Hopp til hovedinnhold
Bilde
Pave Frans taler under en konferanse i Vatikanet
ØNSKER HANDLING: Pave Frans taler under en klimakonferanse i Vatikanet. Foto: NTB / Reuters, Tony Gentile


163. Jeg har forsøkt å analysere menneskehetens aktuelle situasjon, og da både skårene i planeten vi bor på, og i de dypt menneskelige årsakene til miljø­-ødeleggelsene. Selv om observasjonen av disse realitetene i seg selv peker på nødvendigheten av en kursendring og innebærer forslag om noen tiltak, skal vi prøve å skissere noen allmenne veier til dialog som kan hjelpe oss ut av den selvødeleggende spiralen som for øyeblikket overvelder oss.

 

I. Dialog om miljøet i internasjonal politikk

164. Siden midten av det forrige århundre og etter å ha overvunnet mange vanskeligheter, er det blitt mer og mer vanlig å se på planeten som et hjemland og menneskeheten som et folk som bor i et felles hjem. At det er en gjensidig avhengighet i verden, betyr ikke bare forståelse av at de skadelige konsekvensene av livsstil, produksjonsmåter og forbruk treffer oss alle, men det betyr først og fremst at vi må sørge for at foreslåtte løsninger har et globalt perspektiv og ikke bare forsvarer noen få lands interesser. Den gjensidige avhengigheten forplikter oss til å tenke på verden som én på ett felles prosjekt. Men den samme intelligensen som har frembrakt enorm teknologisk utvikling, har så langt vist seg ute av stand til å komme frem til effektive former for internasjonalt lederskap for å løse tyngende miljøproblemer og alvorlige sosiale vanskeligheter. De dypereliggende problemene kan ikke løses ved tiltak i enkeltland, det trengs en global konsensus som for eksempel kunne føre til et bærekraftig og variert landbruk, utvikling av fornybare og mer effektive energiformer, til å fremme bedre forvaltning av ressursene fra skog og hav og sikre alles tilgang til drikkevann.

165. Vi vet at teknologien basert på bruk av sterkt forurensende fossilt brennstoff – fremfor alt kull, men også olje, og i mindre grad gass – gradvis må erstattes, og det uten utsettelse. Så lenge det ikke finnes en omfattende utvikling av kilder til fornybar energi, som burde vært i gang allerede, er det legitimt å velge et mindre onde eller gripe til overgangsløsninger. Men det internasjonale samfunn har ennå ikke nådd tilstrekkelig enighet om ansvaret for å betale omkostningene ved denne energiomstillingen. I løpet av de siste tiårene har miljøspørsmål fremkalt bred offentlig debatt og utløst stort engasjement og generøs innsats fra sivilsamfunnets side. Politikk og finansverden reagerer langsomt og er langt fra på høyden i møte med verdensvide utfordringer. Selv om den post-industrielle perioden kanskje vil bli husket som den mest ansvarsløse i historien, er det å håpe at menneskeheten ved begynnelsen av det 21. århundre kan huskes for å ha påtatt seg sin tids alvorlige ansvar.

166. Den verdensomspennende økologiske bevegelsen har allerede kommet en lang vei, ikke minst takket være anstrengelsene til tallrike sivilsamfunnsorganisasjoner. Det er her ikke mulig å nevne alle, heller ikke å gjennomgå historien bak deres bidrag. Men takket være et slikt engasjement har miljøspørsmål fått en stadig større plass på den offentlige dagsorden og blitt en permanent oppfordring til å tenke langsiktig. Til tross for dette har de siste års miljøtoppmøter ikke levd opp til forventningene; i mangel av politisk vilje, har de ikke kommet frem til virkelig betydningsfulle og effektive globale avtaler om miljøet.

167. Det er verdt å nevne toppmøtet om jorden i Rio de Janeiro i 1992. Det erklærte at «menneskene står i sentrum for det som angår bærekraftig utvikling».1 Det bekreftet innholdet i Stockholm-erklæringen (1972) med rosende ord om internasjonalt samarbeid for vern av hele jordens økosystem, forpliktelsen til dem som står for forurensningen, til å bære kostnadene, og plikten til å vurdere ulike prosjekters og arbeiders innvirkning på miljøet. Det ble satt et mål for begrensning av konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren i et forsøk på å reversere tendensen til global oppvarming. Det ble også satt opp en agenda med en handlingsplan og en konvensjon om biologisk mangfold, og en prinsipperklæring om skogene. Selv om dette toppmøtet overgikk alle forventninger og i sin tid virkelig var profetisk, ble overenskomstene kun i liten grad omsatt i praksis fordi man ikke hadde fastsatt mekanismer for kontroll, periodisk overprøving og sanksjoner for overtredelser. Prinsipperklæringene venter fortsatt på raske og effektive veier til realisering.

