I det latinske vestromerske riket ble munkevesenet kjent i sin anakoretiske og cenobittiske form allerede på 300-tallet. Biskop Athanasius av Alexandria i Egypt (død 373) brakte med den første kunnskapen da han ble forvist til vesten i de arianske stridighetene. Hans biografi om Antonius fikk en enorm betydning. Også de innflytelsesrike kirkelærerne Augustin av Hippo (død 430) og Hieronymus (død 420) var inspirert av Athanasius i sine lovprisninger av munkeidealet.
Den hellige Augustin, den største teolog i den latinske kirke i senantikken, skrev den eldste regel i vest «Augustins regel». Denne regelen er preget av den kristne urmenighetens broderlige ånd fra Apg 4,32: «De var ett i sjel og sinn». Augustin introduserte et nytt aspekt ved den monastiske bevegelse: Systemet med at en gruppe prester bodde sammen og betjente en lokal kirke. Hieronymus og Rufinus hadde tilhørt en lignende gruppe i Nordøst-Italia. Dette var røttene til de senere «kapitlene» ved domkirkene og den middelalderlige praksisen at byens biskop omga seg med en «familie» av sine underordnede prester og ofte unge menn under utdannelse. De monastiske reglene som sirkulerte under Augustins navn i middelalderen, stammer delvis fra ham, men de har blitt betydelig omarbeidet av senere forfattere.
Det asketiske levevis fenget fremfor alt i Gallia og senere i Irland. Men først århundrer senere kom det i vesten til en enhetlig utvikling som i Egypt. Først fremmet enkelte biskoper og åndelige forfattere et fellesliv blant prester og legmenn, som de hellige biskopene Eusebius av Vercelli (død 371), Ambrosius av Milano (død 397), Paulinus av Nola i Campania (død 431) og Martin av Tours i Gallia (død 397).
I 406 brøt germanerne inn over Gallias grenser, og det ble harde tider for klosterfolket. Et område som ennå lenge ble et rolig hjørne, var Provence, og klostervesenet utfoldet seg påfallende sterkt her i det sørøstre Gallia. Et av de store navn i den forbindelse er den hellige Honoratus.
Etter alt å dømme hadde han selv tilbrakt noen år i Egypt, og etter hjemkomsten til Europa flyttet han i en hule høyt oppe i bergene med utsikt til de lerinske øyer utenfor Cannes. Snart byttet han imidlertid denne tilværelsen med en mer ekstrem og bokstavelig form for isolasjon, livet på en øy. Ca år 410 flyttet han sammen med noen likesinnede, sannsynligvis flyktninger nordfra, ut til øya som i dag heter Saint-Honorat etter ham, og der ligger den dag i dag klosteret Lerinum (Lérins), det eldste eksisterende kloster i Europa. (I dag er det cisterciensere som bor her). I de neste hundre år dro galliske adelsmenn i stort antall ut til dette øyklosteret, som snart ble utgangspunkt for tallrike nye klostergrunnleggelser over store deler av Gallia.
Blant de betydeligste klostergrunnleggelsene tidlig på 400-tallet hører også det såkalte Juraklosteret i kongeriket Burgund nord for Genèvesjøen. Til de viktigste nyordningene her hører innføringen av et felles soverom (dormitorium) i stedet for de enkelte celler i klosteret. Denne overgangen fra restene av eremittvesenet til liv i fellesskap (vita communis) skjedde på samme tid også i Roma og Konstantinopel.
Blant biskopene fra Lérins rager foruten St. Honoratus av Arles, Maximus og Faustus av Riez, Eucherius av Lyon og fremfor alt St. Caesarius av Arles (død 542). Caesarius er den store representanten for munkevesenet i Gallia i første halvdel av 500-tallet. Han forfattet en omfangsrik regel for kvinneklostre, en knappere for munker. Med seg fra Lérins hadde han særlig den høytidelige utforming av liturgien. For nonneklostrene gjaldt streng klausur.
I det vestlige Aquitania utviklet munkevesenet heller det asketiske ideal, mens Lérins og hele Rhône-munkevesenet formidlet fremfor alt de organisatoriske sidene, derunder den så viktige stedbundethet (stabilitas loci), som ble så viktig i det benediktinske munkevesenet.
