Vi er inne i fastetidens annen uke, men kanskje er det fortsatt ikke tydelig for alle katolikker hva man bør gjøre i fastetiden – eller hvorfor.
Kirkeretten beskriver fastetiden som en botstid, og fredager hele året som botsdager (kan. 1250). Videre beskriver den askeonsdag og langfredag som faste- og abstinensdager, men uten å definere faste.
«Abstinens», det vil si å avstå «fra fortæring av kjøtt eller fra annen føde i henhold til bispekonferansens forskrifter», er pålagt på fredager hele året (kan. 1251).
– Alle fredager gjennom året skal ha et botspreg, sier p. Ole Martin Stamnestrø, sogneprest i St. Laurentius menighet i Drammen.
– Det er ikke valgfritt å overholde fredagsboten, men i Norden er det valgfritt hvordan man gjør det, forklarer han.
Den nordiske bispekonferanse har definert faste som «en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig», og abstinens som «at vi gir avkall på en spesiell form for mat, drikke eller fornøyelse». Det kan for eksempel være «kjøtt eller annen form for mat».
Tidligere har reglene for faste og abstinens vært tydeligere definert. I dag er det vanlig at man selv bestemmer hva man vil «gi opp» av goder i fastetiden.
Pater Ole Martin beskriver Kirken som en mild mor, som bare krever et enkelt minimum av de troende. Samtidig kan det ha store fordeler hvis man av egen fromhet velger å gjøre fasten strengere, sier han.
Individuelt eller felles
Sr. Anne Bente Hadland på Katarinahjemmet i Oslo forteller at forenklingen av faste- og abstinensreglene kom med pave Paul VIs apostoliske konstitusjon Paenitemini fra 1966. Bispekonferansene kunne finne måter å faste på som var tilpasset lokale forhold, og den enkelte katolikk ble selv oppfordret til å finne sine egne måter å faste på.
I stedet for å skjerpe de troendes bevissthet om fasten ved å gjøre den mer personlig, kan forenklingen ifølge søster Anne Bente ha ført til det motsatte:
– Fastetidsbestemmelsene gjelder fortsatt, men faste og bot på fredager har mer eller mindre falt bort i katolikkers bevissthet, virker det som, selv om bestemmelsene fortsatt står ved lag.
Det har skjedd at biskoper har gjeninnført regelen om abstinens fra kjøtt på fredager gjennom hele året, som i England og Wales i 2011. Der hadde det vært opp til hver enkelt katolikk, som i Norden, siden 1985.
Pater Ole Martin påpeker at en felles regel kan binde katolikker sammen og gi dem en sterkere identitetsfølelse. På den annen side vedgår han at det kan være vanskelig å overholde en slik regel i et ikke-katolsk land. Man vil jo nødig fornærme en vert som serverer kjøtt.
– Samtidig har det blitt vanlig at man åpent forteller sitt vertskap hva man vil ha å spise. Vi katolikker er gjerne litt beskjedne når det gjelder slike ting. Det er kanskje gode grunner til det, men vi kan nok være litt mer frimodige, foreslår han.
Var strengere før
Tidligere var det botspreg på større deler av kirkeåret, også utenom fastetiden. Advent var en fastetid, men dette har falt nesten helt bort – selv om den fiolette fastefargen fortsatt brukes. Pater Ole Martin påpeker at vigilien før store festdager var faste- og abstinensdager, og at dette inkluderte julaften. Er det her den norske juletorsken kommer fra?
Frem til 1960-tallet var katolikker dessuten pålagt å overholde de såkalte imbredagene eller tamperdagene (fra quatuor tempora, «fire tider»): en onsdag, fredag og lørdag i hvert kvartal, altså fire ganger i året, som var viet faste og bønn spesielt for prestekall og markens grøde. De fire imbretidene er:
- Uken etter første søndag i fastetiden
- Uken etter pinsedag
- Uken etter festen for korsets opphøyelse (14. september)
- Uken etter den hellige Lucias minnedag (13. desember)
Ifølge pater Ole Martin har østlige kristne beholdt fasteskikker som Vestkirken har forlatt. De faster også lengre, og begynner allerede i det som kalles forfasten. Dette er tre uker der fasten blir gradvis strengere. Abstinens fra kjøtt gjelder allerede fra forfasten, mens man i selve fastetiden avstår også fra egg og meieriprodukter.
Dette kan forklare hvor skikken med påskeegg kommer fra, også i Vesten. Hvis man ikke har spist egg gjennom hele fastetiden, er det naturlig å forbinde dem med påsken.
Det kan tyde på at vi også i Norge hadde en forfaste: at man avsto fra kjøtt allerede en tid før fastetiden, men måtte spise opp egg og meieriprodukter rett før askeonsdag.
Pater Ole Martin påpeker at dette gir mening med tanke på at nordmenn gjerne spiser boller med krem og pannekaker, ikke store kjøttstykker, på fastelavn og fetetirsdag.
