|
Bilde
|
| Den salige Vincent Soler y Munárriz og hans 6 ledsagere og den salige Emmanuel Martín Sierra. Fra venstre: De salige Julian Moreno, Leo Inchausti, Vincent Soler, Deogratias Palacios, Vincent Pinilla, Josef Rada, Josef Richard Diez og den salige sekularpresten Emmanuel Martin Sierra. |
Den salige Julian Benignus Moreno y Moreno (sp: Julián Benigno) ble født den 16. mars 1871 i Alfaro i bispedømmet Tarazona i provinsen La Rioja i Spania (nå bispedømmet Calahorra y La Calzada-Logroño). Han ble døpt dagen etter i sognekirken San Miguel Arcángel i samme by. I november 1875 mottok han fermingens sakrament, 4 ½ år gammel.
Hans foreldre, Ignacio Moreno og Valentina Moreno, ga ham en god kristen utdannelse. Når det gjaldt sitt ordenskall, var han sikkert influert av sin onkel (farens bror), den hellige Esekiel Moreno Diaz, som dro som misjonær til Filippinene, samt nærheten til augustiner-rekollektenes kloster i Monteagudo.
I 1885 kom hans onkel Esekiel tilbake til Spania som rektor for klosteret i Monteagudo. Det var trolig samme år at Julian trådte inn i klosteret hos augustiner-rekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR). Han avla sine første løfter den 17. mars 1887, dagen etter sin 16-årsdag, i hendene til sin onkel Esekiel. Han tok ordensnavnet Julian Benignus av St. Nikolas av Tolentino (de San Nicolás de Tolentino).
Etter løfteavleggelsen studerte han i to år filosofi og naturfag i klosteret i Monteagudo (1887-89). I 1889 flyttet han til klosteret San Millán i provinsen Logroño, hvor han i to år studerte dogmatisk teologi (1889-91). Deretter fortsatte han studiene med to års studier i moralteologi, kirkehistorie og kirkerett i klosteret i Marcilla i provinsen Navarra (1891-93). En av hans studiekamerater var Vincent Pinilla y Ibáñez, som gikk året før ham og skulle komme til å lide martyrdøden sammen med ham. Den 18. mai 1894 ble han presteviet og var deretter latinlærer i skolene i San Millán og Monteagudo.
Senere ble han bestemt for Filippinene, og den 14. september 1894 gikk han ombord på dampbåten «Isla de Panay» med kurs for Manila, hvor han ankom den 13. oktober samme år. Fire dager senere sendte hans overordnede ham til San Narciso i provinsen Zambales for å lære dialekten der. Han ble der til mai 1897, da han ble sogneprest av San Felipe i samme provins Zambales.
I september 1898 vendte han tilbake til Spania, hvor han bodde i Monteagudo til 1901. I 1902 dro han til Venezuela, hvor han ble sendt til Maracaibo. Fra 1904 til 1906 bodde han i Pasto i det sørlige Colombia sammen med sin onkel Esekiel, som var biskop av det bispesetet (død 1906). I midten av 1906 ble han sendt til Panama, hvor han bodde i Chepo, hvor han utøvde sitt apostolat i seks måneder. I begynnelsen av 1907 vendte han tilbake til Venezuela, hvor han ble i La Victoria til midten av 1912.
Han hadde en urolig sjel, og flyttet så rundt til flere hus i Venezuela og Spania. Til begynnelsen av 1913 var han i residensen i Valencia i Venezuela, til den 15. oktober 1915 i residensen i Coro, til juli eller august 1917 i residensen i Maracaibo og til september 1920 i residensen i Caracas. I 1920 vendte han tilbake til Spania, hvor han ble sendt til klosteret i San Millán i provinsen Logroño. Der ble han til september 1924. Han tilbrakte et år i Puente la Reina og et år i San Millán til august 1926. Deretter var han i Monteagudo til august 1928. Da vendte han tilbake til Venezuela, og til juni 1929 utøvde han sitt apostolat i sognene Macuto og La Guaira.
Han ba om å få vende tilbake til Spania, hvor han ba om å bli overført til provinsen San Tomás de Villanueva. Den 27. oktober 1928 aksepterte denne provinsen ham, og ordensgeneralen overførte ham dit. Fra sommeren 1929 til september 1930 var han i det apostoliske kollegiet i San Sebastián og til april 1931 i klosteret i Monachil. Samme år reiste han til Brasil, hvor han bodde i kollegiet i Franca til april 1933. Da vendte han igjen tilbake til Spania, hvor han ble sendt til klosteret i Monachil. Der ble han til september samme år, da han flyttet til Motril, hvor han led martyrdøden i 1936. Han var en dyktig forfatter og etterlot seg en stor litterær produksjon i prosa og på vers, spesielt om religiøse temaer.
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. For historien om kommuniteten i Motril, se De salige Motril-martyrene.
Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære klosteret og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: de salige patrene Julian Benignus Moreno y Moreno, Josef Rada y Royo, Leo Inchausti y Minteguía og Deogratias Palacios y del Río og den salige legbroren Josef Richard Díez Rodríguez. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.
Dagen etter ble den salige pater Vincent Pinilla y Ibáñez også skutt sammen med sognepresten i Motril, den salige Emmanuel Martín Sierra. Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».
I oktober 1939 ble levningene av de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 7. mars 1999 sammen med Emmanuel Martin Sierra av pave Johannes Paul II i Roma. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.