101. Det har ingen hensikt å beskrive symptomene hvis vi ikke innser den økologiske krises menneskelige røtter. Det er en viss forståelse av menneskets liv og aktiviteter som er på avveier og ikke stemmer med virkeligheten, til stor skade for verden omkring oss. Burde vi ikke stoppe opp og tenke over dette? Jeg foreslår at vi i denne refleksjonen konsentrerer oss om det dominerende teknokratiske paradigme og menneskets plass og virke i verden.
I. Teknologi: Kreativitet og makt
102. Menneskeheten er trådt inn i en ny æra hvor teknologiens makt har ført oss til en skillevei. Vi er arvinger etter to århundrer med store bølger av forandringer: dampmaskinen, jernbanen, telegrafen, elektrisitet, biler, fly, kjemisk industri, moderne medisin, informatikk og nylig den digitale revolusjon, robotteknikk, bioteknologi og nanoteknologi. Det er rett å glede seg over disse fremskrittene og begeistres over de store mulighetene de stadige nyvinningene åpner for oss, for «vitenskap og teknologi er et storartet resultat av den gudgitte menneskelige kreativitet».1 Å omskape naturen i nytteøyemed har vært karakteristisk for menneskeheten fra starten av, og slik er teknikken «et uttrykk for menneskeåndens drivkraft, som gradvis overvinner materielle begrensninger».2 Teknologien har avhjulpet talløse onder som var til skade og begrensning for mennesker. Vi kan bare takke for og verdsette det tekniske fremskrittet, særlig innen medisin, ingeniørarbeid og kommunikasjon. Og hvordan kan vi la være å anerkjenne anstrengelsene til så mange vitenskapsfolk og teknikere som har utformet alternativer for å gjøre utviklingen bærekraftig?
103. Når den er formålstjenlig, kan teknovitenskapen produsere ikke bare virkelig verdifulle ting for å forbedre menneskers livskvalitet – alt fra husholdningsredskaper til transportmidler, broer, bygninger, offentlige plasser. Den er også i stand til å produsere skjønnhet og løfte mennesker som er begravet i den materielle verden, opp i skjønnhetens sfære. Hvem vil fornekte skjønnheten til et fly eller enkelte skyskrapere? Det finnes vakre verk innen maleri og musikk som er fremstilt ved hjelp av ny teknologi. Så, i skjønnheten som søkes uttrykt ved hjelp av ny teknologi, og i den som kontemplerer den, skjer det et sprang mot en fullbyrdelse som er sant menneskelig.
104. Vi må imidlertid også medgi at atomenergi, bioteknologi, informasjonsteknologi, kunnskap om vårt DNA og mange andre ferdigheter vi har tilegnet oss, har gitt oss en enorm makt. Eller mer presist: De har gitt dem som har kunnskapen og fremfor alt de økonomiske ressursene til å bruke den, en veldig dominans over menneskeheten som sådan og verden som helhet. Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå. Det holder å minne om atombombene som ble sluppet i midten av det 20. århundre, eller det store oppbudet av teknologi som nazismen, kommunismen og andre totalitære regimer har benyttet for å utrydde millioner av mennesker, for ikke å snakke om at dagens krigføring råder over stadig dødeligere våpen. I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt.
105. Det er en tendens til å tro at når mulighetene øker, er det et «fremskritt» i seg selv, «økt sikkerhet, nytte, velferd, livskraft, virkeliggjøring av verdier»,3 som om realiteten, godheten og sannheten automatisk veller frem av teknologisk og økonomisk makt som sådan. Det er et faktum at «det moderne mennesket ikke er opplært til å bruke makten godt»4 fordi den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår. Hver epoke synes kun å utvikle mangelfull erkjennelse av egne grenser. Av denne grunn er det mulig at menneskeheten ikke fullt ut forstår alvoret i de utfordringene vi står overfor; og «muligheten for at mennesket vil bruke denne makten galt, vokser uavbrutt» når «det ikke eksisterer frihetsnormer, men bare påståtte nødvendigheter: nytte og sikkerhet».5 Mennesket er ikke fullstendig autonomt. Vår frihet svinner bort når den overlates til blinde krefter – ubevissthetens, den umiddelbare behovstilfredsstillelsens, egoismens og voldens krefter. I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll.
