Den hellige Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon (d. 341)

Den hellige Simeon Barsabae (Simeon Barsabba’e; Shimun bar Sabbae; Symeon bar Sabba; Shemon, Shimoun; Barsaboë) ble født en gang på 200-tallet i Susa (Shushan), rundt 230 kilometer øst for Tigris, i dag i provinsen Khuzestan i Iran. Hans etternavn betyr «sønn av valkeren», for den østlige skikken var å gi en sønn etternavn etter hans fars yrke. Han ble også kalt Jombaphaeus. Han var kristen og ble erkediakon for den første biskopen av Selevkia-Ktesifon, Mar Papa bar Aggai (ca 280-227/28), som var metropolitt for Kirken i Persia (katholikos).

Mar Papa foretok en grunnleggende og kontroversiell reorganisering av den persiske kirken og satte opp seg selv som lederen for et hierarki av andre biskoper. Han ble i 315 anerkjent som Katholikos for kirken. Men hans endringer, spesielt hans forsøk på å etablere bispesetet i Selevkia som autoritet over resten av Den persiske kirken, møtte sterk opposisjon. Et konsil ble innkalt i Selevkia i 315 for å undersøke anklager om personlig embetsmisbruk. Men Mar Papa nektet å underkaste seg konsilets autoritet, og det ble en voldsom krangel. Det endte med at Mar Papa slo evangelieboken med hånden, og denne helligbrøden lamslo synodefedrene. Men så falt Mar Papa bevisstløs om, sannsynligvis rammet av et slaganfall. Deretter vedtok konsilet at alle anklagene mot Mar Papa var bevist, og han ble avsatt. Hans erkediakon Simeon Barsabae ble konsekrert til ny biskop, selv om han nølte med å akseptere valget.

Mar Papa kom seg imidlertid fra sin sykdom, selv om han ikke lenger kunne bruke den ene armen. Han bestemte seg for å kreve å få tittelen tilbake, så han appellerte til biskop S’ada av Edessa, og muligens også til den hellige Jakob av Nisibis. Det endte med at anklagene mot Mar Papa ble annullert, og Papa fortsatte som biskop i enda tolv år, og han døde fredfullt i 327 eller 328. Han ble da etterfulgt av Mar Simeon Barsabae. I disse tolv årene måtte Simeon nøye seg med å være hjelpebiskop for den gamle biskopen. Han representerte sin biskop på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325, hvor det ble bestemt biskopen av Ktesifon skulle være metropolitt for hele Persia.

Selevkia-Ktesifon var tvillingbyer på hver sin side av elven Tigris, rundt tretti kilometer sørøst for Bagdad i dagens Irak. Ktesifon var hovedsete for de persiske rikene Partia og dets etterfølger Sasanideriket. Simeon var en apostolisk mann, utrettelig i sitt embete, full av andakt ved feiringen av messen og ivrig opptatt av å heve dens verdighet gjennom passende korsang, glødende av trosiver og kjærlighet til Gud og menneskene.

Allerede på apostlenes tid spredte kristendommen seg til det iranske høylandet. Etter tradisjonen prekte apostlene Simon og Judas Thaddeus der. Persia var da under parternes herredømme. Disse kjente seg ikke bundet av Zarathustras lære og den naturreligionen som var knyttet til den, som tilba himmellegemene og de fire elementene, fremfor alt ilden. Derfor lot parterne de kristne misjonærene i fred, slik at Persia på 200-tallet allerede hadde rundt 360 kirker. Men i 226 ble parterne slått og de persiske selevkidene kom til makten.

De kristnes største fiende skulle bli kong Shapur II (Sapor) (309-79). Da kong Hormizd II av Persia (302-09) døde, drepte persiske adelsmenn hans eldste sønn Adhur Narseh, blindet den andre og fengslet den tredje, Hormizd, som etterpå flyktet til Det romerske imperiet. Tronen ble reservert for det ufødte barnet til en av hustruene til Hormizd II. Det blir sagt at Shapur II kan ha vært den eneste kongen i historien som ble kronet in utero («i livmoren»), da kronen ble plassert på morens mage. Dette barnet, som fikk navnet Shapur, var derfor født som konge, og regjeringen ble utøvd av hans mor og stormennene.

