1. «Laudato si’, mi’ Signore» – «Lovet være du, Herre», sang den hellige Frans av Assisi. I denne vakre lovsangen minner han oss om at vårt felles hjem er som en søster vi deler livet med, og som en god mor som holder oss i sine armer: «Lovet være du, Herre, for vår søster, moder jord, som oppholder oss og bærer oss og bringer frem alskens frukter og brokete blomster og gress.»1
2. Denne søsteren roper nå ut til oss om skadene vi har påført henne gjennom uansvarlig bruk og misbruk av de godene Gud har utrustet henne med. Vi er oppvokst i den tro at vi – som herre og mester – har rett til å utnytte henne. Den volden som er tilstede i menneskets hjerte som er skadet av synden, kommer også tydelig frem i de sykdomstegnene vi finner i jorden, i vannet, i luften og i alle former for liv. Derfor er jorden, undertrykket og lagt øde, blant de mest forsømte og mishandlede av de fattige som stønner og sukker i fødselsrier (jf. Rom 8,22). Vi har glemt at vi selv er jord (jf. 1 Mos 2,7). Vår egen kropp er laget av denne planetens elementer, luften lar oss puste, vannet gir liv og forfrisker oss.
Ingenting i denne verden er oss likegyldig
3. For mer enn femti år siden, da verden var på randen av atomkrig, skrev den hellige pave Johannes XXIII en encyklika hvor han ikke bare nøyde seg med å avvise krig, men ville legge frem et forslag for fred. Budskapet i Pacem in Terris er stilet til «troende verden over», men også til «alle mennesker av god vilje». Stilt overfor de globale miljø-ødeleggelsene henvender jeg meg til alle mennesker som bebor denne planeten. I min apostoliske formaning Evangelii Gaudium henvendte jeg meg til alle Kirkens medlemmer for å oppmuntre til en misjonarisk reformprosess som det ennå gjenstår å fullføre. I denne encyklikaen henvender jeg meg til alle mennesker for en dialog om vårt felles hjem.
4. Åtte år etter Pacem in Terris, i 1971, refererte den salige pave Paul VI til den økologiske problematikken da han fremstilte den som en krise som er en «dramatisk konsekvens» av menneskets ukontrollerte virksomhet. «Som følge av hensynsløs utbytting av naturen risikerer menneskeheten å ødelegge den og også selv bli et offer for denne ødeleggelsen.»2 Han brukte lignende ord overfor Verdens matvareorganisasjon (FAO) da han snakket om en mulig «økologisk katastrofe som resultat av industrisamfunnets uheldige virkninger», og han understreket «den påtrengende nødvendighet av en radikal forvandling av menneskehetens adferd», ettersom selv «vitenskapens mest oppsiktsvekkende fremskritt, de mest fremragende tekniske løsninger, og den mest fantastiske økonomiske vekst, vil vende seg mot mennesket hvis de ikke er ledsaget av autentisk sosial og moralsk fremgang».3
5. Den hellige Johannes Paul II viet seg i stadig sterkere grad til dette tema. I sin første encyklika bemerket han: Mennesket «synes ofte ikke å se annen betydning av naturen omkring seg enn de ting den frembringer for omgående bruk og forbruk».4 Senere tok han til orde for en global økologisk omvendelse.5 Men samtidig påpekte han at det settes alt for få krefter inn på å «sikre de moralske betingelser for en ekte menneskelig økologi».6 Ødeleggelsen av det menneskelige miljø er veldig alvorlig, for Gud betrodde menneskene ikke bare verden, men livet selv som gave – en gave som skulle beskyttes mot de forskjelligste former for forfall. Alle bestrebelser på å ta vare på og forbedre verden forutsetter fremfor alt «en endring av livsstil, av produksjons- og forbruksformer og av de grunnfestede maktstrukturer som i dag behersker samfunnene».7 En ekte menneskelig utvikling er av moralsk art og forutsetter en fullkommen aktelse for den menneskelige person, men den må også ta hensyn til «ethvert vesens natur og deres innbyrdes sammenheng i et ordnet system».8 Følgelig må utviklingen av menneskets evne til å omforme virkeligheten ha som grunnlag at alle ting opprinnelig er Guds gave.9
