse situasjoner regionalt på grunn av samspillet mellom ulike problemer knyttet til miljøforurensning, transport, avfallshåndtering, tap av ressurser og livskvalitet.
51. Den sosiale urettferdigheten rammer ikke bare enkeltpersoner, men hele land, og tvinger oss til å tenke på en etikk for internasjonale relasjoner. Det finnes virkelig en «økologisk gjeld» – især mellom Nord og Sør – knyttet til ubalansen i handel og konsekvensene på økologiens område, og også knyttet til visse lands uproporsjonelle forbruk av naturressurser opp gjennom historien. Eksporten av råstoff ment å tilfredsstille markeder i det industrialiserte Nord, har forårsaket lokale skader som kvikksølvforgiftning i gullgruvedrift eller svoveldioksidforgiftning i kobberutvinning. Man må også ta i betraktning at miljørommet over hele verden er blitt brukt til å deponere avfall i form av klimagassutslipp, som er samlet opp i løpet av to århundrer og har skapt en situasjon som i dag berører samtlige land i verden. Oppvarmingen som er forårsaket av det enorme konsumet i noen av de rike landene, har virkninger i de fattigste delene av verden, især Afrika, hvor temperaturstigningen sammen med tørke har katastrofale følger for landbruket. I tillegg kommer skadene som følger av eksporten av faste og flytende giftstoffer til fattige land, og forurensningen som produseres av selskaper i mindre utviklede land og som selskapene aldri kunne ha tillatt seg i landene som tilfører dem kapital: «Vi slår fast at det ofte er multinasjonale selskaper som handler slik. Her tillater de seg å gjøre ting de ikke har lov til i utviklede land i den såkalt første verden. Ofte er det også slik at de, etter å ha avsluttet virksomheten og trukket seg ut, etterlater seg stor menneskelig og miljømessig skade, som arbeidsledighet, døde byer, utarmede naturressurser, avskoging, ødelagt landbruk og kvegavl, kratre, istykkerrevne høyder, forurensede elver og litt sosialt arbeid som ikke er bærekraftig.»30
52. Fattige lands utenlandsgjeld brukes til å kontrollere dem, men det samme er ikke tilfelle med den økologiske gjelden. Utviklingsland, hvor det meste av biosfærens viktige ressurser finnes, fortsetter å gi næring til utviklingen i rikere land på bekostning av sin egen nåtid og fremtid. Jorden til de fattige i Sør er rik og lite forurenset, men adgangen til eierskap av goder og ressurser til å møte de mest nødvendige behov, nektes dem av et perverst system av kommersielle interesser og eierskap. Utviklede land burde hjelpe til å betale denne gjelden gjennom betydelige begrensninger i konsumet av ikke-fornybar energi og ved å hjelpe fattigere land til å støtte politikk og programmer for en bærekraftig utvikling. De fattigste regionene og landene er dårligere i stand til å ta i bruk nye modeller for å redusere miljøødeleggelser fordi de mangler midler til å utvikle nødvendige prosesser og dekke kostnadene. Vi må fortsatt være klar over at hva klimaendringer angår, er ansvaret differensiert. Som biskopene i USA har uttrykt det, må fokus rettes mot «de fattiges, de svakes og de sårbares behov i en debatt som ofte domineres av de mektiges interesser».31 Vi må styrke bevisstheten om at vi er en eneste menneskelig familie. Det finnes ingen grenser eller gjerder, politiske eller sosiale, som vi kan gjemme oss bak, og det er enda mindre rom for å globalisere likegyldigheten.
VI. Svak respons
53. Disse situasjonene får søster jord til å rope sammen med alle de andre som er latt i stikken i denne verden, og trygle om at vi endrer kurs. Aldri tidligere har vi skadet og mishandlet vårt felles hjem på samme måte som de siste to hundre årene. Men vi er kalt til å være redskapene til Gud vår Far, slik at planeten vår kan bli det han ønsket da han skapte den, og slik oppfylle hans plan for fred, skjønnhet og overflod. Problemet er at vi ennå ikke har en kultur å møte denne krisen med. Vi mangler et lederskap som er i stand til å peke ut en ny vei og møte dagens behov på en måte som inkluderer alle og som ikke er til skade for kommende generasjoner. Det er uomgjengelig nødvendig å etablere et juridisk rammeverk som kan sette klare grenser og sikre beskyttelsen av økosystemet, ellers vil de nye maktstrukturene basert på det tekno-økonomiske paradigmet ikke bare ødelegge politikken, men også friheten og rettferdigheten.
54. Det er påfallende hvor svak responsen fra internasjonal politikk er. Politikkens underordning under teknologien og økonomien viser seg i den manglende suksessen til toppmøter om miljø. Det er altfor mange særinteresser, og økonomiske interesser seirer for lett over det felles gode og manipulerer informasjon så egne prosjekter ikke blir stanset. Aparecida-dokumentet krever at «kommersielle interesser som i strid med fornuften ødelegger livets kilder, skal ikke ha forrang når det gjelder inngrep i naturens ressurser».32 Alliansen mellom økonomi og teknologi ender opp med å sette alt som ikke har umiddelbar interesse for dem, til side. Dermed kan man bare forvente overfladisk retorikk, sporadiske utslag av filantropi og likegyldige uttrykk for bekymring for miljøet, mens ethvert seriøst forsøk fra sosiale organisasjoner på å innføre endringer, blir sett på som irritasjonsmomenter fra romantiske utopister eller hindringer som må omgås.
55. Gradvis har enkelte land gjort betydelige fremskritt i å utvikle mer effektiv kontroll og et mer reelt antikorrupsjonsarbeid. Den økologiske sensibilitet har vokst, selv om det ikke er nok til å endre skadelige forbruksvaner, som heller later til å øke enn å avta. Et enkelt eksempel er den økte bruken av og styrken i klimaanlegg. Markedene som søker en umiddelbar profiterer, stimulerer etterspørselen ytterligere. En utenforstående som studerte vår verden, ville undres over en slik adferd, som iblant virker suicidal.
56. I mellomtiden fortsetter økonomiske makter å rettferdiggjøre det aktuelle globale systemet, hvor spekulasjon og finansiell gevinst har prioritet, men helhetstenkning og effektene for menneskets verdighet og miljøet later til å bli ignorert. Her ser vi hvor nært forbundet miljøforfall og menneskelig og etisk forfall er med hverandre. Mange vil hevde at de ikke bevisst gjør noe galt fordi stadige distraksjoner fratar oss motet til å se hvor begrenset og forgjengelig vår verden faktisk er. Derfor ser vi i dag resultatet, «alt som er sårbart, som miljøet, er forsvarsløst overfor interessene til et guddommeliggjort marked, interesser som er forvandlet til en absolutt regel».33
57. Det er forutsigbart at straks visse ressurser er tappet, vil det oppstå en situasjon som favoriserer nye kriger, under dekke av noble krav. Krig medfører alltid alvorlige skader på miljøet og folks kulturelle rikdom, og risikoene antar uhyrlige dimensjoner når man tenker på atomvåpen og biologiske våpen. «Til tross for internasjonale avtaler som forbyr kjemisk, bakteriologisk og biologisk krigføring, er det et faktum at utviklingen av nye offensive våpen fortsetter i laboratoriene, våpen som er i stand til å endre balansen i naturen.»34 Politikere må rette større oppmerksomhet mot å forutsi nye konflikter og løse årsakene som kan føre til dem. Men mektige finansielle interesser stritter imot slike anstrengelser, og politiske planer synes å mangle tilstrekkelig vidsyn. Hva får noen til å holde fast på makten på dette stadium, bare for å bli husket for sin manglende evne til å handle da det var presserende nødvendig å gjøre det?
58. I noen land er det positive eksempler på miljømessige forbedringer: rensing av elver som har vært forurenset mange tiår, restituering av naturlige skogsområder, forskjønning av landskap gjennom miljøfornyelsesprosjekter, reising av vakre bygninger, fremskritt hva produksjon av miljøvennlig energi angår, og forbedring i offentlig transport. Disse handlingene løser ikke globale problemer, men de bekrefter at mennesket er i stand til å ta positive grep. Midt i våre begrensninger veller allikevel gester av generøsitet, solidaritet og omsorg frem, siden vi er skapt for å elske.
59. Samtidig noterer vi fremveksten av en overfladisk eller falsk økologi som nører opp under selvtilfredshet og ubekymret likegyldighet. Slik det ofte hender i tider med dype kriser som krever modige avgjørelser, fristes vi til å tro at vi egentlig ikke helt kan vite hva som foregår. Overfladisk sett ser ikke ting så verst ut, bortsett fra noen ganske få opplagte tegn på forurensning og forfall, og planeten kan fortsette som nå i lang tid ennå. Den slags svevende holdninger tjener til å legitimere at vi fortsetter vår livsstil og våre produksjons- og forbruksvaner. Slik rettferdiggjør mennesker sine selvdestruktive laster: ved å prøve å ikke se dem, utsette viktige avgjørelser og late som om ingenting vil hende.
VII. Ulike oppfatninger
60. Endelig må vi erkjenne at ulike tilnærminger og mentaliteter har utviklet seg hva denne situasjonen og mulige løsninger angår. På den ene ytterkanten finner vi dem som for enhver pris opprettholder myten om fremskrittet og sier at økologiske problemer simpelthen vil løse seg selv ved anvendelsen av ny teknologi uten behov for etisk refleksjon eller grunnleggende endringer. På den andre finner vi dem som mener at mennesket og dets intervensjoner utgjør en trussel som gjør skade på hele det globale økosystemet, følgelig bør menneskets nærvær på planeten begrenses og alle former for menneskelig intervensjon forbys. Mulige fremtidsscenarier må tenkes ut mellom disse to ekstremene, for det finnes ikke én enkelt utvei. Dette åpner for et mangfold av ulike bidrag, som må kunne gå i dialog med henblikk på å komme frem til helhetlige svar.
