137. Siden alt er nært knyttet sammen og aktuelle problemer krever et perspektiv som omfatter alle aspekter ved denne verdensomfattende krisen, foreslår jeg at vi nå befatter oss med de ulike elementene i en helthetlig økologi som klart tar hensyn til de menneskelige og sosiale dimensjoner.
I. Miljø-, økonomi- og sosialøkologi
138. Økologien undersøker forholdet mellom levende organismer og miljøet de utvikler seg i. Dette krever refleksjon og debatt rundt et samfunns livs- og overlevelsesbetingelser, og ærlig stille spørsmål ved visse former for utvikling, produksjon og forbruk. Vi kan ikke understreke sterkt nok hvordan alt henger sammen. Tid og rom eksisterer ikke uavhengig av hverandre, heller ikke atomer eller elementærpartikler kan ses isolert fra hverandre. Som klodens fysiske, kjemiske og biologiske bestanddeler står i gjensidig forhold til hverandre, slik danner også levende vesener et nettverk som vi aldri fullt ut kan erkjenner eller forstå. En stor del av vår genetiske kode har vi felles med mange andre levende vesener. Dermed vil en fragmentert kunnskap brukt isolert, kunne føre til en form for uvitenhet hvis den ikke inngår i en mer omfattende virkelighetsforståelse.
139. Når vi snakker om «miljø», mener vi det forholdet som eksisterer mellom naturen og samfunnet som lever i den. Naturen kan ikke betraktes som separat fra oss selv, som en ren setting for våre liv. Vi er del av naturen, inkludert i den og dermed i stadig interaksjon med den. For å finne årsakene til at et gitt område er forurenset, må vi studere hvordan samfunnet fungerer, dets økonomi, adferdsmønster og virkelighetsforståelse. Gitt omfanget av forandringer, er det ikke lenger mulig å finne et spesifikt og uavhengig svar for hver del av problemet. Det er avgjørende å finne helhetlige løsninger som tar hensyn til vekselvirkningene naturlige systemer seg imellom og med sosiale systemer. Vi står ikke overfor to separate kriser, en miljømessig og en annen sosial, men heller én kompleks sosio-økologisk krise. Løsningsstrategier krever en helhetlig tilnærming skal vi bekjempe fattigdom, gjenopprette de utstøttes verdighet og samtidig ta vare på naturen.
140. På grunn av antallet og mangfoldet av faktorer som må tas i betraktning når det gjelder å påvise et bestemt foretaks innvirkning på miljøet, er det helt avgjørende å gi forskerne en fremtredende rolle og støtte samarbeidet deres i stor akademisk frihet. Denne kontinuerlige forskningen bør også gi oss en bedre forståelse av hvordan de forskjellige skapningene relaterer seg til hverandre og konstituerer større enheter som vi i dag kaller «økosystemer». Vi gjør regning med disse systemene ikke bare for å avgjøre hvordan de best skal kunne nyttiggjøres, men også fordi de har sin egenverdi uavhengig av nytteverdien. Enhver organisme er god og beundringsverdig i seg selv som den Guds skapning den er, det samme kan sies om den harmoniske enheten av forskjellige organismer i et bestemt område som fungerer som et system. Også om vi ikke er oss det bevisst, er vår egen eksistens avhengig av disse større systemene. Vi kan bare tenke på hvordan økosystemer innvirker på opptak av karbondioksid, rensing av vann, kontroll av sykdommer og epidemier, dannelse av jord, nedbryting av avfall, og mange andre områder som vi glemmer eller ikke kjenner til. Straks de blir klar over dette, vil mange mennesker innse at vi lever og virker på basis av en virkelighet som er gitt oss og som går forut for vår eksistens og vår kunnskap. Så når vi snakker om «bærekraftig bruk», må vi også ta med i betraktningen det enkelte økosystems evne til regenerering i sine ulike områder og aspekter.
