Seljumannamessen 2024: Den årlige feiringen av Norges skytshelgen styrker håpet
Bilde
Petter Stocke-Nicolaisen
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Publisert 10. juli 2024
|
Oppdatert 18. juli 2024
Bilde
BER OM STA. SUNNIVAS FORBØNN:Det er tradisjon at pilegrimene går i prosesjon til klosterruinene for å feire Seljumannamesse. Sta. Sunnivas og seljumennenes forbønn blir så klart også etterspurt. Bildet er fra feiringen lørdag 6. juli. Foto: Ivan Vu
Rundt klokken ti om formiddagen mandag 8. juli samler det seg en flokk forventningsfulle katolikker på kaien i det lille tettstedet Selje i Stad kommune. De skal ta lokalbåten over til øyen Selja.
Tekst: Ayla Heimly
De skal feire Minnedagen for Sta. Sunniva og seljumennene, som årlig markeres høytidelig med seljumannamesse i klosterruinene på øyen. De troende blir del av en kristen tradisjon, som strekker seg tilbake til slutten av 900-tallet. Da Olav Tryggvason fant Sta. Sunnivas legeme i hulen på øyens vestkyst. I 2024 er det også akkurat 1000 år siden Seljumannamessen ble gjort til en forpliktende feiring, nedskrevet i kristenretten fra Moster i 1024.
Blå, klar himmel glimter frem bak regntunge skyer, og vinden stryker stille over havet. Selja byr på mye vakker utsikt selv når været ikke er på topp. Til tross for mye regn og dårlig værmelding hele uken, ble det oppholdsvær til prosesjon og messe, både lørdag 7. Juli, da menigheten fra Vår Frue kirke i Ålesund feiret Seljumannamessen på øyen, og mandag 8. juli, som er selve dagen for feiringen av Den hellige Sunniva, Norges skytshelgen og hennes ledsagere.
Etter at pilegrimene tok seg i land på Selja ble det utvekslet hilsener mellom folk som kjente hverandre fra før, og mellom dem som møttes for første gang. De fleste tilreisende kom fra Bergen og Oslo. En del av oppmøtet besto også av unge voksne katolikker som var på valfart til Selja i regi av NUK. Et par av de eldre pilegrimene bemerket at det var en svært positiv overraskelse å se at så mange unge ønsket å være delaktige i feiringen av Sta. Sunniva.
Før prosesjonen kom Ragnhild Helena Aaland Høen den lille pilegrimsskaren i møte på kaien, ønsket velkommen, og delte ut norske flagg for å bedre kunne markere feiringen av Norges skytshelgen. På Selja blir feiringen av Sta. Sunniva likestilt med olsok når det kommer til betydningen dagen har for Norges kristne omvendelse.
Prosesjonen beveget seg i et behagelig tempo langs en sti, som følger nordsiden av øyen. Derfra har man utsikt over de majestetiske klippene på Stadlandet, der det vekslende lyset fremhever landskapets dramatikk. De troende ble ledet gjennom bønn i form av felles rosenkrans, ispedd norske salmer.
Mot slutten av rosenkransen la pater Ole Martin Stamnestrø til intensjoner for dagens feiring: Han ba om Sta. Sunnivas forbønn for Norges omvendelse til den katolske tro, hjelp til dem som blir forfulgt for troen og for unge katolske kvinner i Norge og deres kall. Da rosenkransen var ferdig hadde pilegrimene alt nådd øyens vestkyst. Klokketårnet og ruinene av det gamle benediktinerklosteret fra slutten av 1000-tallet kom til syne. De troende ble ledet inn til kirkeruinene mens de sang «Laudates Omnes Gentes» av full hals.
MESSEFEIRING I KLOSTERRUINENE:I tillegg til å trå i Sta. Sunnivas fotspor blir pilegrimen også bevisst på den lange tradisjonen av bønn og messefeiring som har foregått i benediktinerklosteret bygget på 1000-tallet. Her feiret også munkene i middelalderen Seljumannamesse som en viktig høytidsdag. Foto: Ayla Heimly
Heroisk mot
De troende fornemmet en sterk følelse av kontinuitet og Kirkens lange linjer, mens de feiret den samme messen som Sta. Sunniva, hennes ledsagere og munkene som bodde der, engang kjente til. Klosterruinene ligger rett under klippen med hulen der Den hellige Sunnivas legeme, ifølge katolsk tradisjon, ble funnet uskadd av Olav Tryggvason i år 996.
Denne følelsen av kontinuitet ble forsterket da diakon Mathias Bruno Ledum holdt preken om viktigheten av å være et vitne for Jesus, og at dette krever et «dyptsittende mot» som alle kristne burde strebe etter.
– Det er motet som gjør oss i stand til å omsette vår moralske overbevisning til handling, til tross for at vi er redde, sa den nybakte diakonen og pekte på Sta. Sunniva som et eksempel på nettopp et slikt heroisk mot.