– Det kan tyde på at vi også i Norge hadde en forfaste: at man avsto fra kjøtt allerede en tid før fastetiden, men måtte spise opp egg og meieriprodukter rett før askeonsdag.
Han understreker at dette bare er en hypotese, fordi han ikke har en klar kilde på at dette var tilfelle. Han foreslår en problemstilling til den som vil forske på fastens historie: Var det på et tidspunkt påbudt i Vestkirken å avstå fra kjøtt i forfasten?
Fastens opprinnelse
Det er tydelig at fasten kan overholdes på ulike måter, og at det har vært ulike fasteregler gjennom historien. Men hva er grunnen til at katolikker skal faste?
– Kirken sier at vi skal faste fordi Jesus sier at vi skal faste, slår pater Ole Martin fast.
Han viser til Jesu ord i Matteusevangeliet: «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem? ... Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste» (Matt 9,15). Brudgommen er Jesus selv.
– Det ligger i menneskets natur at vi lengter etter en forskjell på faste og fest. Derfor er fastepraksis et fenomen i de fleste religioner. I Bibelen er dette tydelig, og det har vært en unison kristen tradisjon inntil ganske nylig, fortsetter han.
Jødene fastet to dager i uken, mandag og torsdag, mens kristne fastet onsdag og fredag: Onsdag til minne om da Jesus ble tatt til fange og fredag til minne om hans lidelse.
Søster Anne Bente viser til den kristne fastens forhistorie i jødisk religiøs praksis:
– Jesus og disiplene overtok de jødiske fastetradisjonene, som oftest var knyttet til forberedelsene før store fester eller høytider.
Hun forteller at den kristne fasten etter hvert fikk andre forbilder, som Jesu førti dager i ødemarken etter at han var døpt og før han begynte sitt offentlige virke. Disse førti dagene ble forbildet for fastetiden før påske, men det var vanlig å faste gjennom hele året:
– Jødene fastet to dager i uken, mandag og torsdag, mens kristne fastet onsdag og fredag: Onsdag til minne om da Jesus ble tatt til fange og fredag til minne om hans lidelse.
Praksisen med å faste hver onsdag og fredag står beskrevet i Didaché (De tolv apostlers lære), en tidlig kristen «katekisme» fra det første århundre. I tidlig kristen tid var det også vanlig med fastedager før mottagelsen av sakramenter, som dåpen.
– Vi kjenner til eukaristisk faste, altså at vi skal være fastende en time før vi mottar kommunion. Tidligere var det fra midnatt, så folk flest gikk til kommunion i tidligmessen (fromessen) om søndagen, men ikke i høymessen.
Særpreg ved kristen faste
De siste årene er det blitt populært å faste også blant ikke-troende, ofte av helseårsaker. Et nylig eksempel på en som gikk svært langt i så måte er influenseren Snorre Klanderud, som levde uten mat i 21 dager. Hvordan forholder dette seg til den kristne fasten?
Søster Anne Bente sier at faste sikkert kan hjelpe på så mangt. Det som derimot særpreger den kristne fasten, er at du og dine behov er underordnet forholdet til Gud og til din neste.
– Faste er ikke selvhjelp med kristent fortegn, understreker hun.
– Det er å pleie sitt gudsforhold, jobbe med seg selv og de uvaner og utfordringer vi måtte ha i det daglige og det åndelige liv, for å bli en bedre kristen og et bedre medmenneske, og for å være beredt til å feire den største av alle høytider: Jesu oppstandelse fra de døde! Da kan vi bryte fasten og starte festen!
Pater Ole Martin beskriver dagens fastetrender som ufokuserte uttrykk for et fasteinstinkt som Gud har nedlagt i alle mennesker. Det kan få utslag som virker litt komiske fra et katolsk ståsted, men han påpeker at folk har frihet til å gjøre som de vil. Hvorvidt det er sunt å faste, er et spørsmål han overlater til ekspertene.
– Det vi må ha klart for oss, er den gylne middelvei mellom to grøfter på hver side: Den ene grøften er å la kroppen forfalle fullstendig og late som om det bare er sjelen som er viktig. Det er et uttrykk for gnostisisme, en forakt for kroppen som Gud har skapt. Da har man ikke tatt til seg ordene om at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (jf. 1 Kor 6,19). Den andre fallgruven er å gjøre kroppen til en avgud, ved at man dyrker styrken og sunnheten som mål i seg selv, sier han.
Middel til et mål
Ifølge pater Ole Martin er det en klar grunn til at katolikker faster: Det er ønsket om å vinne fortjeneste overfor Gud gjennom mortifikasjon eller selvfornektelse – og å forene seg med Jesus i hans lidelse.
Han siterer Jesus: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16,24). Apostelen Paulus skriver at «det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp» (Kol 1,24).
