Jesus åpenbarer Faderen
7. Bak hele Kirkens tenkning ligger bevisstheten om at den er bærer av et budskap som har sitt opphav i Gud selv (jf. 2 Kor 4,1–2). Den kunnskap som Kirken formidler til menneskene, bygger ikke på egen spekulasjon, om enn aldri så sublim, men på Guds ord, som den har tatt imot i tro (jf. 1 Tess 2,13). Troens liv begynner med et møte, enestående i sitt slag, som avdekker et mysterium som var skjult fra evig tid (1 Kor 2,7; Rom 16,25–26), men som nå er blitt åpenbart: «I sin godhet og visdom valgte Gud å åpenbare seg selv og å gi oss sin skjulte vilje til kjenne (jf. Ef 1,9), ved den har mennesket gjennom Kristus, Ordet som ble menneske av kjøtt og blod, adgang til Faderen i den Hellige Ånd og får del i hans guddommelige natur.» [5] Dette initiativet er helt og holdent uforskyldt. Det er Gud som tar det første skrittet mot mennesket, for å kalle det til frelse. Gud, som er kjærlighetens kilde, ønsker å bli kjent; og den kunnskap som et menneske har om Gud, fullkommengjør alt det som tanken kan vite om livets mening.
8. Det annet Vatikankonsils konstitusjon Dei Verbum gjentar nesten ordrett læren i Det første Vatikankonsils konstitusjon Dei Filius og tar samtidig hensyn til prinsippene fra Tridentinerkonsilet. Slik fortsetter Dei Verbum den århundrelange vandring mot en større forståelse av troen. Man reflekterer over åpenbaringen i lys av Skriftens lære og hele den patristiske tradisjon. Ved Det første Vatikankonsil hadde konsilfedrene betonet gudsåpenbaringens overnaturlige karakter. Den rasjonalistiske kritikk, som fornektet muligheten til enhver form for kunnskap som ikke var et resultat av fornuftens rent naturlige kapasitet, angrep på denne tiden troen ut fra vidt utbredte og feilaktige teser. Dette gjorde det nødvendig for konsilet på ny høytidelig å fastslå at det eksisterer en spesiell form for kunnskap som er særegen for troen, og som når ut over den kunnskap som er tilgjengelig for den rent menneskelige fornuft, som allikevel ifølge sin natur kan oppdage Skaperen. Denne kunnskap uttrykker en sannhet som bygger på det faktum at Gud åpenbarer seg selv, en sannhet som er absolutt sikker, siden Gud hverken kan eller vil bedra. [6]
9. Det første Vatikankonsil lærer altså at den sannhet man kan nå gjennom filosofien, og den sannhet som åpenbaringen formidler, hverken er identiske størrelser eller utelukker hverandre: «Det finnes en dobbelt erkjennelsesorden både når det gjelder kilde og objekt. Når det gjelder kilde, fordi vi i det ene tilfelle får kunnskap gjennom den naturlige fornuft, i det annet tilfelle gjennom den guddommelige tro. Når det gjelder objekt, fordi det ved siden av de ting som den naturlige fornuft kan oppnå visshet om, for vår tro fremlegges mysterier som er skjult i Gud, og som ville vært ukjente hvis de ikke var blitt åpenbart av Gud.» [7] Troen, som bygger på Guds eget vitnesbyrd og støtter seg til nådens overnaturlige bistand, tilhører en annen orden enn den filosofiske kunnskap, som er avhengig av sanseiakttagelser og erfaring og bare kan arbeide med intellektets lys. Filosofi og vitenskaper opererer innenfor den naturlige fornufts orden; troen, opplyst og ledet av Ånden, kjenner igjen frelsesbudskapet i den fylde av nåde og sannhet (jf. Joh 1,14) som Gud har villet åpenbare i historien og på en endelig måte gjennom sin Sønn Jesus Kristus (jf. 1 Joh 5,9; Joh 5,31–32).
10. Konsilfedrene ved Det annet Vatikankonsil rettet blikket mot Jesus, Guds åpenbaring, og understreket at denne åpenbaring i historien har en frelsende karakter: «Det vil si at den usynlige Gud (jf. Kol 1,15; 1 Tim 1,17) i denne åpenbaring, ut fra sin kjærlighets fylde, henvender seg til menneskene som til venner (jf. 2 Mos 33,11; Joh 15,14–15) og søker omgang med dem (jf. Baruk 3,38) for å innby dem til fellesskap med seg og oppta dem i dette fellesskap. Denne åpenbaring formidles ved gjerninger og ord i gjensidig vekselvirkning: De gjerninger som Gud utfører i frelseshistorien, manifesterer og bekrefter den lære og den realitet som ordene uttrykker, mens ordene forkynner gjerningene og bringer frem i lyset den hemmelighet de bærer i seg. Og den innerste sannhet som dermed blir åpenbart om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen.» [8]
11. Guds åpenbaring inngår derfor i tiden og historien. Jesus Kristus ble menneske av kjøtt og blod i «tidens fylde» (Gal 4,4), og to tusen år senere føler jeg meg kallet til å innprente at «i kristendommen har tiden en grunnleggende betydning». [9] Hele skapelses- og frelsesverket fremtrer innenfor tidens grenser; og dermed blir det fremfor alt tydelig at vårt liv allerede nå, gjennom Guds Sønns inkarnasjon, er en forsmak på den tidens fylde som ennå venter oss (jf. Heb 1,2).
