202. Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle. Denne fundamentale forståelsen vil tillate utviklingen av nye overbevisninger, holdninger og livsformer. Foran oss har vi en stor kulturell, åndelig og utdanningsmessig utfordring som forutsetter en lang nydannelsesprosess.
I. Mot en ny livsstil
203. Siden markedet søker å fremme en uimotståelig forbruksmekanisme for å selge produktene sine, kan folk lett bli fanget i en spiral av unødvendige innkjøp og utgifter. Tvangskonsum er det subjektive speilbildet av det tekno-økonomiske paradigme. Da skjer det som Romano Guardini alt har pekt på: Mennesket «aksepterer ting og livsformer slik de blir pådyttet det av masseproduksjonens rasjonelle planer, og gjør det i det store og hele med følelsen av at det er fornuftig og riktig.»1 Dette paradigmet får folk til å tro at de er frie så lenge de har en antatt frihet til forbruk. Men i virkeligheten er den minoriteten som innehar den økonomiske og finansielle makten, fri. I denne uklarheten har den postmoderne menneskeheten ikke funnet noen ny selvforståelse som kan gi veiledning og retning, og denne mangelen på identitet er en kilde til angst. Vi har altfor mange midler og bare noen få og skrøpelige mål.
204. Den nåværende globale situasjonen avføder en følelse av ustabilitet og usikkerhet som i neste omgang blir «grobunn for kollektiv egoisme».2 Når mennesker blir selvsentrerte og lukket inn i seg selv, øker grådigheten. Jo tommere et menneskes hjerte blir, desto mer trenger han eller hun kjøpe, eie, konsumere. Det blir nesten umulig å akseptere grensene som virkeligheten selv setter. Med en slik horisont forsvinner også en genuin forståelse av det felles gode. Hvis denne mennesketypen blir dominerende i et samfunn, vil sosiale normer godtas bare så lenge de ikke kolliderer med egne personlige behov. Derfor tenker vi her ikke bare på ekstremvær og store naturkatastrofer, men også på katastrofale konsekvenser av sosiale forstyrrelser. Besettelse av en konsumistisk livsstil kan – især når kun et fåtall kan pleie den – bare utløse vold og gjensidig ødeleggelse.
205. Men alt er ikke tapt. Mennesker som er i stand til det verste, kan også reise seg, bestemme seg for det gode og forbedre seg, starte på ny, til tross for de mentale og sosiale betingelser som presser seg på. Vi er i stand til å kaste et ærlig blikk på oss selv, å innrømme vår egen dype utilfredshet, og til å slå inn på nye veier mot autentisk frihet. Det finnes ikke noe system som helt og fullstendig kan tilintetgjøre åpenheten for det gode, det sanne og det skjønne, og oppheve den gudgitte evnen til å reagere, som arbeider dypt i våre hjerter. Jeg appellerer til hvert enkelt menneske i denne verden om aldri å glemme denne verdigheten som er vår. Ingen har rett til å ta den fra oss.
206. En endring i livsstil kunne føre til et sunt press mot dem som innehar politisk, økonomisk eller sosial makt. Det er dette forbrukerbevegelser oppnår når de boikotter visse produkter og effektivt påvirker industriforetak i retning av å modifisere produksjonsmåter og vurdere sitt økologiske fotavtrykk. Det er et faktum at når sosialt press får konsekvenser for inntjeningen, da ser foretakene seg nødt til å endre produksjonsmåter. Dette viser også forbrukernes sosiale ansvar, at det «å kjøpe ikke bare er en økonomisk handling, men alltid også en moralsk handling».3 Derfor er det i dag slik at «miljø-ødeleggelse utfordrer oss til å undersøke vår livsstil».4
207. «Erklæringen om jorden» ba oss alle om å legge bak oss en selvdestruktiv periode og begynne på ny, men vi har ennå ikke nådd en universell bevissthet som gjør dette oppnåelig. Her vil jeg på ny legge frem denne verdifulle oppfordringen: «Som aldri før i historien tvinger vår felles skjebne oss til å finne en ny start (…). La oss bli husket for at vi skapte et nytt livsgrunnlag, en handlekraftig måte å løse samfunnsproblemene og oppnå et bærekraftig samfunn på, en fornyet innsats for rettferdighet og fred og en lovprising av livet.»5
208. Det er alltid mulig på ny å utvikle evnen til å gå ut av seg selv for å møte den andre. Hvis vi ikke gjør det, vil andre skapninger ikke bli anerkjent for sin sanne verdi; vi bryr oss ikke om å ta vare på ting for andres skyld; vi er ute av stand til å sette grenser for oss selv og avhjelpe andres lidelse eller ødeleggelser av omgivelsene. Denne grunnleggende holdningen å overvinne seg selv, og avvisningen av enhver form for selvsentrerthet og selvopptatthet, er roten som gjør det mulig å ta vare på våre brødre og søstre og på miljøet. Det er også disse holdningene som frembringer den moralske reaksjonen å vurdere virkningene av alle våre handlinger og personlige avgjørelser på verden omkring oss. Hvis vi kan overvinne individualismen, vil vi også være i stand til å utvikle en alternativ livsstil og fremkalle betydelige endringer i samfunnet.