II. Globaliseringen av det teknokratiske paradigme
106. Det grunnleggende problemet er et annet og går enda dypere: nemlig hvordan menneskeheten faktisk har antatt teknologien og dens utvikling sammen med et homogent og endimensjonalt paradigme. Dette paradigmet hyller en oppfatning av subjektet som, ved hjelp av logiske og rasjonelle prosedyrer, gradvis nærmer seg og tar et ytre objekt i besittelse. Dette subjektet utfolder seg ved hjelp av vitenskapelig og eksperimentell metode, som i seg selv alt er en teknikk for å kunne eie, herske over og omforme. Det er som om subjektet står overfor noe formløst som ligger der åpent for subjektets manipulasjon. Mennesket har alltid grepet inn i naturen, men lenge ville det si å føye seg etter og respektere de mulighetene tingene ga. Det dreide seg om å ta imot det som naturen selv skjenket, som fra dens egen hånd. I kontrast til dette ser vi i dag at interessen retter seg mot å ville trekke ut alt som overhode er mulig fra tingene, mens vi ofte ignorerer eller glemmer realitetene vi har foran oss. Derfor har mennesket og tingene sluttet å rekke hverandre hånden og gått over til å bli motstandere. Herfra er veien kort til ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer. Denne ideen er basert på løgnen om at tilgangen på jordens goder er ubegrenset, noe som fører til at kloden presses til det ytterste. Det dreier seg om den feilaktige antagelsen «at en ubegrenset mengde av energi og ressurser er tilgjengelig, at det er mulig å fornye dem raskt, og at de negative effektene av utnyttelsen av den naturlige orden enkelt kan avhjelpes».6
107. Vi kan følgelig si at mange av problemene i dagens verden stammer fra den, iblant ubevisste, tendensen til å gjøre teknovitenskapelig metode og mål til et paradigme for forståelse som former livet til individet og funksjonene i samfunnet. Effekten av å pålegge denne modellen på virkeligheten som sådan, både den menneskelige og den sosiale, ser vi av miljøødeleggelsene, men dette er bare et tegn på en reduksjonisme som angår alle dimensjoner i menneskets og samfunnets liv. Vi må akseptere at teknologiske produkter ikke er nøytrale, for de skaper et rammeverk som til slutt vil sette vilkårene for livsstil og styre sosiale muligheter til fordel for interessene til visse mektige grupper. Avgjørelser som synes å være rent instrumentelle, er i realiteten valg om hva slags samfunn vi ønsker å bygge.
108. Ideen om å fremme et annet kulturelt paradigme og bruke teknologien som et rent redskap, er utenkelig. Det teknokratiske paradigme er blitt så dominant at det er meget vanskelig å gi avkall på midlene og enda vanskeligere å bruke dem uten å bli dominert av logikken. Det er blitt motkulturelt å velge en livsstil hvis målsetning i hvert fall delvis er uavhengig av teknologien, dens kostnader og makt til å globalisere og gjøre oss til «masse». Teknikken tenderer faktisk i retning av å absorbere alt i sin egen harde logikk, og mennesket som besitter teknikken, vet «at det som til syvende og sist står på spill i teknikken, hverken er nytte eller velferd, men dominans: dominans i den mest ekstreme betydning av ordet».7 Derfor søker mennesket «å bemektige seg både naturens elementer og den menneskelige eksistens».8 Vår evne til å ta avgjørelser, en mer autentisk frihet og rommet for den enkeltes selvstendige kreativitet avtar.
109. Det teknokratiske paradigme har også en tendens til å dominere økonomi og politikk. Økonomien ser enhver teknologisk utvikling som en mulighet for profitt uten bekymring for en potensiell negativ innflytelse for mennesker. Finansene kveler realøkonomien. Vi har ikke lært av leksjonene fra den globale finanskrisen, og nå lærer vi bare langsomt fra leksjonene som miljø-ødeleggelsene gir oss. I enkelte kretser mener man at den aktuelle økonomi og teknologi vil løse alle miljøproblemer, som man i ikke-akademiske vendinger også hevder at verdens problemer med sult og elendighet enkelt lar seg løse ved vekst i markedet. Dette er ikke et spørsmål om økonomiske teorier som i dag kanskje ikke har noen forsvarere, men om hvordan de virker i utviklingen av økonomien. Teoriene blir kanskje ikke bekreftet med ord, men i gjerning når man ikke viser interesse for forsvarlig produksjon, en bedre fordeling av rikdom, en mer ansvarlig omgang med naturen eller fremtidige generasjoners rettigheter. Adferden viser at profittmaksimering er godt nok som målestokk. Men i seg selv kan ikke markedet garantere en helhetlig menneskelig utvikling og sosial inkludering.9 Samtidig har vi «en slags sløsende og forbruksorientert ‘overutvikling’, som er uakseptabel sett i forhold til en vedvarende tilstand av umenneskelig elendighet»,10 mens vi er altfor trege med å utvikle økonomiske institusjoner og sosiale initiativer som kan gi fattige regulær tilgang til basisressurser. Vi kan ikke henvise nok til hva som er de dypeste røttene til vår nåværende uorden, nemlig den teknologisk og økonomiske vekstens retning, mål, mening og sosiale implikasjoner.