Den sannhet om seg selv og om sitt liv som Gud har betrodd menneskeheten, inngår altså i tiden og historien; den ble forkynt en gang for alle i Jesus fra Nasarets mysterium. Konstitusjonen Dei Verbum sier det klart: «‘Men etter at Gud mange ganger og på mange måter hadde talt gjennom profetene, har han nå ved dagenes ende talt til oss gjennom Sønnen’ (Heb 1,1– 2). Han sendte nemlig ut sin Sønn, som er hans evige Ord og som opplyser alle mennesker, for å bo hos menneskene og forklare dem Guds hemmeligheter (jf. Joh 1,18). Jesus Kristus, det menneskevordne Ord, sendt som et menneske til menneskene’, ‘taler Guds ord’ (Joh 3,34), og han fullfører det frelsesverk som Faderen har betrodd ham (jf. Joh 5,36; 17,4). Når man ser ham, ser man også Faderen (jf. Joh 14,9). Derfor er det han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den.» [10]
For Guds folk er historien derfor blitt en vei de må følge like til enden, slik at innholdet i den åpenbarte sannhet kommer til fullt uttrykk gjennom den Hellige Ånds uopphørlige virke (jf. Joh 16,13). Dette lærer konstitusjonen Dei Verbum oss når den sier at «gjennom århundrene strekker jo Kirken seg stadig frem mot fylden av den guddommelige sannhet, inntil Guds ord er blitt oppfylt i den». [11]
12. Historien blir altså den arena hvor vi ser hva Gud gjør for menneskeheten. Gud kommer til oss i de ting vi kjenner best og lettest kan verifisere, i hverdagens hendelser, uten deres hjelp kunne vi ikke forstå oss selv.
Vi ser hvordan det gjennom Guds Sønns inkarnasjon har oppstått en varig og definitiv syntese som intet menneske av seg selv hadde kunnet tenke ut: det evige trer inn i tiden, helheten ligger skjult i delen, Gud antar en menneskelig skikkelse. Den sannhet som formidles gjennom Kristi åpenbaring, er ikke lenger begrenset til ett bestemt sted eller én bestemt kultur. Den åpner seg for ethvert menneske som vil ta imot den som det ord som er en absolutt gyldig kilde til mening for menneskenes liv. Alle har nå fri adgang til Faderen i Kristus, ettersom hans død og oppstandelse har gitt oss tilbake det guddommelige liv som den første Adam avviste (jf. Rom 5,12;25). Gjennom denne åpenbaringen får menneskene del i den ytterste sannhet om sitt eget liv og historiens mål. Som konstitusjonen Gaudium et spes sier: «Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium.» [12] Betraktet fra ethvert annet utgangspunkt forblir den menneskelige persons eksistens en uløst gåte. Hvor kan mennesket søke svar på dramatiske spørsmål som smerten, de uskyldiges lidelse og død, om ikke i det lys alene som strømmer fra Kristi lidelses, døds og oppstandelses mysterium?
Fornuften møter mysteriet
13. Man må allikevel ikke glemme at åpenbaringen er innhyllet i mysteriet. Det er sant at Jesus gjennom hele sitt liv avdekket Faderens ansikt, ettersom han var kommet for å undervise om Guds hemmeligheter. [13] Men vår betraktning av Guds ansikt er alltid fragmentarisk og blir hindret av vår forstands begrensninger. Bare troen gjør det mulig å trenge inn i mysteriet på en slik måte at vi kan forstå det som en sammenhengende enhet.