De fleste kristne vil ikke nødvendigvis oppleve et «rødt martyrium», slik som Sta. Sunniva og Seljumennene, men heller et «hvitt martyrium»: Troende kan møte motstand i form av avvisning, latterliggjøring og mistenksomhet. Det kan oppleves smertefullt, ikke livstruende, men likevel vanskelig, fortsatte diakon Ledum.
– Det som gjør en modig, er at man bryr seg mer om det man elsker enn det man frykter, for motet er selve viljen til å ofre noe mindre for noe større, påminnet diakonen om.
Da Fader vår ble bedt senere i messen, brøt solen plutselig frem bak de regntunge skyene og sendte gyldne stråler ut over klosterruinene og forsamlingen. Som utgangssalme ble alle syv vers av «Gud signe vårt dyre fedreland» sunget i takknemlighet overfor Selja, som jo er et sted som bærer bevis på Guds velsignelse over Norge.
Å VÆRE ET VITNE:Messen feires til minne om Sta. Sunniva og Seljumennene som døde som Kristi vitner i hulen over klosterruinene. I dagens preken ble de troende oppfordret til å også være trofaste vitner for troen, selv når det krever mot i møte med vanskeligheter. Foto: Ayla Heimly
Entusiasme rundt Seljas fremtid
Oppholdsværet varte kun en stakket stund; like etter messeslutt begynte det å regne kraftig. Flere av pilegrimene bemerket at regnværet var perfekt «timet». Når man er såpass sårbar for vær og vind som man er på en øy som Selja, blir slike små tegn på Guds forsyn lagt merke til.
Klokketårnet fungerte som ly for regnet mens Ragnhild Helena Aaland Høen delte sitt vitnesbyrd og sine opplevelser i forbindelse med Selja. Pilegrimene fikk høre litt om Høens arbeid for tilretteleggelse av et nytt benediktinerkloster på Selja. Visjonen for klosteret er at det skal gjenoppta bønnelivet som eksisterte der i svunne tider.
Høen forteller at det ligger til rette for at det skal komme et nytt kloster på Selja når tiden er inne.
I mellomtiden arbeider Høen med å bringe til liv og opprettholde bønnen og det kristne fellesskapet på Selja. Hun tar blant mye annet imot gjester og pilegrimer på gården hun eier der, i tillegg er hun styreleder for det fremtidige klosterets venneforening.
Høen ønsker at alle som kommer til Selja, skal oppleve å kunne hvile i Guds fred. Hennes entusiasme og dype overbevisning om at Gud har planer for Selja smittet over på dem som lyttet til hennes vitnesbyrd. Flere av de unge voksne som var tilstede, uttrykket stor entusiasme overfor muligheten for at Selja i stadig større grad kan bli brukt som et sted for katolsk retrett og leiraktivitet.
Bilde
SELJA STYRKER HÅPET:Øyen som en gang var så viktig for Norges omvendelse, har igjen blitt et sted hvor besøkende kan erfare Guds tilstedeværelse og oppleve en fornemmelse av at noe spirer for Kirken i Norge. Foto: Ayla Heimly
Valfartssted som gir håp
Etter prosesjon, messe og foredrag var det ikke lange stunden før avreise med båt fra kaien rett ved klosterruinene. Regnet hadde igjen avtatt, og i løpet av denne stunden rakk man å ha de siste samtalene, gå innom Sta. Sunniva-kilden for å hente vann eller ha en personlig avsluttende bønnestund på øyen.
Noen av pilegrimene som reiste med NUK, ble stående å snakke med Høen om Seljas betydning for Kirkens vekst i Norge. Ivrig lyttet de til Høen da hun fortalte om en ung protestantisk jente som hadde opplevd å få en visjon av Selja i bønn, uten å på forkant vite noe om øyen. Pilegrimene fikk dermed lære at Selja er et sted som samler kristne fra alle kirkesamfunn og at kristne fra flere hold opplever at Selja spiller en viktig rolle for Norges videre omvendelse. Fornemmelsen av at det er noe som spirer på Selja, var det flere av pilegrimene som kunne kjenne seg i igjen i.
Da man igjen sto på båten på vei tilbake til Selje og med sjøsprøyt i luften, var det med en følelse av takknemlighet for at det finnes et sted som Selja i Norge, helliggjort av Sta. Sunniva og hennes ledsageres tro, vitnesbyrd og martyrium. Mange av pilegrimene planlegger allerede å dra tilbake neste år og ønsker å være en del av den videre promoteringen av Sta. Sunniva, Selja og Seljumannamessen.
FORAN PÅ HIMMELVEIEN:«I dag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått.» Slik lød Den katolske kirkes offisielle hilsen ved avdukingen av Sunniva-statuen i 2013.
Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene.
Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae». Hun er skytshelgen for Norge, Vestlandet, Bergen, unge kvinner og sjøfarende.
Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024.
I følge Kirkens legende fant kong Olav Tryggvason relikviene etter Sankta Sunniva og seljumennene i hulen på øya Selja i år 997.
Like før år 1100 etablerte engelske benediktinermunker St. Albanus-klosteret her på Norges eldste hellige sted. Her ble Kirken i Norge født gjennom martyrenes blod.
