Læreembetets ytringer som en diakonia for sannheten
49. Kirken har ingen egen filosofi, den kanoniserer heller ikke noen spesiell filosofi på bekostning av andre.[54] Årsaken til denne tilbakeholdenheten er at filosofien, også når den har berøringspunkter med teologien, må forbli tro mot sine egne prinsipper og metoder. Ellers ville det ikke finnes noen garantier for at den forblir rettet mot sannheten, og at den beveger seg i retning mot sannheten gjennom en prosess som styres av fornuften. En filosofi som ikke ble utøvet i fornuftens lys, ville være til liten nytte. På det dypeste nivå skyldes den autonomi som filosofien nyter godt av, at fornuften i seg selv er orientert mot sannheten og utrustet med de midler som er nødvendige for å nå frem til sannheten. En som vet at dette er dens «konstitusjonelle status», kan ikke unnlate å respektere den åpenbarte sannhets krav og fakta.
Allikevel viser historien at filosofien, særlig den moderne, ikke sjelden har gått vill og falt i villfarelse. Det er ikke læreembetets oppgave, og det er heller ikke kompetent til, å gripe inn for å fylle ut de lakuner som er oppstått som følge av mangelfulle filosofiske resonnementer. Derimot er det læreembetets plikt å reagere klart og ettertrykkelig når kontroversielle filosofiske teorier truer den rette forståelse av innholdet i åpenbaringen, og når man begynner å utbre falske og ufullstendige teorier som legger spiren til alvorlige villfarelser og forvirrer den rene og oppriktige tro hos Guds folk.
50. I troens lys kan og må derfor Kirkens læreembete i kraft av sin autoritet gjøre en kritisk vurdering av de oppfatninger og filosofier som står i strid med den kristne lære.[55] Fremfor alt er det læreembetets oppgave å påpeke hvilke filosofiske forutsetninger og konklusjoner som er uforenlige med den åpenbarte sannhet, og slik artikulere de krav til filosofien som vokser frem fra troens perspektiv. Etter hvert som filosofien har utviklet seg, har det også oppstått ulike tankeskoler. Denne pluralismen medfører et ansvar for læreembetet for å bedømme hvorvidt de grunnleggende læresetningene i disse ulike skolene er forenlige med Guds ords og den teologiske forsknings krav.
Det er Kirkens plikt å angi hvilke elementer i et filosofisk system som er uforenlige med dens tro. Faktisk angår mange filosofiske synspunkter – om Gud, mennesket, menneskets frihet og moralske adferd – Kirken direkte, fordi de berører den åpenbarte sannhet som Kirken forvalter. Når vi biskoper feller slike dommer, har vi plikt til å opptre som «sannhetens vitner» som utfører en ydmyk, men iherdig tjeneste som enhver filosof burde verdsette, til beste for recta ratio, det vil si den fornuft som på riktig måte reflekterer over det som er sant.
51. Denne sondringen må allikevel ikke først og fremst oppfattes som noe negativt, som om læreembetet særlig hadde til hensikt å avskaffe eller begrense enhver mulig formidling. Tvert imot skal læreembetets intervensjoner fremfor alt påskynde, fremme og oppmuntre filosofisk forskning. Dessuten er filosofer de første til å innse behovet for selvkritikk, for å korrigere feil og utvide altfor snevre tankebaner. Fremfor alt må man tenke på sannhetens enhet, også når det gjelder formuleringer som er skapt av historien og er et resultat av den menneskelige fornuft som er såret og svekket av synden. Det er derfor ingen historisk form for filosofi kan gjøre noe legitimt krav på å besitte hele sannheten eller gi en fullstendig forklaring av mennesket, verden eller menneskets forhold til Gud.
I våre dager har det utviklet seg så mange, ofte ytterst komplekse systemer, metoder, begreper og filosofiske teser at behovet for en kritisk vurdering i troens lys blir påtrengende. Dette er ingen lett oppgave, fornuftens iboende historiske begrensninger tatt i betraktning. Det er problematisk nok å avgjøre hva som skal regnes til fornuftens umistelige forutsetninger, men det er ikke sjelden enda vanskeligere å skille de spesielle filosofiske utsagn som er gyldige og fruktbare ut fra troens utgangspunkt, fra det som er feil og farer. Men Kirken kjenner de «visdommens og kunnskapens skatter» som ligger skjult i Kristus (Kol 2,3), og derfor uttaler den seg i den hensikt å stimulere den filosofiske forskning, for at den ikke skal komme bort fra den vei som leder til kunnskap om mysteriet.