141. På den annen side tenderer økonomisk vekst til å produsere automatikk og en viss standardisering med det formål å forenkle prosedyrer og redusere kostnader. Derfor er det nødvendig med en økonomisk økologi som kan forplikte seg til en mer omfattende virkelighetsforståelse. Miljøvern er faktisk «en integrert del av utviklingsprosessen og kan ikke ses i isolasjon fra denne».1 Samtidig er det presserende nødvendig med en humanisme som er i stand til å bringe sammen ulike vitensområder – deriblant også økonomi – for et mer integrert og integrerende perspektiv. I dag kan ikke analysene av miljøproblemer adskilles fra analysen av en menneskelig, familiær, arbeidsmessig og urban kontekst, heller ikke fra hvordan individer relaterer seg til seg selv, noe som igjen har konsekvenser for hvordan de relaterer seg til andre og til miljøet. Det finnes en vekselvirkning økosystemer imellom og ulike sfærer for sosial interaksjon, noe som igjen viser at «det hele er overordnet delen».2
142. Hvis alt henger sammen, vil tilstanden til et samfunns institusjoner også ha konsekvenser for miljøet og menneskers livskvalitet: «Hvert brudd mot borgerlig solidaritet og vennskap forårsaker miljøskader.»3 I denne forstand er sosial økologi med nødvendighet institusjonell, fra den primære sosiale gruppen, familien, videre til lokale og nasjonale fellesskap og det internasjonale samfunn. Innenfor hvert sosialt sjikt og mellom dem utvikler det seg institusjoner for å regulere menneskelige relasjoner. Alt som svekker disse institusjonene, har negative konsekvenser – som urettferdighet, vold og tap av frihet. Regjeringene i en del land støtter seg til en svak institusjonell basis, på bekostning av egen befolkning og til fordel for dem som profiterer på denne situasjonen. Enten det gjelder statlig forvaltning, ulike deler av sivilsamfunnet, eller i forholdet mennesker imellom, blir ulovlige handlinger alt mer utbredt. Lovene kan være korrekt formulert i og for seg, men forblir døde bokstaver. Kan man under slike omstendigheter håpe på at lovgivning og rettsforskrifter som angår miljøet, virkelig er effektive? Vi vet for eksempel at land med en klar lovgivning for vern av skog, fortsetter å stå tause overfor hyppige brudd på denne loven. Ofte vil det som skjer i en region, direkte eller indirekte ha innflytelse på andre områder. Narkotikabruk i velstandssamfunn fører eksempelvis til en vedvarende eller tiltagende etterspørsel etter produkter fra fattigere områder, hvor adferden korrumperes, menneskeliv blir ødelagt og miljøet forfaller.
II. Kulturell økologi
143. I tillegg til den arv vi har i naturen, har vi også en historisk, kunstnerisk og kulturell arv som er truet. Den utgjør en del av et områdes felles identitet og et grunnlag for å bygge en beboelig by. Det dreier seg ikke om å rive noe og så reise nye byer som angivelig er mer miljøvennlige, men som kanskje ikke er så attraktive å bo i. Et steds historie, kultur og arkitektur må innlemmes slik at den opprinnelige identiteten bevares. Økologi handler derfor også i videste forstand om å verne menneskehetens kulturelle verdier. Mer spesifikt vil det kreve at det rettes større oppmerksomhet mot den lokale kulturen når man studerer miljøproblemer, og at det teknisk-vitenskapelige språket er i dialog med folkets språk. Det er hele kulturen – ikke bare tenkt som fortidens monumenter, men fremfor alt den levende, dynamiske og deltagende kulturen – som ikke må ekskluderes når menneskets relasjon til miljøet skal gjennomtenkes på ny.
144. Å betrakte mennesket primært som konsument, er et syn som drives frem av den globaliserte økonomien og bidrar til å homogenisere kulturene og til å svekke den enorme kulturelle variasjonen, en av menneskehetens skatter. Forsøkene på å løse alle vanskeligheter med enhetlige reguleringer eller tekniske inngrep, kan føre til at man overser kompleksiteten i lokale problemer som krever den aktive deltagelsen fra lokale innbyggere. Nye prosesser som er under utvikling, kan ikke alltid inkorporeres i skjemaer som kommer utenfra, men må vokse frem av den lokale kulturen selv. Som livet og verden er dynamiske størrelser, må også beskyttelsen av verden være fleksibel og dynamisk. Rent tekniske løsninger risikerer å behandle symptomene og ikke de mer seriøse, underliggende problemene. Det er behov for å respektere folks og kulturers rettigheter og å forstå at utviklingen av en sosial gruppe forutsetter en historisk prosess som finner sted i en kulturell kontekst og krever lokalbefolkningens konstante og aktive medvirkning med utgangspunkt i deres egen kultur. Heller ikke begrepet om livskvalitet kan pådyttes noen utenfra, for livskvalitet må forstås innenfor symbolverdenen og skikkene som er egne for hver folkegruppe.