Konsilet lærer at troen må vise lydighet mot Gud som åpenbarer seg selv. [14] Dette korte, men meningsmettede utsagnet peker på en fundamental sannhet i kristendommen. Det sies først og fremst at troen er et svar til Gud i lydighet. Dette impliserer at Gud må erkjennes i sin guddom, transcendens og suverene frihet. I kraft av sin absolutte transcendens er den Gud som gir seg til kjenne, også kilden til troverdigheten i det han åpenbarer. Gjennom troen gir menneskene sitt samtykke til dette guddommelige vitnesbyrd. Dette innebærer at de fullt og helt erkjenner sannheten i det som er åpenbart, fordi Gud selv garanterer for denne sannheten. Menneskene kan ikke gjøre noe krav på denne sannheten, som kommer til dem som en gave og som, innenfor rammen av denne kommunikasjonen mellom personer, ansporer fornuften til å åpne seg og ta imot dens dype mening. Det er slik Kirken alltid har oppfattet menneskets overgivelse til Gud, som et fundamentalt valg som engasjerer hele personen. I denne akten involveres både viljen og intellektet fullt ut og setter subjektet i stand til å handle på en måte som realiserer den personlige frihet helt og fullt. [15] Ikke bare slik at friheten er delaktig i trosakten: den er en absolutt forutsetning for den. Det er nemlig troen som gir individene anledning til å gi et fullkomment uttrykk for den personlige frihet. Med andre ord: friheten realiseres ikke gjennom beslutninger som er rettet mot Gud. Hvordan skulle det kunne være et uttrykk for virkelig frihet å si nei til å åpne seg for den sanne virkelighet som gjør det mulig å realisere seg selv. Et menneske kan ikke utføre noen viktigere akt i sitt liv enn trosakten. Det er der friheten oppnår visshet om sannheten og velger å leve i den sannheten.
Når fornuften anstrenger seg for å forstå mysteriet, blir den understøttet av tegn som finnes i selve åpenbaringen. Disse bidrar til å lede vår søken etter sannheten mot nye dyp, og gjør det mulig for tanken å trenge inn i mysteriet med fornuftens egne metoder, som fornuften med rette kan rose seg av. Men disse tegnene stimulerer også fornuften til å se utover deres status som rene tegn, slik at den kan fatte den dypere mening som de er bærere av. De inneholder en skjult sannhet som trekker tanken til seg, og som man ikke kan neglisjere uten å ødelegge tegnene selv.
I en viss forstand minnes vi her om åpenbaringens sakramentale karakter, og særlig om eukaristiens tegn, der den uoppløselige enhet mellom tegnet og det det betegner, gjør det mulig å fatte mysteriets dyp. I eukaristien er Kristus virkelig nærværende og levende, og han virker gjennom sin Ånd. Allikevel sier den hellige Thomas treffende: «Ta det, se det, kan du ikke, det er skjult for våre blikk, mot natur, erkjent i tro. Brød og vin er tegn, og ingen ser det som er skjult i tingen: Største skatt på denne jord.» [16] Av dette finnes også et ekko hos filosofen Pascal: «Likesom Jesus Kristus er forblitt ukjent mellom menneskene, på samme måte forblir hans sannhet ukjent mellom de vanlige formodninger, uten noen forskjell i det ytre. Slik også med Eukaristien: intet synlig skiller den ut fra alminnelig brød.» [17]
Kort sagt, den kunnskap som er karakteristisk for troen, ødelegger ikke mysteriet; den åpenbarer det bare enda mer og viser hvor nødvendig det er for menneskers liv: «Ved helt å åpenbare Faderens mysterium og hans kjærlighet åpenbarer Herren Kristus mennesket for mennesket selv og viser det dets høye kall», [18] som er å ta del i Guds treenige livs mysterium. [19]
14. De to Vatikankonsilers lære åpner også et helt nytt perspektiv for den filosofiske kunnskap. Åpenbaringen har ført et referansepunkt inn i historien, som vi ikke kan ignorere hvis ikke menneskelivets mysterium skal forbli ukjent. Denne kunnskapen viser uavbrutt tilbake til Guds mysterium, som mennesketanken ikke kan uttømme, men bare ta imot og tilegne seg i tro. Mellom disse to poler er det fornuftens spesielle rolle å undersøke og forstå, denne oppgaven blir bare begrenset av fornuftens endelighet vis-à-vis Guds uendelige mysterium.