52. Det er ikke bare i den senere tid at Kirkens læreembete har uttalt seg for å gi sitt standpunkt vedrørende ulike filosofiske læresetninger til kjenne. Man behøver bare å tenke på de erklæringer som har fremkommet gjennom århundrene angående teorier som hevdet sjelens preeksistens,[56] om ulike former for avgudsdyrkelse og esoterisk overtro som vi finner i astrologiske spekulasjoner,[57] for ikke å tale om de mer systematiske erklæringer angående visse av den latinske averroismes påstander som var uforenlige med den kristne tro.[58]
Hvis læreembetet har uttalt seg oftere siden midten av det forrige århundre, så skyldes dette at ikke så få katolikker i denne perioden følte det som sin plikt å utarbeide en egen filosofi for å motvirke forskjellige strømninger i den moderne tenkning. Når utviklingen hadde gått så langt, ble Kirkens læreembete nødt til å sørge for at ikke disse filosofier utviklet seg langs veier som gjorde dem feilaktige og negative. Kritikken ble rettet mot flere hold: på den ene side mot fideismen[59] og den radikale tradisjonalisme[60] på grunn av disse retningers mistro til fornuftens naturlige muligheter, og på den annen side mot rasjonalismen[61] og ontologismen[62] fordi disse tilla den naturlige fornuft en kunnskap som bare troens lys kan gi. De positive elementer i denne debatten ble samlet i den dogmatiske konstitusjon Dei Filius, der et økumenisk konsil – nemlig Det første Vatikankonsil – for første gang høytidelig uttaler seg om forholdet mellom fornuft og tro. Undervisningen i dette dokumentet var en sterk og positiv oppmuntring for mange troende til filosofisk forskning, og det utgjør fortsatt en norm og et referansepunkt for en korrekt og sammenhengende kristen tenkning om disse spørsmål.
53. Læreembetets uttalelser har alle handlet mindre om enkelte teologiske teser enn om behovet for en rasjonell og dermed i siste instans filosofisk kunnskap for forståelsen av troen. Det første Vatikankonsil sammenfattet og erklærte høytidelig på nytt det som ordinære pavelige læreembete konsekvent forkynner: Det viste hvor uadskillelige og samtidig hvor vesensforskjellige tro og fornuft, åpenbaring og naturlig kunnskap om Gud er. Konsilet begynte med et grunnleggende kriterium som er en forutsetning for selve åpenbaringen, nemlig at Guds eksistens, alle tings begynnelse og mål, kan erkjennes ad naturlig vei.[63] Man avsluttet med en høytidelig erklæring som allerede er sitert foran: Det finnes to kunnskapsordner, vesensforskjellige ikke bare i sitt utgangspunkt, men også når det gjelder objekt.[64] Man opplevde et behov for å innskjerpe distinksjonen mellom troens mysterier og filosofiens iakttagelser, og trosmysterienes transcendens og presedens over filosofiens iakttagelser, overfor enhver form for rasjonalisme. Overfor fideismens fristelse var det på den annen side nødvendig å betone sannhetens enhet og dermed det positive bidrag som den rasjonelle kunnskap kan og skal tilføre troens kunnskap: «Selv om troen er fornuften overlegen, kan det aldri eksistere noen virkelig uoverensstemmelse mellom troen og fornuften, ettersom den Gud som åpenbarer mysteriene og skjenker menneskene troens gave, også har inngydt fornuftens lys i menneskets ånd. Denne Gud kan ikke fornekte seg selv. Heller ikke kan sannheten noensinne være i strid med sannheten.» [65]
54. I vårt århundre har læreembetet også ved en del tilfeller uttalt seg om rasjonalismen og advart mot dens fristelse. Hit hører den hellige pave Pius Xs uttalelser som betonet at modernismen bygget på filosofiske påstander av fenomenalistisk, agnostisk og immanentistisk karakter.[66] Man skal heller ikke glemme den katolske avvisning av den marxistiske filosofi og den ateistiske kommunisme.[67]
