I 552 kom han som apokrisiar (utsending) fra sin biskop til Konstantinopel og bodde ved kirken Guds Mor i området Urbicius i Strategion. Der forberedte den hellige patriark Menas av Konstantinopel (536-52) Eutykios på å bli hans etterfølger. Da Menas døde den 24. august 552, ble da også Eutykios i slutten av august valgt til ny patriark (552-65; 577-82) av keiser Justinian I (527-65), som Eutykios hadde gjort et stort inntrykk på. Den 6. januar 553 skrev Eutykios til pave Vigilius for å berolige ham om sin lojalitet til de fire økumeniske konsiler og til de pavelige brev. Men han pådro seg keiserens vrede fordi han ikke fant seg i at keiseren blandet seg inn i teologiske kontroverser.
For å vinne monofysittene i Egypt og Syria tilbake for Kirken, utstedte keiseren i 544 et edikt som fordømte tre teologer som for lengst var døde og som var mistenkt for nestorianisme. Dekretet fordømte i tre kapitler (kefálaia, capitula): 1) Personen og skriftene til Theodor av Mopsuestia (d. 428); 2) skriftene til Theodoret av Kyrrhos (d. ca 457) mot Kyrillos og 3) et brev fra Ibas av Edessa til perseren Maris som angrep konsilet. Resultatet var den såkalte Tre-kapittel-striden, hvor Eutykios spilte hovedrollen som motstander av den antiokiske teologien. Det må påpekes at disse dokumentene virkelig var nestorianske, og at fordømmelsen av dem ikke betydde noen reell innrømmelse til monofysittismen. Det omstridte spørsmålet var heller om det var umaken verdt å fordømme mennesker som hadde vært døde så lenge for å formilde disse monofysittene.
Men i vesten mistenkte man at det i disse Tre kapitlene lå et fordekt angrep på Kalkedon, så selv om Justinians edikt ble akseptert i øst, ble det avvist i vest. Pave Vigilius (540-55) var det ulykkelige offeret for denne krangelen. I 548 aksepterte paven ediktet ved et Iudicatum, som også uttrykkelig forsvarte Kalkedon. Paven hadde akkurat kommet til Konstantinopel for å presidere ved et konsil som skulle stadfeste de tre anatemaene. Men han fant at han med sitt Iudicatum hadde alvorlig krenket sine egne vestlige biskoper. Dacius av Milano og Facundus av Hermiane ledet opposisjonen mot ham, og i 550 ble paven ekskommunisert av en synode i Kartago.
Da begynte pave Vigilius den perioden med ubesluttsomhet som ga ham ry for å være den svakeste paven i historien. Han var fortsatt i Konstantinopel da Eutykios ble patriark. Eutykios sendte ham den vanlige kunngjøringen om sitt valg og den vanlige (og helt ortodokse) trosbekjennelsen. Samtidig ba han ham inntrengende om straks å innkalle konsilet. I mellomtiden hadde keiser Justinian den 23. desember 551 publisert en andre og enda strengere fordømmelse av De tre kapitlene. Vigilius ga sitt samtykke til konsilet, men så trakk han tilbake samtykket til konsilet. Justinian insisterte på ekskluderingen av de afrikanske biskopene, som alle var sterke motstandere av hans fordømmelser.
Til tross for pavens manglende samtykke møttes konsilet den 5. mai 553 i Konstantinopel, og rundt 165 biskoper deltok. Dette konsilet ble etterpå anerkjent som Det femte økumeniske konsil (Konstantinopel II). Under Eutykios’ forsete støttet konsilet den keiserlige politikken: konsilet fordømte de tre kapitlene og lot vedtakene fra Kalkedon bare gjelde i Kyrillos’ ånd. Men monofysittene holdt fast på sin avvisning av Kalkedon. Eutykios delte forsetet i forsamlingen med Apollinarius av Alexandria og Domninus, kalt Domnus III av Antiokia.
Den 14. mai sendte paven dem et modifisert dekret som ble kalt Konstitusjonen, hvor han fordømte seksti påstander tatt fra Theodor av Mopsuestia, men forbød fordømmelsene i de andre kapitlene. Ettersom han ikke ville komme til konsilet, presiderte Eutykios. Konsilet skrev respektfullt til paven, men til tross for hans Konstitusjoner stadfestet de Justinians edikter fullstendig i konsilets åttende sesjon. Konsilet godkjente også formuleringen «Unus de Trinitate passus est carne» som ortodoks («En av Treenigheten led i kjødet»), og fordømte forøvrig Origenes (Can. 11, 12, 13, 14). Pave Vigilius ga etter den 8. desember, etter måneder med mishandling. Han fikk tillatelse til å reise tilbake til Roma, men han døde underveis på Sicilia i 554.
Eutykios hadde så langt stått fullstendig ved keiserens side, og han skrev konsilets dekret mot De tre kapitlene. I 562 vigslet Eutykios den gjenoppbygde kirken Hagia Sofia i Konstantinopel. Men så støttet han ikke keiser Justinians bestrebelser på å vinne tilbake aftartodoketene, en monofysittisk sekt i Egypt som hevdet at Kristi legeme på jorden var uforgjengelig (’aphthorá) før hans oppstandelse og kunne ikke lide smerte.