II. Pakten mellom menneskehet og miljø
209. Bevisstheten om alvoret i dagens kulturelle og økologiske krise må komme til uttrykk i nye vaner. Mange mennesker vet at dagens fremskritt og den rene opphopning av ting og fornøyelser ikke er nok for å gi mening og glede til menneskehjertet, men de føler seg ute av stand til å oppgi det markedet setter foran dem. I de landene som skulle gjøre de største endringene i konsumvanene, har unge mennesker en ny økologisk sensitivitet og en generøs innstilling, og noen av dem kjemper en beundringsverdig kamp for miljøvern, men de er vokst opp i en kontekst av et ekstraordinært høyt konsum som gjør utviklingen av andre vaner vanskelig. Derfor står vi foran en oppdragelsesutfordring.
210. Miljøutdanningen har utvidet sine siktemål. Mens den til å begynne med hovedsakelig var opptatt av vitenskapelig informasjon, bevisstgjøring og å unngå miljøfarer, inneholder den nå en kritikk av modernitetens «myter» (individualisme, ubegrenset fremskritt, konkurranse, konsumisme, uregulerte marked), basert på en instrumentell rasjonalitet. Den søker også å gjenopprette ulike nivåer av økologisk likevekt: den indre med seg selv, den solidariske med andre, den naturlige med alle levende vesener og den åndelige med Gud. Miljøutdannelsen burde forberede oss på dette spranget i retning av mysteriet, som gir en økologisk etikk dens dypeste mening. Det trengs oppdragere som evner å utvikle pedagogiske veier til en økologisk etikk, og slik hjelper til virkelig å vokse i solidaritet, ansvarlighet og medfølende omsorg.
211. Imidlertid er det slik at denne utdannelsen som er kalt til å skape «økologiske borgere», ofte begrenser seg til å informere og ikke lykkes i å utvikle vaner. Lover og reglers eksistens vil i det lange løp ikke være tilstrekkelige for å begrense dårlig oppførsel, selv om det eksisterer effektiv kontroll. Hvis rettsnormer skal føre til betydelige og varige endringer, må en majoritet av samfunnets innbyggere ha gjort dem til sine og være tilsvarende motivert for å svare på dem ved en personlig forandring. Bare ved å pleie sunne dyder vil et uegennyttig økologisk engasjement være mulig. En person som har råd til å bruke og forbruke mer, men som på regulær basis setter varmen ned og tar på seg mer klær, er et eksempel på de overbevisninger og holdninger som hjelper til å verne om miljøet. Det er noe opphøyet over forpliktelsen til å ta vare på skaperverket gjennom små daglige handlinger, og det er godt å se hvordan utdannelsen kan bidra til en reell endring i livsstil. Oppdragelsen til miljøansvarlighet kan fremme handlemåter som har umiddelbar og betydelig innflytelse på miljøet, som å unngå bruk av plast og papir, redusere vannforbruket, søppelsortering, bare å lage så mye mat som kan spises opp, vise omsorg for andre levende vesener, benytte offentlig kommunikasjon eller dele fremkomstmiddel med andre, plante trær, slå av unødig lys. Alt dette viser en generøs og verdig kreativitet som bringer frem det beste i mennesker. Å bruke noe på ny heller enn å kvitte seg med det, kan – når beveggrunnene er gode – være en kjærlighetshandling og uttrykk for vår egen verdighet.
212. Vi må ikke tro at disse handlingene ikke vil forandre verden. De kommer samfunnet til gode, for de bærer frukt utover det vi kan konstatere, og fremkaller en godhet som har en tendens til å spre seg, selv om vi ikke ser det. Videre vil utviklingen av en slik adferd gi oss tilbake følelsen av vår egen verdighet, gi oss større dybde i tilværelsen og erfaring av at livet på jorden er verdt å leve.
213. Miljøutdannelsen finner sted i mange sammenhenger: skolen, familien, media, katekese og andre steder. God opplæring i unge år planter såkorn som kan bære frukt livet igjennom. Jeg vil likevel fremheve viktigheten av familien som «det sted, hvor livet – Guds gave – på rett vis kan mottas og forsvares mot de mange angrep det utsettes for, og kan utvikles i overensstemmelse med ekte menneskelig vekst. Mot den såkalte dødens kultur er familien hjertet i livets kultur.»6 Det er i familien vi først lærer å vise kjærlighet og respekt for livet, som for eksempel riktig bruk av ting, orden og renslighet, respekt for det lokale økosystemet og omsorg for alle skapninger. I familien finner en helhetlig oppdragelse sted, som gjør oss i stand til harmonisk å vokse i personlig modenhet. I familien lærer vi å spørre uten å kreve, å si «takk» som uttrykk for ekte takknemlighet for det vi har fått, å kontrollere aggressivitet og grådighet og be om tilgivelse når vi har gjort noe galt. Disse enkle gestene av ærlig høflighet hjelper til å bygge en kultur for felles liv og respekt for våre omgivelser.
214. Politiske institusjoner og ulike andre foreninger er også betrodd å fremme folks forståelse. Det gjelder også Kirken. Alle kristne forsamlinger har en viktig rolle å spille i miljøutdannelsen. Det er også mitt håp at seminarer og formasjonshus gir opplæring til ansvarlig enkelhet, takknemlig betraktning av verden, omsorg for fattiges behov og vern av miljøet. Mye står på spill, derfor er det ikke bare maktinstitusjoner som med nødvendighet må sanksjonere mot angrepene på miljøet, det er like nødvendig at vi passer på hverandre og oppdrar hverandre.