Senere advarte pave Pius XII i encyklikaen Humani generis mot feilaktige tolkninger i forbindelse med evolusjonismen, eksistensialismen og historisismen. Han viste at disse teoriene ikke var presentert og utviklet av teologer, men hadde sitt opphav «utenfor Kristi fårekve».[68] Men han tilføyde at villfarelser av dette slag ikke bare skulle forkastes, men også granskes kritisk: «Katolske teologer og filosofer har den byrdefulle oppgave å forsvare den naturlige og overnaturlige sannhet og innpode den i menneskenes hjerter. Derfor kan de ikke tillate seg å ignorere disse mer eller mindre feilaktige oppfatninger. I stedet må de sette seg grundig inn i slike teorier, ikke bare fordi en sykdom lettere kan helbredes hvis man stiller en riktig diagnose, og fordi også slike feilaktige teorier inneholder noe av sannheten, men også fordi disse teorier gir anledning til å diskutere og utvurdere de teologiske og filosofiske sannheter på en mer nyansert måte.»[69]
Troskongregasjonens spesielle oppgave er å bistå den romerske paves universelle læreembete.[70] Den har i senere tid grepet inn for å advare liberale teologer mot en ukritisk overtagelse av oppfatninger og metoder hentet fra marxismen.[71]
Læreembetet har altså gjennom tidene ved forskjellige anledninger og på ulike måter gitt uttrykk for sin vurdering i filosofiske spørsmål. Mine ærverdige forgjengere har på denne måte gitt et uvurderlig bidrag som ikke må glemmes.
55. Når vi vurderer dagens situasjon, ser vi at problemer fra forgangne tider har vendt tilbake, men med andre fortegn. Nå dreier det seg ikke lenger om problemer som bare berører enkelte individer og grupper, men om overbevisninger som er så utbredt at de på en måte er blitt en del av den allmenne mentalitet. Ett eksempel på dette er den dypt rotfestede mistillit til fornuften som i den grad kommer til syne i den senere utvikling innen meget filosofisk forskningsarbeid at man har talt om «metafysikkens endelikt». Filosofien forventes å nøye seg med mer beskjedne oppgaver, så som rene tolkninger av fakta eller begrensede undersøkelser av visse menneskelige kunnskapsfelter og deres strukturer.
Innenfor teologien har også fristelser fra gamle tider kommet tilbake igjen. I noen av samtidens teologier utvikler det seg på nytt en viss rasjonalisme, særlig når oppfatninger som tilsynelatende er filosofisk velbegrunnede, betraktes som normer for teologisk forskning. Dette skjer fremfor alt når teologer som mangler formell filosofisk kompetanse, ukritisk lar seg rive med av påstander som er blitt en del av alminnelig språkbruk og kultur, men som allikevel har liten støtte i fornuften.[72]
Det finnes også visse tegn på at fideismen er på vei tilbake. Denne er ikke i stand til å innse betydningen av den fornuftsmessige kunnskap og den filosofiske drøftelse for forståelsen av troen, ja, for selve muligheten til å tro på Gud. En for tiden vidt utbredt form av denne fideistiske tendens er en slags «biblisisme» som vil gjøre lesningen og fortolkningen av Den hellige skrift til det eneste kriterium på sannheten. Følgelig identifiseres Guds ord med Skriften alene, derved eliminerer man Kirkens lære som ble særlig betonet av Det annet Vatikankonsil. Konsilet minner om at Guds ord er nærværende så vel i Skriften som i tradisjonen.[73] Konstitusjonen Dei Verbum fortsetter med ettertrykk: «Den hellige tradisjon og Den hellige skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds ord, betrodd til Kirken. Ved å holde fast ved denne skatt holder også det hellige folk, i forening med sine hyrder, fast ved apostlenes lære.»[74] Skriften er altså ikke Kirkens eneste referansepunkt. Den «øverste norm»[75] for Kirkens tro springer ut av den enhet Ånden har skapt mellom Den hellige tradisjon, Den hellige skrift og Kirkens læreembete i en gjensidighet som innebærer at ingen av disse tre kan bestå uten de andre.[76]
Man skal dessuten ikke undervurdere den fare som truer dem som søker etter sannheten i Den hellige skrift ved hjelp av en eneste metode uten å ta hensyn til behovet for en mer omfattende eksegese som gjør det mulig for eksegeten å nå frem til tekstenes fulle mening sammen med hele Kirken. De som utforsker Den hellige skrift, må alltid huske på at de ulike hermeneutiske metoder alle har sine særegne filosofiske forutsetninger som må overprøves nøye før de kan anvendes på de hellige tekster.
