Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, – så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg. (Matt 19,21)
Hver og en som har forlatt sitt hjem, sine søsken, sin mor og far, sine barn eller sine marker for mitt navns skyld, – han skal få det mangedobbelt igjen, og det evige liv i eie. (Matt 19,29)
Kristi kall til sine disipler har alltid vært radikalt, også i konkret og materiell betydning. Men etter alt å dømme hadde han allerede da han levde her på jorden, to typer tilhengere: På den ene siden de som bokstavelig fulgte ham omkring – og som hadde solgt sin eiendom og forlatt sin familie for å virkeliggjøre dette – og på den andre siden de troende som ikke selv gikk rundt med ham, men fortsatte å leve på sine eiendommer og i sine familier, og dermed hadde mulighet for økonomisk å understøtte Jesus og de omvandrende disiplene.
Imidlertid kan vi ikke slutte av dette at det finnes to typer kristne – et slags «A-» og «B-lag». For kallet er det samme til alle kristne, og det har vi fått i dåpen. I følge Kristi ord betyr dåpen å bli født på ny, begynnelsen til et nytt og overnaturlig liv. I dåpen finnes frøet til alt som kan føre mennesket til kristen fullkommenhet og inderlig fellesskap med Gud. Enhver kristen har altså ved sin dåp fått et kall og en oppgave: Å følge Kristus, å leve med Ham og etterligne Ham for gjennom Ham å komme til Faderen. Et høyere kall enn dette som gis i dåpen, finnes ikke. Og det kallet kan virkeliggjøres overalt. Uavhengig av hvilken livsvei man velger, har man den samme oppgave: Å leve som konsekvent kristen, å være tro mot sin dåp.
Men denne oppgaven har også sin ubehagelige side: Den krever at vi kjemper mot det onde som finnes inne i oss og som truer med å kvele kjærligheten til Gud og vår neste. Den krever at vi tar avstand fra synden, det vil si fra alt som er mot Guds vilje. For at denne kampen mot det onde skal bli effektiv, bør man også iblant kunne avstå fra slikt som i og for seg ikke er synd, men som kan bli til fristelse og svekke vår vilje. Det er meningen med Kristi oppfordring om å ta opp korset for å følge Ham.
Etter tradisjonell katolsk tenkning snakker vi her om «de evangeliske råd» (consilia evangelica), som er klosterlivets bud: Frivillig fattigdom, livsvarig kyskhet som en bevisst valgt livsform, selvfornektelse og lydighet. Disse rådene går ut over Guds og Kirkens bud til alle kristne. Man kan velge å påta seg å oppfylle dem som et middel til å oppnå den kristne fullkommenhet, men de fører ikke nødvendigvis til fullkommenhet. Det er bare få mennesker som har fått dette kallet, men også de som lever i verden og derfor ikke kan følge disse rådene, kan nå til fullkommenheten; rådene er bare en hjelp, ikke en betingelse for den kristne fullkommenhet.
I tiden etter Kristi himmelfart var den bokstavelige etterfølgelse ikke lenger aktuell. Men i evangeliene er det likevel den indre krets av omvandrende disipler som fremstår som de forbilledlige kristne, de bofaste sympatisørene forblir nokså anonyme. Men til tross for de spenningene dette må ha forårsaket, unngikk Kirken en varig og institusjonalisert splittelse i to ulike former for kristent liv. Det bokstavelige avkall på «verden» og dens mennesker og ting forble en slags marginal mulighet innenfor det normale spektrum av kristne livsmuligheter.
Men her må man huske situasjonen for de kristne i de første århundrene. Alle kristne levde med den mulighet å måtte gi avkall på verden og livet gjennom martyriet, og dette bidro til å gjøre livsforsakelsen og det radikale etterfølgelsesidealet levende også for det store flertall av kristne som fortsatte å leve «i verden». For om vi studerer de tidlige kristne samfunn, finner vi alltid en stor variasjon av erfaringer og tilnærminger; noen gledet seg over familieliv og livet i verden som Guds skapninger, mens andre heller lette etter inspirasjon i de strengere ord i Det Nye Testamentet. Selv om det for moderne lesere av NT virker klart at det helt fra begynnelsen har vært tale om mangfold, både i praksis og forventning, har det også alltid reist seg stemmer som har erklært ett enkelt element i den kristne tradisjonen som den eneste sanne vei.
For noen av disse åpenbarte altså kallet seg med særlig radikale krav. De strevde etter konsekvent å frigjøre seg fra denne verden for helt å tilhøre Gud. Disse tilhengerne av en svært streng form for kristen askese brøt familiære og nesten alle menneskelige bånd og trakk seg tilbake fra byene, ja, fra kulturland overhodet, til øde ugjestmilde områder, for her å søke Gud i et liv i ensomhet, bot og bønn.
Men denne flukten fra verden hadde to sider: Det var ikke bare snakk om å oppsøke noe, det var samtidig en flukt fra noe. Noen av de første eneboerne flyktet ut i ørkenen for de grusomme forfølgelsene som først keiser Decius (249–251) og senere keiser Diokletian (303–05) satte i gang. I Egypt kunne det også være snakk om å flykte fra knugende romerske skatter. Eneboerne slo seg ned i klippehuler i Kongenes Dal ved Luxor eller andre fjelltrakter.
Men de som flyktet fra forfølgelsene var få i forhold til de som senere flyktet fra konformiteten. Etter at keiser Konstantin tolererte kristendommen og den senere ble statens religion, ble Kirken privilegert, og ingen måtte lenger lide for sin tros skyld. Tvert imot, å bekjenne seg som kristen kunne fremme karrieren. Kirken begynte å skifte karakter, og det ble ny grunn til protest. Om martyriet i tidligere generasjoner ble ansett som kronen på et kristent liv, søkte man nå erstatning i eneboerlivet. Man var vant til å betrakte martyren som en Kristi stridsmann eller -kvinne, som i sin standhaftighet mot trusler, tortur og villdyr i virkeligheten kjempet mot og overvant Djevelen og hans åndehær. Slik var martyrene delaktige i Kristi og hans kirkes kamp og seier over djevelen. Nå kunne man aktivt oppsøke kampen mot Satan og hans åndehær ved å dra ut til de onde ånders foretrukne oppholdssted – ørkenen.
Ørkenen var ansett som Satans og de onde ånders område. Det er en allmen menneskelig tro, men for jødene, og dermed også for de første kristne, hadde den fått en mer eksplisitt teologisk dimensjon: Verden var gjennom menneskenes fall kommet i Satans vold, men menneskene hadde vunnet tilbake noe av den. Men ørkenen var fremdeles djevelens domene, og det var altså det rette sted å utfordre ham. For å vinne frem til full enhet med Gud var det nødvendig å ta denne kampen.
Tanken synes å være at eremitten førte denne kampen så å si stedfortredende på hele Kirkens vegne – omtrent som martyren. Men man har også et element av menighets- og kirkekritikk og det er åpenbart at eneboerne også ganske synlig og bokstavelig unndrog seg menighetenes og biskopenes kontroll, og at en ikke liten drivkraft i munkevesenets fortsatte historie var forsøkene på å «kirkeliggjøre» denne livsform og igjen bringe den inn under biskopenes kontroll og overoppsyn.