Keiseren så forsvaret av disse menneskene som et nytt middel for å få forsonet monofysittene med Kirken, og i 564 publiserte han et dekret som forsvarte deres teori. Patriark Eutykios motsatte seg dette dekretet, så den 22. januar 565 fikk keiseren ham arrestert i kirken og avsatte og forviste ham, presset av misunnelige biskoper. Han ble først brakt til et kloster kalt Khorakudis, og dagen etter til klosteret St Osias nær Kalkedon. Åtte dager senere kalte keiseren sammen en synode, en forsamling av fyrster og prelater, for å dømme ham, og dit kalte han også Eutykios. En latterlig liste av anklager ble reist mot ham, og da han nektet å møte, ble han dømt in absentia, avsatt og sendt til en øy i Propontis (det greske navnet på Marmarahavet) ved navn Principus («Prinseøya»). Senere samme år ble han sendt til sitt tidligere kloster i Amasea, hvor han tilbrakte tolv år og fem måneder. Ny patriark ble Johannes III Antiochios eller Scholastikos (565-77).
Etter at patriark Johannes III døde i 577, kalte keiser Justinos II (568-78) Eutykios den 3. oktober 577 tilbake til sitt sete som patriark av Konstantinopel. Den gamle patriarken var svært populær og ble godt mottatt i Konstantinopel. Der levde han i fred i fem år, bortsett fra at han ble innblandet i en teologisk kontrovers. For i et verk hevdet Eutykios at de saliges legemer etter oppstandelsen var flyktige og ikke lenger følbare, men finere enn luft. Denne boken ble kastet på bålet som heretisk.
Men den fremtidige pave Gregor I den store (590-603) var på den tiden Den hellige stols utsending (apokrisiar) Apocrisiarius (legat) til Konstantinopel, og han hadde en diskusjon med patriark Eutykios og siterte Luk 24,39 («Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har»). Dette hadde en stor effekt på den gamle patriarken, som ydmyk og lærevillig offentlig trakk sin lære tilbake. På sitt dødsleie avla han en full og ortodoks trosbekjennelse på dette punktet, og i nærvær av keiser Tiberios II (578-82), som besøkte ham på dødsleiet, avla han sin trosbekjennelse og sa: «Jeg bekjenner at vi alle vil gjenoppstå i akkurat dette kjød». Gregor forteller hele historien i sin Moralia, sive Expositio in Job (Moralium liber XIV, 56).
Patriark Eutykios døde den 5. eller 6. april 582, sytti år gammel, og han ble gravlagt i kirken for De hellige apostler. Han ble etterfulgt som patriark av den hellige Johannes IV Fasteren (582-95). I 1246 ble hans relikvier overført til Venezia. Hans minnedag er dødsdagen 6. april både i øst og vest. Han æres i øst for sin motstand mot keiserens innblanding i kirkelige saker. Hans biografi ble skrevet av presten Eustathius, hans disippel og medarbeider, under keiser Maurikios (582-602), og den er bevart intakt. Foruten hans brev til pave Vigilius er det også bevart en av hans prekener for påskefesten og for eukaristien.
På et kuppelmaleri fra 1700-tallet på Athosfjellet avbildes de hellige som står i den gresk-ortodokse kalenderen fra 1. til 13. april (se bildet). Vi starter med paret over hodet på duen som symboliserer Den Hellige Ånd. Merk at «til høyre for» = mot klokken.
Til høyre den hellige Maria av Egypt (400-t), minnedag 1. april (øst) og 2. april (vest), og til venstre hennes åndelige veileder Zosimus (400-t), minnedag 4. april. Til høyre for Maria står den hellige Titus Undergjøreren (800-t), minnedag 2. april. Til høyre for Titus står Niketas Bekjenneren (d. 824), minnedag 3. april. På den 4. april skulle egentlig Zosimus stå, men han er allerede vist sammen med Maria av Egypt. Til høyre for Niketas: martyren Theodulus og Agathapodus (t.v. og t.h.) (d. 303), minnedag 5. april. Til høyre for disse to: Eutykios av Konstantinopel (d. 582), minnedag 6. april.
Til høre for Eutykios (under duens føtter): Kalliopios av Pompeiopolis (d. 303), minnedag 7. april. Til høyre for Kalliopios: Herodion av Patras (d. 1. årh), minnedag 8. april; til høyre for Herodion: Eupsychius av Caesarea (d. 362), minnedag 9 april. Til høyre for Eupsychius: Terentius av Kartago (d. 250), minnedag 10. april; til høyre for Terentius: Antipas av Pergamon (d. 90), minnedag 11. april. Til høyre for Antipas (til venstre for Maria og Zosimas): Basilios av Parium (d. 750), minnedag 12. april.
I nedre venstre hjørne under Maria og Zosimus: Maximus av Ozovia og to brødre (d. 303), minnedag 13. april. I det andre hjørnet: nederst til høyre: (sannsynligvis) martyrdøden til Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon (d. 341), minnedag 17. april. I hjørnet overfor over diagonalen: til venstre Elisabeth undergjøreren (d. 540), minnedag 24. april; og til høyre Pasikrates av Durostorum og Valentinus (d. 228), minnedag 24. april. Bildet i det fjerde hjørnet er ukjent. Videre under Titus Undergjøreren: den korsfestede Maura av Antinoë (d. 298), minnedag 3. mai.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CE, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, oca.org, serbianorthodoxchurch.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. november 2014