| Den salige Vincent Pinilla y Ibáñez (1870-1936) |
Den salige Vincent Pinilla y Ibáñez (sp: Vicente) ble født den 5. april 1870 i Calatayud i bispedømmet Zaragoza i Aragón i Spania. Dagen etter ble han døpt av María Bernardo Pérez, mosén (en lokal prestebetegnelse i det gamle kongeriket Aragón) og assistent for sognepresten i Santo Sepulcro.
I 1885 trådte han inn i novisiatet hos augustiner-rekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR) i Monteagudo, hvor han avla sine første løfter den 7. november 1886 i hendene til den hellige Esekiel Moreno Diaz. Han tok ordensnavnet Vincent av St. Aloysius Gonzaga (de San Luis Gonzaga).
Etter løfteavleggelsen studerte han i to år filosofi og naturfag i klosteret i Monteagudo (1886-88). I 1888 flyttet han til klosteret San Millán i provinsen Logroño, hvor han i to år studerte dogmatisk teologi (1888-90). Deretter fortsatte han studiene med to års studier i moralteologi, kirkehistorie og kirkerett i klosteret i Marcilla i provinsen Navarra (1890-92). En av hans studiekamerater var Julian Benignus Moreno y Moreno (Esekiel Morenos nevø), som gikk året etter ham og skulle komme til å lide martyrdøden sammen med ham.
Vincent var bestemt for Filippinene, og den 19. august 1892 forlot han Barcelona i dampbåten «Santo Domingo» med kurs for Manila, hvor han ankom den 18. september samme år. Han ble presteviet den 23. september 1893. Fra 3. mars 1894 tjenestegjorde han i Santa Cruz i Manila, og fra 14. juni samme år i La Ermita. Den 26. mai 1895 ble han forflyttet til Calapán, og i desember samme år dro han til Bongabong som misjonær. Under opprøret på Filippinene i 1898 ble han tatt til fange av opprørerne, og han ble i fengsel til midten av 1900.
Den 22. oktober 1900 forlot han Manila og dro hjem til Spania. Der bodde han i klosteret i Marcilla til den 27. september 1901 og deretter i Monteagudo til februar 1902. Den 26. februar 1902 forlot han Valencia med kurs for Brasil. Han bodde i Ribeirão Preto til 1912, i Uberaba i staten Minas Gerais til 1913, igjen i Ribeirão Preto til 1916, i residensen i São Paulo til 1919, i Tayuva i staten São Paulo som sogneprest til 1920, i Bahía i Lapinha som superior til 1924 og i Belém do Pará som superior fra 1924 til 1927.
Den 25. januar 1927 ble han kalt til provinskapitlet, og etter at han var overført til Spania, ble han valgt til provinsdefinitor for perioden 1927-1930 med residens i Motril. På provinskapitlet i 1930 ble han utnevnt til prior i Motril. Da han var ferdig med sin embetsperiode i 1933, ble han værende i Motril helt til sin martyrdød i 1936.
Hans liv var helt eksemplarisk og han var svært ydmyk, from og nestekjærlig. Han nektet aldri å høre skriftemål, verken i kirken eller av syke, natt og dag og alle steder. Han arbeidet med stor glød for å utbre andakten for Nuestra Señora de la Concolación. Han var alltid svært vennlig overfor alle og viste alle respekt med religiøs enkelhet og ydmykhet.
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. For historien om kommuniteten i Motril, se De salige Motril-martyrene.
Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære klosteret og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: legbroren Josef Richard Díez Rodríguez og de salige patrene Julian Benignus Moreno y Moreno, Josef Rada y Royo, Leo Inchausti y Minteguía og Deogratias Palacios y del Río. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.
P. Pinilla hadde søkt tilflukt i sognekirken La Divina Pastora like ved, sammen med sognepresten der, den salige Emmanuel Martín Sierra. De tilbrakte natten i bønn. Mellom klokken 10 og 11 neste formiddag ble de tvunget ut av kirken av de revolusjonære, som straks skjøt dem med maskingevær. P. Pinilla ble skutt i forgården til sognekirken mens Don Emmanuel ble skutt i gaten like ved. Vitner fortalte at p. Pinilla kysset krusifikset idet han døde.
Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».
I oktober 1939 ble levningene av de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 7. mars 1999 sammen med Emmanuel Martin Sierra av pave Johannes Paul II i Roma. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.