Andre former for latent fideisme viser seg i ringeakten for den spekulative teologi og i forakten for den klassiske filosofi, men både trosforståelsen og de faktiske formuleringer av dogmene bygger på dem. Min ærverdige forgjenger pave Pius XII advarte mot en slik ringeakt for den filosofiske tradisjon og mot å gi avkall på den tradisjonelle terminologi.[77]
56. Sammenfatningsvis kan vi si at det finnes tegn på en vidt utbredt mistillit til universelle og absolutte påstander, særlig blant dem som tror at sannheten bygger på konsensus og ikke på en overensstemmelse mellom intellektet og den objektive virkelighet. I en verden som er oppdelt i så mange spesialiserte felt, innser man snart hvor vanskelig det kan være å erkjenne en full og definitiv mening med livet, noe som tradisjonelt har vært filosofiens mål. Allikevel vil jeg, i lys av den tro som finner sin definitive mening i Jesus Kristus, oppfordre filosofene, enten de er kristne eller ikke, til å stole på den menneskelige fornufts kraft og ikke sette mål som er altfor beskjedne for sine filosofiske refleksjoner. Det årtusen som nå nærmer seg slutten, viser at dette er den vei vi bør følge: Vi må fortsatt med lidenskap og iver søke den siste sannhet og fryktesløst finne nye veier for vår søken. Det er troen som ansporer fornuften til å gå ut av sin isolasjon og gjerne ta sjanser for å nå frem til det skjønne, det gode og det sanne. Slik blir troen en overbevist og overbevisende talsmann for fornuften.
Kirkens interesse for filosofien
57. Men læreembetet nøyer seg ikke med å påpeke misoppfatninger og feil i de filosofiske teorier. Det har med like stor interesse beskjeftiget seg med å betone de grunnleggende prinsipper for en autentisk fornyelse av den filosofiske forskning og har anvist mulige veier. I denne henseende tok pave Leo XIII med encyklikaen Aeterni Patris et skritt av historisk betydning i Kirkens liv. Den er i dag fortsatt det eneste pavelige dokument på et slikt autoritativt nivå som har vært helt viet til filosofien. Denne store pave gjentok og utviklet Det første Vatikankonsils lære om forholdet mellom tro og fornuft og viste hvordan filosofisk tenkning på en grunnleggende måte bidrar til troen og teologisk vitenskap.[78] Mer enn et århundre senere har mange av elementene i denne encyklikaen fortsatt hele sin relevans både på det praktiske og på det pedagogiske plan – særlig hans understrekning av at den hellige Thomas’ filosofi var enestående verdifull. Et fornyet studium av den angeliske lærers tenkning stod for Leo XIII som den beste vei til å gjenoppdage en filosofi som er i harmoni med troens krav. «Nettopp fordi han skjelner fullstendig mellom tro og fornuft, forener han dem i et gjensidig vennskapsbånd, og gir dem begge deres spesielle rettigheter og spesielle verdighet»,[79] skriver paven.
58. De positive resultatene av pavens appell er velkjente. Studiet av den hellige Thomas’ tenkning og av andre skolastiske tenkere skjøt ny fart. Studiet av idéhistorien blomstret og førte til en gjenoppdagelse av rikdommene i middelalderens tenkning som inntil da for en stor del hadde vært ukjent; nye thomistiske skoler vokste også frem. Takket være den historiske metode vokste kunnskapen om den hellige Thomas’ livsverk betraktelig, og mange akademikere våget å introdusere den thomistiske tradisjon i dagens filosofiske og teologiske debatt. De mest innflytelsesrike katolske teologer i vårt århundre – de som med sin tenkning og sin forskning i høy grad bidro til Det annet Vatikankonsil – vokste frem av denne fornyelsen av den thomistiske filosofi. Kirken har gjennom hele det tyvende århundre kunnet glede seg over støtten fra denne imponerende skare av tenkere som er oppfostret i den angeliske lærers skole.