168. Blant de positive erfaringene kan vi for eksempel nevne Baselkonvensjonen om kontroll med transport av farlig avfall over landegrensene, med et system for rapportering, standardarder og kontroll. Nevnes kan også Washingtonkonvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter, som også inneholder tiltak for å overprøve overholdelsen av denne. Takket være Wienkonvensjonen til beskyttelse av ozonlaget og implementeringen av denne i Montreal-protokollen og tilføyelser, ser det ut til at problemet med fortynning av ozonlaget er i ferd med å løses.

169. Hva bevaring av biologisk mangfold og spørsmål relatert til ørken­spredning angår, har fremgangen vært langt mindre betydelig. Hva klimaendringene angår, er fremskrittene dessverre meget sparsomme. Reduksjonen av drivhusgasser krever ærlighet, mot og ansvar fremfor alt fra de landene som er de mektigste og som står for den største miljøforurensningen. FNs konferanse i 2012 om bærekraftig utvikling, «Rio+20», avga en like vidtfavnende som resultatløs slutterklæring. Internasjonale forhandlinger kan ikke gjøre betydelig fremskritt på grunn av land som setter egne nasjonale interesser over det globale felles gode. De som vi lide under følgene av det vi søker å skjule, vil ikke glemme denne mangelen på samvittighet og ansvarlighet. Under arbeidet med denne encyklikaen har debatten steget i intensitet. Vi troende kan ikke slutte å be Gud om et positivt resultat i de aktuelle diskusjonene, slik at kommende generasjoner ikke må lide under virkningene av våre lite gjennomtenkte utsettelser.

170. Noen av strategiene for reduksjon i utslippene av forurensende gasser, søker en internasjonalisering av miljøkostnadene, noe som medfører risiko for at land med færre ressurser blir pålagt tunge forpliktelser til reduksjon av utslipp sammenlignet med de mer industrialiserte landene. Ved å pålegge slike tiltak straffer man de landene som har størst behov for utvikling. Slik innføres en ny urettferdighet under dekke av miljøvern. Også her er det de fattigste som må betale prisen. Siden virkningen av klimaendringene vil gjøre seg gjeldende over svært lang tid, selv om det nå skulle innføres strenge tiltak, vil enkelte land som bare forføyer over små midler, ha bruk for hjelp for å tilpasse seg de effektene som allerede har begynt og som er til skade for deres økonomi. Det står fast at det finnes felles, men differensiert ansvar her, ganske enkelt fordi – som Bolivias biskoper uttrykker det: « … de landene som har profitert på en høy grad av industrialisering, til prisen av enorme utslipp av drivhusgasser, har et mye større ansvar for å bidra til en løsning av problemet de har forårsaket».2

171. Strategien med kjøp og salg av karbonkvoter kan føre til en ny form for spekulasjon som ikke vil være til hjelp for å redusere utslippene av gass på verdensbasis. Dette systemet presenterer tilsynelatende en rask og enkel løsning med et skinn av et visst miljøengasjement, men det åpner ikke for den radikale forandringen som den aktuelle tilstanden krever. Tvert imot kan det bli et middel som tillater og støtter opp under visse lands og sektorers overforbruk.

172. Fattige land må med nødvendighet prioritere å eliminere ekstrem fattigdom og å fremme sitt eget folks sosiale utvikling. Samtidig må de erkjenne det skandaløse konsumet i prioriterte grupper i eget land og føre bedre kontroll med korrupsjonen. Det er også sant at de må utvikle mindre forurensende energiformer, men for å gjøre det, må de kunne regne med hjelp fra land som har hatt høy vekst med forurensning av planeten som kostnad. Skal man dra nytte av den rikelige solenergien, kreves det etablering av mekanismer og subsidier som gir utviklingsland tilgang til teknologioverføring, teknisk assistanse og finansielle ressurser, men på en måte som respekterer deres konkrete situasjon, for «anleggenes kompatibilitet med konteksten de er planlagt for, er ikke alltid adekvat vurdert».3 Kostnadene er små sammenlignet med farene klimaendringene fører med seg. Uansett er det fremfor alt et etisk valg med solidariteten mellom alle folk som grunnlag.

173. Internasjonale overenskomster som håndheves, er påtrengende nødvendige da lokale instanser ofte er for svake til å gripe effektivt inn. Relasjonene mellom stater må beskytte hver enkelts suverenitet, men må også fastsette gjensidig anerkjente måter for å unngå lokale katastrofer som til syvende og sist berører alle. Vi mangler globale rammebetingelser som kan pålegge forpliktelser og forhindre uakseptable handlinger, som for eksempel når mektige foretak eller land dumper giftavfall eller henlegger forurensende industri i andre land.

174. Systemet for forvaltning av havet må også nevnes. Det finnes internasjonale og regionale overenskomster, men fragmentering og mangel på streng regulering, kontroll og sanksjoner undergraver bestrebelsene. Det voksende problemet med marin forsøpling og med beskyttelsen av havet utenfor territorialgrensene representerer en særlig utfordring. Vi trenger kort sagt en overenskomst om systemer for styring av hele feltet av de såkalte «globale fellesgoder».