De persiske kristne hadde uforstyrret fri religionsutøvelse frem til kong Shapurs regjeringstid. Han var en av historiens mest grusomme enevoldsherskere, men hans makt var likevel ikke ubegrenset og han var tvunget til å ta et visst hensyn til den romerske keiseren. Men hans sympati lå hos dem som bekjente seg til Zarathustras statsreligion, og på en tid da de kristne i det romerske imperiet endelig fant fred under keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), ble deres trosfeller i Persia utsatt for en bitter forfølgelse. Keiser Konstantin selv skrev til kong Shapur og ba ham vise de kristne nåde, men til ingen nytte.

Kong Shapur II satte i gang tre blodige forfølgelser av de kristne i Persia. Den første startet i 327, i det attende året av kong Shapurs styre. Det ble gitt ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å slutte seg til zoroastrianismen, det vil si læren til Zarathustra (Zoroaster), og tilbe solen. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde. Blant martyrene i denne forfølgelsen var de hellige Jonas og Barachisius (Jonah og Berikjesu) og deres ni ledsagere.

Kong Shapur startet den andre forfølgelsen i det trettiende året av sitt styre (339), og blant ofrene i denne forfølgelsen var de hellige biskopene Shapur og Isak og deres tre ledsagere Mahanes, Abraham og Simon. Den tredje og mest grusomme forfølgelsen startet i kongens 31. regjeringsår (340), og den fortsatte med den ytterste voldsomhet i de siste 39 årene av hans styre frem til hans død i 379. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro i løpet av disse førti årene, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. I tillegg flyktet mange andre fra landet under forfølgelsene.

I denne forfølgelsen gikk nedrivning og vanhelligelse av kristne kirker og inndragning av kirkeskattene til fordel for statskassen hånd i hånd. Kong Shapur påla de kristne å betale dobbel skatt og beordret at deres kirker skulle stenges. Kongen krevde at alle hans undersåtter skulle tilbe Solen og Ilden, noe de kristne og deres overhyrder forkastet som ikke tillatt og avguderi. Jødene unngikk imidlertid forfølgelse, selv om heller ikke de var lydige mot denne ordren. Deres middel var falske anklager mot de kristne, noe som gjorde at myndighetenes oppmerksomhet ble tatt bort fra dem selv. På denne tiden preget korset den romerske keiserens krone og fanene til hans hærer, og derfor forlangte naturligvis de persiske kristne en lignende frihet for religionsutøvelsen som deres vestlige trosfeller nøt godt av.

I dette så perserkongen Shapur II en bekreftelse av anklagene om en statsfiendtlig holdning, som ble brakt til kongen først og fremst av magiene (prestelige astrologer innen den zoroastriske religionen), men også av jødene. Han utstedte også de skarpeste ordrer om at alle hans undersåtter skulle tilbe Solen og Ilden slik han selv gjorde. I begynnelsen påla han de kristne uoverkommelige skatter, og han lot spesielt prestene beskatte på det hardeste, selv om han visste at mange av dem frivillig hadde gitt avkall på all jordisk eiendom og levde i fullstendig fattigdom.

Siden de fleste av hans folk var fattige, nektet biskop Simeon å samle inn skatten. Simeon tilbakeviste med stor besluttsomhet kongens ordre om å føye seg etter hans lover når det gjaldt religion: «Kongenes konge», som persernes hersker kaller seg, er Jesus, ikke noe dødelig menneske, sa biskopen. Han har skapt alt, også de persiske gudene solen og ilden, og derfor er det Han alene, og ikke noe skapt, som det er mulig å tilbe som Gud. Kongen så i denne åpne erklæringen en oppfordring til ulydighet, en bekreftelse av anklagen som var reist mot ham for landsforræderi til fordel for romerne og et forsøk på å oppvigle folket mot kongen. Forgjeves søkte biskopen å rettferdiggjøre seg der, for hans død var bestemt. Heltemodig svarte han kongen på hans oppfordring om ikke å prisgi seg og sine til døden: «Jeg holder ikke mine føtter tilbake for som Jesus å gå veien til døden, og jeg motsetter meg heller ikke å bli ofret som ham, den sanne yppersteprest. Jeg gir mitt blod for min hyrde og bøyer min hals under ditt sverd for mine får. Min død er uendelig mindre enn vår Herres opphøyde død. Må også mine dø, så er det din og ikke min skyld. Du vil derfor bli straffet, for jeg og mitt folk er uskyldig».

