Den salige Emmanuel Martín y Sierra (1892-1936)

Den salige Vincent Soler y Munárriz og hans 6 ledsagere og den salige Emmanuel Martín Sierra. Fra venstre: De salige Ju lian Moreno, Leo Inchausti, Vincent Soler, Deogratias Palacios, Vincent Pinilla, Josef Rada, Josef Richard Diez og den salige sekularprest en Emmanuel Martin Sierra.

Den salige Emmanuel Martín y Sierra (sp: Manuel) ble født den 2. oktober 1892 i Churriano de la Vega i provinsen og erkebispedømmet Granada i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognet La Visitación de Nuestra Señora. Som 13-åring mottok han den 28. april 1906 fermingens sakrament.

Hans foreldre var hederlige bønder som hadde elleve barn, og de ga barna en god religiøs utdannelse. I tillegg til Emmanuel, som bestemte seg for å bli prest, ble også to av hans søstre viet til Gud som ordenssøstre. Emmanuel gikk på videregående skole hos piaristene (skolopianere), og deretter begynte han som 17-åring på seminaret San Cecilio i Granada. Han ble presteviet den 24. oktober 1915, 23 år gammel.

Deretter studerte han videre og tok doktorgraden i teologi. Den 16.februar 1916 ble han kapellan for nonneklosteret La Encarnación i Granada, og den 31. desember 1916 ble han kapellan for nonneklosteret Santa Catalina de Siena i Granada. Fra 1918 til 1923 var han professor på Det pavelige seminaret San Cecilio. Han var visesekretær for studier ved Det pavelige universitetet i Granada fra 1921 til 1923. Han ble sogneadministrator i Gabia Grande den 13. november 1924 og prest i Maracena den 16. november 1928, men bare for noen uker.

Den 1. januar 1929 ble han sogneadministrator i sognet Divina Pastora i Motril. I 1930 ble han sogneprest i dette sognet. Kort etter ble han i konkurranse med en annen utnevnt til sognet La Concepción i Motril, men selv om han var doktor i teologi, trakk han seg fra dette embetet, siden han mente at hans konkurrent var bedre egnet til embetet enn han selv.

Hans iver etter å frelse sjeler viste seg allerede mens han var student. Fra sine første studieår undersøkte han hvem som ikke hadde mottatt sin første kommunion på grunn av mangel på klær eller likegyldighet eller mangel på opplæring. Han gikk ut på markene eller andre steder for å gi instruksjon til unggutter fra 16 til 18 år. Kort før han sang messen, sa han med glød: «Hvis jeg fikk den ære å omvende en eneste sjel, ville jeg redde min egen».

Don Emmanuel ble høyt aktet av alle for sin ydmykhet, sjenerøsitet og kjærlighet til de fattige, sin lidenskapelige glød for å omvende sjeler, sin offerånd og ustoppelige arbeid. Han levde og kledde seg mindre enn moderat, siden alt han tjente, ble gitt til de fattige, for å vaske og utsmykke kirken og til abonnementer på utallige aviser og tidsskrifter. Han hadde en slitt soutane (prestekjole) og brukte sandaler av hamp. Han skiftet til tøysko om vinteren, og i tillegg hadde han et par sko til ekstraordinære anledninger. Han spiste ofte ikke annet enn brød og sesongens frukter, siden alt han tjente som professor ved det polytekniske instituttet i Motril, raskt ble delt ut til de trengende, og dem var det ikke få av på den tiden. Hans søster Concepción skrev at han flere ganger sa at han ville være lykkelig om han fikk spille sitt blod for sjelenes skyld.

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Krigsutbruddet førte straks til voldsomme religiøse forfølgelser. Noen av de første ofrene i Motril var kommuniteten av augustiner-rekollekter (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR) i Monteagudo. For deres historie, se den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere.

Don Emmanuel følte at å søke ly var en fristelse, så den 22. juli avla han en høytidelig ed om aldri å forlate sitt sogn. Dette skjedde i hans sognekirke i nærvær av Don Salvador Huertas Baena, sogneprest i kirken La Encarnación i Motril. Neste dag avla hele den augustinske kommuniteten en lignende ed. Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære augustinernes kloster og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: de salige patrene Deogratias Palacios y del Río, Leo Inchausti y Minteguía, Josef Rada y Royo og Julian Benignus Moreno y Moreno og den salige legbroren Josef Richard Díez Rodríguez. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.

P. Vincent Pinilla y Ibáñez hadde søkt tilflukt hos Don Emmanuel i sognekirken La Divina Pastora. De tilbrakte natten i bønn. Mellom klokken 10 og 11 neste formiddag, den 26. juli, ble de tvunget ut av kirken av de revolusjonære, som straks skjøt dem med maskingevær. P. Pinilla ble skutt i forgården til sognekirken mens Don Emmanuel ble skutt i gaten like ved. Vitner forteller at da han ble skutt, ropte han: «¡Viva Cristo Rey!» (lenge leve Kristus Kongen).

Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».

I oktober 1939 ble levningene av Don Emmanuel og de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble alle åtte saligkåret den 7. mars 1999 av pave Johannes Paul II. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.