175. Logikken som står i veien for radikale avgjørelser for å reversere tendensene til global oppvarming, er den samme som står i veien for å oppnå målet om å utrydde fattigdom. Vi trenger en global og mer ansvarlig reaksjon som tar både reduksjon av miljøforurensningen og utvikling av fattige land og områder i betraktning. Det 21. århundre holder fast på et regjeringssystem fra tidligere epoker, men ser samtidig at nasjonalstatene taper makt, hovedsakelig fordi økonomi og finans er overnasjonale og synes å ha dominans over politikken. Gitt denne konteksten er det uomgjengelig nødvendig å utvikle sterkere og mer velorganiserte internasjonale institusjoner, med myndighet som nasjonale regjeringer har fastsatt på en uhildet måte gjennom avtaler, og med makt til å sanksjonere. Som Benedikt XVI bekreftet i forlengelsen av hva Kirkens sosiallære allerede hadde utviklet: «For å styre verdensøkonomien; for å sanere økonomier rammet av krisen; for å unngå en forverring av krisen og en resulterende økning i ubalanse; for å oppnå en hensiktsmessig og total nedrustning så vel som å virkeliggjøre en sikker tilgang på ernæring og på fred; for å sikre vern av miljøet og regulere migrasjon; for alt dette er det tvingende nødvendig med en ekte verdenspolitisk myndighet, som min forgjenger salige Johannes XXIII tok til orde for.»4 I dette perspektiver får diplomatiet en helt ny betydning i arbeidet med å utvikle internasjonale strategier for å komme de mest alvorlige problemer, som berører oss alle, i forkjøpet.

 

II. Dialog med sikte på en ny nasjonal og lokal politikk

176. Vinnere og tapere finnes ikke bare blant land, men også innenfor fattige land, hvor ulike ansvar må identifiseres. Spørsmål relatert til miljø og økonomisk utvikling kan ikke bare stilles med utgangspunkt i forskjellene mellom landene, men krever at det rettes oppmerksomhet mot nasjonale og lokale politiske programmer.

177. Stilt overfor muligheten for misbruk av menneskelige evner, er det imperativt at en stat planlegger, koordinerer, overvåker og straffer innenfor sitt territorium. Hvordan kan et samfunn forberede og beskytte sin fremtid i en kontekst med stadige teknologiske nyvinninger? Lovene, som etablerer regler for akseptabel adferd i lys av det felles gode, er en regulerende faktor. Grensene som et sunt, modent og suverent samfunn må sette opp, henger sammen med forutseenhet og sikkerhet, adekvat kontroll, oppfølging av lovverket, bekjemping av korrupsjon, effektive tiltak mot uønskede sider ved produksjonsprosesser og formålstjenlig inngripen mot uklar eller potensiell risiko. Det finnes en økende rettspraksis rettet inn mot å redusere miljøskadelige virkninger av ulike foretaks aktiviteter. Men politiske og institusjonelle rammeverk eksisterer ikke bare for å unngå dårlige handlemåter, men også for å fremme den beste praksisen, å stimulere kreativitet som jakter på nye løsninger, og å oppmuntre individuelle eller kollektive initiativer.

178. En politikk som er opptatt av umiddelbare resultater, godt støttet av forbrukersamfunnet, vil med nødvendighet søke kortsiktig vekst. Av hensyn til valgene vil regjeringer sjelden utsette seg for å irritere befolkningen med tiltak som kan ramme konsumnivået eller true utenlandske investeringer. Maktpolitikkens nærsynthet bremser innføringen av en langsiktig miljøagenda på regjeringenes alminnelige dagsorden. Slik glemmer vi at «tiden står over rommet»,5 at vi alltid er mer effektive når vi er opptatt av å generere prosesser heller enn å holde fast på maktposisjoner. Politisk storhet viser seg når man, i vanskelige tider, opprettholder høye prinsipper og tenker langsiktig på det felles gode. De som har politisk makt, strever med å påta seg denne plikten i arbeidet for å nasjonsbygging.

179. Noen steder utvikles det kooperativer for å nyttiggjøre seg fornybare energikilder som tillater lokal selvforsyning og til og med salg av overskuddsenergi. Dette enkle eksemplet illustrerer at mens den eksisterende verdensorden viser seg uegnet til å ta sitt ansvar, kan lokale grupper og individer gjøre en virkelig forskjell. Faktisk kan man på dette nivået fremkalle en større ansvarsfølelse, en sterk fellesskapsfølelse, en særlig evne til å ta vare på andre, generøs kreativitet og dyp kjærlighet til eget land – og man er også opptatt av hva man etterlater sine barn og barnebarn. Disse verdiene er dypt rotfestet i urbefolkninger. Siden lovverket noen ganger viser seg utilstrekkelig på grunn av korrupsjon, må folkelig press benyttes for å avstedkomme politiske avgjørelser. Gjennom ikke-statlige organisasjoner og aksjonsgrupper må samfunnet legge press på regjeringer for å få dem til å utvikle strengere regelverk, prosedyrer og kontroll. Hvis innbyggerne ikke har kontroll med den politiske makten, nasjonalt, regionalt og kommunalt, er det heller ikke mulig å kontrollere miljø­-ødeleggelsene. Kommunal lovgivning kan også være mer effektiv hvis det blir gjort avtaler mellom befolkningene i tilgrensende områder om å følge samme miljøpolitikk.

