Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Helena Štiljanović (serb: Jelena; Јелена Штиљановић) med klosternavnet Elisabeth (serb: Jelisaveta; Јелисавета) ble født en gang på 1400-tallet i Serbia. Hun giftet seg med den hellige Stefan Štiljanović, som ble valgt til knez (fyrste) av Paštrovići i dagens Montenegro, og han skulle bli den siste og mest berømte. Helena fikk da tittelen kneginja (fyrstinne). Stefan Štiljanović var en filantrop og hadde syv møller i sin besittelse. Da det oppsto hungersnød i landet, delte Stefan ut sitt eget brød til de sultende.

Etter en feide med Venezia i 1498 etterlot Stefan sine eiendommer til sitt folk og dro til Syrmia (nå Srem i Vojvodina i Serbia) og slo seg ned i byen Morović som han bygds, sammen med hustruen. Syrmia var da befolket av serbisk-ortodokse og var en «buffersone» mellom tyrkerne og de latinske ungarerne.

I 1526 led Ungarn et ødeleggende nederlag for de osmanske tyrkerne, og i arvefølgestriden støttet Stefan den senere keiseren Ferdinand I. Som takk fikk han nye store landområder. Etter Ungarns nederlag i 1526, erobringen av Budapest i 1529 og tyrkernes beleiring av Wien, kjempet han heroisk mot inntrengerne og var kommandør for de slavonske nybyggerne som kjempet mot det osmanske imperiet. Stefans patriotiske innsats som soldat var uløselig knyttet til hans sanne kristne liv. «I sitt embete levde han som en asket med nestekjærlighet, renhet, bønn, den ortodokse tro og uhyklersk kjærlighet til nesten».

I 1543 ble han beseiret og tatt til fange av tyrkerne, men den osmanske generalen Murat-beg Tardić sparte hans liv på grunn av hans berømte heroisme og slapp ham fri. Han forlot Slavonia, og hans siste år ble tilbrakt i Siklós i Ungarn, hvor han døde en 4. oktober rundt 1583. Han ble gravlagt på høyden Đuntir. Etter en tid så tyrkerne et lys som skinte over hans grav. De trodde at de hadde funnet en skjult skatt, så de åpnet graven og fant Stefans bevarte legeme. Hans levninger ble gitt til serbiske munker av en tyrkisk janitsjar som hadde vært kristen, men ble tatt av tyrkerne som barn og tvunget til å bli muslim. Munkene brakte levningene til klosteret Šišatovac på fjellet Fruška Gora i provinsen Vojvodina.

Etter sin manns død vendte enken Helena tilbake til Serbia og slo seg ned som nonne i eller nær klosteret Šišatovac med klosternavnet Elisabeth. Ifølge tradisjonen grunnla Helena/Elisabeth klosteret Petkovica på Fruška Gora underlagt Šišatovac. Men hennes grunnleggelse eller gjenoppliving av klosters Petkovica er ikke verifisert historisk og hviler på folkelige tradisjoner.

En annen folkelig tradisjon sier at hun etter mannens død flyktet til Tyskland eller Østerrike for å slippe unna de tyrkiske osmanerne. Man kan gå ut fra at hun var svært velstående og måtte frykte misunnelse og konkurranse fra tyrkerne. Hun vendte imidlertid tilbake til Fruška Gora da hun fikk høre at mannens levninger var funnet igjen. Deretter skal hun ha grunnlagt klosteret Petkovica. Det som er verifisert, er at hun trådte inn som nonne i et av de to nevnte klostrene og bodde der til sin død rundt 1546. Hun ble gravlagt ved siden av sin mann.

Stefan Štiljanović ble utropt til helgen av den serbisk-ortodokse kirke som «Den hellige Despot Stefan Štiljanović». Han nevnes i et dokument i Šišatovac fra 1545 som helgen. Vi må gå ut fra at også Helena ble utropt til helgen like etter sin død. De to har felles minnedag den 4. oktober, som er 17. oktober i den gregorianske kalenderen. Klosteret Šišatovac ble ødelagt av kroatiske fascister fra Ustasja under Andre verdenskrig, og deres relikvier ble den 2. april 1942 overført til katedralen St Mikael i Beograd, hvor de fortsatt hviler sammen med relikviene av den hellige fyrst Lazar. Deres minnedag er 4. oktober.

Stefan æres altså som «despot» av den serbiske kirken, men den siste offisielle despot av Serbia var Pavle Bakić, som hadde embetet i en periode frem til sin død i 1537. Stefan Štiljanović hadde aldri offisielt tittelen despot, men ifølge folkloren var han den siste serbiske despoten (1537-43). Gjennom sin betydelige posisjon under den ungarske kronen, som kan sammenlignes med den til sine forgjengere, har han utvilsomt en betydelig plass i serbisk historie. Første gang han nevnes som depot, er i en panegyrikk (lovtale) fra Šišatovac, som ble skrevet i 1545.

En kirke i Augsburg i Tyskland har navn etter Stefan og hans hustru, det ortodokse sognet St Stefan og St Helena Štiljanović. Helena/Elisabeth er en av til sammen seks kvinnelige helgener blant de til sammen 77 hellige i den serbisk-ortodokse kirke.

De fem andre kvinnelige helgenene er de hellige Anastasia av Serbia (født Anna, hustru til den hellige Stefan Nemanja), fyrstinne Milica, hustru til den hellige fyrst Lazar Hrebeljanovic og mor til den hellige Stefan Lazarević, Angelina Branković, hustru til den hellige despot Stefan Branković den blinde og mor til de hellige Jovan Branković og Maximus av Serbia, Helena Anžujska (Helena av Anjou), mor til de hellige kongene Stefan Dragutin og Stefan Uroš II Milutin, og Helena av Dečani, født Anna Neda, datter av Stefan Uroš II Milutin og søster av den hellige kong Stefan Uroš III Dečanski.

Kilder: Infocatho, santiebeati.it, de.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013