145. Mange intensive former for utbytting og ødelegging av miljøet tømmer ikke bare ressursene som danner livsgrunnlag lokalt, men de ødelegger også sosiale strukturer som gjennom lange tider har formet den kulturelle identitet og gitt retning og mening til livet og fellesskapet. Det at en kultur forsvinner, er like – eller enda mer – alvorlig som at planter eller dyrearter forsvinner. Å tvinge gjennom en dominerende livsstil bundet til en bestemt produksjonsform, kan være like skadelig som endring av økosystemer.
146. I denne forstand er det uomgjengelig nødvendig å ta særlig hensyn til urbefolkninger og deres tradisjoner. De er ikke bare en minoritet blant andre, men burde være de første dialogpartnerne når det arbeides med store prosjekter som berører deres områder. For dem er ikke landet først og fremst en handelsvare, men en gave fra Gud og fra deres forfedre som hviler i den, et hellig sted som de må stå i vekselvirkning med hvis de skal bevare sin identitet og sine verdier. Når de forblir i sine landområder, er det nettopp de som bevarer dem best. Ikke desto mindre settes de i forskjellige deler av verden under press for å oppgi jorden hvor de hører hjemme, for å gi rom for landbruks- eller gruveprosjekter som ikke tar hensyn til skadevirkningene på natur og kultur.
III. Dagliglivets økologi
147. For å kunne snakke om en autentisk utvikling, må man forsikre seg om at det skjer en forbedring av menneskelivet som helhet, og det innebærer å analyseredet rommet som menneskelivet utspiller seg i. Denne rammen influerer på måten vi ser på livet, føler og handler. Samtidig bruker vi miljøet for å uttrykke vår identitet både i våre rom, våre hjem, vår arbeidsplass og vårt nabolag. Vi anstrenger oss for å tilpasse oss miljøet, men når omgivelsene er i uorden, kaotiske eller belastet med et overmål av støy eller uskjønnhet, kan det være vanskelig å utvikle en integrert og lykkelig identitet.
148. Enkeltpersoner og grupper viser en beundringsverdig kreativitet og generøsitet når de svarer på miljømessige begrensninger på måter som letter de negative effektene av omgivelsene, og lærer seg å leve sine liv midt i uorden og uvisshet. For eksempel kan mennesker på steder hvor husenes fasader er svært forfalne, legge desto større vekt på å holde hjemmene sine i stand på innsiden, eller føle seg vel på grunn av andre menneskers vennlighet og godhet. Beboernes positive og velvillige sosiale liv sprer lys i tilsynelatende ugunstige omgivelser. Mange ganger er den menneskelige økologien som fattige klarer å utvikle tross store begrensninger, rosverdig. Den kvelende følelsen i tett befolkede boligområder motvirkes dersom varme og nære relasjoner utvikles, hvis det skapes fellesskap, hvis miljøets begrensninger kompenseres i den enkelte person som føler seg ivaretatt i et nettverk av solidaritet og tilhørighet. Slik kan et hvilket som helst sted snu fra å være et helvete på jord til å bli rammen om et verdig liv.