180. Det finnes ikke én oppskrift for dette, for hvert land eller hver region har sine egne problemer og begrensninger. Det er også sant at politisk realisme kan gjøre det nødvendig med overgangsordninger hva tiltak og teknologi angår, på betingelse av at de alltid ledsages av planlagte, gradvise og bindende forpliktelser. Men på nasjonalt og lokalt nivå er det fortsatt mye som må gjøres, som å fremme former for energiøkonomisering. Dette inkluderer favorisering av industriell produksjon med maksimal energiutnyttelse og lavt forbruk av råstoffer og å trekke produkter som er mindre energieffektive og mer forurensende, tilbake fra markedet. Vi kan også nevne en god styring av transportsystemene og teknikker for bygging og renovering av bygninger som reduserer energiforbruket og forurensings­nivået. Politisk aktivitet på lokalt nivå kan også rettes inn mot begrensning av forbruk, utvikling av avfallsøkonomi og gjenbruk, beskyttelse av visse arter og planlegging av et variert landbruk med vekselbruk. Jordbruket i fattige regioner kan forbedres gjennom investeringer i rurale infrastrukturer, bedre organisering av lokale eller nasjonale markeder, vanningsanlegg og utvikling av teknikker for bærekraftig landbruk. Man kan legge til rette for nye former for samarbeid eller felles organisering for å forsvare interessene til småprodusenter og bevare lokale økosystem fra utplyndring. Mye kan gjøres!

181. Det er absolutt nødvendig med kontinuitet, for man kan ikke endre politikken som har med klimaendringer og miljøvern å gjøre, ved hvert regjeringsskifte. Resultater vil ta tid og forutsetter umiddelbare kostnader som ikke vil gi noen synlig virkning innenfor én regjeringsperiode. Derfor er det slik at uten press fra befolkningen og institusjoner vil det alltid finnes motstand mot å gripe inn, enda mer når det finnes presserende spørsmål å løse. At en politiker påtar seg dette ansvaret og de dertil hørende kostnadene, samsvarer ikke med den logikk som i høy grad preger dagens økonomi og politikk, og som etterstreber kortsiktig gevinst og resultater. Men hvis politikere våger å gjøre det, vil de erkjenne den verdighet Gud har gitt dem som personer, og etterlate seg et vitnesbyrd om uegennyttig ansvarlighet. Det må gis rom for en sunn politikk som evner å reformere og koordinere institusjonene, fremme god praksis og overvinne utilbørlig press og byråkratisk treghet. Det må imidlertid legges til at selv de beste mekanismer kan bryte sammen når det ikke finnes høye mål og verdier, en ekte og dyp humanisme som er i stand til å gi ethvert samfunn en edel og generøs retning.

 

III. Dialog og transparens i beslutningsprosesser

182. En prognose for foretaks og prosjekters innvirkning på miljøet krever transparente politiske prosesser og åpen dialog, mens korrupsjon som skjuler et gitt prosjekts virkelige miljøpåvirkning i bytte mot privilegier, ofte fører til tvilsomme avtaler som unndrar seg informasjonsplikten og en inngående debatt.

183. En miljømessig konsekvensutredning må ikke komme i etterkant av utarbeidelsen av en produksjonsvirksomhet, av en hvilken som helst politikk, en plan eller et program. Den må være del av prosessen helt fra starten av og utføres på en måte som er interdisiplinær, transparent og uavhengig av økonomisk eller politisk press. Den må være forbundet med studien av arbeidsbetingelsene og mulige effekter på menneskers fysiske og mentale helse, lokal økonomi og sikkerhet. De økonomiske resultatene kan dermed vurderes på et realistisk grunnlag idet man tar hensyn til mulige scenarier og eventuelle behov for større investeringer for å korrigere mulige uønskede effekter. Det er alltid nødvendig å oppnå enighet mellom de ulike samfunnsaktørene, som kan representere ulike perspektiver, løsninger og alternativer. Lokalbefolkningen bør ha en privilegert plass ved bordet; de er opptatt av sin egen og sine barns fremtid, og de kan også ta i betraktning mål som transenderer umiddelbare økonomiske interesser. Vi må oppgi tanken på «inngrep» for å redde miljøet, til fordel for en politikk som er utviklet og debattert av alle berørte parter. Den slags delaktighet innebærer også at alle er fullt informert om de forskjellige aspektene og ulike risikoer og muligheter, og begrenser seg ikke til den innledende beslutningen om et prosjekt; den impliserer også tiltak hva kontroll eller løpende overvåking angår. Oppriktighet og sannhet er nødvendige i vitenskapelige og politiske diskusjoner, som ikke kan begrense seg til spørsmålet om hva lovverket tillater eller ei.

