Rekviemmessen for Benedikt: Selv måkene jamret seg og skrek

Noen refleksjoner fra min tredje og siste pilegrimsreise med pave Benedikt XVI.

Mens de fleste fulgte rekviemmessen for pave emeritus Benedikt XVI via skerm, satt Helene Lund rett ved alteret på Petersplassen. Her er hennes refleksjoner etter å ha tatt farvel med en pave, som hun hadde fulgt på to pilegrimsreiser.

Refleksjon: Helene Lund
Dame i Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem

Først til dem som ikke kjenner meg: Jeg er en alminnelig troende leg-kvinne, teolog, dame i Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem og prorektor ved VID vitenskapelige høgskole.

Så om den enkle troen på Jesus fra Nasaret, som særpreget pave Benedikts pontifikat: I kjernen av pave Benedikts pontifikat sto en hengiven kjærlighet til Gud og Jesus fra Nasaret. Han insisterte på og gjennomførte to pilegrimsreiser som pave. Ved begge anledninger – i 2009 og i 2010 – inviterte han Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem til å delta – og jeg fikk lov å være med. Første reise startet i Amman, Jordan. Benedikt med følge dro opp til Jerusalem, på reisen var vi innom Nasaret og Betlehem. Den andre pilegrimsreise gikk til Kypros i 2010, og fulgte i Paulus’ fotspor.

Det var på sett og vis ikke overraskende at pave Benedikt inviterte ordenen, fordi denne paven kunne sin historie. Han forsto og visste at min ordenen ikke er noe rart, men har en tydelig offisiell og annerledes status i Kirken med et klart oppdrag i Kirkens midte. I en norsk sammenheng kan man anvende metaforen direktorat på ordenen for å beskrive oppdraget pave Pius IX gav den, og som siden er blitt opprettholdt og justert av senere paver. Ordenen har et spesifikt og avgrenset oppdrag, gitt av Paven selv og nedfelt i konstitusjonen: Å bistå Kirken i Det hellige land. Kardinal Filoni, vår nåværende Stormester, har skrevet en nydelig bok som beskriver dette åndelige og materielle oppdraget. Noen må ha i oppdrag å ta vare på Kirken i Jerusalem, og hellig-stedene, som vitner om at fortellingen om Jesus fant sted i tiden, i historien, og utspant seg på steder som fremdeles passes på og holdes åpne. Dette er en innsats for at Kirken alltid skal huske sine røtter.

ORDENS LEDELSEN: F.v.: Generalguvernør Leonardo Visconti Modrone
og visegeneralguvernør Enric Mas sammen med dame Helene Lund. Foto: selfie

Guds forsyn

Nå har det seg slik at jeg gjennom disse pilegrimsturene fikk beriket min tro, og styrket mitt kall til å tjene kirken. Da pave Benedikt sjokkerte en hel verden ved å abdisere, skapte han en verdenshistorisk begivenhet. Som tidligere mote- og trendforsker ville jeg sagt at det etter ham ble mote blant Europas monarker å abdisere (unntaket ble den anglikanske dronning Elisabeth II). Min kjærlighet til denne kloke, snille mannen, som i sin enkelhet så tydelig viste hva som er viktig i livet, gjorde at jeg lovet meg selv å gjøre det jeg kunne, når den dag kom at denne vår kjære hyrde en dag skulle vende hjem til Gud, for å følge ham på den siste ferden. Gud, som er full av nåde, lot undrene skje og min bønn gå i oppfyllelse. Sparepengene ble hentet frem, billetter ble kjøpt; det ble søkt om akutt ferie-avvikling og det største under av alle skjedde: Ordensledelsen ved generalguvernør Leonardo Visconti di Modrone, visegeneralguvernør Enric Mas, kansler Alfredo Bastianelli, kasserer Saverio Petrillo, med-medlem av Stormagisteriet prins Hugo Windisch-Graets, Flavio Rondinini, æres-visegeneralguvernør Adolfo Rinaldi og undertegnede var tilstede. Jeg skal ikke forsøke å utdype hvorfor dette var et under, men tro meg, det var Guds forsyn. Her kommer en liten beretning om min opplevelse fra denne reisen, som jeg ønsker å dele med alle mennesker av god vilje som skulle finne glede i å lese om det.