Da befalte kongen: «Bring meg denne Simeon, den øverste av trollmennene, for han foraktet min majestet og holder seg til romerske keiseren, da han tilber dennes Gud, men håner min Gud». Aktene føyer her uttrykkelig til at jødene hjalp til med å øke kongens raseri gjennom bakvaskelser av de kristne og Simeon. Biskopen ble lagt i lenker og ført fra Selevkia til Ledan i provinsen Uxia ved elven Oxus (Oxius), oldtidens navn på elven Amu-Darja, hvor kongen residerte. Veien gikk via Simeons fødeby Susa, hvor en kirke som Simeon hadde bygd, ble revet ned allerede i begynnelsen av forfølgelsen. Han ba om den tjenesten at man ikke skulle føre ham via denne kirken, for at hans hjerte ikke skulle bryte sammen før tiden.

I Ledan ble biskop Simeon straks ført for kongen. Da han i motsetning til ved tidligere anledninger nektet å legge seg på gulvet for ham, så kong Shapur dette som en overlagt krenkelse av hans majestet og spurte hvorfor han nå nektet å gjøre det han tidligere ofte hadde gjort. Biskopen svarte: «Tidligere gjorde jeg det fordi jeg da ikke var i lenker, og fordi jeg aldri tidligere har blitt kalt til deg for å fornekte min Gud, som alene er den sanne Gud, som i dag». Til dette ropte de tilstedeværende magiene: «Dette er han som ikke betaler skatt og som gjør opprør mot Deres Majestet, han må ikke lenger få leve!» Biskopen svarte: «Er det ikke nok for dere slyngler, å misforstå den sanne Gud og vende dere bort fra hans rike, vil dere også vikle oss inn i deres skjensler?» Kongen anklaget ham da for forrædersk korrespondanse med den kristne romerske keiseren Konstantius II og for andre lovbrudd.

Kongen sa som om han ville berolige ham: «Ikke kjemp lenger, tilbe solen som meg og du får leve og også ditt folk vil beholde livet». Biskopen svarte: «Selv om det var deg jeg skulle tilbe, ville jeg ikke ha gjort det, og du er større en solen, for du har sjel og forstand, hvordan skulle jeg kunne tilbe solen, som ikke har noen forstand!» Kongen svarte: «Jeg ville ha unnskyldt deg om du ville tilbe den levende Gud, men du bekjenner ifølge det du sier, en korsfestet Gud. Følg nå meg og tilbe solen, som gir liv til hele skapelsen, så skal jeg gi deg store og rike gaver og gjøre deg stor og mektig i mitt rike». Men Simeon ga seg ikke: «Da Jesus led og døde i sine fienders vold, sørget også solen og led med ham. Gjennom det viste den at han var hennes Herre, og at den var hans skapning. Etter tre dager sto han igjen opp fra de døde og fór opp til himmelen i herlighet. Der er for meg en mye herligere makt og storhet oppbevart en den du kan love meg, og det venter meg gaver som du ikke en gang har hørt om». Enda en gang formante kongen ham til å gi opp sin tåpelige trass, som ville tvinge ham til blodsutgytelse. Simeon svarte at selv om kongen hadde makt til å spille uskyldig blod, hadde han ikke rett til det, og derfor ville han i sin tid måtte han avlegge regnskap for det og motta sin straff. Da ville de som han hadde fått myrdet, ha det evige liv i eie, mens han måtte tåle den evige død.

Nok en gang truet kongen: «Om du i ditt hovmod, som er synlig for alle, ikke kan skånes, så vil jeg i det minste redde dine trosdisipler ved å sette skrekk i dem gjennom ditt grusomme endelikt». Den hellige biskopen, som kjente sin hjord bedre, svarte: «Aldri vil de velge det livet du tilbyr dem, fremfor å dø for sin Gud. Prøv dem bare med ditt sverd og du vil se hvor mye sterkere og mer standhaftig deres gode vilje er enn din onde vilje. Hver enkelt av dem holder av fullt hjerte fast ved sannheten og gjennom den holder de urokkelig ut». De gjentatte trusler om døden besvarte han med håpet om sin oppstandelse i herlighet: «Du truer med å tilintetgjøre min stakkarslige skikkelse, men Gud vil vekke den opp igjen og herliggjøre den, for han har skapt den ut av ingenting». Da befalte kongen å føre ham tilbake til fengselet til neste dag, for han håpet fortsatt å kunne overvinne hans trassige og ubøyelige stivsinn. Sammen med Simeon ble rundt hundre andre kristne, blant dem biskoper, prester og klerikere av ulik rang, torturert og kastet i fengsel.