215. I denne sammenheng «kan ikke forbindelsen mellom en god estetisk utdannelse og bevaringen av et sunt miljø overses».7 Ved å læres opp til å se og verdsette skjønnhet, lærer vi å ta avstand fra en utilitaristisk pragmatisme. Hvis noen ikke lærer å stoppe opp og beundre noe som er vakkert, må vi ikke bli overrasket om han eller hun behandler alt som objekter som kan brukes eller misbrukes uten skrupler. Samtidig må man, hvis man vil oppnå dyptgripende forandringer, innse at visse tankemønstre virkelig har innflytelse på vår adferd. Oppdagelsen har ingen effekt og anstrengelsene forblir ufruktbare hvis de ikke også bestreber seg på å utbre et nytt syn på mennesket, på livet, på samfunnet og forholdet til naturen. Ellers vil konsumismens paradigme fortsette å utbres ved hjelp av media og markedets høyeffektive maskineri.
III. Økologisk omvendelse
216. Den kristne spiritualitetens store rikdom, akkumulert som den er gjennom 20 århundrers erfaringer gjort personlig og i fellesskap, er et verdifullt bidrag til menneskehetens fornyelse. Jeg vil gjerne gi kristne noen forslag til en økologisk spiritualitet som springer ut av vår tro, for det Evangeliet lærer oss, har konsekvenser for vår måte å tenke, føle og leve. Det handler ikke så mye om ideer, men fremfor alt om motivasjonene som følger av spiritualiteten og som fremmer en lidenskap for å vern om verden. Det er ikke mulig å gå inn for slike høye idealer basert bare på doktriner, uten en mystikk som besjeler oss, uten «indre beveggrunner som ansporer, motiverer, oppmuntrer og gir mening til individuelle og felles aktiviteter».8 Vi må innrømme at vi kristne ikke alltid har tatt imot og utviklet den rikdom som Gud har gitt Kirken, hvor åndens liv ikke er adskilt fra kroppen, naturen eller verdens realiteter, men leves i og med dem, i fellesskap med alt som omgir oss.
217. Hvis det stemmer at «de ytre ørkenlandskap vokser i verden, fordi den indre ørkenen er blitt for stor»,9 da er den økologiske krisen også en oppfordring til en dyp indre omvendelse. Men vi må tilstå at det finnes engasjerte og bedende kristne som viser tendenser til å latterliggjøre andres bekymring for miljøet under påskudd av realisme og pragmatisme. Andre er passive, de velger å ikke legge om vanene og er inkonsekvente. De trenger følgelig en økologisk omvendelse, hvor virkningen av deres møte med Jesus Kristus blir synlige i deres forhold til verden rundt seg. Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv; det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring.
218. Vi minner om den hellige Frans av Assisi som forbilde for å forstå at et sunt forhold til skapningen er en dimensjon ved menneskets fullstendige omvendelse, som inneholder innrømmelsen av egne feil, synder, laster og forsømmelser – og dyp anger og forandring innenfra. Australias biskoper snakket om viktigheten av en slik omvendelse for å forsone seg med skapningen: «For å realisere en slik forsoning, må vi granske våre liv og innrømme de måtene vi har skadet Guds skaperverk gjennom våre handlinger og ved å unnlate å handle. Vi trenger å erfare en omvendelse, en hjertets forandring.»10
219. Imidlertid er det ikke nok at enkeltpersoner forbedrer seg for å finne en løsning på den ekstremt komplekse situasjonen vår verden står overfor i dag. Isolerte individer kan miste evnen og friheten til å overvinne den instrumentelle fornufts logikk, for til slutt å være utlevert til en konsumisme uten etikk og uten sosial eller miljømessig dimensjon. Sosiale problemer må møtes med felles nettverk, ikke bare summen av individuelle gode gjerninger. «De krav dette arbeidet stiller, er så uendelig store at de ikke kan besvares ved individuelle initiativer alene eller en sammenslutning av slike. Det kreves en samling av krefter og en forening av ytelser vokst frem av en helt annen holdning.»11 Den økologiske omvendelsen som er nødvendig for å skape varig forandring, er også fellesskapets omvendelse.
220. Denne omvendelsen forutsetter forskjellige holdninger som sammen kan fremme et generøst og velvillig engasjement for miljøet. Den forutsetter først og fremst takknemlighet og erkjennelse av at verden er skjenket oss vederlagsfritt av den himmelske Fars kjærlighet, og at vi er kalt til å gi avkall på å vente motytelser og handler generøst også når ingen ser det eller anerkjenner det: «Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør (…). Og din far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6,3–4). Det innebærer også en kjærlig bevissthet om at vi ikke er skilt fra andre skapninger, men at vi sammen med dem utgjør et enestående universelt fellesskap. Som troende må vi ikke se verden utenfra, men innenfra, bevisste om de bånd Faderen har bundet alle sine skapninger sammen med. Ved å la de særskilte evner Gud har gitt hver enkelt troende få utvikle seg, leder en økologisk omvendelse ham til større kreativitet og entusiasme for å møte verdens problemer og ofre seg til Gud «som et levende og hellig offer til glede for Gud» (Rom 12,1). En troende forstår ikke sin overlegenhet som anledning til personlig berømmelse eller uansvarlig dominans, men som en annen evne som i sin tur innebærer et særlig ansvar som stammer fra troen hans.