184. Stilt overfor mulige miljørisikoer som kan innvirke negativt på det felles gode både nå og i fremtiden, kreves det beslutninger «basert på sammenligning av forutsebare risikoer og fordeler ved forskjellige mulige alternativer».6 Det gjelder fremfor alt når et prosjekt kan føre til større bruk av naturressurser, høyere nivå av utslipp eller avfallsprodukter, økning av overskytende materiale eller betydelige endringer i landskapet, i beskyttede arters livsmiljø eller på offentlige steder. Prosjekter som ikke er godt nok utredet, kan påvirke livskvaliteten i et område alvorlig på grunn av så forskjellige faktorer som uventet støyforurensning, begrensning av utsikt, tap av kulturelle verdier eller virkningen av bruk av atomenergi. Konsumkulturen som prioriterer kortsiktig gevinst og private interesser, kan lett føre til for rask saksbehandling og hemmelighold av informasjon.

185. I enhver diskusjon omkring et initiativ bør det stilles en rekke spørsmål før man avgjør om tiltaket bidrar til en helhetlig utvikling eller ei: Hva vil det føre til? Hvorfor? Hvor? Når? Hvordan? For hvem? Hva er risikoene? Hva er kostnadene? Hvem betaler for dem og hvordan? I denne overprøvingen vil noen spørsmål ha forrang. Vi vet for eksempel at vann er en begrenset og uunnværlig ressurs og en fundamental rettighet som betinger utøvelsen av andre menneskerettigheter. Dette udiskutable faktum stiller alle andre konsekvensanalyser vedrørende miljøet i en region i skyggen.

186. I Rio-erklæringen fra 1992 heter det: «Der hvor det foreligger trussel om alvorlig eller uopprettelig skade, skal ikke mangel på fullstendig vitenskapelig visshet kunne brukes som begrunnelse for å utsette kostnads­effektive tiltak for å hindre miljøforringelse.»7 Dette føre-var-prinsippet gjør det mulig å beskytte dem som er mest sårbare og som knapt har midler til å forsvare seg og fremlegge ugjendrivelige bevis. Hvis objektiv informasjon tilsier at det kan oppstå alvorlig eller uopprettelig skade, må prosjektet stoppes eller modifiseres, selv om det ikke foreligger udiskutable bevis. Dermed snus bevisbyrden, ettersom det i disse tilfellene må fremvises objektive og endelige bevis for at den foreslåtte aktiviteten ikke vil forårsake alvorlig skade på miljøet eller dem som bor der.

187. Dette betyr ikke at man skal motsette seg enhver teknologisk nyvinning som forbedrer en befolknings livskvalitet. Men det betyr at profitt ikke kan være det eneste kriteriet som legges til grunn, og når det kommer ny og viktig informasjon, at det foretas en revurdering hvor alle berørte parter er involvert. Utfallet kan bli en avgjørelse om at et prosjekt ikke skal videreføres, men det kan også bli at det skal modifiseres eller at alternative forslag utvikles.

188. Det finnes miljøspørsmål hvor det ikke er enkelt å oppnå bred enighet. Her vil jeg igjen understreke at Kirken ikke foregir å løse vitenskapelige spørsmål eller erstatte politikken, men jeg er opptatt av å oppmuntre til en ærlig og åpen debatt slik at særinteresser eller ideologier ikke skader det felles gode.

 

IV. Politikk og økonomi i dialog for menneskets realisering

189. Politikken må ikke underkaste seg økonomien, heller ikke må økonomien underkaste seg diktatet fra det effektivitetsorienterte teknokratiske paradigme. Med henblikk på det felles gode er det tvingende nødvendig at politikken og økonomien i dag går inn i en ærlig dialog i livets tjeneste, især menneskelivets. Å redde banker for enhver pris og legge omkostningene på befolkningen uten det faste forsett å overprøve og reformere hele systemet, bekrefter bare finansvesenets absolutte herredømme, et herredømme som ikke har noen fremtid og som bare vil gi opphav til nye kriser etter en langsom, dyr og tilsynelatende helbredelse. Finanskrisen 2007–2008 var en anledning til å utvikle en ny økonomi, mer oppmerksom på etiske prinsipper, og nye måter å regulere spekulativ finanspraksis og virtuell rikdom. Men svaret på krisen inkluderte ikke en omvurdering av de utdaterte kriteriene som fortsatt styrer verden. Produksjonen er ikke alltid rasjonell og er vanligvis knyttet opp mot økonomiske variabler som tildeler produktene en verdi som ikke nødvendigvis korresponderer med deres reelle verdi. Dette fører ofte til overproduksjon av noen varer, med unødvendig virkning på miljøet og negative resultater for regionale økonomier.8 En finansboble pleier også ofte å være en produksjonsboble. Kort sagt, det som ikke møtes med besluttsomhet, er realøkonomiens problem, men det er realøkonomien som muliggjør variasjon og forbedring i produksjonen, hjelper foretak til å fungere godt, setter små og mellomstore bedrifter i stand til å utvikle seg og skape arbeidsplasser og så videre.

