62. Hvorfor skal dette dokumentet, rettet til alle mennesker av god vilje, inkludere et kapittel som handler om trosoverbevisninger? Jeg er meget vel klar over at det i filosofiens og politikkens verden er mennesker som forkaster ideen om en Skaper, eller som anser den for irrelevant og følgelig avviser som irrasjonelt det rike bidraget som religionene kan tilføre en helhetlig økologi og menneskehetens fulle utvikling. Andre ser ganske enkelt religionene som en subkultur som må tolereres. Ikke desto mindre vil vitenskap og religion med deres distinkte tilnærminger til forståelse av realitetene, kunne gå i en intens dialog som vil være fruktbar for begge.
I. Det lys troen gir
63. Gitt kompleksiteten i den økologiske krisen og dens mangfoldige årsaker, må vi innse at løsningene ikke bare ligger i én måte å tolke og endre realitetene. Det er også nødvendig å respektere ulike folkeslags kulturelle rikdommer, deres kunst og poesi, indre liv og spiritualitet. Hvis vi virkelig er opptatt av å utvikle en økologi som er i stand til å reparere de skadene vi har bevirket, kan ingen kunnskapsgren eller form for visdom utelates, heller ikke religion og det språk som er religionens eget. Den katolske kirke er åpen for dialog med filosofisk tekning; det muliggjør realiseringen av ulike synteser mellom troen og fornuften. Utviklingen av Kirkens sosiallære representerer en slik syntese hva sosiale spørsmål angår – denne læren er kalt til å bli stadig mer rikholdig i møte med nye utfordringer.
64. Selv om denne encyklikaen åpner for en dialog med alle, slik at vi sammen kan søke felles veier til befrielse, vil jeg til å begynne med vise hvordan kristnes og til dels også andre troendes trosoverbevisninger kan være en viktig motivasjon for å ta vare på naturen og vise omsorg for våre svakeste brødre og søstre. Hvis det faktum at man er menneske, kan bevege personer til å vare på miljøet som de jo selv er en del av, vil kristne på sin side «innse at deres ansvar for skaperverket og deres plikter mot naturen og Skaperen er en integrert del av troen».1 Det er godt for menneskeheten og for verden som sådan når vi troende bedre erkjenner våre økologiske forpliktelser som har sin grunn i vår overbevisning.
II. Visdommen i bibelfortellingene
65. Uten her å gjenta hele skapelsesteologien, kan vi spørre hva de store bibelske fortellingene sier oss om menneskets forhold til verden. I den første skapelsesberetningen i Genesis er skapelsen av mennesket en del av Guds plan. Etter at mennesket var skapt, heter det: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt» (1 Mos 1,31). Bibelen lærer at hvert menneske er skapt av kjærlighet som Guds avbilde og til hans likhet (jf. 1 Mos 1,26). Dette viser oss den umåtelige verdigheten hvert enkelt menneske besitter, «det er ikke bare noe, men noen. Det er i stand til å kjenne seg selv, eie seg selv, til fritt å hengi seg og inngå i fellesskap med andre.»2
Den hellige Johannes Paul II minnet om at Skaperens ganske spesielle kjærlighet til hvert enkelt menneske skjenker mennesket en uendelig verdighet.3 De som er opptatt av å forsvare menneskets verdighet, kan finne de dypeste argumentene for dette engasjementet i den kristne tro. Hvor vidunderlig er ikke vissheten om at det enkelte menneske ikke driver omkring i håpløst kaos, i en verden utelukkende styrt av rene tilfeldigheter, eller er underlagt meningsløst gjentagende sykluser! Skaperen kan si til hver enkelt av oss: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg» (Jer 1,5). Vi ble unnfanget i Guds hjerte, og derfor kan vi si at «den enkelte av oss er en frukt av Guds tanke. Enhver er villet, elsket, behøvd.»4
66. Skapelsesberetningene i Genesis inneholder i sitt eget symbolske og narrative språk dyp lærdom om mennesket og dets historiske virkelighet. Disse fortellingene antyder at menneskets væren er grunnlagt på tre fundamentale relasjoner som er nært knyttet til hverandre: relasjonen til Gud, til ens neste og til jorden. Ifølge Bibelen er disse tre relasjonene brutt både i det ytre og i vårt indre. Dette bruddet er synden. Harmonien mellom Skaperen, menneskeheten og skaperverket som helhet, ble ødelagt ved at vi tillot oss å ta Guds plass og vegret oss for å se vår begrensning som skapninger. Dette igjen forvrengte vårt mandat til å legge jorden under oss (jf. 1 Mos 1,28), og å «dyrke og passe den» (1 Mos 2,15). Som følge av det, gikk den opprinnelige harmonien mellom mennesker og natur over til å bli konfliktfylt (jf. 1 Mos 3,17–19). Derfor er det betydningsfullt at den harmonien den hellige Frans av Assisi erfarte med alle skapninger, ble ansett for å være en helbredelse av dette bruddet. Den hellige Bonaventura sa at Frans på en måte vendte tilbake til den opprinnelige uskyld når han levde forsonet med alle skapninger.5 Langt fra dette forbildet manifesterer synden seg i dag med all sin destruktive kraft i kriger, i ulike former for vold og mishandling, i forsømmelse av de svakeste og i angrepene på naturen.
67. Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt oss. Det gir oss en anledning til å svare på en anklage mot jødisk-kristen tenkning: Det er blitt sagt at beretningen i Første Mosebok hvor mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (jf. 1 Mos 1,28), har oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som herskende og destruktivt av natur. Dette er ikke en korrekt tolkning av Bibelen slik Kirken forstår den. Om det stemmer at vi kristne mange ganger har tolket Skriften galt, må vi i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger. Det er viktig å lese de bibelske tekstene i deres kontekst og med en egnet hermeneutikk, og minne om at de ber oss om å «dyrke og passe» verdens hage (jf. 1 Mos 2,15). Mens det med «dyrke» menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil «passe» si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde. Det impliserer et forhold mellom menneskene og naturen preget av ansvarlig gjensidighet. Ethvert samfunn må kunne ta fra naturen det det trenger for å overleve, men har også plikt til å ta vare på den og påse at den kan være fruktbar også for kommende generasjoner. For «jorden … hører Herren til» (Sal 24,1); ham tilhører «jorden og alt som finnes der» (5 Mos 10,14). Derfor avviser Gud alt krav på absolutt eierskap: «Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg» (3 Mos 25,23).
68. Dette ansvaret for jorden, som hører Gud til, vil si at mennesket, som er utstyrt med fornuft, må respektere naturens lover og den fine likevekten mellom denne verdens skapninger, «for han befalte, og de ble skapt. Han ga dem sin plass for alltid, bestemte en ordning som ikke forgår» (Sal 148, 5b–6). Det er derfor den bibelske lovgivningen dveler ved relasjoner – ikke bare mennesker imellom, men også mellom mennesker og andre levende vesener – når den gir menneskene forskrifter: «Om du ser at din landsmanns okse eller esel faller over ende på veien, skal du ikke vende ryggen til, men du skal hjelpe ham med å reise dyret opp … Når du på din vei tilfeldigvis kommer over et fuglerede i et tre eller på bakken, og det er unger eller egg i det, og moren ligger på ungen eller eggene, da skal du ikke ta moren sammen med ungene» (5 Mos 22,4.6). Og i tråd med dette er heller ikke hvilen den syvende dag ment for mennesker alene, men er også «for at oksen og eselet skal få ro» (2 Mos 23,12). Slik ser vi at Bibelen ikke gir rom for noen tyrannisk antroposentrisitet som ikke bryr seg om andre skapninger.
69. Samtidig som vi får gjøre fornuftig bruk av jordens goder, blir vi også kalt til å erkjenne at andre levende vesener har en egenverdi i Guds øyne: «ved sin blotte eksistens velsigner og priser de Ham»,6 og Herren gleder seg over sine gjerninger (jf. Sal 104,31). Nettopp på grunn av vår unike verdighet og fordi vi er utstyrt med fornuft, er vi kalt til å respektere skaperverkets iboende lover, for «med visdom grunnla Herren jorden» (Ordsp 3,19). I dag sier ikke Kirken ganske enkelt at andre skapninger er fullstendig underlagt menneskets interesser, som om de ikke har noen verdi i seg selv og kan behandles etter vårt forgodtbefinnende. De tyske biskopene lærer at hva andre skapninger angår, «kan vi snakke om værens forrang fremfor det å være nyttig».7 Katekismen kritiserer skarpt og direkte en forvrengt antroposentrisme: «Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. (…) De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperordenen.»8
70. I historien om Kain og Abel ser vi hvordan Kains sjalusi ledet ham til å øve en ekstrem urett mot sin bror, noe som i sin tur førte til et brudd mellom Kain og Gud, og mellom Kain og jorden som han ble fordrevet fra. Dette kommer tydelig frem i den dramatiske samtalen mellom Gud og Kain. Gud spør: «Hvor er din bror Abel?» Kain svarer at han ikke vet, og Gud insisterer: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden. (…) Nå skal du være bannlyst fra den jorden (…)» (1 Mos 4,9–11). Å forsømme plikten til å ta vare på og opprettholde en god relasjon til min neste, som jeg har ansvar for både hva omsorg og trygghet angår, ødelegger min indre relasjon til meg selv, til den andre, til Gud og til jorden. Når alle disse relasjonene neglisjeres, når rettferdigheten ikke lenger bor i landet, sier Bibelen oss at hele livet er truet. Det er det beretningen om Noah forteller oss om, hvor Gud truer med å utslette menneskeheten på grunn av vedvarende svikt i å innfri kravene om rettferdighet og fred: «Jeg vil gjøre ende på alt kjøtt og blod. For jorden er blitt full av vold på grunn av dem» (1 Mos 6,13). I disse gamle fortellingene, rike på symbolikk, finnes allerede en overbevisning vi deler i dag, at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra broderskap, rettferdighet og trofasthet mot andre.