221. Flere av vår tros overbevisninger som ble utviklet innledningsvis i denne encyklikaen, kan hjelpe oss å utdype meningen med denne omvendelsen. Det gjelder bevisstheten om at hver skapning gjenspeiler noe av Gud og har et budskap som kan lære oss noe, eller vissheten om at Kristus har tatt den materielle verden på seg og nå som oppstanden er intimt tilstede i hver skapnings innerste, omhyller den med sin kjærlighet og gjennomtrenger den med sitt lys. Det samme gjelder erkjennelsen av at Gud har skapt verden og skrevet en orden og en dynamikk inn i den som mennesket ikke har rett til å ignorere. Når man i Evangeliet leser at Jesus snakker om fuglene og sier at «ikke én av dem er glemt hos Gud» (Luk 12,6), vil det da være mulig å mishandle dem eller skade dem? Jeg innbyr alle kristne til fullt ut å vedkjenne seg og leve denne dimensjonen av sin omvendelse og tillater at kraften og lyset fra den nåde de har mottatt, også blir synlig i forholdet til andre skapninger og til verden omkring oss. Slik kan de bidra til å nære det storartede brorskapet med hele skapningen som den hellige Frans av Assisi legemliggjorde på en så lysende måte.
IV. Glede og fred
222. Kristen spiritualitet foreslår en annen forståelse av livskvalitet og oppmuntrer til en profetisk og kontemplativ livsstil som gir opphav til dyp glede uten å være besatt av å konsumere. Det er viktig å ta opp en gammel lære som er tilstede i forskjellige religiøse tradisjoner, også i Bibelen. Det handler om overbevisningen at «mindre er mer». Opphopningen av stadig flere muligheter til konsum distraherer hjertet og hindrer oss i å verdsette den enkelte ting og det enkelte øyeblikk. I motsetning til dette vil et uforstyrret nærvær overfor den enkelte realitet – om aldri så liten – åpne for oss mye større muligheter for forståelse og personlig utfoldelse. Kristen spiritualitet stimulerer til langsom vekst og til evnen til å kunne glede seg over lite. Den er en retur til enkelheten som tillater oss å stoppe opp og verdsette de små ting, og å være takknemlige for de mulighetene livet byr på uten å klamre oss til det vi har eller gremmes over det vi ikke har. Dette forutsetter at vi unngår herredømmets dynamikk og den rene opphopning av fornøyelser.
223. Den nøkternhet som leves i frihet og på en bevisst måte, er frigjørende. Den betyr ikke mindre liv eller et mindre intenst liv, tvert imot. I virkeligheten er det slik at de som nyter hvert øyeblikk mest og opplever det best, er de som slutter å lete etter noe de kan plukke opp her eller der, på stadig jakt etter det de ikke har. Det er de som erfarer hva det vil si å verdsette hver person og hver ting, og som lærer å komme i kontakt med de enkleste ting og fryde seg over dem. Slik får de færre unødige behov og reduserer kjedsomheten og den besatte strevingen. Man kan leve et intenst liv med få midler, fremfor alt hvis man klarer å gi rom for andre gleder og finne tilfredsstillelse i det vennlige møtet med andre, i tjeneste, i å utvikle sine gaver, i musikk og kunst, i kontakt med naturen, i bønn. Lykke er å vite hvordan man kan begrense de behov som bare sløver oss, og være åpne for de ulike mulighetene livet byr på.
224. Nøkternhet og ydmykhet har ikke vært synderlig verdsatt det siste århundret. Men når utøvelsen av en dyd svekkes både i samfunnet og i den enkeltes liv, forårsaker det et utall misforhold, inkludert miljømessige. Derfor holder det ikke lenger kun å snakke om økosystemenes integritet. Man må også våge å ta opp menneskelivets integritet, nødvendigheten av å fremme og forbinde alle de store verdiene. Når ydmykheten går tapt i et menneske, og det så begeistres over å kunne herske fritt over alle ting, da må det ende opp med å volde skade både på samfunnet og miljøet. Det er ikke lett å fremme denne sunne ydmykheten eller en lykkelig enkelhet, når vi anser oss selv for å være autonome, når vi ekskluderer Gud fra våre liv og erstatter ham med vårt eget ego, når vi tror at vår egen subjektivitet kan avgjøre hva som er godt og hva som er ondt.
