Publisert 27. juli 2022
|
Oppdatert 12. august 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Mgr. Torbjørn: – Når du setter opp farten, vokser liksom sykkel og kropp sammen
Bilde
KUBIKK-PATEREN:– Du kommer like fort frem som med bil, men er like nær naturen som på tråsykkel. Jeg tror det må være noe der, sier mgr. Torbjørn Olsen om sin sykkel-lidenskap.
Noen en fornøyd med apostlenes hester når de skal ut på pilegrimsferd. Mgr. Torbjørn foretrekker 1000 kubikk Honda på to hjul.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Vi er midt i den travle olsok-uken, og da kunne vel flere prester tenkt seg å evangelisere i sognepresten i Hønefoss’ MC-tempo. Det skal liksom lukte litt svidd når siste olavsord er sagt 29. juli – oftest av røkelse, sjelden av gummi. For mgr. Torbjørn gjelder begge deler.
– Hva betyr Hellig Olav for deg?
– Jeg har alltid vært fascinert av Hellig Olav, som «seiret» ved å «tape», altså ikke ved våpenmakt, men ved å dø, sier mgr. Torbjørn. Allerede som 16-åring dro han for første gang (i 1970) på pilegrimsreise fra Kristiansand til Stiklestad.
Han har siden deltatt på olsokfeiring på Stiklestad som prest, og vært med på å kultivere Hønefoss’ egen Olavs-feiring;
– I sin tid fant man det gamle alteret fra St. Joseph-søstrene i Porsgrunn i en garasje. En bonde på Storøya i Tyrifjorden tilbød plass der, og ved Forsvarets hjelp ble det fraktet dit. Annen hjelp bidro til å bygge en stor baldakin over alteret. Og så er det blitt en årevis tradisjon å samles til olsokmesse der, med etterfølgende picnic, forteller sognepresten som snart skal forflytte seg fra innlandets Hønefoss til én av menighetene i Oslos forsteder: Mariakirken menighet på Stabekk.
– Hvis du skal legge ut på en sommerlig pilegrimstur, som er mer ambisiøs i antall kolometer enn til Storøya, hvorhen reiser du helst?
– Det stedet jeg ikke har vært, men som jeg engang må komme meg til, er Selja. Dit vil jeg, fordi det er ett av våre klassiske norske pilegrimsmål. På Stiklestad har jeg vært mange ganger, og det er stort, men Selja er dessverre uteblitt, vedgår mgr. Torbjørn.
Det pilegrimsmålet han oftest har reist til, er franske Lourdes. Da har han deltatt på den såkalte militærvalfarten.
– Jeg synes det har vært veldig artig å ha med folk herfra på en ti dager lang tur. Vi har vært opptil 30 stykker! Og da kunne vi booke en hel togvogn, bobler monsignoren av entusiasme.
Han holder dessuten på den gamle måten å tenke på: Målet er det viktigste, så for ham er det ikke så viktig å gå.
– Jeg kan gjerne kjøre sykkel eller ta toget. Men, altså, jeg liker å være i naturen, forsikrer han.
I ETT:Når kropp og sykkel samarbeider, mestrer man utfordringen, mener mgr. Torbjørn.
Gira på sykkel
Bilde
Han påstår altså at han gjerne går i naturen, men skal man gjette utfra turtallet på snakketøyet, er motorisert sykkel det klart foretrukne fremkomstmiddel.
– Hva skyldes denne lidenskapen?
– Jeg har kjørt sykkel nesten hver eneste sommer i voksen alder. For noen år siden satt jeg på sykkel fra Hønefoss til Murmansk i 5 dager. I disse dager er ikke det aktuelt. For noen par år siden kjørte jeg rundt Island, forteller han og presiserer at det er veldig fint, spesielt hvis det ikke regner.
– Men det gjør det nesten alltid. For et par år siden hadde jeg 9 kjøredager en sommerferie, og det regner på 8 av dem ... , sier mgr. Torbjørn med et smil.
Han synes det er vanskelig å forklare hva lidenskapen for to hjul i svingen skyldes:
– Du kommer like fort frem som med bil, men er like nær naturen som på tråsykkel. Jeg tror det må være noe der. Dessuten: Når du setter opp farten, vokser liksom sykkel og kropp sammen og bare hvis du klarer det, mestrer du kjøringen. Det er en spesiell følelse, forteller han og beskriver hvordan du kan kjøre gjennom en kald tunell, så over et varmt jorde, der du i tillegg lukter åkeren ...
– Sansene er hele tiden i aksjon. Det liker jeg – dessuten synes jeg godt om MC-miljøet. Det er sterkt og tett. Og så må jeg innrømme: Du holder deg yngre enn du er! Å kjære sykkel er et aktivt selvbedrag!
Ord, ikke vold
Pandemien ble etterfulgt av en grufull krig i Ukraina og mange møter en hardere økonomisk hverdag med høyere renter og priser på strøm, mat og nødvendighetsartikler.
– Hvordan skal man finne håp og glede når skyene tårner seg opp i horisonten?