190. I denne sammenhengen må vi alltid huske at «miljøvern ikke kan garanteres på grunnlag av et kostandseffektivt regnskap alene. Miljøet er et av de goder som markedsmekanismene ikke i tilstrekkelig grad kan beskytte eller fremme».9 Enda en gang må vi avvise en magisk oppfatning av markedet, en forestilling om at problemene simpelthen løser seg med en økning i avkastningen til selskaper eller enkeltpersoner. Er det realistisk å håpe at de som er fiksert på profittmaksimering, stopper opp for å tenke på miljø­-ødeleggelsene de etterlater seg til kommende generasjoner? Der hvor profitten alene regjerer, kan det ikke være noen refleksjon omkring naturens rytme, dens faser av forfall og nydannelse eller kompleksiteten i økosystemer som vil bli alvorlig endret ved menneskelige inngrep. Videre er det biologiske mangfold i høyden ansett for å være et tilfang av økonomiske ressurser tilgjengelige for utnyttelse, uten noen seriøs vurdering av tingenes reelle verdi, deres betydning for mennesker og kulturer eller de fattiges interesser og behov.

191. Når disse spørsmålene kastes ut, reagerer noen med beskyldningen om at man irrasjonelt forsøker å holde igjen fremskrittet og menneskelig utvikling. Men vi må la oss overbevise om at når tempoet i produksjon og konsum avtar, kan det gis rom for en annen form for fremskritt og utvikling. Bestrebelsene på å fremme en bærekraftig bruk av naturressurser, er ikke bortkastede penger, men en investering som kan gi andre økonomiske gevinster på mellomlang sikt. Ser vi på det større bildet, kan vi oppdage at mer varierte og innovative produksjonsformer som er mindre miljø­ødeleggende, kan vise seg å være meget lønnsomme. Det dreier seg om å åpne for nye muligheter, noe som ikke betyr å stoppe menneskets kreativitet og fremskrittsdrøm, men heller å lede energien inn i nye spor.

192. For eksempel kunne en mer kreativ og bedre styrt produksjonsutvikling korrigere divergensen mellom en overdrevet teknologisk investering for økt konsum på den ene siden og, på den andre, utilstrekkelige investeringer i å løse presserende problemer for den menneskelige familie. Den kunne avstedkomme fornuftige og lønnsomme måter for gjenbruk, ombruk og gjenvinning, og også forbedre energieffektiviteten i byene. Produktiv differensiering åpner enorme muligheter for menneskets intelligens til å skape og oppfinne, og samtidig beskytte miljøet og skape flere arbeidsplasser. Denne kreativiteten ville være det beste uttrykket for menneskets fineste kvaliteter, for det er intelligent, modig og ansvarlig å fremme en bærekraftig og rettferdig utvikling i en vid kontekst av livskvalitet. På den annen side, å finne stadig nye måter å utplyndre naturen på kun for å skape nye forbruksgoder og rask profitt, er uverdig, overfladisk og mindre kreativt.

193. Uansett, hvis bærekraftig utvikling i enkelte tilfeller medfører nye former for vekst, må vi i andre tilfeller, stilt overfor den umettelige og uansvarlige veksten gjennom mange årtier, tenke på å bremse opp litt, sette fornuftige grenser og sågar ta noen skritt tilbake, før det er for sent. Vi vet hvor lite bærekraftig oppførselen deres er som konsumerer mer og mer og ødelegger, mens andre ikke kan leve i overensstemmelse med sin menneskelige verdighet. Derfor er tiden inne for å akseptere en vekstavvikling i noen deler av verden for å skaffe til veie ressurser for en sunn vekst andre steder. Benedikt XVI sier at «teknologisk avanserte samfunn må være beredt til å gå inn for en mer sober livsstil ved å redusere energiforbruket og forbedre effektiviteten».10

194. For at nye fremskrittsmodeller skal vokse frem, er det nødvendig å endre «modellene for global utvikling»11 og «tenke over økonomiens mening og dens formål, for å korrigere dens misforhold og forvrengninger».12 Det holder ikke med en middelvei hvor vern av naturen balanseres mot økonomisk profitt, eller miljøvern balanseres mot fremskritt. Mellomløsninger er i denne sammenheng bare å skyve katastrofen litt frem i tid. Vi må ganske enkelt omdefinere hva fremskritt er. En teknologisk og vitenskapelig utvikling som ikke etterlater seg en bedre verden og en livskvalitet som er høyere i et helhetlig perspektiv, kan ikke ses på som fremskritt. Ofte er det faktisk slik at menneskers livskvalitet forringes i økonomiske vekstperioder på grunn av miljøødeleggelser, dårlig kvalitet på næringsmidler eller tapping av enkelte ressurser. I denne sammenhengen vil alt snakk om bære­kraftig vekst ofte bli en avledningsmanøver og en måte å forsvare seg på, idet økologiens språk og verdier absorberes i økonomiske og teknokratiske kategorier, og foretaks sosiale og miljømessige ansvar som oftest reduseres til markedsføring og pleie av eget image.