110. Den spesialiseringen som hører teknologien til, kan gjøre det vanskelig å se det større bildet. Fragmenteringen av kunnskap er tjenlig når den oppnår konkrete anvendelser, men den fører generelt til at man mister sansen for helheten, for relasjonene mellom ting og for et videre perspektiv, som blir irrelevant. Denne kjensgjerningen gjør det vanskelig å finne adekvate måter å løse de mer komplekse problemene i dagens verden, især de som har med miljøet og de fattige å gjøre. Disse problemene kan ikke håndteres fra ett perspektiv alene, eller ut fra én type interesser. En vitenskap som vil komme med løsninger på de store spørsmålene, må med nødvendighet ta i betraktning data fra andre kunnskapsområder, inkludert filosofi og sosialetikk, men dette er en holdning som det er vanskelig å tilegne seg i dag. Det finnes heller ingen genuin etisk horisont som man kan referere til. Livet er i ferd med å overgis til omstendigheter betinget av teknikken, som på sin side blir forstått som den vesentlige nøkkelen til forståelse av eksistensen. I den konkrete situasjon vi står overfor, ser vi ulike symptomer som peker på det som er galt, som miljøødeleggelser, angst, tap av livets mening og av fellesskap. Igjen ser vi at «realitetene er viktigere enn ideene».11
111. Den økologiske kulturen kan ikke reduseres til en rekke presserende og partielle svar på umiddelbare problemer forårsaket av forurensning, forfall i miljøet og utarming av naturressurser. Den burde være et annet blikk, en tenkning, en politikk, et opplæringsprogram, en livsstil og en spiritualitet som sammen utformer en motstand mot det teknokratiske paradigmets fremmarsj. Ellers kan selv de beste økologiske initiativer finne seg fanget i den samme globaliserte logikken. Hvis man kun søker en teknisk løsning på hvert miljøproblem som kommer opp, adskiller man det som i realiteten er gjensidig avhengig av hverandre, og dekker over det globale systemets sanne og dypeste problemer.
112. Men det er mulig å utvide horisonten. Den menneskelige frihet er i stand til å begrense teknikken; vi kan stille den i et annet fremskritts tjeneste, et som er sunnere, mer humant, mer sosialt, mer helhetlig. Befrielse fra dette dominerende teknokratiske paradigme skjer faktisk iblant, for eksempel når kooperativer av småprodusenter bestemmer seg for produksjonsmidler som forurenser mindre og går inn for en livsstil, en fritid og et fellesskap med et lavt forbruk. Eller når teknologi anvendes direkte for å løse menneskers konkrete problemer, med ønske om å hjelpe dem til å leve i større verdighet og mindre lidelse. Eller når ønsket om å skape og betrakte skjønnhet overvinner reduksjonismen i en slags forløsning som finner sted i skjønnheten og i betrakteren. En ekte menneskelighet som åpner for en ny syntese, later til å leve midt i vår teknologiske kultur, nærmest umerkelig, som tåken som siger inn under en lukket dør. Vil dette løftet vedvare, tross alt, og det autentiske spire i seig motstand?
113. På den annen side virker det ikke som om mennesker i dag tror på en lykkelig fremtid, de har ikke lenger blind tro på at morgendagen skal bli bedre basert på den aktuelle verdenssituasjonen og tekniske ferdigheter. Det er en voksende bevissthet om at det ikke kan settes likhetstegn mellom vitenskapelige og tekniske fremskrittet og menneskehetens fremskritt og historiens, en voksende erkjennelse av at veien til en bedre fremtid ligger annetsteds. Dette vil ikke si å fornekte mulighetene teknologien fortsatt gir oss, men menneskeheten har gjennomgått dyptgripende endringer, og akkumulasjonen av stadige nyvinninger forherliger en overfladiskhet som trekker oss i en eneste retning. Det blir vanskelig for oss å stoppe opp og gjenvinne dybden i livet. Hvis arkitektur reflekterer en epokes ånd, vil våre megastrukturer og serielignende bygninger uttrykke en globalisert teknikks ånd, hvor en kontinuerlig strøm av nye produkter eksisterer side om side med tyngende kjedsomhet. La oss nekte å avfinne oss med dette og fortsette å undres over alle tings hensikt og mening. Ellers vil vi simpelthen bare legitimere den nåværende situasjonen og trenge enda flere surrogater for å utholde dens tomhet.
114. Det som nå skjer, viser oss den presserende nødvendigheten av å lede an i en modig kulturell revolusjon. Vitenskap og teknologi er ikke nøytrale, men impliserer fra begynnelse til slutt i en prosess ulike intensjoner og muligheter og kan gestaltes på forskjellige måter. Det er ingen som forlanger at vi skal vende tilbake til steinalderen, men det er ubetinget nødvendig at vi setter ned farten og ser på virkeligheten med nye øyne, for å ta i besittelse den positive og bærekraftige fremgangen, men også å oppdage de verdier og høye målsetninger som er blitt kastet over bord av vår hemningsløse stormannsgalskap.
III. Den moderne antroposentrismes krise og effekt
115. Moderne antroposentrisme har paradoksalt nok endt opp med å sette den tekniske fornuft over realitetene, for «dette mennesket anser verken naturen som gyldig norm eller som levelig tilfluktssted. Mennesket ser den forutsetningsløs, saklig, som rom og materiale for et verk hvor alt bare kastes inn, likegyldig hva resultatet blir».12 Dermed svekkes verdens iboende verdighet. Men når mennesket ikke gjenoppdager sin sanne plass, misforstår man seg selv og ender opp med å handle mot seg selv: «Gud har ikke bare gitt jorden til mennesket, som skal bruke den med respekt til det opprinnelige formål, hvortil den ble gitt mennesket, men også mennesket selv er en Guds gave til mennesket. Mennesket må derfor respektere de naturlige og moralske strukturer som er skjenket det.»13
116. Moderniteten var preget av en overdrevet antroposentrisme, som i dag under en annen skikkelse fortsetter å stå i veien for en felles forståelse og anstrengelser for å styrke sosiale bånd. Tiden er kommet for å rette fornyet oppmerksomhet mot virkeligheten og de grenser den pålegger oss; disse er på sin side betingelsen for en sunnere og mer fruktbar utvikling av individ og samfunn. En utilstrekkelig fremstilling av kristen antropologi ga opphav til en falsk forståelse av forholdet mellom mennesket og verden. Ofte var det en prometeisk drøm om herredømme over jorden som ble formidlet, og som ga inntrykk av at det å ta vare på naturen var noe de bløthjertede tok seg av. Den korrekte måten å tolke mennesket som «herre» over universet, er heller som ansvarlig forvalter.14
117. Den manglende opptatthet av å undersøke skadene på naturen og innflytelsen på miljøet som våre avgjørelser har, gjenspeiler tydelig likegyldighet overfor å se budskapet som er innskrevet i naturens egne strukturer. Når vi i realiteten ikke erkjenner verdien til et fattig menneske, et menneskelig embryo, en person med funksjonshemning – for å gi noen få eksempler – blir det vanskelig å høre ropet fra naturen selv. Alt henger sammen. I det øyeblikk mennesket erklærer seg uavhengig av realitetene og opptrer som absolutt hersker, bryter eksistensgrunnlaget vårt helt sammen, for «i stedet for å utføre sin rolle som Guds medarbeider i skaperverket, setter mennesket seg selv i Guds sted og ender således med å fremkalle et opprør fra naturens side, som heller tyranniseres enn forvaltes av mennesket».15
118. Denne situasjonen fører oss inn i en varig schizofreni, som går fra å herliggjøre teknokratiet som ikke ser andre levende veseners egenverdi, til den andre ytterlighet som frakjenner mennesket dets særlige verdi. Men vi kan ikke se bort fra menneskeheten. Det kan ikke bli noen fornyet relasjon til naturen uten fornyelse av mennesket. Det finnes ikke en økologi uten en adekvat antropologi. Når den menneskelige person kun anses for å være et vesen blant mange andre, et resultat av tilfeldigheter eller fysisk determinisme, da «risikerer man at menneskets ansvarsbevissthet avtar».16 En forfeilet antroposentrisme må ikke nødvendigvis vike plassen for en «bio-sentrisme», for det vil bare tilføye enda et misforhold som ikke løser problemene, men bare tilfører andre. Man kan ikke forlange at mennesket skal opptre med respekt overfor verden hvis vi ikke samtidig anerkjenner og gjør bruk av menneskets unike evne til kunnskap, vilje, frihet og ansvar.
119. Kritikken av en villedet antroposentrisme må heller ikke undervurdere viktigheten av mellommenneskelige relasjoner. Hvis den aktuelle økologiske krisen er et lite tegn på modernitetens etiske, kulturelle og åndelige krise, kan vi ikke tro at vi skal helbrede naturen og miljøet uten også å helbrede grunnleggende menneskelige relasjoner. Når kristen tenkning tillegger mennesket en særlig verdi fremfor andre skapninger, medfører det en oppvurdering av enhver menneskelig person og respekt for den andre. Å kunne åpne seg for et «du» og være i stand til å kjenne, elske og gå i dialog, forblir menneskets adelsmerke. En skikkelig relasjon til skapningen krever at vi ikke svekker menneskets sosiale dimensjon som åpner for andre, og heller ikke den transendente dimensjonen som åpner for det guddommelige «Du». Vår relasjon til miljøet kan aldri ses isolert fra vår relasjon til andre og til Gud. Ellers ville det være en romantisk individualisme iført økologiske gevanter, og vi ville stenge oss inne i kvelende immanens.
120. Siden alt henger sammen, er det ikke mulig å forsvare naturen og samtidig rettferdiggjøre abort. Hvordan kan vi lære bort viktigheten av omsorg for de svakeste vesener, hvor forstyrrende eller besværlige de kan være, hvis vi unnlater å beskytte et menneskelig embryo, selv om dets fødsel skulle være opphav til ubehag og vanskeligheter? «Når et personlig og samfunnsmessig sinnelag preget av verdsettelse for nytt liv går tapt, så vil andre former for verdsettelse som er verdifulle for samfunnslivet, også visne hen.»17
121. Utviklingen av en ny syntese som overvinner de siste århundrers falske dialektikker, lar vente på seg. Tro mot sin identitet og den sannhetens skatt den har mottatt fra Jesus Kristus, reflekterer kristendommen stadig på ny over seg selv og går i dialog med skiftende historiske situasjoner. Ved å gjøre det åpenbarer den seg som evig ny.18
Praktisk relativisme
122. En villedet antroposentrisme fører til en villedet livsstil. I min apostoliske exhortasjon Evangelii Gaudium refererte jeg til den praktiske relativisme som karakteriserer vår epoke, og som er «enda farligere enn den doktrinære relativismen».19 Når mennesket setter seg selv i sentrum, gir det til slutt seg selv og sine egne situasjonsbetingende interesser forrang, og alt annet blir relativt. Vi må altså ikke bli overrasket over fremveksten av en relativisme som ser alt det som irrelevant som ikke tjener egne umiddelbare interesser, på bakgrunn av det allestedsnærværende teknokratiske paradigme og kulten av en grenseløs menneskelig makt. Det er en logikk i alt dette som lar oss forstå hvordan ulike holdninger gjensidig bekrefter hverandre og samtidig forårsaker skader på miljøet og på samfunnet.
123. Relativismens kultur er den samme sykdom som kan drive et menneske til å utnytte et annet og behandle det som rent objekt, tvinge det til tvangsarbeid eller gjøre det til slave på grunn av gjeld. Det er den samme mentalitet som fører til at barn utnyttes seksuelt, eller at eldre mennesker som ikke lenger tjener våre interesser, overlates til seg selv. Det er også den indre logikken til den som sier: La oss tillate de usynlige markedskreftene å styre økonomien, for det er ikke mulig å unngå skadene på naturen og samfunnet. Når det verken finnes objektive sannheter eller faste prinsipper utenom tilfredsstillelsen av egne planer og umiddelbare behov, hvilke begrensninger kan man da sette på menneskehandel, organisert kriminalitet, narkohandel, handel med bloddiamanter eller skinn fra truede dyrearter? Er det ikke den samme relativistiske tenkningen som rettferdiggjør kjøp av organer fra fattige for videresalg eller eksperimenter, eller å fjerne barn fordi de ikke svarer til foreldrenes ønsker? Det er den samme bruk og kast-logikken som produserer så mye avfall på grunn av det tøylesløse ønsket om å forbruke så mye mer enn det man egentlig trenger. Vi kan ikke mene at politiske anstrengelser og lovens makt alene er nok til å unngå adferd som påvirker miljøet, for når kulturen selv er korrupt, og objektiv sannhet og universelt gyldige prinsipper ikke lenger opprettholdes, vil lovene bare ses på som vilkårlig tvang eller hindringer som er til for å omgås.
Nødvendigheten av å verne arbeidet
124. I enhver tilnærming til en helhetlig økologi som per definisjon ikke utelater mennesket, er det uomgjengelig nødvendig å gjøre regning med verdien av arbeid, som den hellige Johannes Paul II så klokt gjorde rede for i encykliaen Laborem exercens. Ifølge den bibelske skapelsesberetningen satte Gud mannen og kvinnen i den hagen han hadde skapt (jf. 1 Mos 2,15) ikke bare for å ta vare på den (passe), men også å bearbeide den slik at den kunne bringe frukt (dyrke). Slik holder arbeidere og håndverkere «den skapte verden i gang» (Sir 38,34). Den beste måten å ta vare på skaperverket er å utvikle det på en forstandig måte. Det betyr nemlig at vi inntar vår gitte plass som Guds redskaper for slik å medvirke til å utfolde de mulighetene Gud selv har lagt inn i det: «Herren frembringer legemidler av jorden, og en forstandig mann forkaster dem ikke» (Sir 38,4).
125. Hvis vi tenker over det rette forholdet mellom mennesker og verden omkring oss, ser vi nødvendigheten av en korrekt forståelse av arbeid. For når vi snakker om menneskets forhold til tingene, dukker spørsmålet om målet og meningen med all menneskelig aktivitet opp. Vi snakker ikke bare om manuelt arbeid eller arbeid med jorden, men enhver virksomhet som bidrar til forandring av det som foreligger, fra å utarbeide en sosial rapport til utvikling av teknologiske prosjekter. Under ethvert arbeid ligger det en forestilling om menneskets relasjoner med det som er noe annet enn oss selv. Sammen med undringen og beundringen overfor skaperverket som vi kan finne hos en Frans av Assisi, har den kristne åndelige tradisjon også utviklet en dyp og sunn forståelse av arbeidet, som vi for eksempel ser i livet til den salige Charles de Foucauld og hans følgere.