6. Min forgjenger Benedikt XVI kom med en fornyet oppfordring om å «rydde av veien de strukturelle årsakene til verdensøkonomiens dysfunksjonalitet og korrigere de vekstmodellene som virker uegnet til å garantere respekten for miljøet».10 Han minnet om at verden ikke kan analyseres ved bare å isolere ett av dens aspekter, for «naturens bok er én og udelelig» og omfatter blant annet miljøet, livet, seksualiteten, familien og sosiale relasjoner. Følgelig er det «en nær sammenheng mellom skade på naturen og kulturen, som gir form til det menneskelige samvær».11 Pave Benedikt XVI ba oss om å erkjenne at det naturlige miljøet er påført store sår som følge av vår uansvarlige adferd. Også det sosiale miljøet er skadet. Men også de skadene kan føres tilbake til samme onde, nemlig til ideen om at det ikke finnes ubestridelige sannheter som styrer våre liv, noe som gjør at det ikke finnes grenser for menneskets frihet. Man glemmer at «mennesket ikke bare er frihet som skaper seg selv. Mennesket skaper ikke seg selv. Mennesket er ånd og vilje, men også natur».12 Med faderlig omsorg inviterte han oss til å erkjenne at skapningen skades «når vi selv er siste instans, når alt ganske enkelt tilhører oss og tjener til vårt forbruk. Og misbruket av skapningen setter inn der hvor vi ikke lenger har en instans over oss, men kun ser oss selv.»13
Forenet i én og samme uro
7. Disse pavelige bidragene gjenspeiler refleksjoner fra tallrike vitenskapsfolk, filosofer, teologer og sosiale organisasjoner som har beriket Kirkens tenkning i disse spørsmålene. Men vi må ikke overse at det også utenfor Den katolske kirke finnes kirker og kirkesamfunn – og også andre religioner – hvor det har utviklet seg alvorlig bekymring og verdifulle refleksjoner over disse temaene. For bare å nevne ett bemerkelsesverdig eksempel, vil jeg kort vise til noe av bidraget fra den velansette økumeniske patriarken Bartolomeus, med hvem vi deler håpet om full kirkelig enhet.
8. Patriark Bartolomeus har særlig snakket om nødvendigheten av at hver enkelt av oss angrer på den måten vi selv påfører jorden skade, for «i den grad vi alle forårsaker mindre økologiske skader», er vi kalt til å erkjenne «våre større og mindre bidrag til misdannelser og ødeleggelse av miljøet».14 Gjentatte ganger har han understreket dette punktet og oppfordret oss til å vedstå oss syndene mot skapningen: «At mennesker ødelegger det økologiske mangfold i Guds skaperverk; at mennesker ødelegger jordens integritet ved å forårsake klimaendringer, ved å hogge ned jordens naturskog eller ødelegge dens våtmarker; at mennesker forurenser vann, land og luft – alt dette er synder.»15 For «å begå en forbrytelse mot naturen, er en synd mot oss selv og mot Gud».16
9. Samtidig har Bartolomeus gjort oppmerksom på miljøproblemenes etiske og åndelige røtter, som innbyr oss til å søke løsninger ikke bare i teknikk, men i en forandring i mennesket, for ellers er det bare symptomene som bekjempes. Han foreslo å gå over fra konsum til offer, fra grådighet til generøsitet, fra sløsing til evnen til å dele i en askese som «innebærer at vi lærer å gi og ikke bare å gi avkall. Det er en måte å elske på, hvor vi gradvis går over fra det jeg vil, til det Guds verden har behov for. Det er en frigjøring fra angst, grådighet, og tvang.»17 Vi kristne er dessuten kalt til å «å akseptere verden som et enhetens sakrament, som en måte å dele med Gud og vår neste på et globalt plan. Det er vår ydmyke overbevisning at det guddommelige og det menneskelige møtes i de minste detaljer i Guds sømløse skaperverk, sågar i det minste støvkorn på vår planet».18
Den hellige Frans av Assisi
10. Jeg vil ikke skrive denne encyklikaen uten å ha nevnt et vakkert forbilde som kan anspore oss. Jeg tok hans navn som en ledetråd og en inspirasjon da jeg ble valgt til biskop av Roma. Jeg mener at Frans ganske enkelt er et eksempel for omsorgen for det svake og for en glad og autentisk levd økologi. Han er vernehelgen for alle dem som forsker og arbeider med økologi som felt, og er også elsket av ikke-kristne. Han var særlig opptatt av Guds skaperverk og de fattigste og utstøtte. Han elsket glede og ble elsket på grunn av sitt lyse sinn, generøse hengivenhet og store hjerte. Han var mystiker og pilegrim og levde i enkelhet og vidunderlig harmoni med Gud, med mennesker og med seg selv. I ham ser vi at omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, engasjement for samfunnet og indre fred er uadskillelig forbundet.