195. Prinsippet om profittmaksimering, som har en tendens til å avgrense seg fra andre betraktningsmåter, reflekterer en misforstått oppfatning av selve økonomibegrepet. Så lenge produksjonen vokser, spiller det liten rolle om det skjer på bekostning av fremtidige ressurser eller miljøets sunnhet; så lenge avskogingen øker produksjonen, er det ingen som kalkulerer inn tapene ørkenspredningen i et område fører med seg, skadene på det biologiske mangfoldet eller økt forurensning. Med andre ord skaffer foretak seg gevinst ved å kalkulere og kun betale en liten del av de samlede kostandene. Det er bare én adferd som kvalifiserer som etisk forsvarlig, nemlig når «de økonomiske og sosiale kostnadene forbundet med å benytte seg av felles miljøressurser, åpent fremlegges og fullt ut bæres av dem som forårsaker dem. De må ikke bæres av andre folkegrupper eller fremtidige generasjoner.»13 En instrumentell rasjonalitet som produserer en rent statisk analyse av realitetene ut fra aktuelle behov, er på ferde enten det er markedet som tildeler ressurser eller det er en stats planøkonomi som gjør det.

196. Hva er politikkens rolle? La oss minne om subsidiaritetsprinsippet som garanterer friheten til å utvikle evnene som er for hånden på hvert nivå i samfunnslivet, men som også krever større ansvar for det felles gode av dem som sitter med mer makt. I dag er det slik at enkelte økonomiske sektorer utøver større makt enn statene selv. Men en økonomi uten politikk kan ikke rettferdiggjøres, da den vil være ute av stand til å fremme en annen logikk som evner å hanskes med de forskjellige aspektene ved dagens krise. En logikk som ikke gir rom for alvorlig bekymring for miljøet, er den samme som ikke bryr seg om hvordan de svakeste medlemmene av et samfunn skal inkluderes; for «den aktuelle modell med sin vektlegging av suksess og å ‘være sin egen lykkes smed’, virker det meningsløst å anstrenge seg for å hjelpe de langsomme, de svake eller mindre talentfulle til å utrette noe i livet».14

197. Vi trenger en politikk som har vid horisont og som evner å skape en ny, helhetlig og tverrfaglig tilnærming til denne krisens forskjellige aspekter. Ofte er politikken selv ansvarlig for sitt eget tap av anseelse på grunn av korrupsjon eller mangel på en god offentlig politikk. Hvis en stat i en region ikke innfrir sin rolle, kan enkelte sterke økonomiske grupper opptre som velgjørere og urettmessig overta den reelle makten og mene seg bemyndiget til å ignorere enkelte regler. Det kan gå så langt at de blir årsak til forskjellige former for organisert kriminalitet, menneskehandel, narkotikahandel og vold – onder som er svært vanskelige å utrydde. Hvis politikken er ute av stand til å bryte en pervers logikk, og dessuten ikke kommer seg ut av sine egne inkonsekvente talemåter, vil vi fortsatt unnlate å gripe tak i menneskehetens store problemer. En strategi for reell forandring forlanger en gjennomtenkning av prosessene i sin helhet, for det er ikke nok å inkludere noen overfladiske miljøargumenter uten å stille spørsmål ved de underliggende premissene i dagens kultur. En sunn politikk må være i stand til å ta denne utfordringen.

198. Politikk og økonomi har en tendens til å skylde på hverandre når det kommer til fattigdom og miljøødeleggelser, mens det som forventes, er at de erkjenne egne feil og søker former for samvirke med det felles gode for øye. Mens noen utelukkende er opptatt av økonomisk gevinst og andre bare tenker på å holde på makten eller øke den, sitter vi igjen med kriger og villedende avtaler hvor det siste begge parter bryr seg om, er å sikre miljøet og verne de mest sårbare. Også her gjelder prinsippet at «enheten står over konflikten».15

 

V. Religioner i dialog med vitenskapene

199. Man kan ikke hevde at de empiriske vitenskaper gir oss en fullstendig forklaring på livet, skapningenes innerste vesen og virkeligheten som helhet. Det ville i så fall være å sprenge grensene for vitenskapens egen metode. Men hvis vi bare skulle tenke innenfor disse lukkede rammene, ville det være lite rom til overs for estetisk sensibilitet, poesi, eller til og med fornuftens evne til å gripe tingens endelige mening og hensikt.16 Jeg vil gjerne minne om at «klassiske religiøse tekster fra alle tider kan være av betydning for alle epoker og har en motiverende kraft som alltid åpner nye horisonter (…). Er det fornuftig og intelligent å forvise dem til glemsel bare fordi de er oppstått i en religiøs kontekst?»17 Egentlig er det ganske naivt å mene at etiske prinsipper er abstrakter oppstått uavhengig av enhver kontekst. Det faktum at de fremstår i et religiøst språk, forminsker på ingen måte deres verdi i den offentlige debatt. Etiske prinsipper som kan begripes av forstanden, kan alltid opptre i en annen innpakning og uttrykkes i forskjellig språkbruk, også religiøs.  