225. På den annen side kan ingen modnes i tilfreds enkelhet uten fred med seg selv. En riktig forståelse av spiritualiteten består til dels i å utvide vårt begrep om fred, som er mye mer enn fravær av krig. Menneskets indre fred er nært knyttet til ivaretakelse av økologien og det felles gode, for når den leves autentisk, reflekteres den i en likevektig livsstil, som, sammen med evnen til undring, fører oss til en dypere forståelse av livet. Naturen er fylt med ord om kjærlighet, men hvordan kan vi høre dem midt i den konstante støyen, i de vedvarende og enerverende distraksjonene, eller i kulten av det ytre? Mange mennesker lider under en dyp manglende likevekt som fører dem ut i frenetisk aktivitet for å føle seg beskjeftiget, i et stadig hastverk som i sin tur får dem til å endevende alt omkring seg. Dette virker inn på måten man behandler miljøet. En helhetlig økologi innebærer også å ta seg tid til å gjenvinne den rolige harmonien med skaperverket, å reflektere over vår livsstil og våre idealer, å betrakte Skaperen som lever blant oss og omgir oss, hvis nærvær «ikke må fabrikkeres, men oppdages og avdekkes».12
226. Vi snakker om en hjertets holdning, som nærmer seg livet med sindig oppmerksomhet som evner å være fullt og helt tilstede overfor en annen uten å tenke på hva som skal skje i neste omgang, og vier seg til hvert øyeblikk som en gudgitt gave som skal leves fullt ut. Jesus lærte oss denne holdningen da han inviterte oss til å betrakte liljene på marken og fuglene under himmelen, eller da han i nærvær av en urolig ung mann «så på ham og fikk ham kjær» (Mark 10,21). Ja, overfor hvert menneske og hver skapning var han helt og fullt tilstede, og slik viste han oss en vei til å overvinne den usunne engsteligheten som gjør oss overfladiske, aggressive og til hemningsløse konsumenter.
227. Å takke Gud før og etter maten er et uttrykk for denne holdningen. Jeg foreslår for de troende at de gjenopptar denne vakre vanen og gjør det med inderlighet. Dette øyeblikket når vi velsigner maten – selv om det er helt kort – minner oss om vår avhengighet av Gud for livet, det styrker vår takknemlighetsfølelse for skaperverkets gaver, gir anerkjennelse til dem som ved sitt arbeid har gitt oss disse godene, og bekrefter vår solidaritet med dem som er i nød.
V. Kjærlighet på det sivile og politiske område
228. Å ta vare på naturen er del av en livsstil som inkluderer evnen til å leve sammen og til fellesskap. Jesus minnet oss om at Gud er vår felles Far, og at dette gjør oss til brødre og søstre. Søskenkjærlighet kan bare være gratis, den kan aldri være betaling for noe en annen gjør eller forskudd for noe vi håper han skal gjøre. Derfor er det mulig å elske sine fiender. Den samme uegennytten leder oss til å elske og akseptere vinden, solen og skyene, selv om vi ikke kan kontrollere dem. Derfor kan vi snakke om et universelt broderskap.
229. Vi må få tilbake bevisstheten om at vi trenger hverandre, at vi har et ansvar for andre og for verden og at det lønner seg å være god og ærlig. Vi har alt for lenge befunnet oss i et moralsk forfall hvor etikk, godhet, tro og ærlighet er blitt hånet. Nå er tiden kommet for å innse at vi har hatt liten nytte av denne glade overfladiskheten. Når det sosiale fundamentet i et samfunn tæres bort med det resultat at vi kjemper mot hverandre for å forsvare egne interesser, vokser det frem nye former for vold og brutalitet, og utviklingen av en sann kultur for vern av miljøet hindres.
230. Den hellige Thérèse av Lisieux’ eksempel inviterer oss til å praktisere kjærlighetens «lille vei», aldri å la en anledning gå fra seg til et vennlig ord, et smil, små gester som signaliserer fred og vennskap. En helhetlig økologi består også av enkle dagligdagse gester som bryter med voldens, utnyttelsens og egoismens logikk. Og vice versa: En verden med et overdrevet forbruk er også en verden hvor livet i alle sine former blir mishandlet.
231. En kjærlighet som viser seg i små tegn på gjensidig omsorg, er også sivil og politisk og manifesterer seg i alle handlinger som søker å bygge en bedre verden. Kjærlighet til samfunnet og engasjement for det felles gode er en fremragende form for nestekjærlighet, som ikke bare angår forholdet enkeltmennesker imellom, men også «makrorelasjoner – sosiale, økonomiske og politiske sammenhenger».13 Derfor har Kirken stilt opp «kjærlighetens sivilisasjon»14 som ideal for verden. Sosial kjærlighet er nøkkelen til autentisk utvikling: «For å gjøre samfunnet mer menneskelig, mer menneskeverdig, må kjærligheten i det sosiale liv – politisk, økonomisk og kulturelt – få fornyet verdi og gjøres til vedvarende og høyeste norm for all aktivitet.»15 I disse rammene og sammen med betydningen av de små daglige gestene, beveger den sosiale kjærlighet oss til å reflektere over større strategier for å stanse miljø-ødeleggelser og oppmuntre til en «beskyttelsens kultur» som gjennomtrenger hele samfunnet. Når noen erkjenner Guds kall til sammen med andre å gripe inn i disse samfunnsdynamikkene, må han huske at dette er en del av hans spiritualitet, som er å utøve nestekjærlighet og som på denne måten modnes og helliggjøres.