Åpenbaringen introduserer en universell og definitiv sannhet i vår historie. Dermed blir mennesketanken stimulert til en uopphørlig innsats; fornuften blir drevet til å utvide sitt kunnskapsområde uten å gå trett, inntil den opplever at den har gjort alt som står i dens makt, og ikke latt noe ligge. På dette punkt i våre refleksjoner får vi hjelp av et av historiens mest kreative og betydningsfulle genier: den hellige Anselm, som er et referansepunkt for både filosofi og historie: I sin bok Proslogion formulerer erkebiskopen av Canterbury saken på følgende måte: «Jeg beskjeftiget meg ofte og ivrig med spørsmålet, og undertiden syntes jeg at jeg fikk tak i det jeg søkte, men andre ganger unnslapp meningen meg totalt, og til slutt ble jeg grepet av fortvilelse og ville oppgi det hele, siden det virket som om dette var å lete etter noe som det var umulig å finne. Men når jeg ville skyve tanken helt bort for at jeg ikke skulle befatte meg med den til ingen nytte og hindres i å beskjeftige meg med andre tanker der jeg kunne gjøre noen fremskritt, begynte den å bli mer og mer påtrengende ... Ve meg ulykkelige, et av Evas ulykkelige barn, som vandrer langt borte fra Gud! Hva har jeg gitt meg ut på? Hva har jeg utrettet? Hvor ville jeg komme? Og hvor havnet jeg? Hva lengtet jeg etter? Hva må jeg nå lengte etter? ... Herre, du er altså ikke bare slik at noe større ikke kan tenkes (non solum es quo maius cogitari nequit), du er også noe som er større enn det som kan tenkes (quiddam maius quam cogitari possit) … Hvis du ikke er nettopp dette, da ville man kunne tenke seg noe som er større enn du, og det er umulig.» [20]
15. Sannheten i den kristne åpenbaring, som finnes i Jesus Kristus, gjør det mulig for ethvert menneske å ta imot sitt eget livs «mysterium». Den er den absolutte sannhet, som kaller mennesker til å åpne seg for det transcendente, og samtidig respekterer både deres autonomi som skapninger og deres frihet. På dette punkt er forholdet mellom frihet og sannhet fullkomment og vi innser fullt ut meningen i Herrens ord: «Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32).
Den kristne åpenbaring er den sanne ledestjerne for mennesker som søker en vei ut fra den immanentistiske mentalitets begrensninger og den teknokratiske logikks blindveier. Den er den ytterste mulighet som Gud gir menneskene for at de til fulle skal lære å kjenne den opprinnelige kjærlighetsplan som tok sin begynnelse ved skapelsen. De som vil lære sannheten å kjenne, får mulighet til å vinne tilbake et fullt og harmonisk forhold til sitt eget liv, hvis de bare kan løfte blikket ut over seg selv og sine egne planer og følger sannhetens vei. Her hører ordene i Femte Mosebok hjemme: «Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: ‘Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?’ De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: ‘Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?’ Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.» (30,11–14). Vi hører en gjenklang av denne teksten i et berømt ord av den hellige filosof og teolog Augustin: «Gå ikke utenfor deg selv, gå inn i deg selv. Sannheten har sin bolig i det indre menneske» (Noli foras ire, in te ipsum redi. In interiore homine habitat veritas). [21]
Disse betraktningene gir anledning til en første konklusjon: den sannhet som vi lærer å kjenne gjennom åpenbaringen, er hverken et produkt av eller et sluttstadium i en tanke som er utarbeidet i den menneskelige fornuft. Den viser seg i stedet som noe uforskyldt, som stimulerer tanken og vil bli mottatt som et uttrykk for kjærlighet. Denne åpenbarte sannhet foregriper innenfor vår histories horisont den ytterste og endelige visjon av Gud, som venter på dem som tror på ham og søker ham av et oppriktig hjerte. Det ytterste mål for menneskets personlige eksistens er altså tema både for filosofi og teologi. Tross all ulikhet i metode og innhold peker begge disipliner mot «livets vei» (Sal 16,11), den vei som ifølge troen til slutt fører til den fullkomne og evige glede når vi får skue den Treenige Gud.
Noter
[5] Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om åpenbaringen, Dei Verbum, 2.
[6] Jf. Den dogmatiske konstitusjon om den katolske tro, Dei Filius, Ill; DS 3008.
[7] Ibid. IV, DS 3015; også referert i Det annet Vatikankonsils pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 59.
[8] Den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum, 2.
[9] Johannes Paul IIs apostoliske brev Tertio millennia adveniente (10. november 1994), 10; AAS 87 (1995), 11.
[10] N. 4.
[11] N. 8.
[12] N. 22.
[13] Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum, 4.
[14] Ibid. 5.
[15] Det første Vatikankonsil, som ovenstående uttalelse er hentet fra, lærer at troens lydighet krever intellektets og viljens engasjement: «Ettersom menneskene er helt avhengige av Gud som sin Skaper og Herre, og den skapte fornuft er totalt avhengig av den uskapte sannhet, er vi forpliktet til i tro å vise den Gud som åpenbarer seg, en fullstendig forstandens og viljens lydighet» (den dogmatiske konstitusjon om den katolske tro Dei Filius, III; DS 3008).
[16] Sekvensen for festen for Kristi legeme og blod, Lauda Sion.
[17] Pensées, 789 (ed. L. Brunschvicg – oversettelse A.J. Lutz O.P.).
[18] Det annet Vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 22.
[19] Jf. Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum, 2.
[20] Innledningen og kapittel 1, 15; PL 158,223–224; 226; 235.
[21] De vera religione, 39, 72; CCL 32,234.