200. En hvilken som helst teknisk løsning som vitenskapen foreslår, vil være maktesløs når det gjelder å løse vår verdens seriøse problemer hvis menneskeheten mister kompasset, hvis vi mister av syne de store beveggrunnene som gjør det mulig å leve i harmoni, å gi avkall og fremme godhet. I alle fall er det nødvendig å appellere til de troende om at de må leve i overensstemmelse med sin tro og ikke motsi den med sine handlinger. De må innstendig oppfordres til på ny å åpne seg for Guds nåde og øse dypt fra sine overbevisninger om kjærlighet, rettferdighet og fred. Hvis en misforstått oppfatning av våre egne prinsipper iblant har fått oss til å rettferdiggjøre mishandling av naturen, menneskets despotiske herredømme over skaperverket eller kriger, urettferdighet og voldshandlinger, må vi som troende erkjenne at vi på denne måten har vært utro mot de skatter av visdom som vi er kalt til å ta vare på. Ofte har forskjellige epokers kulturelle begrensninger påvirket oppfatningen av denne etiske og åndelige arven, men nettopp ved å gå tilbake til kildene, vil religionene bedre kunne svare på dagens behov.

201. Majoriteten av klodens befolkning kaller seg troende, og det burde få religionene til å gå i dialog med hverandre for å beskytte naturen, forsvare de fattige og bygge et nettverk av gjensidig respekt og broderlighet. En dialog mellom de ulike vitenskapene er også presserende, for hver av dem har en tendens til å trekke seg tilbake innenfor sitt eget språks grenser, og spesialiseringen har en tendens til å bli isolasjon og absoluttgjøring av egen kunnskap. Dette hindrer en adekvat tilnærming til miljøproblemene. En åpen og respektfull dialog mellom de ulike økologiske bevegelsene er også nødvendig, da det ikke er mangel på ideologiske konflikter mellom dem. Alvoret i den økologiske krisen forlanger av oss alle at vi tenker på det felles gode og går fremover på dialogens vei, som krever tålmodighet, askese og generøsitet, idet vi alltid husker at «realitetene står over ideene».18

 

Noter

1 Rio-erklæringen om miljø og utvikling (14. juni 1992), prinsipp 1

2 Den bolivianske bispekonferansen: Hyrdebrev om miljø og menneskelig utvikling i Bolivia, El universo, don de Dios para la vida (23. mars 2012), 86

3 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Energy, Justice and Peace, IV, 1, Vatikanet (2014), 53

4 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 67. AAS, 101 (2009)

5 Frans: Evangelii Gaudium (24. november 2013), 222: AAS 105 (2013), 1111

6 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 469

7 Rio-erklæringen om miljø og utvikling (14. juni 1992), prinsipp 15

8 Den meksikanske bispekonferansen, Biskoppelig kommisjon for pastorale og sosiale spørsmål: Jesucristo, vida y esperanza de los indígenas e campesinos (14. januar 2008)

9 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 470

10 Benedikt XVI: Budskap til verdensdagen for fred 2010, 9: AAS 102 (2010), 46

11 Ibid.

12 Ibid., 5, AAS, 43

13 Benedikt XVI. Caritas in Veritate (29. juni 2009), 50: AAS 101 (2009), 686

14 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 209: AAS 105 (2013), 1107

15 Ibid., 228: AAS 105, 1113

16 Jfr. encyklikaen Lumen Fidei (29. juni 2013), 34: AAS 105 (2013), 577: «Heller ikke er troens lys forenet med sann kjærlighet, fremmed for den materielle verden, for kjærligheten leves alltid ut i kropp og ånd. Troens lys er et inkarnert lys, som utgår fra Jesu eget lysende liv. Det opplyser også materien, stoler på dens orden og vet at det i denne åpner seg en vei til harmoni og stadig mer omfattende forståelse. Slik gagner troen vitenskapens blikk: Troen innbyr vitenskapsfolkene til å forbli åpne overfor virkeligheten i all dens uuttømmelige rikdom. Troen vekker den kritiske sans ved å hindre forskningen i å forbli tilfreds innenfor egne formler, og hjelper den å forstå at naturen alltid er større. Ved å invitere til undring foran skaperverkets hemmeligheter utvider troen fornuftens horisont, for slik å kaste bedre lys over den verden som åpner seg for vitenskapens studier.»

17 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 256: AAS 105 (2013), 1123

18 Ibid., 231: AAS, 105, 1114