Del 20 av pavens katekeseserie: Ydmykhet

NTB_1oAv4WD_1GQ.jpg

LYTT OG LÆR: Pave Frans holdt katekese for de oppmøtte på Petersplassen, onsdag 22. mai. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

– Ydmykhet er porten til alle dydene, sier pave Frans i tyvende og siste del av sin katekeseserie om laster og dyder. Ydmykhet, som er knyttet til fattigdom i ånden, innebærer å erkjenne at vi er Guds skapninger og står i motsetning til hovmod og arroganse. – Ordet «ydmyk» (humilis) kommer faktisk av humus, det vil si jord. Likevel oppstår ofte den farlige illusjonen om allmektighet i menneskehjertet, advarer paven. 

 

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad


Onsdag 22. mai var Petersplassen i Vatikanet full av mennesker som deltok på den ukentlige generalaudiensen med pave Frans. Etter en lesning fra Lukasevangeliet (Luk 1,46–48) på flere språk, fortsatte paven med tyvende og siste del av katekeseserien om laster og dyder som har pågått siden desember i fjor. Denne gangen snakket han om ydmykhet, en dyd som ikke finnes på listen over kardinaldyder eller teologale dyder. Etter katekesen ga paven sine hilsener til pilegrimer og besøkende, før audiensen som vanlig ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og en apostolisk velsignelse.

 

Les mer

 

I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.

 

Katekeseserie om laster og dyder

20. Ydmykhet

 

Kjære brødre og søstre, god morgen!

Vi skal avslutte denne katekeseserien ved å se på en dyd som ikke er en del av de syv kardinaldydene og de teologale dydene, men som ligger til grunn for det kristne livet. Denne dyden er ydmykhet. Den er den store motstanderen til den mest dødelige av synder, nemlig arroganse. Mens hovmod og arroganse blåser opp menneskehjertet og får oss til å fremstå som mer enn vi er, gjenoppretter ydmykheten alt til sitt rette mål. Vi er vidunderlige skapninger, men vi er begrensede, med [både] kvaliteter og mangler. Fra begynnelsen minner Bibelen oss om at vi er støv, og til støv skal vi vende tilbake (jf. 1 Mos 3,19). Ordet «ydmyk» (humilis) kommer faktisk av humus, det vil si jord. Likevel oppstår ofte den farlige illusjonen om allmektighet i menneskehjertet, og den påfører oss mye skade.

 

«Vi er vidunderlige skapninger, men vi er begrensede, med [både] kvaliteter og mangler. [...] Likevel oppstår ofte den farlige illusjonen om allmektighet i menneskehjertet, og den påfører oss mye skade.»

 

Det skal svært lite til for å frigjøre oss fra arroganse; det er nok å betrakte stjernehimmelen for å gjenopprette det rette mål, slik salmen sier: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» (Sal 8,4–5). Moderne vitenskap gjør det mulig for oss å utvide horisonten mye, mye lenger, og å føle på mysteriet som omgir oss og som vi bor i, enda mer.

Salige er de mennesker som i sitt hjerte har denne erkjennelsen av sin egen litenhet! Disse menneskene er bevart fra en stygg last: arroganse. I sine saligprisninger starter Jesus nettopp med dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres» (Matt 5,3). Det er den første saligprisningen, fordi den ligger til grunn for de som følger etter. Ydmykhet, barmhjertighet og hjertets renhet springer nemlig ut av denne indre følelsen av å være liten. Ydmykhet er porten til alle dydene.

 

«Gud er – så å si – tiltrukket av Marias litenhet, som først og fremst er en indre litenhet. Og han tiltrekkes også av vår litenhet, når vi aksepterer den.»

 

På de første sidene i evangeliene ser ydmykhet og fattigdom i ånden ut til å være kilden til alt. Kunngjøringen fra engelen skjer ikke ved dørene til Jerusalem, men i en avsidesliggende landsby i Galilea, så ubetydelig at folk pleide å si: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1,46). Men det er nettopp derfra verden blir gjenfødt. Den utvalgte heltinnen er ikke en liten dronning som vokste opp bortskjemt, men en ukjent jente: Maria. Hun er selv den første som blir forbauset når engelen kommer med Guds budskap. Og i hennes lovsang er det nettopp denne undringen som står frem: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom» (Luk 1,46–48). Gud er – så å si – tiltrukket av Marias litenhet, som først og fremst er en indre litenhet. Og han tiltrekkes også av vår litenhet, når vi aksepterer den.