232. Ikke alle er kalt til å delta direkte i det politiske liv, men innen samfunnet vokser det et stort mangfold av ulike organisasjoner som arbeider for det det felles gode og for vern av både det naturlige og det urbane miljøet. Noen tar seg for eksempel av et offentlig sted (en bygning, en fontene, et monument som står og forfaller, et landskap, en plass) for å bevare, renovere, forbedre eller forskjønne det som tilhører fellesskapet. Rundt disse bygges eller fornyes relasjoner, og nye sosiale nettverk oppstår. Slik befrir et fellesskap seg fra konsumorientert likegyldighet. Disse handlingene fremmer en felles identitet, en historie som huskes og videreformidles. Slik tar man vare på verden og de fattigstes livskvalitet med en solidarisk sans som også er bevissthet om at vi lever i et felles hjem som Gud har betrodd oss. Disse fellesaksjonene kan bli intensive åndelige erfaringer når de er uttrykk for hengiven kjærlighet.
VI. Sakramentale tegn og dagen for hvile og feiring
233. Universet utfolder seg i Gud, som fyller det helt og fullt. Slik er det en mystisk mening i et blad, en vei, i dugget om morgenen, i den fattiges ansikt.16 Idealet er ikke bare å gå fra det ytre til det indre for å oppdage at Gud handler i sjelen, men også å oppdage Gud i alle ting, som den hellige Bonaventura lærte: «Kontemplasjonen er desto mer fullkommen jo mer mennesket erfarer virkningen av Guds nåde i seg selv, eller jo bedre man forstår å møte Gud i skapninger utenfor seg selv.»17
234. Den hellige Johannes av Korset lærte at alt det gode som finnes i denne verdens ting og erfaringer, «i høyeste grad finnes i Gud, i et uendelig omfang, eller snarere at hvert enkelt av disse sublime attributter er Gud».18 Ikke fordi de begrensede ting i verden virkelig er guddommelige, men fordi mystikeren erfarer den indre forbindelsen mellom Gud og alle skapninger, og slik fornemmer at «Gud er alle ting» for ham.19 Hvis han står overveldet foran et høyt fjell, kan han ikke skille det fra Gud, og han fornemmer at den indre erfaringen må overgis til Herren: «Fjellene er høye, overveldende rike, vidstrakte, skjønne, grasiøse, blomstrende og duftende. Min Elskede er for meg disse fjell. De ensomme dalene er stille, behagelige, svale, skyggefulle, rike på vidunderlige floder; med sitt mangfold av tresorter og vidunderlige fuglesang er de en fortryllende nytelse for sansene og gir svalhet og hvile i sin ensomhet og stillhet. Den Elskede er for meg disse daler.»20
235. Sakramentene er en privilegert måte hvor naturen tas opp i Gud og blir formidler av overnaturlig liv. Gjennom kultiske handlinger inviteres vi til å omfavne verden på et annet nivå. Vannet, oljen, ilden og fargene tas opp i all sin symbolske kraft og innlemmes i lovsangen. Hånden som velsigner, er et verktøy for Guds kjærlighet og et gjenskinn av Jesu Kristi nærvær, han som er kommet for å ledsage oss på vår vei gjennom livet. Vannet som øses ut over barnets kropp i dåpen, er et tegn på nytt liv. Vi flykter ikke fra verden eller snur ryggen til naturen når vi vil møte Gud. Det kommer særlig tydelig frem i den østlige kristne spiritualiteten: «Skjønnheten, som i Øst er ett av de hyppigst brukte navnene for å uttrykke den guddommelige harmoni og forbildet for den forklarede menneskehet, kommer til syne overalt: i formen av og utstyret i kirkene, i klangen, fargene, belysningen, duftene.»21 Ifølge den kristne erfaring finner alle skapninger i det materielle universet sin sanne mening i Ordet som ble menneske, for Guds Sønn har i sin person tatt på seg noe av det materielle univers og plantet et såkorn av definitiv forvandling: «Kristendommen forkaster ikke materien, kroppsligheten; den oppvurderes heller i de liturgiske handlinger, hvor det menneskelige legeme viser sin egen dypeste natur som Åndens tempel og forener seg med Herren Jesus, han som for verdens frelses skyld selv ble kropp.»22
236. I Eukaristien finner skaperverket sitt høyeste uttrykk. Nåden, som er tilbøyelig til å manifestere seg sansbart, uttrykker seg på en vidunderlig måte når Gud selv, blitt menneske, går så langt at han lar seg spise av sine skapninger. Ved kulminasjonen av inkarnasjonens mysterium ville Herren nå oss i vårt innerste gjennom et fragment av materien. Han kommer ikke ovenfra, men innenifra, så vi kan møte Ham i vår egen verden. I Eukaristien er fullbyrdelsen allerede virkeliggjort, og den er universets levende sentrum, stedet som strømmer over av kjærlighet og uuttømmelig liv. Forenet med den inkarnerte Sønnen, nærværende i Eukaristien, sier hele kosmos takk til Gud. Eukaristien er faktisk i seg selv en kosmisk kjærlighetsakt: «Ja, kosmisk! For selv når den feires på et enkelt alter i en landsbykirke, feires den alltid i en viss betydning på verdens alter.»23 Eukaristien forener himmel og jord; den favner og gjennomtrenger hele skaperverket. Verden som er gått ut av Guds hender, vender tilbake til ham i salig og fullkommen tilbedelse: I det eukaristiske brødet «er skapningen rettet inn mot guddommeliggjøring, mot det hellige bryllup, mot forening med Skaperen selv».24 Derfor er Eukaristien også en kilde til lys og motivasjon for vår omsorg for miljøet, og den leder oss til å være hele skapningens voktere.