Da biskop Simeon ble slept bort i lenker, fikk han øye på en hoffmann ved navn Usthazanes (Usthazade, Usthazan, Usphazanes, Guhsiatazades, Guhashtazad, Guhsciatazades, Gothazat, Chusdazat, Arzabodes, Asades, Azades, Azad, Asatus). Han var evnukk og kongelig kammerherre, og han hadde vært kongens lærer i barndommen. Han var opprinnelig kristen, men han hadde nettopp latt seg forføre til å tilbe solen av frykt for døden. Biskopen gikk forbi ham uten å verdige ham et blikk, selv om han hilste biskopen ærbødig. Da ble hoffmannen straks grepet av skam og anger og ropte ut: «Når min tidligere venn og fortrolige Simeon blir så sint på meg, hvordan vil da Gud, som jeg har brutt troskapen til, gå frem mot meg?» Han tok også på seg sørgeklær og satte seg igjen ved porten til palasset. Da kongen fikk høre om dette, fikk han noe n til å spørre ham om hans hustru eller en av deres barn var død. Han ga et gåtefullt svar: «Jeg er skyldig til døden, la meg bli henrettet!»

Han ble da kalt for kongen, hvor han bekjente sine synder mot ham og mot Gud. Gud hadde han fornektet og gjort kongens vilje, men også det hadde han bare gjort utenpå, ikke med tilslutning av hjertet». Dette gjorde kongen rasende og han truet kammerherren med dødsdom. Men denne på sin side lot seg ikke lenger skremme, og kongen befalte at han skulle halshogges. For å sone for den ergrelsen han hadde forårsaket, rettet han før sitt endelikt følgende bønn til kongen: «Jeg har alltid tjent deg og din far trofast og alltid redelig, ifølge dine egne ord. Tillat meg også, før jeg dør, denne bønnen: La en herold forkynne på din befaling at jeg ikke blir henrettet på grunn av en forbrytelse eller på grunn av å ha forrådt rikshemmeligheter, men fordi jeg er kristen og ikke fornekter min Gud». Kongen innvilget ønsket fordi han håpet at gjennom den strenghet han viste overfor en av hans mest trofaste og eldste tjenere, bare på grunn av hans kristne tro, at han ville sette en desto større skrekk i alle de andre kristne.

Dette målet ble ikke nådd, men i stedet ble virkningene opphevet av det dårlige eksempelet som kammerherren hadde gitt gjennom sitt frafall, og skaren av troende ble fylt med nytt mot. Da man brakte Simeon denne nyheten, takket han Gud og ba med desto større lengsel om den samme nåde. De to gamle prestene som var fengslet sammen med Simeon, ble forbløffet over hans bønn og så med forundring hans hender løftet mot himmelen on hans ansikt gløde av fryd. Slik ba biskopen om seierskronen. En angrende synder hadde skyndet seg før ham, for han fryktet å måtte bli værende igjen. Det etterfølgende forhøret var kort, for alle forsøk på å snakke kongen til fornuft, viste seg forgjeves. Han skjønte ikke engang at han gjorde urett ved å tilbe skapte ting. Deretter ga Simeon på spørsmålet om hvilken holdning han nå hadde, et kort svar: «At det er bedre å være din fiende enn din venn». Anmodningen om å tilbe solen tilbakeviste han med et ofte gjentatt «Nei!». Han lyttet med glede til de gjentatte dødstruslene: «Ikke nøl så lenge, o konge! La meg straks gå, for det er tid for måltid. Bordet er dekket og min plass skal ikke stå tom!»

Kongen følte medlidenhet da han så biskopen stå foran seg så uten frykt for døden og med det skjønne ansiktet fylt av overjordisk glans, slik at stormennene som befant seg i nærheten, ropte til kongen: «Se ikke på hans skikkelses skjønnhet, men på skjønnheten til de mange sjeler som han han har ødelagt så de avviser vår religion». Dommen lød på halshogging. Simeon skulle på sin marsj til retterstedet ble fulgt av tallrike kristne helter, aktene sier hundre. Noen av dem var biskoper, andre prester og diakoner, men alle tilhørte den geistlige stand. Før de ble ført til retterstedet, bega overdommeren på oppdrag av kongen seg enda en gang til dem for å fortelle dem at de straks ville få friheten tilbake hvis de var lydige mot landets lover og tilba solen. Alle svarte med høy stemme: «Hva er døden, om vi på grunn av den skulle gi opp troen! Kjærligheten til Kristus lar oss forakte henrettelsen. Ditt sverd er for kort til å frata oss håpet om oppstandelsen til livet. Vi tilber ikke solen, på dette punktet adlyder vi ikke kongen. Så fullbyrd ditt oppdrag, du fiende og hater av vårt folk».