Sårt savn

Som nevnt abdiserte pave Benedikt XVI for snart 10 år siden. Noe lignende hadde ikke skjedd på 700 år. Det hadde utviklet seg en sterk sedvane og alminnelig forventning om at paver dør på post. Mange hadde da friskt i minne Pave Johannes Paul IIs bortgang, hvor folk strømmet til Roma i hopetall. Pave Johannes Pauls avgang som regjerende pave og hans død sammenfalt i tid. Når Kirken mister sin jordiske hyrde, Kristi stedfortreder på jord, er det naturlig at de fleste katolikker opplever en dobbelthet: en sorg over å miste en kjær leder og usikkerhet om hvem som etterfølger ham. Det som skjedde i februar 2013, da pave Benedikt abdiserte, var at populus Dei, Guds folk, mistet muligheten til å sørge over tapet av en leder i en seremoniell forstand. Det skjedde så fort, og på et språk de fleste ikke lenger behersker: Han meddelte det hele på latin, med en herlig dose pavelig humor. Men faktum er at jeg – og jeg tror mange med meg (her kan jeg ta feil) – savnet å kunne sørge offentlig over tapet av en leder vi var så glad i. Ikke misforstå meg – jeg er takknemlig for at pave Benedikt ble emeritus, levde videre og fikk noen rolige år – men alle vi, som hadde lest bøkene hans, lest encyklikaene (brevene han skrev), vært med på å messene han feiret og ikke minst pilgrimsferdene han oppfordret til og selv gjennomførte til Det hellige land, vi savnet ham sårt da han trakk seg tilbake.

VERDIG OG VAKKERT: Tidligere pave Benedikts kiste er nå i Peterskirken, der han skal stedes til hvile i krypten. Nærmere 50 000 personer deltok i begravelsesseremonien på Petersplassen. Foto: NTB / Reuters, Kai Pfaffenbach

Våpen under messe

Anekdoter: Jeg kommer aldri til å glemme utendørsmessen pave Benedikt feiret i Nasaret, fordi kirken var for liten til å romme de troende. Han ble bestykket med flere lag sikkerhetsvakter. Tiltakene var ikke initiert av ham, men lokale myndigheter, som ikke ønsket noe attentat mot paven. Jeg opplevde derfor en uforglemmelig dobbelthet da de troende skulle reise seg for å gå frem og motta Den hellige eukaristi (nattverd). Da lyste ikke bare uroen i øynene på tre lag sikkerhetsvakter mellom alteret og folket, men det midterste laget av soldater hevet sine våpen i økt beredskapsposisjon. Aldri før og aldri siden har jeg opplevd en større kontrast mellom Guds kjærlighet og menneskelige voldsmidler – og det i en gudstjeneste. Et annet minne, som jeg ikke kan glemme, var pave Benedikts messe i dalstrøket utenfor det gamle Jerusalem, på nedsiden av Oljeberget. Det var gjort i stand en stor uteplass for å feire messen, men arealene var halvtomme. Under messen brukte pave Benedikt mye tid på å be for alle dem som ikke slapp gjennom grensesperringer og «sikkerhetskontroller», men som ønsket å være med og feire messen. Det er unødvendig å si at pave Benedikt holdt prekener både i Betlehem og i Gravkirken (Oppstandelseskirken) i Jerusalem som skinte. De utstrålte rett og slett hans kjærlighet til den lokale kirke og det oppdrag den har i å forvalte stedene som minner oss om det helt vesentlige – vårt forhold til Jesus fra Nasaret, han som ikke er død, men lever og gjør seg tilgjengelig i Kirkens gudstjenester.