71. Selv om «menneskenes ondskap var stor på jorden» (1 Mos 6,5) og Herren «angret … at han hadde laget menneskene på jorden» (1 Mos 6,6), bestemte han seg likevel for å åpne en vei til frelse gjennom Noah, som hadde forblitt rettferdig og rettskaffen. På denne måten ga han menneskeheten muligheten til en ny begynnelse. Ett godt menneske er nok til at håpet kan bestå! Den bibelske overlevering viser tydelig at denne gjenopprettelsen inneholder gjenoppdagelsen og respekten for rytmen i naturen slik den er innskrevet av Skaperens hånd. Det kommer for eksempel til syne i sabbatsbudet, (jf. 1 Mos 2,2–3; 2 Mos 16,23; 20,10). I tillegg var hvert syvende år et sabbatsår for Israel, en fullstendig hvile for hele landet (jf. 3 Mos 25,1–4), hvor det var forbudt å så, og hvor man bare høstet det som var nødvendig for å leve og brødfø ens hushold (jf. 3 Mos 25,4–6). Og endelig, etter syv årsuker, det vil si 49 år, ble det feiret et jubileum, et år for generell ettergivelse og «frihet i landet for alle som bor der» (jf. 3 Mos 25,10). Utviklingen av denne lovgivningen var et forsøk på å sikre likevekt og rettferdighet i menneskenes forhold til hverandre og til jorden hvor de levde og arbeidet. Samtidig var det en anerkjennelse av at jorden og dens frukter var en gave til hele folket. De som dyrket og passet landet, var forpliktet til å dele dets frukter, særlig med de fattige, enkene, de foreldreløse og de fremmede: «Når dere høster inn korn i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke sammen. På vinmarken skal du ikke sanke de druene som blir igjen, eller plukke dem som er falt ned. Du skal la dem være igjen til de fattige og innflytterne» (3 Mos 19,9–10).
72. Salmene inviterer oss ofte til å prise Gud, Skaperen, som «bredte jorden ut over vannet, evig varer hans miskunn» (Sal 136,6). Også andre skapninger inviteres til å prise ham: «Lov ham, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! Lov ham, du høyeste himmel, og vannet over himmelen! De skal lovsynge Herrens navn, for han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,3–5). Ikke bare eksisterer vi ved Guds kraft, men med ham og nær ham. Derfor tilber vi ham.
73. Profetenes skrifter inviterer oss til å finne fornyet styrke i trengselstider ved å betrakte den allmektige Gud som skapte universet. Guds uendelige makt får oss ikke til å flykte fra hans faderlige godhet, for i ham er kjærlig hengivenhet og styrke forbundet. Faktisk vil enhver sunn spiritualitet innebære å ta imot Guds kjærlighet og tilbe ham i tillit for hans uendelige makt. I Bibelen er den Gud som frelser og befrir oss, også den som har skapt universet, og begge disse guddommelige handlingene er dypt og uadskillelig forenet med hverandre: «Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg. (…) Du førte ditt folk Israel ut av Egypt med tegn og under» (Jer 32,17.21). «Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (Jes 40,28b–29).
74. Erfaringen av det babylonske fangenskap forårsaket en åndelig krise som utløste en fordypning i troen på Gud. Troen på hans kreative allmakt ble nå tydeliggjort for å oppfordre folket til å gjenvinne håpet i en fortvilet situasjon. I en annen periode med prøvelser og forfølgelser århundrer senere, da Romerriket forsøkte å påtvinge sitt absolutte herredømme, fant de troende igjen trøst og håp i en voksende tillit til den allmektige Gud: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier» (Åp 15,3). Den Gud som skapte universet av intet, kan også gripe inn i denne verden og overvinne all form for ondskap. Uretten er ikke uovervinnelig.
75. Vi kan ikke stå for en spiritualitet som glemmer Gud som allmektig og som Skaper. Gjør vi det, ender vi opp med å tilbe jordiske makter eller sette oss selv i Guds sted, og sågar med å kreve ubegrenset rett til å trampe på hans skaperverk. Den beste måten å hjelpe mennesket tilbake på sin rette plass og sette en stopper for dets krav på absolutt herredømme over jorden, består i på ny å tale om Faderen, som er skaper og alene eier verden. Ellers vil mennesker alltid forsøke å påtvinge virkeligheten sine egne lover og interesser.
III. Universets mysterium
76. I jødisk-kristen tenkning har ordet «skaperverk» en videre betydning enn «natur», for det har med Guds kjærlighetsfulle plan å gjøre, hvor hver skapning har sin egen verdi og betydning. Naturen forstås vanligvis som et system som kan studeres, forstås og kontrolleres, mens skaperverket bare kan forstås som en gave fra Faderens utstrakte hånd, og som en virkelighet som – gjennomlyst av kjærlighet – kaller oss sammen til et altomfattende fellesskap.
77. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt» (Sal 33,6). Dette forteller oss at verden ble til som et resultat av en avgjørelse, ikke fra kaos eller tilfeldigheter, og det gir den enda større verdi. Skaperordet uttrykker et fritt valg. Universet oppsto ikke som et resultat av en vilkårlig allmakt, en maktdemonstrasjon eller et ønske om selvbekreftelse. Skapelsen inngår i kjærlighetens orden. Guds kjærlighet er hele skapningens fundamentale beveggrunn: «For du elsker alt som er til, du vemmes ikke over noe av det du har skapt – hvordan skulle du kunne skape noe du hatet?» (Visd 11,24). Enhver skapning er altså gjenstand for Faderens ømhet, som gir den enkelte en plass i verden. Selv det mest ubetydelige vesens flyktige liv er gjenstand for hans kjærlighet, og han omgir det med sin velvilje de få sekundene dets eksistens varer. Den hellige Basilios den store sa at Skaperen også er «uuttømmelig godhet»,9 mens Dante Alighieri snakket om «kjærligheten som beveger solen og de andre stjernene».10 Derfor stiger man fra Guds skaperverk mot «hans kjærlighetsfulle barmhjertighet».11
78. Samtidig avmytologiserer jødisk-kristen tenkning naturen. Uten å opphøre å beundre dens prakt og storhet, tilskriver denne tenkningen ikke lenger naturen guddommelig karakter. På denne måten blir vår forpliktelse overfor naturen enda mer vektlagt. Tilbakevending til naturen kan aldri skje på bekostning av menneskets frihet og ansvar. Mennesket er en del av verden med plikt til å utvikle sine evner for å beskytte og utvikle naturens potensiale. Hvis vi erkjenner naturens verdi og sårbarhet, og samtidig våre egne gudgitte evner, kan vi omsider legge bak oss den moderne myten om ubegrenset materielt fremskritt. En sårbar verden som Gud har betrodd mennesket å beskytte, utfordrer vår intelligens til å erkjenne hvordan vi skal orientere, utøve og begrense vår makt.
79. I dette universet, dannet av åpne systemer som kommuniserer med hverandre, oppdager vi utallige former for relasjon og delaktighet. Det får oss til å tenke at helheten som sådan også er åpen for Guds transendens, som den utfolder seg i. Troen tillater oss å tolke meningen og den mysteriøse skjønnheten i det som skjer. Den menneskelige frihet kan bidra klokt til en positiv utvikling, men den kan også være opphav til nye onder, nye årsaker til lidelse og virkelig tilbakegang. Slik oppstår den spennende og dramatiske menneskelige historien, som kan bli frihet, vekst, frelse og kjærlighet eller dekadanse og gjensidig ødeleggelse. Kirken søker i sitt arbeid ikke bare å påminne oss om plikten til å ta vare på naturen, men «må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv».12
80. Men Gud, som ønsker å handle sammen med oss og vil regne med vårt samarbeide, kan også trekke noe godt ut av det onde vi steller i stand, for «Den Hellige Ånd besitter en uendelig kreativitet, som er Guds egen, og som vet å løse selv de mest kompliserte og ugjennomtrengelige vanskelighetene i menneskelige affærer».13 På en måte la Gud begrensninger på seg selv da han skapte en verden som måtte utvikles, og hvor mange av de tingene vi anser som onde, farlige eller som kilder til lidelse, i virkeligheten er en del av «fødselsveene» som ansporer oss til å samarbeide med Skaperen.14 Gud er tilstede i alle tings innerste uten å krenke skapningens autonomi, og dette gir også opphav til de jordiske realiteters legitime autonomi.15 Dette guddommelige nærvær som garanterer for all værens vedvarenhet og utvikling, «er skaperaktens fortsettelse».16 Guds Ånd har fylt universet med muligheter, derfor kan alltid noe nytt vokse frem fra tingenes innerste: «Naturen er ikke noe annet enn en særlig kunst, nemlig Guds kunst som er innskrevet i tingene og gjør at de beveger seg mot et bestemt mål. Det er som om en skipsbygger kunne gi tømmeret det som skal til for å gi seg selv formen av et skip».17
81. Selv om mennesket også forutsetter evolusjonsprosesser, innehar det noe nytt som ikke fullt ut kan forklares ved utviklingen av andre åpne systemer. Hver enkelt av oss har en personlig identitet og er i stand til å gå i dialog med andre og med Gud selv. Evnen til refleksjon, argumentasjon, kreativitet, tolkning og kunstnerisk virke, sammen med mange andre uoppdagede ferdigheter, er tegn på en særegenhet som overskrider det fysiske og biologiske domenet. Det kvalitativt nye ved at det i det materielle univers dukker opp et vesen som er en person, forutsetter en direkte handling fra Guds side og et særlig kall til livet og til relasjonen mellom et «Du» og et annet «du». De bibelske fortellingene sier oss at hvert enkelt menneske er et subjekt som aldri kan reduseres til kategorien objekt.