237. På søndagen har deltagelsen i Eukaristien særlig betydning. Som den jødiske sabbaten, er søndagen ment å være en dag for helbredelse av vår relasjon til Gud, til oss selv, til andre og til verden. Søndag er oppstandelsens dag, den «første dag» i den nye skapningen, hvis førstegrøde er Herrens oppstandne menneskelighet, et pant på hele den skapte virkelighetens definitive forklarelse. Den forkynner også «menneskets evige hvile i Gud».25 På denne måten innbefatter den kristne spiritualiteten verdien av fritid og fest. Vi har en tendens til å redusere kontemplative ro til det ufruktbare og unyttige og glemmer at vi dermed fjerner det viktigste ved vårt verk: meningen. Vi er kalt til å inkludere i vårt virke en dimensjon av mottagelighet og vederlagsfrihet, som er noe annet enn inaktivitet. Det dreier seg om en annen måte å handle på, som utgjør en del av vårt vesen. Slik bevares vårt menneskelige virke ikke bare fra tom aktivisme, men også fra tøylesløs grådighet og en form for bevissthetsisolasjon som gjør at vi bare søker det som tjener oss personlig. Loven om den ukentlige hviledagen forbød oss å arbeide den syvende dagen «for at oksen og eselet kan få ro og slavekvinnens sønn og innflytteren kan få puste ut» (2 Mos 23,12). Hvilen utvider horisonten og gjør at vi anerkjenner andres rettigheter. Slik kan hviledagen, hvor Eukaristien er sentrum, kaste sitt lys ut over hele uken og oppmuntre oss til å gjøre omsorgen for naturen og for de fattige til vår.
VII. Treenigheten og relasjonen mellom skapningene
238. Faderen er alle tings egentlige kilde, den kjærlige og selvutgivende grunn for alt som eksisterer. Sønnen som gjenspeiler ham og som alt ble skapt gjennom, forenet seg med denne jorden da han ble formet i Marias skjød. Ånden, kjærlighetens endeløse bånd, er tilstede dypt i universets hjerte, inspirerer og skaper nye veier. Verden ble til gjennom de tre personene, det ene guddommelige opphav, men hver enkelt av dem utfører det felles verk på sin særegne personlige måte. «Når vi fulle av beundring betrakter universet i all sin storhet og skjønnhet, må vi lovprise hele Treenigheten.»26
239. For kristne vil troen på en Gud som er trinitarisk fellesskap, lede til tanken at hele virkeligheten i sitt indre er preget av Treenigheten. Den hellige Bonaventura gikk så langt som til å si at mennesket før synden var i stand til å se hvordan hver skapning «bevitner at Gud er treenig». Treenighetens avglans kunne erkjennes i naturen «da denne boken ikke var ugjennomskuelig for menneskene, og menneskets øyne ikke var tilslørte».27 Den fransiskanske helgenen lærer oss at enhver skapning i seg er bærer av en ekte trinitarisk struktur, som er så virkelig at den med letthet kunne kontempleres hvis menneskenes blikk ikke var så begrenset, tilslørt og svekket. Slik utfordrer han oss til å forsøke å lese virkeligheten ut fra en treenig nøkkel.
240. De guddommelige personene er relasjoner som består i seg selv, og verden som er skapt etter guddommelig modell, er en vev av relasjoner. Skapningene strekker seg mot Gud, og hvert levende vesen har den egenskap at den strekker seg mot andre ting, slik at vi innenfor universet finner et mangfold av vedvarende relasjoner som griper hemmelighetsfullt inn i hverandre.28 Dette får oss ikke bare til å beundre de talløse forbindelsene blant skapningene, men gir oss å oppdage en nøkkel til forståelse av vår egen utfoldelse. For den menneskelige person vokser, modnes og helliggjøres i den grad han eller hun trer inn i en relasjon og går ut av seg selv for å leve i fellesskap med Gud, med andre og med alle skapninger. Slik tilegner de seg i sin egen væren den trinitariske dynamikken som Gud har preget inn i menneskene da de ble skapt. Alt er knyttet sammen, og dette innbyr oss til å utvikle en global, solidarisk spiritualitet som veller ut av Treenighetens mysterium.
VIII. Hele skapningens dronning
241. Maria, moren som sørget for Jesus, sørger nå med en mors kjærlighet og smerte for denne sårede verden. Som hun med gjennomboret hjerte sørget over Jesu død, har hun nå medlidenhet med de korsfestede fattige og med skapninger som går til grunne under menneskelig makt. Hun lever fullstendig forklaret med Jesus, og hele skapningen synger om hennes skjønnhet. Hun er kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet» (Åp 12,1). Løftet opp til himmelen er hun hele skapningens mor og dronning. I hennes herliggjorte legeme, forenet med den oppstandne Kristus, har en del av skapningen nådd fylden av sin skjønnhet. I sitt hjerte bevarer hun ikke bare hele Jesu liv (jf. Luk 2,19.51), men hun forstår nå alle tings mening. Derfor kan vi be henne om å hjelpe oss å se denne verden med visdommens øyne.