Pave Frans’ preken ved pave emeritus Benedikts gravferd

TRØSTET DE SØRGENDE: Pave Frans presiderte rekviemmessen
for pave emeritus Benedikt. Her leser han sin preken. Foto: NTB / Reuters, Kai Pfaffenbach

Blant de store

Først nå, 10 år senere, tok vi avskjed med ham og ba for hans inntog i det himmelske Jerusalem. Jeg tør påstå at pave Benedikt var en teolog som ruver langt høyere enn alle paver fra nyere tid. Han er blant de fremste av de store teologer. Katolikker løfter gjerne Hans Urs von Balthasar, Karl Rahner, Hans Küng og Joseph Ratzinger (som senere ble pave Benedikt XVI) frem som fire svært ulike tenkere, store på hvert sitt vis. Men bare pave Benedikt klarte å forene så mange teologiske disipliner i én større syntese: Han peker på de enkle sammenhenger i sin biografi om Jesus fra Nasaret, fornyet liturgien i bindsterke verk (hans liturgiske praksis skjuler også rikdom i all sin enkelhet og skjønnhet), blir vidt lest i og med klassikeren «Innføring i kristendommen», hans bok «Eskatologi» om døden og evig liv ... og ikke minst hans taler, encyklikaer om helt vesentlige og elementære forhold, slik som viktigheten av å være redelig i skjelingen mellom tro og fornuft.

Grensesprengende kraft

En gang for lenge siden, hadde jeg et ønske for mitt liv – å bli grunnlærd. Dette utrykket handlet ikke om å kunne reprodusere fakta, men å skjelne og forstå, og å ha klokskap til å bruke innsikten til å fremme det gode. Selvfølgelig forble dette en utopi, noe uoppnåelig for meg. I dag, 30 år senere, er jeg ikke i nærheten av min opprinnelige drøm, men den nå avdøde pave Benedikt var en slik grunnlærd person. Han pustet, levde og åndet kjærlighetens teologi i praksis. Det betyr ikke at han var uten synd og aldri gjorde menneskelige feil, men han levde nåden og tilgivelsens grensesprengende kraft. Det han forkynte, var ikke seg selv og sin lærdhet, men med et klarspråk og et presisjonsnivå de færreste behersker klarte han på en brilliant måte å formidle Kirkens tro på den treenige Gud, i levd liturgi, i sine bøker og i sitt liv.

Kjente sine begrensninger

Hvorfor begeistret for denne tyske, introverte og akademiske teologen og kirkelederen så mange mennesker i Europa? Svaret tror jeg ligger i hans spiritualitet, hans liv i bønn og levde liturgiske og pastorale liv. Han var så langt ifra virkelighetsfjern, men gikk tett på problemene. Dette er ikke dagen (skrevet torsdag 5. januar, rett etter begravelsen) tiden for å snakke om de aspekter ved hans pontifikat som kunne kritiseres. Jeg er overbevist om at han så altfor godt kjente sine begrensinger som menneske. Han var ikke som jomfru Maria, født uten arvesynd. Det faktum at han erkjente Kirkens behov og sin egen tilkortkommenhet, gjorde at han trådte til side. Dermed fikk kirken en leder som fortsatte arbeidet mot griskhet, overgrep og umoral langt inn i Kirkens egne rekker. Men Kirken mistet samtidig en leder som kunne formidle komplisert teologi enkelt og en pave som viste verden skjønnheten og nyansene i Kirkens liturgiske skatter, som inspirer rike til omvendelse, blinde til å se og inspirer til livet mellom messenes liturgi, i omsorg for fattige og trengende, både nært og fjernt.

Folkets applaus

Kisten ble båret ut på Petersplassen, mens vi ba rosenkransen på latin og ventet på at messen skulle begynne. Orgeltoner fylte plassen. Da var det – midt i stillheten – at naturen selv grep inn i liturgien og måkenes gråt og skrik ble over- eller grunntoner til messen. Tåken og halvmørket syntes å lette og vi kunne ane solen som ventet på å gjøre entré.

Se hele messen her:

Kollektbønnen «satte tema» for rekviemmessen, som pave Frans presiderte:

«Evige Gud, i ditt underfulle forsyn valgte du din tjener vår pave Benedikt til å styre din kirke,

gi at han som har tjent som stedfortreder for din Sønn på jorden, må bli tatt imot av ham til evig herlighet.»

Dermed var messen igang. Om den skal beskrives, var dens signatur en dyp teologiske kvalitet, formidlet i all enkelhet. Etter messen ble kisten båret inn i kirken, der de jordiske levninger av 23 av Peters etterfølgere ligger. Folk jublet og klappet og ropte mens kisten ble båret inn.

Han hvile i fred!