– Det er lettere sagt enn gjort. På Hønefoss har det kommet noe godt ut av krigen, fordi vi har fått nye, ukrainske medlemmer i menigheter. Flere familier har ankommet, og de har bragt med seg nye ministranter. Bakgrunnen er tragisk, vi deler deres smerte, men for oss har det også en positiv effekt. Det kan vi glede oss over, mener mgr. Torbjørn.
– Du må være årvåken og lete etter det gode, slik at du finner – og ikke overser – det, sier han.
Norge ble nylig rammet av en masseskyting med to drepte og over 20 skadde. Umiddelbart etterpå hevet Politiets sikkerhetstjeneste terrortrusselnivået og karakteriserte anslaget i Oslo-sentrum som «en ekstrem islamistisk terrorhandling».
– Hvilke tanker gjør du deg om det?
– Å uttrykke sine meninger med vold, er blitt en tendens. Det må vi ta avstand fra. Vårt kristne svar er i alle ting å kjempe med ord, ikke fysiske maktmidler, poengterer mgr. Torbjørn og forteller om erkebiskop Øystein Erlendsson på 1150-tallet:
– Han var den første nordmann som fikk ordentlig utdannelse i utlandet, i Frankrike: I og med måten han utøvde sin kunnskap og sitt virke på etter at han kom tilbake, representerer han overgangen fra sverd til gode argumenter i norsk historie: Hvis vi er iferd med å vende tilbake til den gamle måten å ordne opp på, er det en trist, resonnerer mgr. Torbjørn.
Han trekker frem ytringsfrihet som voldens viktigste motmiddel:
– Den må fremmes i alle dimensjoner, for nå er ytringsfriheten er under press. Vi må ha god plass til meninger som går på tvers av det politisk korrekte narrativet. Er man uenig, må man argumentere, ikke svare med juridiske forbud. At staten for eksempel innfører forbud mot holocaus-fornektere, er galt, mener jeg: Man må bruke argumenter! Tyr man til juridisk makt, har man tapt, konkluderer mgr. Torbjørn, som er svært opptatt også av juridiske og etiske problemstillinger. Han er både Lic. iur. can. (1994) og dr. iur. can. (1999) fra Det pavelige universitet Gregoriana i Roma.
«Hvis det er kompliserte ting, snakk sammen før dere skriver til hverandre.»
Snakk, ikke skriv
1. november forlater altså mgr. Torbjørn St. Teresia menighet i Hønefoss, der han har residert siden 1. november 2014, for å bli sogneprest i Mariakirken menighet, Stabekk.
– Hva vil du ta med deg fra Hønefoss?
– Hønefoss er den menighet i Sør-Norge som ligner mest på de menighetene jeg kjenner fra Nord-Norge: Det er en liten menighet, men med aktive søstre og stort engasjement blant de troende. Vi feirer ikke en avansert liturgi, men den er oppriktig, sier mgr. Torbjørn, som nå skal overta ansvaret for en menighet på 6000 medlemmer.
– Det har jeg knapt hatt siden jeg var luthersk kapellan på Meløy, Norland. Jeg kjenner menigheten på Stabekk administrativt, men det er ikke viktigst: Nå må jeg lære dem som kommer til søndagsmessen, å kjenne. Det er min fremste oppgave, sier han og legger til at han gleder seg til å bli bedre kjent med de ansatte og nærområdet.
– Og så er det store prosjekter på gang med forbedringer av bygningsmassen. Det blir spennende!
– Vi lever i en polariseringens tidsalder og det merkes særlig på digitale medier: Vi samles i hvert vårt ekkokammer, snakker om andre, ikke med dem – og de harde karakteristikkene kan sitte løst. Hva er en god regel for den som vil sette et eksempel til etterfølgelse i nettdebatter?
– Generelt: Hvis det er kompliserte ting, snakk sammen før dere skriver til hverandre. Da har man en helt annen mulighet til å kommunisere godt – man kan korrigere misforståelser raskt, for eksempel. Snakk med hverandre før dere skriver, det er mitt forslag, sier mgr. Olsen. Han ser lengselsfullt ut på sommeren, som fyller Akerseveien med sol og stillhet: Folk i hovedstaden er på ferie!
– Sommeren er fylt av skjønnhet. Hva er ditt lille sommer-mirakel?
–Min største sommerglede er at det er god varme – og litt regn inninellom. Men jeg betakker meg for syd-europeiske temperaturer, innrømmer monsignoren før han innvier oss i en liten hemmelighet:
– Jeg liker å bade, og vi har Ranselva rett nedenfor prestegården på Hønefoss – jeg tar gjerne et bad der. Da går et stykke opp og svømmer medstrøms forbi kirken og ned til prestegården. Det går greiest – og jeg har aldri sett noen andre gjøre det!
Bilde
MANNEN OG SYKKELEN:Til høsten tar mgr. Torbjørn med seg sykkelen og flytter til Mariakirken menighet på Stabekk. Det er en utfordring han ser frem til.