242. Sammen med henne, i den hellige familie i Nasaret, ser vi også den hellige Josef. Han bevarte og beskyttet Maria og Jesus ved sitt arbeid og generøse nærvær, og reddet dem fra de urettferdiges vold ved å ta dem med seg til Egypt. I Evangeliet fremstår han som en rettskaffen, arbeidsom og sterk mann. Men han viser også stor ømhet, noe som ikke er den svakes egenskap, men egenskapen til den som virkelig er sterk, oppmerksom på realitetene og rede til å elske og tjene i ydmykhet. Derfor er han utropt til hele Kirkens skytshelgen. Også han kan lære oss å vise omsorg, motivere oss til å arbeide med generøsitet og ømhet for å ta vare på den verden Gud har betrodd oss.
IX. Bortenfor solen
243. Til slutt skal vi se Guds uendelige skjønnhet ansikt til ansikt (jf. 1 Kor 13,12) og i salig beundring bli i stand til å forstå hele universets mysterium, universet som skal delta med oss i fullendelsen uten ende. Ja, vi er underveis mot evighetens sabbat, til det nye Jerusalem, mot vårt felles hjem i himmelen. Jesus sier til oss: «Jeg gjør alle ting nye» (Åp 21,5). Det evige liv vil være en delt henrykkelse, hvor hver skapning skinnende forklart inntar sin plass og vil ha noe å gi til de fattige som er endelig befridd.
244. I mellomtiden kommer vi sammen for å ta vare på det hjem som ble betrodd oss, og vet at alt det gode som finnes der, en gang vil bli tatt opp i den himmelske festen. Sammen med alle skapninger går vi vår vei i denne verden – på søken etter Gud, for: «Når verden har et opphav og er skapt, da søk etter den som har skapt den, søk ham som har gitt den en begynnelse, han som er dens Skaper!»29 La oss gå syngende fremover! Måtte våre kamper og bekymringer for denne planeten aldri ta fra oss gleden og håpet.
245. Gud som kaller oss til et generøst engasjement og til å gi oss helt, gir oss kraften og lyset vi trenger for å fortsette. I hjertet av denne verden forblir Livets Herre alltid nærværende, og han elsker oss høyt. Han overgir oss ikke, han lar oss ikke alene, for han har en gang for alle forenet seg med vår jord, og hans kjærlighet leder oss alltid til å finne nye veier. Lovet være han!
Noter
1 Jfr. Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, 9. opplag, Würzburg 1965, s 66–67.
2 Johannes Paul II: Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 1: AAS 82 (1990), 147
3 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 66: AAS 101 (2009), s 699
4 Idem: Budskap til Verdensdagen for fred 2010, 11: AAS 102 (2010), s 48
5 Earth Charter, Haag (29. juni 2000)
6 Johannes Paul II: Centesimus Annus (1. mai 1991), 39: AAS 83 (1991), s 842
7 Idem: Budskap til Verdensdagen for fred 1998, 14: AAS 82 (1990), 155
8 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 261: AAS 105 (2013), 1124
9 Benedikt XVI: Preken ved embetsinnsettelsen (24. april 2005), AAS 97 (2005), 710
10 Den australske bispekonferansen: A New Earth – The Environmental Challenge (2002)
11 Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, Würzburg 1965, s 72
12 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 71: AAS 105 (2013), 1050
13 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009) 2, AAS 101 (2009), 642
14 Paul VI: Budskap til Verdensdagen for fred 1977, AAS 68 (1976), 709
15 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 582
16 Den åndelige læreren, Ali Al-Khawas, understreker av egen erfaring nødvendigheten av ikke i for stor grad å adskille verdens skapninger og den indre erfaringen av Gud. Som han sier: «Man skal ikke uten videre kritiserer dem som søker ekstase i musikk eller poesi. Det ligger en subtil mystikk i alle bevegelser og lyder i denne verden. De innviede oppfatter det som sies når vinden blåser, trærne svaier, vannet strømmer, fluene summer, dørene knirker, fuglene synger, eller i lyden fra strenger og fløyte, den sykes sukk, den lidendes stønn.» (Eva de Vitray-Meyerovitch (red.) Anthologie du soufisme, Paris 1978, 200)
17 In II Sent., 23, 2, 3
18 Åndelig Sang, XIV, 5, oversettelse fra norsk utgivelse, Efrem Forlag 2008
19 Ibid.
20 Ibid. XIV, 6–7
21 Johannes Paul II, Apostolisk brev: Orientale Lumen (2. mai 1995), 11: AAS 87 (1995), 757
22 Ibid.
23 Idem: Encyklika Ecclesia de Eucharistia (17. april 2003), 8: AAS 95 (2003), 438
24 Benedikt XVI: Preken til Corpus Christi, (15. juni 2006): AAS 98 (2006), 513
25 KKK, 2175
26 Johannes Paul II: Generalaudiens (2. august 2000), 4: Insegnamenti 23/2 (2000), s 112
27 Bonaventura: Quaest. disp. de Myst. Trinitatis, 1, 2, concl.
28 Jfr. Thomas Aquinas, Summa Theologiae I, q. 11, art. 3; q. 21, art. 1, ad 3; q. 47, art. 3.
29 Basilios den store: Hom. in Hexaemeron, 1, 2, 6: PG 29, Sp. 8