Fra nå av er Maria forsiktig med å stå i sentrum. Hennes første beslutning etter engelens bebudelse er å gå og hjelpe, å gå og tjene sin kusine. Maria drar mot fjellene i Judea for å besøke Elisabeth. Hun bistår henne i de siste månedene av svangerskapet. Men hvem ser denne gesten? Ingen andre enn Gud. Jomfru Maria ser ikke ut til å ville komme ut av skjulet. Det er på samme måte som når en kvinnestemme fra folkemengden erklærer hennes salighet: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet» (Luk 11,27). Men Jesus svarer umiddelbart: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11,28). Ikke engang den helligste sannheten i hennes liv – å være Guds mor – blir en grunn for henne til å skryte overfor mennesker. I en verden som er preget av jakten på det ytre, på å vise seg overlegen andre, går Maria, ene og alene i kraft av Guds nåde, i motsatt retning.

 

«Men dette fikk henne aldri til å miste ydmykheten, som hos Maria var en granittisk dyd. Jeg vil understreke dette: Ydmykhet er en granittdyd.»

 

Vi kan forestille oss at også hun har kjent vanskelige stunder, dager da troen hennes gikk fremover i mørke. Men dette fikk henne aldri til å miste ydmykheten, som hos Maria var en granittisk dyd. Jeg vil understreke dette: Ydmykhet er en granittdyd. La oss tenke på Maria: Hun er alltid liten, alltid uten selvhøytidelighet, alltid fri for ambisjoner. Denne hennes litenhet er hennes uovervinnelige styrke. Det er hun som blir stående ved foten av korset, mens illusjonen om en triumferende Messias blir knust. I dagene frem mot pinse er det Maria som samler disippelflokken, som ikke hadde klart å våke bare én time sammen med Jesus, og som hadde forlatt ham da stormen kom.

Brødre og søstre, ydmykhet er alt. Det er den som redder oss fra den onde, og fra faren for å bli hans medskyldige. Og ydmykhet er kilden til fred i verden og i Kirken. Der det ikke finnes ydmykhet, der er det krig, der er det splid, der er det splittelse. Gud har gitt oss et eksempel på dette i Jesus og Maria, til vår frelse og lykke. Og ydmykhet er nettopp veien, veien til frelse. Takk skal dere ha!

 

NTB_KmNN42e96Ko.jpg

I PAVEMOBILEN: Pave Frans blir kjørt inn på Petersplassen mens en sveitsergardist står vakt. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

  

Spesielle hilsener

Jeg ønsker de engelsktalende pilegrimene og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra Sør-Afrika, Hong Kong, India, Sør-Korea, Filippinene og USA, hjertelig velkommen. Jeg påkaller vår Herre Jesu Kristi glede og fred over dere og deres familier. Gud velsigne dere.

La oss be om fred. Vi trenger fred. Verden er i krig. La oss ikke glemme det plagede Ukraina, som lider mye. La oss ikke glemme Palestina og Israel. Måtte denne krigen ta slutt. La oss ikke glemme Myanmar. Og la oss ikke glemme de mange landene som er i krig. Brødre og søstre, vi må be for fred i denne tiden med krig over hele verden.

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

Vi avslutter nå vår katekeseserie om dydene ved å reflektere over dyden ydmykhet, ved hvilken vi erkjenner at vi er Guds skapninger og streber etter å leve i overensstemmelse med dette. Ydmykhet er faktisk døren til de andre dydene og, sammen med fattigdom i ånden, den første av saligprisningene. Vi ser dette på en spesiell måte i Jomfru Marias liv. Hennes ydmykhet kommer ikke bare til syne i den glade godtagelsen av Herrens vilje, men også i nestekjærligheten mot sin kusine Elisabeth, i utholdenheten under korset og i hennes bønnefulle nærvær blant apostlene i nattverdssalen, mens de ventet på at Den Hellige Ånd skulle øses ut. Måtte hennes eksempel og kraftfulle forbønn hjelpe oss til å overvinne våre fristelser til hovmod, til å følge ydmykt i Jesu fotspor og til å vitne om gleden og freden i hans rike.

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer