Den hellige Birgitta ble født ca 1303 ved Uppsala i Sverige. Som 14åring ble hun giftet bort til den fire år eldre Ulf Gudmarsson. De bodde på Ulvåsa gård i Östergötland og fikk åtte barn, fire sønner og fire døtre. Birgitta valfartet blant annet til Nidaros og Santiago de Compostela. Da Ulf døde i 1344, ble det vendepunktet i Birgittas liv, og hun henga seg nå til et liv i bot og bønn. Hun begynte å få de mange åpenbaringene som skulle gjøre henne kjent, og det oppsto en krets omkring henne, de såkalte «birgittinske helgener». Birgittas åpenbaringer var praktiske og konkrete, ofte med utgangspunkt i aktuelle misforhold i samfunn og Kirke og preget av hverdagen i hennes liv.
Birgitta ønsket å stifte et dobbeltkloster, og til det skrev hun omkring 1345 en klosterregel som ble gitt henne av Kristus selv i en åpenbaring. Den hadde den hellige Augustins regel som utgangspunkt, og et av dens særpreg er en stor ærbødighet for Guds Mor. Birgitta ga ordenen navnet Ordo Sanctissimi Salvatoris, Den helligste Forløsers orden (OSsS eller OSSalv). Som byggested valgte Birgitta i 1346 Vadstena ved Vättern, og ba kong Magnus skjenke denne grunnen og støtte foretagendet med penger og arbeidskraft. Det gjorde kongen, inntil han ble trett av Birgittas åpenbaringer, som var blitt stadig mer kritiske overfor ham og hans styre. Det kom til et brudd mellom dem og byggingen gikk i stå.
Birgitta dro til Roma for å arbeide for at paven skulle vende tilbake dit, og fremfor alt for å få hans stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma. Sammen med noen venner bodde hun i et hus ved Piazza Farnese, som en romersk venninne hadde stilt til hennes rådighet. Her levde hun et klosterlignende liv med sine husfolk, mens kirkebygningenes og prestenes forfall og legfolkets religiøse likegyldighet harmet henne. I 1367 kom omsider Urban V til Roma, og Birgitta fikk hans godkjennelse av sin klosterregel i 1370, kort før han igjen vendte tilbake til Avignon, fulgt av Birgittas trusler om en snarlig død. Han døde da også samme år. Birgittas Salvatorregel skulle bare betraktes som konstitusjoner, mens som egentlig regel skulle birgittinerne anta Augustins regel.
Birgitta døde den 23. juli 1373 i «Casa di Sta Brigida», som i dag er kloster for Birgittasøstre (Elisabeth Hesselblads gren). Birgitta hadde ønsket å bli gravlagt i Vadstena, og hennes legeme ble brakt tilbake til Sverige i et sant triumftog. Etter pave Urbans stadfestelse av ordenen var det allerede gjort begynnelsen til et kloster i Vadstena, og der ble Birgitta gravlagt i det provisoriske trekapellet som var reist på stedet hvor klosterkirken senere skulle stå. Birgittas datter, den salige Katarina, overtok straks ledelsen av klosteret uten noe formelt valg. Katarina fikk pavens godkjennelse av Birgittas orden, men hun fikk ikke oppleve morens helligkåring, som skjedde den 8. oktober 1391 av pave Bonifatius IX. 8. oktober var også dagen for overføringen av Birgittas relikvier til Blåkyrkan Vadstena, hvor de fortsatt æres. Katarina døde i 1381, mens klosteret ble innviet den 23./24. oktober 1384.
Vadstena ble et dobbeltkloster for høyst seksti nonner og tjuefem munker, under ledelse av en abbedisse. Munker og nonner bodde i hver sin klausur, men de delte samme kirke, som var delt opp i soner for munker, nonner og legfolk, adskilt med gitre. I verdslige saker var abbedissen overhode, mens munkene tok seg av åndelige spørsmål. Ordensdrakten og korkappen var av grå ull. Søstrene bar på det sorte sløret en hvit krone av lin med fem røde merker – symbol på avholdenhet og kyskhet og på Kristi fem hellige sår. Søstrene fikk aldri forlate klosteret unntatt i forbindelse med nye grunnleggelser, mens munkene gjorde tjeneste som kapellaner.