126. Vi kan også gå til den lange monastiske tradisjonen. Til å begynne med favoriserte den på et vis en slags verdensflukt, en flukt fra dekadansen i byene. Munkene søkte derfor ut i ørkenen, i overbevisning om at det var det beste stedet for å søke Guds nærvær. Senere ville den hellige Benedikt av Nursia at munkene hans skulle leve i fellesskap og kombinere bønn og åndelig lesning med manuelt arbeid (ora et labora). Det å se det manuelle arbeidet som meningsfullt i åndelig forstand, skulle vise seg å være revolusjonerende. Personlig vekst og helliggjørelse ble søkt i vekselvirkningen mellom åndelig samling og arbeid. Denne måten å betrakte arbeidet på, gjør oss mer oppmerksomme på og respektfulle overfor miljøet og inngir vår relasjon til verden sunn nøkternhet.
127. Vi sier at «mennesket er skaper av, sentrum og målet for hele den sosiale og økonomiske virkelighet».20 Ikke desto mindre, når menneskets evne til kontemplasjon og respekt svekkes, blir arbeidets mening lett misforstått.21 Det er alltid nyttig å minne om at mennesket er i stand til «å ta hånd om sin materielle fremgang, sin moralske utvikling, sin åndelige utfoldelse».22 Arbeidet burde være stedet for denne mangesidige personlige utfoldelsen hvor mange dimensjoner i livet er med: kreativitet, planlegging av fremtiden, utvikling av talenter, å leve ut sine verdier, relatere til andre, ære Gud. I dagens sosiale og globaliserte virkelighet er det derfor essensielt at «vi fortsetter å prioritere målet om tilgang på fast arbeid for alle» til tross for forretningsvirksomhetenes begrensede interesser og diskutabel økonomisk rasjonalitet.23
128. Vi ble skapt med et kall til å arbeide. Det må ikke være et mål at det teknologiske fremskritt gradvis skal erstatte menneskelig arbeid, for det vil være til skade for menneskeheten. Arbeid er en nødvendighet, en del av livets mening på denne jord, en vei for modning, menneskelig utvikling og personlig realisering. Å hjelpe fattige med penger er i denne forstand en provisorisk løsning for å avhjelpe presserende behov. Det må alltid være et høyere mål å muliggjøre et verdig liv gjennom arbeid. Men den retningen økonomien har tatt, favoriserer en type teknologisk fremskritt som holder produksjonskostnadene nede på bekostning av arbeidsplasser, som erstattes av maskiner. Dette er igjen et eksempel på at menneskets handlinger kan virke mot oss selv. Tapet av arbeidsplasser har også negativ effekt på økonomien «ved at sosial kapital, nettverk av tillitsforhold, pålitelighet og respekt for regler gradvis undergraves. Alt dette er uvurderlig i enhver form for sivil sameksistens».24 Med andre ord, «menneskelige kostnader leder alltid til økonomiske kostnader, og økonomiske misforhold fører alltid til menneskelige kostnader».25 Å stoppe investeringen i mennesker for kortsiktig økonomisk gevinst, er en dårlig forretning for samfunnet.
129. For at det fortsatt skal være mulig å tilby arbeidsplasser, er det påtrengende å fremme en økonomi som favoriserer mangfoldig produktivitet og kreativ næringsvirksomhet. Det finnes for eksempel et mangfold av systemer for småskala matproduksjon, som gir føde til størstedelen av verdens befolkning, mens de benytter seg av en relativt lav andel av jord og vann og også lager mindre avfall – det være seg små landbruksparseller eller hager, jakt, innhøsting av det som finnes i skogen, eller fiske i liten skala. Stordriftsfordeler, især innen landbruket, ender opp med å tvinge småbrukere til å selge land eller gi opp tradisjonell dyrkingsmetoder. Forsøkene på å gå over til andre produksjonsformer er ofte nytteløse fordi det blir for vanskelig å komme inn på regionale eller globale markeder, eller fordi infrastrukturen for salg og transport tilhører de store foretakene. Myndighetene har rett til og ansvar for å legge til rette for småprodusenter og klart støtte opp under produksjonsmangfold. For å sikre økonomisk frihet som alle kan profitere på, kan det mange ganger være nødvendig å sette grenser for dem som har større ressurser og finansiell makt. Å kreve økonomisk frihet mens mange mennesker i realiteten er forhindret fra å ha adgang til den, og arbeidsmulighetene samtidig innskrenkes, er en selvmotsigelse som setter politikken i vanry. Forretningsvirksomhet er et nobelt kall, ment å skape velstand og gjøre verden til et bedre sted for alle. Den kan være en fruktbar kilde til rikdom i regionen den opererer innenfor, fremfor alt når den ser det å skape arbeidsplasser som en vesentlig del av sin tjeneste for det felles gode.