82. Men det ville også være feil å betrakte andre levende vesener utelukkende som objekter, underkastet menneskenes vilkårlige herredømme. Når naturen kun ses på som gjenstand for profitt og vinning, har det også alvorlige følger for samfunnet. Denne visjonen – «den sterkestes rett» – har ført til uendelig stor ulikhet, urettferdighet og vold for majoriteten av menneskeheten, siden ressursene ender opp i hendene til dem som kom først eller som har størst makt: Vinneren tar alt. Jesu ideal om harmoni, rettferdighet, brorskap og fred står i motsetning til en slik modell, og med henblikk på makthaverne i sin egen tid uttrykte Jesus det slik: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres» (Matt 20,25–26).
83. Universets endelige mål er Guds fylde, som alt er oppnådd gjennom den oppstandne Kristus, sentrum for den universelle modningsprosessen.18 Her ligger enda et argument for å forkaste ethvert despotisk og uansvarlig herredømme over andre skapninger fra menneskers side. Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover sammen med oss og gjennom oss mot et felles mål som er Gud, en transendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt. For mennesket, som er begavet med intelligens og kjærlighet og som tiltrekkes av Kristi fylde, er kalt til å føre alle skapninger tilbake til sin Skaper.
IV. Den enkelte skapnings budskap i skaperverkets harmoni
84. Når vi insisterer på at mennesket er Guds avbilde, må ikke det få oss til å overse at den enkelte skapning har sin egen hensikt og at ingen er overflødig. Hele det materielle univers er et uttrykk for Guds kjærlighet, hans bunnløse ømhet for oss. Jorden, vannet, fjellene: Alt er Guds kjærtegn. Historien om vårt vennskap med Gud er alltid knyttet til bestemte steder, som blir til helt personlige og betydningsfulle tegn. Vi husker vel alle steder som gir gode minner. Den som er oppvokst i fjellene eller som barn slo seg ned ved bekken for å drikke, eller som lekte et sted i boligområdet, når han vender tilbake til slike steder, kjenner han seg kalt til å finne tilbake til sin identitet.
85. Gud har skrevet en vakker bok «hvis bokstaver er mangfoldet av skapte ting som er tilstede i universet».19 De kanadiske biskoper har med rette påpekt at ikke noen skapning er utelukket fra denne Guds manifestasjon: «Fra de videste panoramaer til de aller minste levende vesener er naturen en konstant kilde til undring og ærefrykt. Den er også en kontinuerlig åpenbaring av det guddommelige.»20 De japanske biskopene gjorde en tankevekkende observasjon: «Å fornemme hver skapning som synger sin egen eksistens’ hymne, er å leve med glede i Guds kjærlighet og håp.»21 Denne betraktningen av skaperverket lar oss oppdage det Gud ønsker å lære oss gjennom hver enkelt ting, fordi «for den troende er betraktning av skaperverket å høre et budskap, å lytte til en paradoksal og lydløs stemme».22 Følgelig kan vi si: «Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.»23 Når vi legger merke til denne manifestasjonen, lærer vi å se oss selv i relasjon til andre skapninger: «Jeg uttrykker meg selv idet jeg lar verden komme til uttrykk; jeg utforsker min egen sakralitet idet jeg forsøker å dekode verdens.»24
86. Universet som helhet i alle sine mangfoldige relasjoner er det beste uttrykk for Guds uuttømmelige rikdom. Som den hellige Thomas Aquinas så viselig bemerket, sprang mangfoldet og variasjonene ut fra «intensjonen til den første beveger», som ville at «det som manglet i den enes representasjon av guddommelig godhet, ble utfylt av den andre»,25 fordi Guds godhet «ikke kunne representeres fullstendig i noen enkelt skapning».26 Derfor må vi få tak i tingenes forskjellighet i deres mangfoldige relasjoner.27 Følgelig forstår vi bedre både den enkelte skapnings betydning og mening når vi betrakter dem i konteksten av Guds plan. Katekismen sier det slik: «Gud ville at skapningene skulle stå i et innbyrdes avhengighetsforhold til hverandre. Sol og måne, sedertre og småblomst, ørn og spurv: så ulike og så mangfoldige de er, viser de at ingen skapning er seg selv nok. De eksisterer bare avhengig av hverandre, de utfyller og tjener hverandre.»28
87. Når vi blir oss bevisst at alt som eksisterer, gir et gjenskinn av Gud, beveges hjertet til å prise Herren for alle hans skapninger og sammen med dem, slik det kommer til uttrykk i Frans av Assisis vidunderlige hymne:
«Lovet være du, Herre, med alle dine skapninger,
Især herr broder sol.
Han skaper dag, du opplyser oss ved ham.
På deg, du Høyeste, er han et bilde!
Lovet være du, Herre, for søster måne og stjernene.
På himmelen har du skapt dem,
Klare og kostelige og skjønne.
Lovet være du, Herre, for bror vind,
Og for luften og skyene og godt vær og allslags vær.