Ved siden av Lérins ble først Marseille et videre sentrum for monastisk liv ved Middelhavet. Få år senere kom den skytiske munken Johannes Kassian til Gallia.
Den hellige Johannes Kassian ble født ca. år 360. Han ble munk i Betlehem, men dro ca. 385 for å studere munkevesenet i Egypt. Han tilbrakte ti år i Nitria-ørkenen og Sketis sør for Alexandria. Ca. 400 bega han seg til Konstantinopel, hvor den nyvalgte erkebiskopen Johannes Krysostomos ordinerte ham til diakon. Kassian ble en glødende tilhenger og forsvarer av erkebiskopen, og da Krysostomos ble forvist, forlot hans disipler (inkludert Kassian) Konstantinopel og dro til Italia for å tale Krysostomos' sak hos pave Innocent I. Fra da av tilbrakte Kassian resten av livet i vesten.
Kassian ble ordinert til prest, trolig i Marseille, hvor han grunnla to klostre ca 415; ett for menn ved St. Victors grav (det skulle utvikle seg til det berømte klosteret Saint-Victor), det andre for kvinner, kalt St. Salvator. På denne tiden var Provence oversvømt av flyktninger fra barbarenes invasjon. Den monastiske bevegelse var støttet av noen og angrepet av andre, både kristne og hedninger, og i denne situasjonen trengte den lederskap, eksempel og en formidler av den egyptiske tradisjon til Gallia. Denne oppgaven løste Kassian gjennom sine monastiske skrifter.
I 419/426 kom de 12 bøkene som kalles «Institusjonene». Bok 1–4 tok for seg hvordan et kloster skulle innrettes og fungere, og han beskrev de monastiske skikkene som han hadde iakttatt i Palestina og Egypt som klesdrakt, tidebønner, måltider og utdannelse av noviser. To ganger daglig skulle munkene samles til felles bønn, ved morgengry og om kvelden. Allerede hos Kassian begynte utvidelsen av disse to bønnetidene gjennom tilføyde lesninger. Munkenes felles morgen og aftenbønn ble til grunnformen i klostrenes tidebønner, i form av Laudes (lovsang om morgenen) og vesper (lovpris ved dagsens slutt).
Kassians bøker ble raskt de klassiske veiledere for alle som ville gi seg inn på munkens vei. Gjennom sin beskrivelse av sine erfaringer fra ørkenen øvde han en avgjørende innflytelse på middelalderens fromhet. Han var den første i den latinske vesten som kom med en teori om munkevesenet. Han er på linje med Augustin og Gregor den Store som monastisk veiviser, både gjennom middelalderen og den dag i dag.
Kassian insisterte på at monastisk liv var apostolisk av opprinnelse, basert på praksisen i den eldste kirken. Han anerkjente det eremittiske livs teoretiske overlegenhet, men skjelnet mellom vita activa for begynnere og munker og vita contemplativa for erfarne anakoreter. Det siste frarådet han de «ufullkomne». Den ensomheten som sto høyere enn fellesskapet var ikke «naken ensomhet, men samfunnet av eremitter med en felles gudstjeneste og disiplin». Men slik ble ikke hans lære alltid forstått. Det synes sikkert at Kassians egne klostre var (som Benedikts) skoler for «begynnere eller cenobitter (munker)». Muligens skrev Kassian også en regel, men den er i så fall gått tapt. Kassians skrifter fikk svært vid utbredelse gjennom den hellige Benedikts anbefaling av ham som en spirituell guide for sine munker.
Cassidorius (490–583) hadde høye embeter under østgoterkongen Theoderik den Store. Men i 540 trakk han seg til klosteret han hadde grunnlagt i Vivarium, i Calabria i Sør-Italia. Han la stor vekt på kopiering av manuskripter og studiene av eldre skrifter i skriveværelset, scriptoriet, og noen forskere tror at Benedikt av Nursia hentet sin vekt på studier fra ham. Dette sikret at gresk-romersk kultur overlevde inn i middelalderen, for selv om verken Benedikt eller Gregor den Store delte hans entusiasme for sekulære studier, fikk det sterk innflytelse på senere benediktinsk praksis. Også en annen italiensk klostertype som la hovedvekten på spesifikt geistlige oppgaver, på liturgien, kom til å påvirke benediktinerklostrene og gi studier og geistlig virksomhet en bredere plass i dem.