De kom samtidig med Simeon til stedet for henrettelsen. Kongen hadde befalt at hele skaren skulle drepes for biskop Simeons øyne, slik at han kanskje ville besinne seg i siste øyeblikk. Men tyrannen kjente ikke kraften i den kristne tro, ellers ville han ha visst at dette synet ikke ville sette skrekk i ham, men i stedet trøste og oppmuntre ham. Han benyttet også anledningen til, enda i de siste timene før sin bortgang, å utøve sitt embete. Han innga de stridende Kristi mot og sa: «Vær sterke i Gud og frykt ikke. Dere tar med dere håpet om oppstandelsen i graven, det håpet sover med dere, for å vekke dere opp mit trompetstøt. Vår Herre ble drept og lever, dere dør etter hans vilje og vil leve med ham».

Så sa han til hedningene: «Tilsynelatende dør vi, mens dere lever, men i virkeligheten lever vi som lydige, mens dere selv om dere er levende, lider den evige død. Den som forkaster Gud, går til grunne». Deretter sa han til de troende: «Nå blir vi stadig angrepet en tid, men vi vil arve den sprudlende, evige herlighet. Vårt ytre menneske blir tilintetgjort, men det indre blir herlig fornyet. Han som vekket Vår Herre Jesus Kristus opp fra de døde, vil også vekke opp oss med ham i sitt rike. I verden er vi fjerne fra Herren, nå forlater vi dere og blir værende hos ham i hans herlighet. Vår er kjærligheten, hans er gjengjeldelsen; vårt er arbeidet, hans er belønningen; vår er lidelsen og døden, hans er oppstandelsen».

Biskop Simeon ble tvunget til å overvære halshoggingen av alle de andre. Aktene forteller at da en av dem, presten Ananias, begynte å skjelve utvendig, ikke bare innvendig, ropte den nærstående overoppsynsmannen for de kongelige arbeider ved navn Pusicius (Posichens, Pusayk, Pusei, Pusai, Fusik, Fusicus), oppmuntrende til ham: «Vær trøstet, Ananias, bare et øyeblikk lukkes legemets øyne og du vil straks se Jesu Kristi guddommelige lys». Straks ble også denne mannen grepet og ført for kong Shapur, som dømte ham til en grusom dødsstraff, ved at hans tunge ble revet ut gjennom den gjennomskårne halsen. Sammen med ham ble også hans datter, en jomfru som var konsekrert til Gud, dømt til døden og henrettet. Noen kilder sier at Ananias og Abdechalas var ledsagere av Simeon og døde med ham i 341, men de fleste sier at de døde nøyaktig fire år senere, på Langfredag i 345. Se den hellige Ananias av Arbela.

Til slutt ble også den hellige Simeon halshogd. Det var på Langfredag den 17. april 341, det tredje året av den store forfølgelsen. Henrettelsene fortsatte enda en uke til den 23. april. Martyrenes acta er autentiske. Simeon topper listen over martyrer i det syriske breviaret fra 412.

Bollandistene plasserer disse martyrenes lidelse og død i år 349, Ruinart sier 345, men det allmenne er 341. Deres navn sto tidligere i Martyrologium Romanum den 21. april, men de feires nå den 17. april, samme dag som de gresk-ortodokse. De syriske kirkene feirer ham den 14. april, mens melkittene minnes dem den 30. april. Den assyriske østkirken feirer dem den 17. august. Andre kilder nevner også 22. april og 15. mai som minnedager. I det førkonsiliære Martyrologium Romanum var et av de lengste enkeltoppslagene viet deres martyrium. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes i april den hellige Ferbuta eller Tarbula (biskop Simeons søster) og hennes tjenerinne (d. ca 342) samt Anonyme martyrer av Persia i 345 (5. april), den hellige Simeon Barsabae samt den hellige Usthazade og ledsagere (17. april) og den hellige Pusicius [og hans datter Askitrea] (18. april).