Med dem oppholder du alle dine skapninger.
Lovet være du, Herre, for søster vann,
Som er såre nyttig og ydmyk og kostelig og kysk.
Lovet være du, Herre, for bror ild.
Med ham opplyser du natten,
Og han er skjønn og liflig og kraftig og sterk.»29
88. Brasils biskoper peker på at naturen som helhet ikke bare er en manifestasjon av Gud, men den er også stedet for hans nærvær. Hans livgivende ånd bor i hver enkelt skapning og kaller oss til relasjon med ham.30 Oppdagelsen av dette nærværet fører oss til å utvikle de «økologiske dydene».31 Når vi sier dette, glemmer vi ikke at det består en uendelig avstand, at denne verdens ting ikke har Guds fylde. Noe annet ville for øvrig heller ikke gjøre skapningene noen tjeneste, for vi ville ikke tilkjenne dem deres rette plass, men ende opp med å stille urettmessige krav til dem som de i sin litenhet ikke kan innfri.
V. Et universelt fellesskap
89. Denne verdens skapninger kan ikke betraktes som «herreløse», «de er dine, [Herre,] og du elsker alt som lever» (Visd 11,26). Derfra kommer overbevisningen om at vi, sammen med alle verdens skapninger, er skapt av samme far og forenet med usynlige bånd, og sammen utgjør en slags universell familie, et sublimt fellesskap som fyller oss med hellig, kjærlighetsfull og ydmyk respekt. Jeg vil minne om at «Gud har knyttet seg så nært til den verden som omgir oss, at forørkningen av jorden er som en sykdom for hver enkelt av oss, og at en art dør ut, kan beklages som om det var en lemlestelse».32
90. Dette vil ikke si at alle levende vesener står på samme nivå, eller at mennesket fratas sin spesielle verdi som samtidig medfører et veldig ansvar. Det innebærer heller ikke en guddommeliggjøring av jorden som ville forhindre oss i å arbeide med den og ta vare på den i dens sårbarhet. Slike oppfatninger ville ende med å skape nye misforhold som ville avlede oss fra den realiteten som utfordrer oss.33 Iblant ser vi en mani som vil frata mennesket enhver forrang, og det vises større iver for å beskytte andre arter enn for å forsvare den verdighet som alle mennesker har i like stor grad. Selvsagt må vi bry oss når andre levende vesener behandles uansvarlig, men vi skulle først og fremst være opprørt over de enorme ulikhetene som består iblant oss, og hvor vi fortsetter å tolerere at noen ser på seg selv som mer verdige enn andre. Vi legger ikke lenger merke til at noen går til grunne i desperat og fornedrende elendighet uten utsikter til å komme ut av den, mens andre ikke engang vet hva de skal gjøre med det de eier, og i tom forfengelighet stiller til skue sin angivelige overlegenhet og sløser så mye at hvis alle skulle gjøre det samme, ville kloden ødelegges. Vi tillater i praksis at noen ser på seg selv som «mer menneske» enn andre, som om de var født med større rettigheter.
91. En følelse av dyp enhet med andre vesener i naturen kan ikke være reell om vi ikke også har ømhet, medfølelse og omsorg for våre medmennesker. Det er klart inkonsekvent å bekjempe handel med truede dyrearter og samtidig være likegyldig overfor menneskehandel, uinteressert i de fattige eller gå inn for å ødelegge et annet menneske som en misliker. Dette setter hele meningen med kampen for miljøet i fare. Det er ikke tilfeldig at den hellige Frans i hymnen hvor han priser Gud for hans skapninger, tilføyer: «Lovet være du, Herre, for alle dem som i kjærlighet til deg tilgir sine fiender.» Alt henger sammen. Omsorg for miljøet må derfor forenes med en ekte kjærlighet til menneskene og et vedvarende engasjement for å løse samfunnets problemer.
92. Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne broderligheten. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker. Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er «i strid med menneskeverdet».34 Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: «Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.»35 Alt henger sammen, og vi mennesker er forenet som brødre og søstre på en vidunderlig pilegrimsreise, bundet sammen av den kjærlighet Gud har til hver enkelt av sine skapninger, og som også forener oss i øm hengivenhet med broder sol, søster måne, broder elv og moder jord.
