Muligens var det flere som dro ut i ødemarken på 200-tallet for der å finne Gud. Men det er Antonius som er blitt stående som initiativtakeren til og prototypen på den nye kristne troshelt, eneboeren. Dette skyldes naturligvis hans personlighet og rolle, men like mye det faktum at han tidlig fikk en biografi, antakelig skrevet av den berømte biskop Athanasius av Alexandria.
St. Antonius er sett på som grunnlegger av klostervesenet i den senere betydning av ordet, fordi han samlet eremitter i løst knyttet fellesskap og øvde en viss autoritet over dem. Men selv tilbrakte han det meste av sitt lange liv mer eller mindre i ensomhet.
Han ble født ca år 251 i Midtre Egypt. Da foreldrene døde før han var tjue år, arvet han en betydelig formue. Et halvt år senere hørte han fra evangeliet: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, – så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg» (Matt 19,21).
Tradisjonelt daterer man klosterlivets fødsel til denne dagen ca år 271.
Antonius solgte straks det han eide, ga pengene til de fattige og trakk seg tilbake til ørkenens ensomhet. Først bodde han i en liten hytte, med asketens overbevisning om at sjelen ikke lar seg omdanne uten at kroppen følger med. Gjennom askese skal egenviljen disiplineres og sjelen stilles åpen for Gud.
Men Antonius måtte tåle mange og harde fristelser som vanligvis er forbundet med et eremittliv, både åndelig og fysisk. Først ledes han til å tenke på det hyggelige, borgerlige liv han kunne ha levd. Så overveldes han av erotiske tanker og syner, og til slutt, da ingenting av dette har klart å rokke Antonius i hans forsett, prøver Satan rett og slett å skremme, ved å opptre i alle slags uhyggelige og fantasifulle skikkelser og forskjellig slags ville dyr, som hyener og slanger.
Men Antonius overvant fristelsene, som varte i ti år. De har inspirert kunstnere til alle tider til dels svært detaljerte bilder, spesielt i renessansen, da det også ble et påskudd til å fremstille denne verdens gleder. Men legendens bilder gjenspeiler en virkelighet. Dersom mennesket virkelig ønsker å oppdage og stille seg ansikt til ansikt med alle de dunkle krefter det bærer i seg, kan ensomheten være nødvendig. En forutsetning for at en skal makte å arbeide seg gjennom sine konflikter, er at en klarer å være alene. Ensomheten viser oss avgrunnen i oss selv og avslører dunkle krefter som vi må gjøre oss bevisst om vi ikke ønsker å forbli slaver under dem. Men ensomheten må forankres i en visshet om at en hjelp finnes; kampen har et mål, som er å komme igjennom, og man kaster seg ikke ut i den uten troen på at det finnes en frelse.
I 306 forlot Antonius sin ensomhet for å veilede disiplene som hadde samlet seg rundt ham, og han grunnla sitt første kloster i Fayum. Det besto opprinnelig av spredte celler, men munkene kom sammen til gudstjenester og felles arbeid. Antonius selv bodde ikke permanent i noe slikt samfunn, men han besøkte dem av og til. Han ble eremittenes åndelige far, deres abbed (abba = far). Men selv valgte han å bosette seg i en fjellhule som skulle bli hans hjem for resten av livet. Han døde tidlig i 356, sannsynligvis den 17. januar, den dag hvor de eldste martyrologier minnes ham. Han var 105 år gammel, men hans biografer understreker at han hadde alle sine tenner i behold. Snart etter sin død fikk han tilnavnet «den Store».
Få helgener har blitt så berømte som St. Antonius, ikke minst på grunn av at hans første biografi ble skrevet ca. 370 av den store St. Athanasius, som kjente ham personlig. Verket spilte en avgjørende rolle for utbredelsen av munkevesenet. Athanasius kalte Antonius «munkevesenets grunnlegger», og den arv han etterlot seg var en gammel kappe, to sekkeformede tunikaer – og en ørken som vrimlet av munker!
Men de egyptiske ørkenfedrene hadde en forgjenger i Paul av Theben, som derfor kalles «den første eremitt». Hans liv blir beskrevet av ingen ringere enn Hieronymus i 374/79, bare noen tiår etter Pauls død. Biografien er basert på en gresk original og er vår eneste kilde. Etter våre begreper er det ingen vanlig biografi, men en hyllest av eneboerlivet i en forvirrende blanding av fakta og fantasi. Det er brukt bilder fra eldre og samtidig reise- og legendelitteratur, også profan og hedensk. Alle senere greske, syriske, koptiske og etiopiske biografier bygger på Hieronymus' verk.
På 300-tallet vrimlet den egyptiske ørkenen av eremitter, som formelig konkurrerte om hvem som fastet mest. Deres askese kunne anta bisarre former, og man kan spørre seg om alt dette virkelig samsvarte med evangeliets ånd. Det ligger noe egosentrisk i eremittlivet, de åndelige verdier det kan frembringe, kommer i alminnelighet bare den enkelte til gode.
Noen eneboere gikk svært langt i sin flukt fra verden og sin askese. For helt uforstyrret å kunne hengi seg til bønner og andaktsøvelser falt noen av dem på den tanke å mure seg levende inne. Maten de trengte, ble rakt dem gjennom et lite hull i veggen. I Syria, hvor eremittbevegelsen snart hadde fått vind i seilene, levde mange eneboere rent som umælende dyr – de gikk på alle fire og spiste gress, slukket tørsten ved å slikke dugg av steinene og lå nakne på harde, kalde jorden om natten.
En berømt kvinnelig eremitt ba hele sitt liv, dag og natt, bare en eneste bønn: «O du som har skapt meg, forbarm deg over meg!» Og en like berømt eneboer gråt i sin hule hele døgnet rundt. Om en annen hellig mann fortelles det at han «hylte som en sjakal» over sine synder, og ved tanken på døden og dommen som foresto. I Orienten ble det ansett som et særlig slående bevis på fromhet om man gråt og sørget rikelig. Mennesket burde hele sitt liv føle seg som en forbryter, en som bare venter på å bli ført frem for sin strenge dommer. En av de alminneligste syriske ord for «munk» betyr nettopp «sørger». Å nære engstelse ble her betraktet som kjennemerket på ekte fromhet. Da noen munker kom til en berømt pater og klaget over at de stadig ble naget av angst for dommen og det ytterste mørke, trøstet han dem med ordene: «Mine brødre, jeg misunner dere, for så lenge slike tanker bor i sjelen, kan dere ikke begå noen synd.» En annen berømt pater tilskrives følgende fyndord: «Le aldri, min bror! For når du gjør det, driver du gudsfrykten ut av ditt hjerte.» Tårer skulle også rent konkret «vaske sjelen ren for synd».
I Syria fantes fremfor alt de berømte stylitter eller søylehelgener (gresk: stylos = søyle), som tilbrakte sitt strenge liv på en inngjerdet liten plattform på en søyle. Den mest kjente er den hellige Simeon Stylitten. Stylittene var jo en slags eremitter, men som andre eneboere kunne de også slå seg sammen til en slags kolonier. Det fantes steder der man kunne se et høyst eiendommelig syn – en hel liten skog av søyler liksom med levende statuer på.
I Syria fantes også de beslektede «Dendrittene» (gresk: dendron = tre), som bodde i trær. Gjennom de arabiske erobringene i Islams navn ble de kristne kirker og deres munkevesen fra 600-tallet alvorlig skadet og til slutt fullstendig tilintetgjort.