149. Det er også påvist at den ekstreme fattigdommen som finnes i områder med manglende harmoni, plass og muligheter for integrering, kan gi rom for brutal oppførsel og utnyttes av kriminelle organisasjoner. For innbyggerne i fattige boligkvarterer kan den daglige erfaringen av trengsel og sosial anonymitet som storbyene gir, fremkalle en følelse av rotløshet som igjen kan gi opphav til antisosial adferd og vold. Jeg vil likevel insistere på at kjærligheten er sterkere. Mange mennesker som lever under slike forhold, er i stand til å knytte bånd av tilhørighet og samliv, som forvandler trengsel til fellesskapsopplevelse, hvor jegets vegger brytes ned og egoismens gjerder overvinnes. Denne erfaringen av helbredelse i fellesskapet utløser ofte kreative reaksjoner for å forskjønne en bygning eller et boligkvarter.4
150. Gitt vekselvirkningen mellom rommet og menneskelig adferd, må de som planlegger bygninger, bydeler, offentlige rom og byer, få bidrag fra ulike fagområder som hjelper til med å forstå menneskers prosesser, symbolske språk og handlemåter. Det er ikke nok å søke skjønnhet i design, det å tjene en annen skjønnhet er viktigere: menneskers livskvalitet, deres tilpasning til miljøet, møter og gjensidig hjelp. Også av denne grunn er det så viktig at byplanlegging tar hensyn til perspektivene til de menneskene som skal bo der.
151. Det er også nødvendig å ta vare på fellesområder, den visuelle rammen og urbane landemerker som øker vår sans for tilhørighet, opplevelsen av å være rotfestet, av å «føle seg hjemme» i en by som omslutter oss og fører oss sammen. Det er viktig at de ulike delene av en by er godt integrert, og at de som bor der, har sans for helheten, heller enn å stenge seg inne i et nabolag uten å se den større byen som et sted de deler med andre. Ethvert inngrep i det urbane eller rurale landskapet bør ta hensyn til hvordan ulike elementer danner et hele som beboerne opplever som en sammenhengende og meningsfull ramme om sine liv. Andre vil da ikke lenger anses som fremmede, men som del av et «vi» som vi skaper sammen. Av samme grunn er det både i byer og på landet nyttig å bevare enkelte steder fra stadige inngrep som forandrer dem.
152. Boligmangel er et alvorlig problem i mange deler av verden, både i landområder og i storbyer, siden offentlige budsjetter vanligvis bare dekker en liten del av behovet. Ikke bare de fattige, men også mange andre medlemmer i samfunnet, har vansker med å eie sin egen bolig. Å ha et hjem har mye å si for personers verdighet og for familiers utvikling. Dette er et viktig tema i humanøkologien. Hvis det et sted har vokst frem kaotiske og improviserte slumkvarter, bør man heller utbedre disse stedene enn å rasere dem og tvangsflytte beboerne. Når fattige lever i forurensede forsteder eller i farlige og overbefolkede områder, og de må forflyttes, da er det viktig «for ikke å påføre enda mer lidelse, at man på forhånd gir adekvat informasjon, stiller alternative og verdige boliger til rådighet og involverer de berørte direkte».5 Samtidig må det vises kreativitet for å omdanne nedslitte kvarterer til gjestmilde byer: «Hvor vakre er ikke de byene som overvinner paralyserende mistro, integrerer dem som er forskjellige og gjør denne integreringen til en ny faktor i utviklingen! Hvor attraktive er ikke de byene som også i sin arkitektur er rike på rom som forbinder, setter i relasjon og favoriserer anerkjennelsen av den andre!»6
153. Livskvaliteten i byene har mye å gjøre med trafikkforholdene, som ofte er en kilde til store lidelser for innbyggerne. I byene kjører mange biler med bare én eller to personer, noe som gjør trafikken vanskelig, forurenser og forbruker store menger ikke-fornybar energi. Dette nødvendiggjør utbygging av motorveier og parkeringshaller som ødelegger det urbane landskapet. Mange fagfolk er enige om at det må gis prioritet til offentlig kommunikasjon. Men nødvendige tiltak vil nok møte motstand med mindre det skjer vesentlige utbedringer i kollektivsystemet, som mange steder er ensbetydende med uverdige forhold på grunn av stor trengsel, besvær, lav hyppighet og manglende sikkerhet.
154. Respekten for menneskets verdighet står ofte i kontrast til det kaotiske liv som mennesker må utholde i byene. Men det må ikke få oss til å overse at også folk på landet kan oppleve seg forsømt og glemt, når de mangler tilgang til basistjenester og når arbeidere lever i slavelignende forhold uten rettigheter og uten utsikter til et mer verdig liv.