VI. Om alles delaktighet i godene
93. Enten vi er troende eller ikke-troende, er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og «den sosialetiske ordens grunnprinsipp».36 Den kristne tradisjon har aldri anerkjent den private eiendomsrett som absolutt eller ukrenkelig, og har understreket det sosiale formål for alle former for privat eiendom. Den hellige Johannes Paul II bekreftet med styrke denne læren idet han erklærte at «Gud skjenket jorden til hele menneskeslekten til livets opprettholdelse for alle dens medlemmer uten å utelukke eller favorisere noen».37 Dette er tunge og sterke ord. Han vektla at «en form for utvikling som ikke respekterer og fremmer menneskerettighetene – personlige og sosiale, økonomiske og politiske, innbefattet nasjoners og folks rettigheter – vil heller ikke virkelig være mennesket verdig».38 Med all tydelighet forklarte han at «Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for dem».39 Og han minnet om at «det ikke er i overensstemmelse med Guds plan at denne gaven blir forvaltet slik at den kun tjener noen få».40 Dette stiller et alvorlig spørsmål ved de urettferdige vanene til en del av menneskeheten.41
94. Den rike og den fattige har samme verdighet, for «Herren har skapt dem begge» (Ordsp 22,2). «Selv har han skapt liten og stor» (Visd 6,7), og «Han lar sin sol gå opp over onde og gode» (Matt 5,45). Dette har praktiske konsekvenser, som Paraguays biskoper påpekte: «Hver bonde har en naturlig rett til å eie en rimelig andel land hvor han kan etablere sitt hjem, arbeide for familiens livsunderhold og sikre familiens livsbetingelser. Denne retten må garanteres så utøvelsen av den ikke er en illusjon, men en realitet. Det betyr at i tillegg til eiendomsrett, må landbefolkningen også ha adgang til midler for teknisk opplæring, kreditt, forsikringer og markeder».42
95. Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. Derfor spurte også New Zealands biskoper hva budet «du skal ikke slå i hjel» betyr når «tjue prosent av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve».43
VII. Jesu blikk
96. Jesus overtar den bibelske troen på Gud som Skaper og betoner et grunnleggende faktum: Gud er far (jf. Matt 11,25). Når han snakket med disiplene, oppfordret han dem til å erkjenne den faderlige relasjonen som Gud har til alle mennesker, og minnet dem med rørende ømhet om hvordan hver enkelt av dem var viktig i hans øyne: «Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud» (Luk 12,6). «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel» (Matt 6,26).
97. Herren kunne invitere andre til å bli oppmerksomme på skjønnheten i verden fordi han selv var i konstant berøring med naturen og så på den med et blikk fullt av kjærlighet og undring. Når han streifet om i landet, stoppet han ofte og betraktet skjønnheten hans far hadde sådd ut, og han innbød disiplene til å erkjenne det guddommelige budskap i tingene: «Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (Joh 4,35). «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster» (Matt 13,31–32).
98. Jesus levde i full harmoni med skapningen, og de andre undret seg: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham» (Matt 8,27). Han fremsto ikke som en asket fremmed for denne verden, heller ikke som en fiende av gledene i livet. Om seg selv sa han: «Menneskesønnen kom; han spiser og han drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker!’» (Matt 11,19). Han sto langt fra filosofier som foraktet kroppen, materien og denne verdens ting. En slik usunn dualisme har allikevel hatt betydelig innflytelse på enkelte kristne tenkere opp gjennom historien og har fordreid Evangeliet. Jesus arbeidet med hendene og hadde daglig kontakt med den materien Gud hadde skapt, og han ga den form ved hjelp av sitt håndverk. Det er slående at han brukte mesteparten av sitt liv til denne oppgaven, et enkelt liv som ikke vakte oppsikt: «Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria?» (Mark 6,3). Slik helliggjorde han menneskelig arbeid og skjenket det en spesiell betydning for vår utvikling. Som den hellige Johannes Paul II lærte: « … ved å bære arbeidets møye i samfunn med den Herre som ble korsfestet for oss, samarbeider mennesket på sin måte med Guds Sønn i menneskehetens forløsning».44
99. I en kristen virkelighetsforståelse er skapningens mål knyttet til Kristi mysterium, nærværende alt fra begynnelsen av: «Alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,16).45 Prologen i Johannesevangeliet (Joh 1,1–18) åpenbarer Kristi skapende virke som det guddommelige Ord (Logos). Men så overrasker prologen ved å slå fast at det samme Ordet «ble menneske» (Joh 1,14). En av personene i Treenigheten har føyd seg inn i det skapte kosmos og forenet sin skjebne med det like til korset. Fra verdens begynnelse, men ganske spesielt gjennom inkarnasjonen, har Kristi mysterium på en skjult måte vært virksomt i den naturlige verden som helhet uten dermed å gripe inn i dens autonomi.
100. Det nye testamente forteller oss ikke bare om den jordiske Jesus og hans konkrete og kjærlige forhold til verden. Det viser ham også som den Oppstandne og herliggjorte, nærværende i hele skaperverket gjennom sitt universelle herredømme: «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,19–20). Dette hensetter oss til tidenes ende, når Sønnen vil overgi alt til Faderen slik at «Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28). På denne måten fremstår denne verdens skapninger ikke lenger som ren natur, for den Oppstandne omgir dem på mysteriøst vis og fører dem mot deres endelige fullbyrdelse. De samme markblomstene og fuglene som han beundret med sine menneskelige øyne, er nå fylt av hans strålende nærvær.