– Det er et privilegium Gud gir oss, å få ta del i Kristi lidelser. Gud frelser oss ikke utenfra, uten at vi er med på det, men innenfra.
Dette er en gave fra Gud, ikke noe vi kan vise frem med stolthet og skryte av, understreker han. Han peker også på at fasten hjelper oss å vokse i måtehold, anerkjenne vår svakhet og dermed vårt frelsesbehov, og føle solidaritet med de fattige.
Søster Anne Bente forteller at mange åndelige frukter kan komme av å faste.
– Færre distraksjoner, mindre konsum av mat, alkohol, sosiale medier, underholdning eller «støyende forlystelser» som det het i de gamle fastemandatene, gjør at man tenker klarere og fokuserer bedre.
Mindre mat innebærer en reduksjon av det som til vanlig pirrer sansene, forklarer hun. Hun fremhever også viktigheten av de to andre delene av fastetiden: bønn og almisser.
– Er det en fare for at fasten kan gå for langt?
– Alt kan overdrives og misbrukes, og det finnes sikkert eksempler på folk som driver det for langt. Men den fasten Kirken anbefaler, vil neppe føre til spiseforstyrrelser med mindre folk pålegger seg selv usunne regimer. Da ligger det ofte andre og mer kompliserte forhold bak.
Dersom man vil pålegge seg selv strenge faste- og botsøvelser, sier søster Anne Bente at det er en god regel å konsultere sin skriftefar eller åndelige veileder.
Fasten skal forberede oss på himmelen, og der er det ikke noen faste.
Pater Ole Martin er tydelig på hva som kan gå galt ved fasten:
– Det er at fasten blir et mål i seg selv, istedenfor et middel. Fasten skal forberede oss på himmelen, og der er det ikke noen faste. Hvis den ikke har dette mål for øye, kan fasten bli en selvopptatt øvelse som får oss til å skryte av vår stramme selvdisiplin.
Han understreker at det ikke er riktig for kristne å faste på festdager, og går så langt som å si at det er verre å faste på en festdag enn å feste på en fastedag.
– For å sette det på spissen: Den som ikke klarer å overholde en fastedag i fasten, lider av en menneskelig svakhet. Den som velger å faste på en kirkelig festdag, lider av hovmod.
Hellig anoreksi?
Et fenomen som mange i dag nok vil anse som et eksempel på faste som gikk for langt, er «hellig anoreksi» (bokstavelig talt «mangel på appetitt»). Det er et begrep som benyttes særlig om kvinner i middelalderen som fastet veldig strengt. Det var mange av dem, men den hellige Katarina av Siena (1347–1380) er blant de mest kjente. Søster Anne Bente, som har et spesielt forhold til den hellige Katarina, forteller:
– Katarina skal ha levd på grønnsaker og vann og i perioder kun på eukaristien. Men hun var svært opptatt av at andre skulle ha mat, hun tømte for eksempel familiens forråd og ga til de fattige.
Søster Anne Bente sier at hun tror ulike tider vil forklare dette fenomenet forskjellig. I dag vil man sette en diagnose på det som til andre tider kunne være et tegn på hellighet. Uansett er hellighet ikke et spørsmål om perfeksjon, understreker hun, men om mottagelighet for Gud og vilje til å følge ham:
– Katarina hadde en brennende kjærlighet til Kristus. Han er helt sentral i hennes mystikk, og mennesker som er forelsket, er ikke så sultne på mat. Offeret sto også sentralt i denne ekstreme fasten. Det var ikke for å straffe seg selv, men for å gi seg selv som et offer i bønn, som var ment å bringe frelse og helbredelse til andre.
Det var ikke for å straffe seg selv, men for å gi seg selv som et offer i bønn, som var ment å bringe frelse og helbredelse til andre.
Offeret begrunnes ut fra det katolske synet på Kirken som et stort og solidarisk fellesskap, som sprenger grensene mellom levende og døde. Ifølge dette synet kan den enes bønn og offer komme både levende og døde til gode, for eksempel ved å hjelpe sjeler i skjærsilden til å komme videre.
Til slutt peker søster Anne Bente på flere forbindelser til sin egen orden:
– Det var mange ekstrem-fastende kvinner på Katarinas tid, ikke minst i dominikansk sammenheng, uten at det ser ut til å ha overlevd århundrene. Agnes av Montepulciano var en annen som levde bare på litt tørt brød og noen slurker vann, men så sies det også at hun var en svært irritabel priorinne. Og det kan man jo forstå!
Artikler om fastetiden
- – Frigjør ditt hjerte! (en askeonsdagspreken)
- Fastetidens skriftlesninger og liturgi
- Å frigjøre åndelige krefter – en samtale om fasten
- Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?
- Hvorfor er fastetiden førti dager lang?
- Hvorfor abstinens fra kjøtt på fredager i fastetiden?