155. Humanøkologi innbefatter også et annet dyptloddende aspekt: relasjonen mellom menneskelivet og moralloven som er innskrevet i menneskets natur, og som er nødvendig for å skape mer verdige omgivelser. Pave Benedikt XVI sa at det finnes en «menneskets økologi», for «mennesket har også en natur som man må akte på og som ikke kan manipuleres som man vil».7 Man må erkjenne at kroppen vår i seg selv setter oss i direkte forbindelse med miljøet og andre levende vesener. Å akseptere sin egen kropp som en Guds gave, er nødvendig for å ta imot og akseptere hele verden som en gave fra den himmelske Far og som vårt felles hjem, mens en logikk som tilsier at vi har absolutt herredømme over vår egen kropp, ofte, ganske subtilt, forvandles til en logikk som sier at vi har absolutt herredømme over skapningen. Å lære å akseptere sin egen kropp, å ta vare på den og respektere dens fulle betydning, er også et vesentlig element i en sann humanøkologi. Det er likeledes viktig å verdsette kroppen i dens maskulinitet eller femininitet, for å kunne gjenkjenne seg selv i møtet med den som er annerledes. Slik kan vi med glede ta imot den andre, mannen eller kvinnen, som en gave, som Gud Skaperens verk, og bli gjensidig beriket. Det er derfor ingen sunn holdning å søke «å utslette forskjellen mellom kjønnene fordi man ikke lenger vet å forholde seg til den».8
IV. Prinsippet om det felles gode
156. En helhetlig økologi kan ikke skilles fra begrepet om det felles gode, et prinsipp som spiller en sentral og enhetsskapende rolle i sosialetikken. Det felles gode er «summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt».9
157. Det felles gode forutsetter respekten for den menneskelige person som sådan, med fundamentale og umistelige rettigheter rettet inn mot en helhetlig utvikling. Det krever også velferd og sosial sikkerhet i samfunnet og at de forskjellige mellomliggende gruppene får utfoldet seg, i en applisering av subsidiaritetsprinsippet. Blant disse gruppene peker familien seg ut som samfunnets grunncelle. Endelig krever det felles gode sosial fred, det vil si den stabilitet og sikkerhet som følger av en bestemt orden, en orden som ikke kan realiseres uten å ta særskilt hensyn til distributiv rettferdighet, for krenkelse av denne fører alltid til vold. Samfunnet som helhet og staten i særdeleshet har plikt til å forsvare og fremme det felles gode.
158. I det globale samfunns aktuelle situasjon med økende sosial urettferdighet og et voksende antall mennesker som er marginalisert og berøvet grunnleggende menneskerettigheter, blir prinsippet om det felles gode logisk og uunngåelig til en appell om solidaritet og en preferanse for de fattigste. Denne preferansen betyr å trekke konsekvensene av at jordens samlede goder er bestemt for alle, men som jeg nevnte i den apostoliske formaningen Evangelii Gaudium,10 krever den fremfor alt aktelse for den fattiges uendelige verdighet i lys av vår dypeste overbevisning som troende. Vi trenger bare se oss omkring for å forstå at denne preferansen i dag er et etisk imperativ, fundamentalt for reelt å oppnå det felles gode.
V. Rettferdighet mellom generasjonene
159. Begrepet om det felles gode involverer også kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har brutalt vist skadevirkningene ved ikke å regne med et felles mål, som de som kommer etter oss, heller ikke kan utelukkes fra. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en solidaritet mellom generasjonene. Når vi begynner å tenke over hvilken verden vi etterlater oss til kommende generasjoner, ser vi med en annen logikk, den frie gavens logikk, gaven som vi har mottatt og som skal gis videre. Hvis jorden er gitt oss, kan vi ikke lenger tenke ut fra et rent utilitaristisk kriterium, hvor effektivitet og produktivitet kun er rettet mot individuell gevinst. Vi snakker ikke her om en valgfri holdning, men om et fundamentalt spørsmål om rettferdighet, siden jorden vi har mottatt, også tilhører dem som kommer etter oss. Portugals biskoper ber oss om å påta oss denne rettferdighetens forpliktelse: «Miljøet er del av en mottagelighetens logikk. Det er et lån til hver generasjon som skal gi det videre til den neste.»11 En helhetlig økologi har dette vide perspektivet.