Forskning og bioteknologisk innovasjon
130. I den filosofiske og teologiske visjonen av mennesket som jeg har forsøkt å presentere, er det klart at den menneskelige person, utstyrt med fornuft og kunnskap, ikke er en ytre faktor som fullstendig kan utelates. Mens menneskelig inngripen i dyre- og planteverdenen er tillatt for å opprettholde menneskers liv, lærer Den katolske kirkes katekisme at dyreforsøk er moralsk akseptable bare «dersom de holdes innenfor rimelighetens grenser [og] bidrar til å helbrede eller spare menneskeliv».26 Katekismen minner med ettertrykk om at menneskets makt har grenser: «Det er i strid med menneskeverdet å la dyr lide uten grunn og å sløse med deres liv.»27 Enhver bruk og ethvert eksperiment «fordrer religiøs aktelse for skaperverkets integritet».28
131. Her ønsker jeg å gjenkalle den hellige Johannes Paul IIs balanserte posisjon. Han fremhevet fordelene ved de vitenskapelige og teknologiske fremskritt, som viser «menneskets edle kall til å delta med ansvarlighet i Guds skapende aktivitet», mens han også minnet om «at intet inngrep i økosystemet kan se bort fra følgene på andre områder».29 Han erklærte at Kirken verdsetter bidrag som stammer fra «studiet og anvendelsen av molekylærbiologi, supplert av andre disipliner, som genetikken og dens teknologiske anvendelse i jordbruk og industri».30 Men han sa også at dette ikke må gi rom for «udifferensiert genetisk manipulasjon»31 som ignorerer disse inngrepenes negative effekter. Det er ikke mulig å legge bånd på menneskets kreativitet. Hvis man ikke kan stoppe en kunstner fra å bruke sin kreativitet, skulle heller ikke de som besitter særlige gaver på vitenskapens og teknologiens områder, bli hindret fra å bruke sine gudgitte talenter i tjeneste for andre. Men det er ikke til å komme fra at vi hele tiden må tenke gjennom målsetninger, virkninger, kontekst og de etiske grenser for denne menneskelige virksomheten, som er en form for makt som innebærer høy risiko.
132. Det er i denne rammen vi må reflektere over alt som angår menneskelig inngripen i plante- og dyreverdenen, som i dag inkluderer genetisk manipulasjon ved bioteknologi for å utnytte den materielle virkelighets muligheter. Troens respekt for fornuften innebærer oppmerksomhet overfor det som biologisk vitenskap – gjennom forskning uavhengig av økonomiske interesser – kan lære oss om biologiske strukturer, deres muligheter og mutasjoner. Uansett er ethvert inngrep i naturen som vil bidra til «å utvikle den etter dens eget mål, som er Guds intensjon med skapningen», legitimt.32
133. Det er vanskelig å felle en generell dom over utviklingen av genmodifiserte (GM) planter og dyr, medisin eller jordbruk, da de er svært forskjellige og krever ulik tilnærming. Risikoen som er involvert, skyldes ikke alltid anvendte teknikker, men heller upassende eller overdrevet anvendelse. Genetiske mutasjoner er, og har faktisk ofte vært, resultat av naturen selv. Heller ikke er mutasjoner som skyldes menneskelig aktivitet, noe moderne fenomen. Temming av dyr, kryssing av arter og andre gamle og anerkjente praksiser kan nevnes som eksempler. Vi kan minne om at den vitenskapelige utviklingen av genmanipulerte kornsorter begynte med observasjon av bakterier som naturlig og spontant frembragte forandring i en plantes genom. Men i naturen er denne prosessen langsom og kan ikke sammenlignes med tempoet i dagens teknologiske fremdrift, selv om sistnevnte bygger på flere århundrers vitenskapelige utvikling.
134. Selv om det ikke finnes endelige bevis på at genmodifiserte kornsorter er skadelige for mennesker, og selv om anvendelsen av dem i noen regioner har ført til økonomisk vekst som har bidratt til å løse andre problemer, så finnes det betydelige vanskeligheter som ikke må relativiseres. Mange steder kan det etter innføringen av disse avlingstypene fastslås en konsentrasjon av den dyrkbare jorden på få hender, noe som skyldes at «småprodusentene gradvis forsvinner fordi de som følge av tap av dyrket jord, er tvunget til å trekke seg ut av direkte produksjon».33 De dårligst stilte blant disse blir løsarbeidere, og mange landarbeidere ender opp med å flytte til de fattigste områdene i storbyene. Utbredelsen av disse avlingene ødelegger økosystemets kompliserte nett, minsker produksjonsmangfoldet og påvirker den regionale økonomien både nå og i fremtiden. I flere land ser man en tendens til utvikling av oligopoler i produksjonen av frø og såkorn og andre produkter som er nødvendige for dyrking. Avhengigheten forverres når man tar i betraktning produksjon av sterilt såkorn, som tilslutt vil tvinge bøndene til å kjøpe såkorn fra produksjonsforetakene.