Noe senere ble Simeons søster, den vigslete jomfruen Ferbuta (Pherbutha, Tarbula) anklaget for trolldom. Sammen med sin søster og en annen kvinne ble hun saget i to. Når det gjelder Simeons og de andres relikvier, finner vi hos Migne en notis om at de ble overført av biskop Maruthas til Tagrita i Mesopotamia, som fra da av ble kalt Martyropolis, det vil si «Martyrenes by». Noen av relikviene kom gjennom keiser Karl den stores gavmildhet til klosteret Liesborn.

Simeons etterfølgere som biskoper av Selevkia-Ktesifon, de hellige Sadoth (Shahdost) (341-43) og Barbasymas (Barba’shmin) (343-46), led også martyrdøden. Deretter sto bispestolen tom i nesten førti år. I de voldsomme forfølgelsene mellom 339 og 379 er det antatt at rundt 16 000 kristne ble drept, og mange andre flyktet fra landet under forfølgelsene. Under Shapurs forfølgelser ble den blomstrende iranske kirken i praksis utryddet for all fremtid og klarte aldri å hente seg inn igjen. De kristne som lever der i dag, er små ikke-persiske etniske grupper som innvandret til Iran etter selevkidenes regime.

Det finnes også en abbed Barsabas av Persia, som skal ha lidd martyrdøden sammen med flere munker i den samme persiske forfølgelsen (minnedag 11. desember), og en abbed Barsabas av Ishtar, som ble drept sammen med sine elleve munker i den samme forfølgelsen (minnedag 20. oktober). Historikerne mener imidlertid at begge historiene er fromme, men oppdiktede fortellinger, sannsynligvis bygd på den sanne historien om den hellige biskop Simeon Barsabae og hans ledsagere.

På et kuppelmaleri fra 1700-tallet på Athosfjellet avbildes de hellige som står i den gresk-ortodokse kalenderen fra 1. til 13. april (se bildet). Vi starter med paret over hodet på duen som symboliserer Den Hellige Ånd. Merk at «til høyre for» = mot klokken.

Til høyre den hellige Maria av Egypt (400-t), minnedag 1. april (øst) og 2. april (vest), og til venstre hennes åndelige veileder Zosimus (400-t), minnedag 4. april. Til høyre for Maria står den hellige Titus Undergjøreren (800-t), minnedag 2. april. Til høyre for Titus står Niketas Bekjenneren (d. 824), minnedag 3. april. På den 4. april skulle egentlig Zosimus stå, men han er allerede vist sammen med Maria av Egypt. Til høyre for Niketas: martyren Theodulus og Agathapodus (t.v. og t.h.) (d. 303), minnedag 5. april. Til høyre for disse to: Eutykios av Konstantinopel (d. 582), minnedag 6. april.

Til høre for Eutykios (under duens føtter): Kalliopios av Pompeiopolis (d. 303), minnedag 7. april. Til høyre for Kalliopios: Herodion av Patras (d. 1. årh), minnedag 8. april; til høyre for Herodion: Eupsychius av Caesarea (d. 362), minnedag 9 april. Til høyre for Eupsychius: Terentius av Kartago (d. 250), minnedag 10. april; til høyre for Terentius: Antipas av Pergamon (d. 90), minnedag 11. april. Til høyre for Antipas (til venstre for Maria og Zosimas): Basilios av Parium (d. 750), minnedag 12. april.

I nedre venstre hjørne under Maria og Zosimus: Maximus av Ozovia og to brødre (d. 303), minnedag 13. april. I det andre hjørnet: nederst til høyre: (sannsynligvis) martyrdøden til Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon (d. 341), minnedag 17. april. I hjørnet overfor over diagonalen: til venstre Elisabeth undergjøreren (d. 540), minnedag 24. april; og til høyre Pasikrates av Durostorum og Valentinus (d. 228), minnedag 24. april. Bildet i det fjerde hjørnet er ukjent. Videre under Titus Undergjøreren: den korsfestede Maura av Antinoë (d. 298), minnedag 3. mai.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, MR2004, santiebeati.it, en.wikipedia.org,oca.org, zeno.org, Butler 1866, glaubenszeugen.de, dailycatholic.org, holytrinityorthodox.com, neatnik2009.wordpress.com, stgregoryoc.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. oktober 2001