|
Bilde
|
| Den salige Vincent Soler y Munárriz og hans 6 ledsagere og den salige Emmanuel Martín Sierra. Fra venstre: De salige Julian Moreno, Leo Inchausti, Vincent Soler, Deogratias Palacios, Vincent Pinilla, Josef Rada, Josef Richard Diez og den salige sekularpresten Emmanuel Martin Sierra. |
Den salige Leo Inchausti y Minteguía (sp: León) ble født den 27. juni 1859 i den lille landsbyen Mendieta Beaskoa i Ajánguiz i bispedømmet Vitoria i Vizcaya i Baskerland i Spania (nå i bispedømmet Bilbao). Han var den andre av fem søsken. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken i Ajánguiz. Han var ennå ikke fem år gammel da han den 6. juni 1864 mottok fermingens sakrament av biskop Diégo Mariano Alguacil y Rodríguez av Vitoria.
Hans foreldre, Benito Inchausti og Juana Minteguía, var faste katolikker og viet seg til arbeid på markene. De ga den voksende søskenflokken en god religiøs utdannelse. Benito fikk ry som helgen, og det finnes gamle mennesker i Ajánguiz som fortsatt husker hvordan deres foreldre snakket om «helgenen fra Beaskoa».
I familiens sunne og fromme atmosfære modnet det frem et ordenskall hos Leo. I en alder av 19 år trådte han inn hos augustiner-rekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR) i deres kloster i Monteagudo. Etter å ha fullført novisiatet, avla han sine første løfter den 11. november 1879 i hendene til p. Patricio Adell de San Macario. Han tok ordensnavnet Leo av Vår Frue av Rosenkransen (de la Virgen del Rosario).
Etter løfteavleggelsen studerte han i to år filosofi og naturfag i klosteret i Monteagudo. Deretter studerte han dogmatisk teologi i to år i San Millán i provinsen Logroño (1881-83) og moralteologi, kirkehistorie og kirkerett i Marcilla i provinsen Navarra (1883-84). En av hans studiekamerater var Josef Rada y Royo, som gikk året før ham og skulle komme til å lide martyrdøden sammen med ham.
Leo var bestemt for Filippinene, og den 1. juni 1884 reiste han fra Barcelona med dampbåten «Isla de Cebú» sammen med Josef Rada. Båten kom til Manila den 1. juli samme år. Straks ble han sendt til Compostela på øya Cebú, hvor han ble til 1885 for å læret språket bisaya. Han ble presteviet den 22. desember 1884 i Cebú.
Deretter ble han sendt som hjelpeprest til sognet Loay i provinsen Bohol. Senere tjenestegjorde han i en rekke sogn på Filippinene: fra 27. mars 1886 i Dimiao på Bohol, fra 1887 i Bantón, fra 30. april 1888 i Sierra Bullones som sogneprest, fra 27. oktober samme år i Dimiao, fra 26. februar 1890 i Ubay, fra 20. mars samme år i Azagra som misjonær på øya Romblón. Til slutt ble han den 13. juni 1892 utnevnt til sogneprest i Bantón på Romblón, og dette embetet hadde han til oktober 1897, da han vendte tilbake til Spania. Han bodde i klosteret i Marcilla fra oktober 1897 til januar 1903.
I begynnelsen av september 1903 dro han til Brasil, hvor han tjenestegjorde på følgende steder i sognet Coromandel i staten Minas Gerais til desember 1904 og deretter i sognet Abadia dos Dourados til mai 1905. Deretter bodde han til februar 1920 i Monte Carmelo, og derfra administrerte han sognene Abadia dos Dourados og Coromandel. I 1921 deltok han på ordenens provinskapittel i Spania som en merittert misjonær, og i et år bodde han i Granada og Motril. I 1927 ble han sendt til residensen i Bilbao, og i 1928 kom han til Motril, hvor han ble til han led martyrdøden i 1936. Som de andre brødrene hadde han godt ry blant de troende i Motril.
Dessverre er p. Leos skrifter ikke bevart. Han var av baskisk opprinnelse og tilbrakte størstedelen av livet på Filippinene og i Brasil, hvor han snakket bisaya og portugisisk, så han hadde helt sikkert vanskeligheter med å skrive kastiljansk (offisielt spansk).
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. For historien om kommuniteten i Motril, se De salige Motril-martyrene.
Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære klosteret og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: de salige patrene Leo Inchausti y Minteguía, Deogratias Palacios y del Río, Josef Rada y Royo og Julian Benignus Moreno y Moreno og den salige legbroren Josef Richard Díez Rodríguez. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.
Dagen etter ble den salige pater Vincent Pinilla y Ibáñez også skutt sammen med sognepresten i Motril, den salige Emmanuel Martín Sierra. Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».
I oktober 1939 ble levningene av de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 7. mars 1999 sammen med Emmanuel Martin Sierra av pave Johannes Paul II i Roma. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.