135. Det er uten tvil nødvendig med en konstant oppmerksomhet hva alle de etiske aspektene angår. På denne bakgrunn er det nødvendig med en bred, ansvarlig vitenskapelig og sosial debatt, som er i stand til å dra veksler på all tilgjengelig informasjon og kalle tingene ved deres rette navn. Det skjer iblant at fullstendig informasjon ikke kommer på bordet, men en selektiv informasjon styrt av særinteresser – det være seg politiske, økonomiske eller ideologiske. Dette gjør det i forskjellige spørsmål vanskelig å felle en balansert og klok dom som tar hensyn til alle relevante variabler. Det er nødvendig med fora for diskusjon hvor alle som er direkte eller indirekte berørt, har adgang (det være seg bønder, konsumenter, myndigheter, vitenskapsfolk, såkornprodusenter, naboer av mark behandlet med plantevernmidler og andre), og hvor de kan uttrykke sine vanskeligheter eller ha tilgang på bred og tilforlatelig informasjon for å kunne treffe avgjørelser med tanke på det felles gode – både dagens og morgendagens. Det dreier seg om miljøspørsmål av kompleks natur, og behandlingen av dem krever et blikk som omfatter alle aspekter. Og det krever i det minste større anstrengelser for å finansiere ulike veier til uavhengig og interdisiplinær forskning som kan kaste nytt lys over problemene.
136. På den annen side er det bekymringsfullt at enkelte økologiske bevegelser som forsvarer miljøets integritet og med rette krever visse begrensninger på vitenskapelig forskning, ikke anvender de samme prinsippene på menneskelivet. Ofte rettferdiggjøres alle grenseoverskridelser når det eksperimenters med levende menneskelige embryoer. Man glemmer at menneskets umistelige verdi er uavhengig av utviklingstrinn. Når teknologien på samme måte ignorerer de store etiske prinsippene, vil til slutt enhver praksis anses for legitim. Som vi har sett i dette kapittelet, vil en teknologi adskilt fra etikk, vanskelig være i stand til å begrense sin egen makt.
Noter
1 Johannes Paul II: Tale til vitenskapsfolk og representanter for De forente nasjoners universitet, Hiroshima (25. februar 1981), 3: AAS 73 (1981), 422
2 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 69: AAS 101 (2009), 702
3 Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, 9. utg., Würzburg, 1965, 87
4 Ibid.
5 Ibid., s 87–88
6 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 462
7 Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, 9. utg., Würzburg, 1965, s 63–64
8 Ibid., s 64
9 Jfr. Benedikt XVI: Caritas in Veritate, (29. juni 2009), 35: AAS 101 (2009), 671
10 Ibid, 22: s 657
11 Frans: Evangelii Gaudium (24. november 2013), 231: AAS 105 (2013), 1114
12 Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, 9. utg., Würzburg, 1965, s 63
13 Johannes Paul II: Centesimus Annus (1. mai 1991), 38: AAS 83 (1991), 841
14 Jfr. erklæringen Love for Creation. An Asian Response to the Ecological Crisis, erklæring fra kollokviet sponset av Føderasjonen av asiatiske bispekonferanser (Tagaytay, 31. januar–5. februar 1993), 3.3.2.
15 Johannes Paul II: Centesimus Annus (1. mai 1991), 37: AAS 83 (1991), 840
16 Benedikt XVI: Budskap til Verdensdagen for fred 2010, 2: AAS 102 (2010), s 41
17 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 28: AAS 101 (2009), 663
18 Jfr. Vincent av Lérins, Commonitorium primum, Kap. 23: PL 50, Sp. 668: «Ut annis scilicet consolidetur, dilatetur tempore, sublimetur aetate.»
19 Nr. 80, AAS 105 (2013), 1053.
20 Det annet vatikankonsil: Gaudium et Spes, om Kirken i verden av i dag, 63
21 Jfr. Johannes Paul II, Centesimus Annus (1. mai 1991), 37: AAS 83 (1991), 840
22 Paul VI: Populorum Progressio, om folkenes utvikling (26. mars 1967), 34: AAS 59 (1967), 274
23 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 32: AAS 101 (2009), 666
24 Ibid.
25 Ibid.
26 KKK 2417
27 Ibid. 2418
28 Ibid. 2415
29 Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 6: AAS 82 (1990), 150
30 Tale til Det pavelige vitenskapsakademi (3. oktober 1981), 3: Insegnamenti 4/2 (1981), 333
31 Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 7: AAS 82 (1990), 151
32 Johannes Paul II: Tale ved den 35. generalforsamling i verdens legeorganisasjon (29. oktober 1983), 6: AAS 76 (1984), s 394
33 Biskoppelig kommisjon for sosiale spørsmål i Argentina: Una tierra para todos (juni 2005), 19