11. Hans vitnesbyrd viser oss også at en helhetlig økologi fordrer en åpenhet for kategorier som langt overskrider matematikkens og biologiens språk, og som fører oss til det vesentlige i mennesket. Som når vi forelsker oss i et annet menneske, så ville han, hver gang han beundret solen, månen eller de minste dyr, bryte ut i sang og trekke skapningen forøvrig inn i sin lovprisning. Han sto i et fortrolig forhold til hele skapningen og forkynte til og med for blomstene og «innbød dem til å lovprise Herren, som om de var utstyrt med fornuft».19 Hans reaksjon var noe langt mer enn en intellektuell vurdering eller økonomisk kalkyle, for ham var enhver skapning en søster eller en bror, som han var inderlig forenet med. Derfor følte han seg også kalt til å beskytte alt som var skapt. Hans disippel, den hellige Bonaventura, fortalte at han var seg bevisst at alle skapninger i siste instans har sitt utspring i Gud, følgelig var han fylt av enda mer overstrømmende hengivenhet til dem. Derfor kalte han også de minste av alle skapninger bror eller søster.20 Denne overbevisningen må ikke hånes som irrasjonell romantisisme, for den påvirker valgene som bestemmer våre handlinger. Når vi nærmer oss naturen og miljøet uten denne evnen til undring og beundring, og når vi ikke lenger taler dette broderskapets og skjønnhetens språk i vårt forhold til verden, blir våre holdninger holdningene til herskeren, konsumenten eller den rene utbytteren av ressursene, som er ute av stand til å sette grenser for sine umiddelbare interesser. Når vi derimot er inderlig forbundet med alt det skapte, vil nøysomhet og omsorg komme av seg selv. Den hellige Frans’ fattigdom og enkelhet var ingen ren ytre askese, men noe langt mer radikalt: et avkall på å gjøre virkeligheten til et objekt for utnytting og dominans.
12. I troskap mot Den hellig skrift inviterer Frans oss på den annen side til å se naturen som en storartet bok hvor Gud taler til oss og åpenbarer for oss en avglans av sin skjønnhet og godhet: «For i storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være» (Visd 13,5), og «hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger» (Rom 1,20). Derfor påbød Frans at en del av klosterhagen alltid skulle være udyrket, slik at ville vekster kunne vokse der, og slik at de som betraktet dem, kunne løfte blikket til Gud, Skaperen av denne skjønnheten.21 Verden er mer enn et problem som skal løses, den er et gledens mysterium som vi skal betrakte med glad lovprisning.