61. På mange konkrete spørsmål er det ikke Kirkens sak å gi definitive svar. Kirken vet at hun må lytte og oppmuntre til ærlig debatt blant ekspertene og respektere ulike synspunkter. Men det er nok å kaste et ærlig blikk på realitetene for å se at vårt felles hjem er sterkt skadelidende. Håpet inviterer oss til å erkjenne at det alltid finnes en utvei, at vi alltid kan endre retning, at det alltid er noe vi kan gjøre for å løse problemene. Det er allikevel tegn som tyder på at vi står foran et avgjørende punkt på grunn av den store hastigheten i forandringene og forverringen. Disse kommer til syne i regionale naturkatastrofer så vel som i samfunns- og finanskriser, for ingen av disse verdensproblemene kan analyseres eller forklares isolert. Enkelte regioner er allerede i stor fare, og uavhengig av alle dommedagsprofetier, er det aktuelle verdensvide systemet uholdbart fra mange synsvinkler, for vi har opphørt å tenke på målet med menneskets handlinger: «Når vi betrakter planetens ulike områder, erkjenner vi umiddelbart at menneskeheten ikke lever opp til Guds forventninger.»35
Noter
1 Solsangen, sitert fra Frans av Assisi, Verdens hellige skrifter, Bokklubben 2005, s 75–76.
2 Det apostoliske brev Octogesima Adveniens (14. mai 1971), 21: AAS 63 (1971), s 416–417
3 Tale til FAO i anledning organisasjonens 25-årsjubileum (16. november 1970), 4: AAS 62 (1970), s 833
4 Encyklikaen Redemptor Hominis (4. mars 1979), 15: AAS 71 (1979), s 287
5 Jfr. Generalaudiensen (17. januar 2001) 4: Insegnamenti 41/1 (2001), s 179
6 Encyklikaen Centesimus Annus (1. mai 1991), 38: AAS 83 (1991), s 841
7 Ibid., 58
8 Encyklikaen Sollicitudo Rei Socialis (30. desember 1987), 34: AAS 80 (1988), s 559
9 Jfr. Centesimus Annus, 37
10 Tale til det diplomatiske korps 8. januar 2007, AAS 99 (2007), s 73
11 Encyklikaen Caritas in Veritate (29 June 2009), 51: AAS 101 (2009), s 687
12 Tale til den tyske forbundsdagen, Berlin 22. september 2011: AAS 103 (2011), s 664
13 Tale til presteskapet i bispedømmet Bozen-Brixen (6. august 2008): AAS 100 (2008), s 634
14 Budskap til verdensbønnedagen for beskyttelse av skaperverket (1. september 2012)
15 Tale i Santa Barbara, California (8. november 1997); jf. John Chryssavgis: On Earth as in Heaven: Ecological Vision and Initiatives of Ecumenical Patriarch Bartholomew, Bronx, New York, 2012.
16 Ibid.
17 Foredrag ved Utstein kloster (23. juni 2003)
18 «Global Responsibility and Ecological Sustainability», Closing Remarks, Halki Summit I, Istanbul (20. juni 2012)
19 Thomas von Celano: Erste Lebensbeschreibung des hl. Franziskus, I. Buch, XXIX, 81: FF 460 (tysk utgave: Franziskusquellen, Kevelaer 2009, s 248)
20 Jfr. Legenda Maior, VIII, 6: FF 1145 (tysk utgave: ibid, s 736).
21 Jfr. Thomas von Celano: Erste Lebensbeschreibung des hl. Franziskus, CXXIV, 165: FF 750 (tysk utgave: Franziskusquellen, Kevelaer 2009, s 390).
22 Den sørafrikanske bispekonferansen: Pastoral Statement on the Environmental Crisis (5. september 1999)
23 Jfr. Hilsen til de ansatte i FAO (20. november 2014), AAS 106 (2014), s 985.
24 Den femte bispekonferansen i Latin-Amerika og Karibien: Aparecidadokumentet (29. juni 2007), 86
25 Den filippinske bispekonferansen: Hyrdebrev What is Happening to our Beautiful Land? (29. januar 1988)
26 Den bolivianske bispekonferansen: Hyrdebrev om miljø og menneskelig utvikling i Bolivia El universo, don de Dios para la vida (2012), 17
27 Den tyske bispekonferansen, Kommisjonen for samfunns- og sosiale spørsmål: Der Klimawandel: Brennpunkt globaler, intergenerationeller und ökologischer Gerechtigkeit (September 2006), 28–30
28 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 483
29 Generalaudiens (5. juni 2013): Insegnamenti 1/1 (2013), s 280
30 Biskopene i regionen Patagonia-Comahue (Argentina): Julebudskap (desember 2009), 2
31 Bispekonferansen i USA: Global Climate Change: A Plea for Dialogue, Prudence and the Common Good (15. juni 2001)
32 Den femte generalforsamling for biskopene i Latin-Amerika og Karibia: Aparecida-dokumentet (29. juni 2007), 471
33 Apostolisk formaning Evangelii Gaudium (24. november 2013), 56: AAS 105 (2013), 1043
34 Johannes Paul II: Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 12: AAS 82 (1990), 154
35 Idem: Generalaudiens (17. januar 2001), 3: Insegnamenti 24/1 (2001), 178