Noter
1 Johannes Paul II: Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 15: AAS 82 (1990), 156
2 Den katolske kirkes katekisme (KKK), 357
3 Angelus i Osnabrück (Tyskland) med handicappede, 16. november 1980: Insegnamenti 3/2 (1980), 1232
4 Benedikt XVI: Preken ved innsettelsen i paveembetet (24. april 2005): AAS 97 (2005), s 711
5 Jfr. Legenda Maior, VIII, 1: FF 1134
6 KKK, 2416
7 Den tyske bispekonferansen: Zukunft der Schöpfung – Zukunft der Menschheit. Erklärung der Deutschen Bischofskonferenz zu Fragen der Umwelt und der Energieversorgung (1980), II, 2
8 KKK, 339
9 Hom. in Hexaemeron, I, 2, 10: PG 29,9
10 Den guddommelige komedie, Paradiset, XXXIII, 145
11 Benedikt XVI: Generalaudiens (9. november 2005), 3: Insegnamenti 1 (2005), s 768
12 Idem.: Caritas in Veritate, (29. juni 2009), 51: AAS 101 (2009), 687
13 Johannes Paul II: Generalaudiens (24. april 1991), 6: Insegnamenti 14 (1991), 856
14 Katekismen forklarer at Gud ønsket å skape en verden som er «underveis mot den endelige fullkommenhet», og at dette impliserer nærværet av det ufullkomne og det fysisk onde, jf. KKK, 310.
15 Jfr. Det annet vatikankonsils konstitusjon Gaudium et Spes, om Kirken i verden av i dag, 36.
16 Thomas Aquinas: Summa Theologiae I, q. 104, art. 1, ad 4
17 Idem.: In octo libros Physicorum Aristotelis expositio, lib II, lectio 14
18 Mot denne bakgrunn kan vi se bidragene fra p. Pierre Teilhard de Chardin, jf. Paul VI: Tale ved besøk i kjemisk-farmasøytisk bedrift I.C.A.R. (24. februar 1966): Insegnamenti 4 (1966), s 992–993; Johannes Paul II: Brev til p. George V. Coyne (1. juni 1988): Insegnamenti 11/2 (1988), s 1715; Benedikt XVI: Preken ved vesper i katedralen i Aosta (24. juli 2009): Insegnamenti 5/2 (2009), s 60.
19 Johannes Paul II: Generalaudiens (30. januar 2002), 6: Insegnamenti 25/1 (2002), 140
20 Den canadiske bispekonferanse, Kommisjonen for sosiale spørsmål: Hyrdebrev You love all that exists … All things are yours, God, Lover of life (4. oktober 2003), 1
21 Den japanske bispekonferanse: Reverence for Life. A message for the Twenty-First Century (1. januar 2001), 89
22 Johannes Paul II: Generalaudiens (26. januar 2000), 5: Insegnamenti 23/1 (2000), 123
23 Idem.: Generalaudiens (2. august 2000), 3: Insegnamenti 23/2 (2000), 112
24 Paul Ricoeur: Philosophie de la volonté 2. Finitude et Culpabilité, Paris 2009, s 216
25 Summa Theologiae I, q. 47, art. 1
26 Ibid.
27 Jfr. Ibid., art. 2, ad 1; art. 3.
28 KKK, 340
29 Solsangen, sitert fra Frans av Assisi, Verdens hellige skrifter, Bokklubben 2005, s 75–76. Det middelalderitalienske «per», som her er gjengitt «for», har instrumentell betydning, Gud prises «gjennom» sine skapninger (oversetters anmerkning).
30 Den nasjonale brasilianske bispekonferanse: A Igreja e a questão ecológica (1992), 53–54
31 Ibid., 61
32 Frans: Evangelii Gaudium (24. november 2013), 215: AAS 105 (2013), s 1109
33 Jfr. Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 14: AAS 101 (2009), s 650
34 KKK 2418
35 Den dominikanske bispekonferanse, Carta pastoral sobre la relación del hombre con la naturaleza (21. januar 1987)
36 Johannes Paul II, Laborem Exercens (14. september 1981), 19: AAS 73 (1981), s 626
37 Centesimus Annus (1. mai 1991), 31: AAS 83, (1991), s 831
38 Sollicitudo Rei Socialis (30. desember 1987), 33: AAS 80 (1988), 557
39 Address to Indigenous and Rural People, Cuilapán, Mexico (29 januar 1979), 6: AAS 71 (1979), 209.
40 Homily at Mass for Farmers, Recife, Brasil (7. juli 1980): AAS 72 (1980): AAS 72 (1980), 926.
41 Jfr. Budskap til verdensdagen for fred, 1990, 8: AAS 82 (1990), 152.
42 Den paraguayanske bispekonferanse, hyrdebrev El campesino paraguayo y la tierra (12. juni 1983), 2, 4, d.
43 Den newzealandske bispekonferanse, Statement on Environmental Issues (1. september 2006).
44 Laborem Exercens (14. september 1981), 27: AAS 73 (1981), s 645
45 Derfor kunne den hellige Justin snakkes om «Ordets såkorn» i verden: jf. II Apologia 8,1–2; 13,3-6: PG 6, 457–458, 467.