Min appell
13. Den påtrengende utfordring om å ta vare på vårt felles hjem, gjelder også anliggendet å forene hele menneskeheten i søken etter en bærekraftig og helhetlig utvikling, for vi vet at ting kan endre seg. Skaperen forlater oss aldri, han går aldri tilbake på sin kjærlighetsfulle plan, og han angrer ikke på at han har skapt oss. Menneskeheten besitter ennå evnen til å arbeide sammen for å bygge vårt felles hjem. Her vil jeg uttrykke min anerkjennelse, oppmuntring og takk til alle dem som på ulike menneskelige områder arbeider for å ta vare på det hjem vi deler med hverandre. Især vi jeg takke dem som med stor kraft kjemper for å lette de dramatiske følgene av miljøødeleggelsene blant verdens fattigste. Unge mennesker krever forandring. De spør seg hvordan det er mulig å strebe etter å bygge en bedre fremtid uten å tenke på miljøkrisen og lidelsene til de ekskluderte.
14. Jeg appellerer inntrengende om en ny dialog om hvordan vi skal utforme vår planets fremtid. Vi trenger en samtale som forener oss, for miljøutfordringene som vi står overfor, og deres menneskelige røtter, interesserer og berører oss alle. Den verdensomspennende økologiske bevegelsen har alt en lang og begivenhetsrik vei bak seg og har frembragt tallrike organisasjoner med det formål å øke oppmerksomheten rundt disse utfordringene. Dessverre har mange av de konkrete løsningene som har vært foreslått for å løse miljøkrisen, vist seg lite effektive, noe som ikke bare skyldes avvisning fra makthavernes side, men også andres manglende interesse. Holdninger som blokkerer for løsningene – selv blant de troende – strekker seg fra fornekting av problemet til likegyldighet, bekvem resignasjon eller blind tiltro til tekniske løsninger. Vi trenger en ny universell solidaritet. Som Sør-Afrikas biskoper uttalte, «trenger vi alles talenter og engasjement for å gjøre godt igjen de menneskeskapte skadene på Guds skaperverk».22 Alle kan vi samarbeide som Guds redskaper i å ta vare på skapningen, enhver ut fra sin kultur, erfaring, initiativ og evner.
15. Jeg håper at denne encyklikaen, som føyer seg inn i rekken av andre sosialencyklikaer i Kirken – kan hjelpe oss å erkjenne omfanget, nødvendigheten og skjønnheten i denne utfordringen som vi står overfor. I første omgang vil jeg gi et kort overblikk over visse aspekter ved den økologiske krisen med det formål å dra nytte av de beste resultatene fra vitenskapelig forskning i dag, la oss bli dypt berørt av dem og legge et konkret fundament for den etiske og åndelige veien videre. Fra dette perspektivet vil jeg henvise til jødisk-kristen tradisjon for dermed å sette vårt engasjement for miljøet inn i en større sammenheng. Så vil jeg forsøke å finne røttene til dagens situasjon slik at vi ikke bare betrakter symptomene, men også de dypereliggende årsakene. På denne måten kan vi foreslå en økologi som i sine ulike dimensjoner både respekterer vår unike stilling som mennesker i denne verden og vårt forhold til omgivelsene. I lys av disse overlegningene vil jeg trekke noen store linjer for dialog og handling, som gjelder så vel den enkelte av oss som internasjonal politikk. Og da jeg er overbevist om at forandring ikke er mulig uten motivasjon og opplæring, vil jeg så foreslå noen råd for menneskelig modning hentet fra den store skatten av kristen, åndelig erfaring.
16. Selv om hvert kapittel har sin egen tematikk og sin spesifikke metode, vil de også ta opp viktige spørsmål som er behandlet tidligere, men fra nye ståsteder. Det gjelder spesielt viktige temaer som gjennomsyrer encyklikaen. For eksempel: den tette forbindelsen mellom de fattige og planetens sårbarhet, overbevisningen om at alt i verden henger sammen, kritikken av et nytt paradigme og maktformer som avledes av teknologi, invitasjonen til å søke andre måter å forstå økonomi og fremskritt på, den enkelte skapnings egenverdi, økologiens betydning for mennesket, nødvendigheten av oppriktige og ærlige debatter, internasjonal og lokal politikks tunge ansvar, bruk og kast-samfunnet og et forslag til en ny livsstil. Disse temaene vil ikke bli besvart eller avsluttet én gang for alle, men vil stadig repeteres og utvikles.