På 300-tallet vrimlet den egyptiske ørkenen av eremitter, som formelig konkurrerte om hvem som fastet mest. Deres askese kunne anta bisarre former, og man kan spørre seg om alt dette virkelig samsvarte med evangeliets ånd. Det ligger noe egosentrisk i det, de åndelige verdier det kan frembringe, kommer i alminnelighet bare den enkelte til gode. Allerede noen av deres samtidige innså at ikke alt var sunt i eremittens levemåte.
Den hellige Pakhomios ble født ca år 292 i Øvre Egypt. Etter at han var blitt døpt, bestemte han seg snart for å leve som eneboer i den Thebeiske ørken. Men etter tre år erkjente han at ensomheten ikke alltid er det mest meningsfulle for den som vil tjene Gud. Han pleide sporadisk å besøke en øde ubebodd ørken der det bodde mange eremitter. Han reagerte på deres bisarre levevis, og en dag hørte han en stemme som bød ham å grunnlegge et kloster der. Omtrent samtidig hadde han en visjon av en engel som ga ham instruksjoner om det religiøse liv, at asketene burde forene sine krefter for å hjelpe hverandre med sine problemer, forbedre hverandre og slipe av personlighetens skarpe kanter og hjørner, samle seg til bønn og andaktsøvelser.
Pakhomios var nok verken den første eller den eneste som innså dette, men han er blitt særlig godt kjent gjennom den regelen han utformet. Derfor regnes han som grunnleggeren av det cenobittiske klosterliv (latin, av gresk: koinos bios = felles liv). Han begynte å samle disipler rundt seg, og ca. år 320 bygde han det første kristne munkekloster. Her organiserte han et liv i fellesskap, koinonia. Klosteret besto av flere bygninger omgitt av en høy mur, i midten lå kirke og spisesal. Det rådde en streng disiplin, og grunnlaget for det sentraliserte styret var full lydighet mot samfunnets overhode, Abbas (= far). Herfra stammer ordet abbed.
Pakhomios samlet ikke bare eremitter i en gruppe, men organiserte dem med et felles liv og en skrevet regel, altså til å bli munker i dagens forstand. Han synes bevisst å ha valgt et felles liv som mer ønskelig og til å ha en bredere appell enn eneboerlivet. Originalteksten til hans regel eksisterer ikke lenger, men den har overlevd i Hieronymus' latinske oversettelse fra år 404. Både Basilios den Store og Benedikt var influert av hans biografi og regel, og man kan merke hans innflytelse i 32 avsnitt i Benedikts regel.
Munkene ba, arbeidet og spiste sammen. Det var en streng og nøye regulering av mat, drikke og søvn, men standarden var både mindre streng og mindre eksentrisk enn blant noen av eremittene. Munkene måtte lære å lese og skrive for å kunne forstå Den hellige Skrift, og det ble lagt stor vekt på skriftlesning og meditasjon. Pakhomios la stor vekt på felles bønn til faste tider, og bønnen ga han en fast form, grunnlagt først og fremst på Salmenes Bok.
Den store gjestfriheten førte til at klosteret snart ble et regelrett ørkenherberge, for mange kom for å se Pakhomios og snakke med ham og brødrene om trosspørsmål og andre viktige tema. Han bygde en kirke for de fattige, men han lot seg aldri overtales til å la seg prestevie eller å la noen av sine munker ordinere. Prest ble hentet fra landsbyen når eukaristien skulle feires.
Den 14. (15.?) mai 346 døde St. Pakhomios. Hans verk bredte seg etter hans død og strakte seg over hele Egypt, og alt mot slutten av 300-tallet var Nildalen oppfylt av klostre. Derfra spredte det seg til Palestina, Sinai og Lilleasia. Gjennom Basilios den Store fikk idealene om munkefellesskap også innpass i vesten, og senere, i form av den benediktinske klosterregel, fylte den hele den europeiske kultur med kristendommens ånd.
På 400-tallet befolket skarer av munker den egyptiske ørken. Abbed Schenute (død 466) ledet det berømte «Hvite kloster» i Øvre Egypt, og han hersket over 2200 munker og 1800 nonner. Han var den første som forlangte av hver munk og nonne at de skriftlig skulle forplikte seg på klosterregelen med en høytidelig underskrift (løfte). Dokumentet ble oppbevart i klosterets arkiv.