For nonnene hadde Birgitta og magister Petrus Olavi fra Skänninge skrevet en ny mariansk tidebønn, mens munkene skulle synge det officium som var vanlig i det stift de befant seg. Brødre og søstre skulle avløse hverandre i gudstjenestene, og bare hymnen «Ave maris stella» utførte de som vekselsang.
Søstrenes liv var preget av bønn og arbeid. De sydde klær for eget bruk og laget også meget fine tekstiler, hovedsakelig for liturgisk bruk. De kopierte også bøker med stor omhu og utsmykket dem med vakre illustrasjoner. Spesielle legsøstre tok seg av praktiske sysler som matlaging og hagearbeid. Alt overskudd ble gitt til de fattige, luksuriøse bygninger ble forbudt, men de som bodde der, kunne ha så mange bøker for studier som de ønsket. Vadstena hadde et bibliotek på rundt 1400 bind, hvorav rundt 450 er bevart; hovedsakelig i universitetsbiblioteket i Uppsala.
Snart etter grunnleggelsen av klosteret i Vadstena fikk det datterklostre, som ble uavhengige institusjoner under hver sin abbedisse. Det første var Paradiso ved Firenze i 1394. I Norden var det Maribo og Mariager i Danmark, Nådendal i Finland og Munkeliv utenfor Bergen. Sistnevnte var opprinnelig et benediktinerkloster, men ble i 1420 overdratt til birgittinerne. Andre klostre var Mariental ved Tallinn, Marienwohlde ved Lübeck og Marienkron i Stralsund. Alle disse klostrene forsvant etter hvert når protestantismen ble innført. Klostrene i Belgia ble opphevet av den østerrikske keiser Josef II i 1783, og i Frankrike forsvant klostrene med revolusjonen. To søstre, sr. Marie-Françoise Lacroix og sr. Anne-Marie Erraux, led martyrdøden den 23. oktober 1794 (saligkåret 1920). I Polen ble klostrene på midten av 1800-tallet opphevet av den russiske regjeringen.
I England finnes fortsatt klosteret Syon Abbey, som ble grunnlagt i 1415 i Twickenham. I 1431 flyttet det til Isleworth. Birgittinermunken, den hellige Richard Reynolds, led martyrdøden den 4. mai 1535 ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Etter reformasjonen bodde søstrene først i Belgia, deretter fra 1594 i Lisboa. I 1861 kunne de vende tilbake til England, og der bodde de flere steder rundt Plymouth, inntil de i 1925 kunne bosette seg i South Brent i Devon, hvor de ennå bor. Klosteret Marienwater i Nederland ble på 1600-tallet utsatt for mye forfølgelse fra kalvinistene. Søstrene søkte seg på begynnelsen av 1700-tallet et tilfluktssted i Uden, hvor de grunnla klosteret Maria Refugie, som fortsatt eksisterer. Klosteret Altomünster i Bayern eksisterer fortsatt, den eneste birgittinerkommuniteten som har levd i samme hus siden middelalderen.
Vadstena kloster levde videre en tid etter reformasjonen. Brødrene ble tvunget bort i 1550, mens de elleve siste søstrene måtte forlate klosteret den 13. desember 1595.
Birgittaordenen hadde på det meste 80 klostre. I dag finnes det fem kommuniteter med bakgrunn i middelalderen: Syon Abbey, Altomünster, Uden (Maria Refugie) og Weert (Maria Hart) i Nederland, samt Vadstena (Pax Mariae) i Sverige. De to siste klostrene er grunnlagt fra Uden. Klosteret i Vadstena ble grunnlagt i 1935 og tilhørte opprinnelig Elisabeth Hesselblads gren av ordenen, men etter Moder Elisabeths død i 1957 antok det i 1961 med pavelig tillatelse den hellige Birgittas opprinnelige konstitusjoner og de birgittinske tidebønnene, og sluttet seg til Uden. Klosteret ble selvstendig med egen abbedisse i 1991, da Karin Adolfsson ble valgt den 14. juni.