160. Hva slags verden ønsker vi å gi videre til dem som kommer etter oss, til barna som nå vokser opp? Dette spørsmålet treffer ikke bare miljøet isolert sett, for det er umulig å nærme seg problemet stykkevis. Når vi spør oss selv hvilken verden vi vil etterlate oss, tenker vi i første rekke på den generelle retningen den tar, dens mening og verdier. Hvis vi ikke kjemper med disse dypere spørsmålene, tror jeg ikke at våre økologiske bestrebelser vil ha noen betydelig effekt. Hvis disse temaene tas opp modig, føres vi uvegerlig videre til et annet direkte spørsmål: Hva er hensikten med vårt liv i denne verden? Hvorfor er vi her? Hva er målet med vårt arbeid og alle våre anstrengelser? Hva trenger jorden oss til? Det er ikke lenger nok å si at vi må ha omsorg for fremtidige generasjoner. Vi må bli oss bevisst at det er vår egen verdighet som står på spill. Vi er de første som har interesse av å etterlate en beboelig planet til menneskeheten etter oss. Det er et drama som angår oss, for det har å gjøre med den endelige mening med vårt liv på denne jorden.
161. Vi kan ikke lenger ironisere over eller nedvurdere katastrofeprognosene. Vi kan komme til å etterlate skrot, ørken og skitt til kommende generasjoner. Tempoet i konsumet, sløsing og miljøforandringer har for lengst overskredet jordens kapasitet, og nådd et punkt hvor vår nåværende livsstil, som ikke er bærekraftig, bare kan ende i katastrofer, slike som allerede periodevis forekommer i forskjellige regioner. Effekten av den aktuelle ubalansen kan bare reduseres ved våre aktive valg, her og nå. Vi må tenke på at vi skal stå til ansvar for dem som vil måtte bære de verste konsekvensene.
162. Vanskeligheten med å ta denne utfordringen på alvor, henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet, som går parallelt med det økologiske. Det postmoderne mennesket står kontinuerlig i fare for å bli dypt individualistisk, og mange av de sosiale problemene er forbundet med dagens selvsentrerte kultur som krever umiddelbar tilfredsstillelse. Vi ser det i krisene i familien og i oppløsningen av sosiale bånd, i vanskelighetene med å anerkjenne hverandre. Ofte kan foreldre være henfalne til impulsivt og overdrevent forbruk som skader deres egne barn, som får stadig større vansker med å etablere sitt eget hjem og stifte familie. Vår manglende evne til å tenke seriøst på kommende generasjoner, henger sammen med vår manglende evne til å utvide vårt synsfelt og tenke på dem som er utelukket fra utviklingen. La oss ikke bare tenke på fremtidens fattige, men også på dagens fattige, hvis liv på jorden er kort og som ikke kan vente. Derfor må det «ved siden av en solidaritet mellom generasjonene, også legges vekt på den presserende moralske nødvendigheten av en fornyet solidaritet innenfor samme generasjon».12
Noter
1 Rio-erklæringen om miljø og utvikling (14. juni 1992), prinsipp 4
2 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 237: AAS 101 (2009), 687
3 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 51: AAS 101 (2009), 687
4 Noen forfattere har lagt vekt på verdier som ofte finnes for eksempel i villas, chabolas eller favelas i Latin-Amerika, jf. Juan Carlos Scannone, SJ: «La irrupción del pobre y la lógica de la gratuidad», i Juan Carlos Scannone and Marcelo Perine (red.): Irrupción del pobre y quehacer filosófico. Hacia una nueva racionalidad, Buenos Aires, 1993, 225–230.
5 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 482
6 Evangelii Gaudium, 210: AAS 105 (2013), 1107.
7 Tale til den tyske forbundsdagen, Berlin 22. september 2011: AAS 103 (2011), 668
8 Generalaudiens 15. april 2015: L’Osservatore Romano, 16 april 2015, s 8
9 Det annet vatikankonsils pastorale konstitusjon Gaudium et Spes, om Kirken i verden av i dag, 26
10 Jfr. nr. 186–201: AAS 105 (2013), 1098–1105
11 Den portugisiske bispekonferansen: Hyrdebrev Responsabilidade Solidária pelo Bem Comum (15. september 2003), 20
12 Benedikt XVI: Budskap til verdensdagen for fred 2010, 8: AAS 102 (2010), 45