En annen fremtredende skikkelse blant de tidlige munkene var Sabas, og hans eksempel og lære hadde en viktig innflytelse på utviklingen av østlig munkevesen. I år 478 grunnla han en lavra eller en halv-eremittisk kommunitet i den ville kløften mellom Jerusalem og Dødehavet. Lavraen, som senere skulle kalles Den store Lavra, vokste og blomstret, og antallet disipler var snart oppe i 150.
Sabas hadde ingen prester i sin kommunitet, for han mente at ingen religiøs mann kunne trakte etter en slik rang uten innbilskhet. Dette provoserte noen av munkene til å klage til patriark Sallust av Jerusalem. Biskopen var enig i at mangelen på en prest var en ulempe i kommuniteten, og i 493 gjorde han Sabas til arkimandritt over alle munkene i Palestina som levde i separate celler (eremitter, anakoreter), og St. Theodosius av Betlehem over alle dem som levde i fellesskap (cenobitter).
St. Sabas døde den 5. desember 532, 94 år gammel. Han ble bisatt i sitt kloster, og gravkapellet eksisterer ennå. Ved hans død omfattet hans kloster allerede over 500 munker, og det fikk senere navnet Mar (= St) Saba etter ham. Det eksisterer fortsatt; et av de eldste bebodde klostre i verden.
Den hellige Basilios den Store er det greske klostervesenets far, og den ortodokse Kirkes klostervesen bygger stadig på hans prinsipper. Etter studiene dro han for å besøke de viktigste klostrene i Syria, Egypt, Palestina og Mesopotamia, besøkte ørkenfedre, abbeder og brødre. Deretter slo han seg ned som eremitt sammen med vennen den hellige Gregor av Nazianz. I klosterets ensomhet og ro utarbeidet de Regulae fusius tractatae, «den store munkeregelen», som trakk opp prinsippene for klosterlivet. Hvert kloster levde da fortsatt etter sine egne tradisjoner. Basilios sammenfattet senere sine tanker i den «mindre regelen», Regulae brevius tractatae, som består av svar på over 300 detaljspørsmål. Reglene blir med et fellesnavn kalt Asketikon.
Etter selv å ha praktisert eneboerlivet noen år, avviste Basilios det på prinsipielt grunnlag. Han hevdet med Aristoteles at mennesket fundamentalt er et samfunnsvesen, og ga det kristne kall til nestekjærlighet en tilsvarende fundamental rolle. Han la større vekt på munkenes felles liv, liturgisk bønn og manuelt arbeid enn individuelle asketiske prestasjoner. Klostret skulle ha få munker, slik at de kunne lære hverandre ordentlig å kjenne; spesielt skulle abbeden kunne ha et personlig forhold til hver enkelt. Basilios betonte at fellesskapet betyr innordning i helheten, og dermed også abbedens suverene rolle. På den annen side skulle man vise smidighet i mindre saker. Kroppsarbeid fikk en viktig plass. Regelen var tilstrekkelig fleksibel til å tillate utviklingen av almissevesen, hospitaler og gjestehus hvor munkene arbeidet, mens den også unngikk farene for aktivisme med en streng vekt på det kontemplative. Basilios snudde altså opp ned på det egyptiske systemet: Mennesket fullkommengjøres, ikke gjennom ensomheten, men gjennom fellesskapet.
Basilios knyttet de monastiske kommunitetene nærmere til kirken, og han mente at biskopen skulle ha total autoritet over et kloster. Samtidig begynte klostrene å bli mer utadvendte. De tilbød medisinsk behandling for syke og hjelp for fattige, og gjorde også litt arbeid innen utdannelse. Basilios innførte faste tider for felles bønn åtte ganger hver dag.
Men hans regel kom ikke til å sette noe sterkt preg på Østens klostre før langt senere, da den hellige Theodoros innførte den i Studitos-klosteret i Konstantinopel ca 800. Østens munker beholdt sin hang til eneboerlivet, og har for så vidt gjort det til denne dag. Derimot nådde Basilios' regel tidlig vesten, der klostertanken snart fikk overtaket over eneboeridealet.