59. Men den thomistiske og nythomistiske renessanse var ikke det eneste tegnet på en kristent inspirert filosofisk fornyelse. Enda tidligere og parallelt med pave Leo XIIIs appell hadde det dukket opp en del katolske filosofer med tilknytning til nyere tankestrømninger, som ved hjelp av en egen spesiell metode frembrakte filosofiske arbeider som fikk stor innflytelse og varig verdi. Noen utarbeidet synteser som var så fremragende at de tålte å sammenlignes med idealismens store systemer. Andre la det epistemologiske grunnlag for et nytt syn på troen i lys av en fornyet forståelse av den moralske bevissthet; atter andre frembrakte en filosofi som tok utgangspunkt i en analyse av det immanente og dermed åpnet veien til det transcendente; endelig fantes det også noen som ville kombinere troens krav med den fenomenologiske metodes perspektiv. Det har altså vokset frem nye former for filosofisk spekulasjon på flere hold, der man har forsøkt å arbeide videre i den store kristne tanketradisjon som forener tro og fornuft.
60. Det annet Vatikankonsil gir for sin del en rik og fruktbar undervisning når det gjelder filosofien. Innenfor rammen av nettopp denne encyklika kan jeg ikke unnlate å nevne at et kapittel i konstitusjonen Gaudium et spes gir en konsentrert fremstilling av bibelsk antropologi, der også filosofien kan hente inspirasjon. Kapittelet handler om den menneskelige persons verd som Guds avbilde, det viser menneskets verdighet og opphøyethet over den øvrige skapning og fremhever den menneskelige fornufts transcendente evne.[80] Ateismens problem blir også tatt opp i Gaudium et spes, som gjør klart rede for villfarelsene i denne livsanskuelsen, særlig når det gjelder den menneskelige persons umistelige verdighet og frihet.[81] Høydepunktene i dette kapittelet har avgjort stor filosofisk relevans; det var også dette avsnittet jeg tok opp i min første encyklika Redemptor hominis og det utgjør et stadig referansepunkt i min undervisning: «Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium. Adam, urmennesket, var et forbilde på den som skulle komme, Kristus Herren. Og ved å åpenbare hemmelighetene om Faderen og hans kjærlighet, manifesterer Kristus, den nye Adam, fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall.»[82]
Konsilet har også behandlet filosofistudiet innenfor rammen av presteutdannelsen og gitt anbefalinger som har betydning for all kristen utdannelse. Konsilet sier: «Studentene skal undervises slik i de filosofiske fag at de især føres frem til å kunne oppnå en sikker og sammenhengende erkjennelse av mennesket, verden og Gud. I dette skal de støtte seg på den filosofiske arv som bestandig forblir livskraftig, og ta hensyn til den nyere tids filosofiske undersøkelser.»[83]
Disse direktivene er blitt gjentatt og belyst i en rekke dokumenter fra læreembetet for å garantere en solid filosofisk utdannelse særlig hos dem som forbereder seg til teologistudiet. Jeg har selv flere ganger understreket hvor viktig det er med en filosofisk utdannelse for dem som en dag i sin pastorale gjerning må ta stilling til samtidens utfordringer og forstå årsakene til visse holdninger, slik at de kan møte dem på en adekvat måte.[84]
61. Fra tid til annen har det vært nødvendig å gripe inn i dette spørsmålet, på ny å understreke verdien i den angeliske lærers intuisjoner og å oppfordre til å studere hans tenkning. Dette har skjedd fordi læreembetets direktiver ikke alltid er blitt etterkommet så beredvillig som man hadde kunnet ønske. I årene etter Det annet Vatikankonsil var det ved flere katolske fakulteter en redusert forståelse ikke bare for studiet av skolastisk filosofi, men for studiet av filosofi i sin alminnelighet. Jeg må med forundring og beklagelse fastslå at denne mangel på interesse for filosofistudiet deles av ikke så få teologer.
Det finnes flere grunner til denne mangel på entusiasme. For det første finnes det en mistillit til fornuften i en stor del av vår samtids filosofi. Den har i stor utstrekning gitt opp et metafysisk studium av de siste menneskelige spørsmål til fordel for mer detaljerte og begrensede problemer, som undertiden bare dreier seg om rent formelle aspekter. En annen grunn må kunne sies å være den misoppfatning som har oppstått angående de såkalte profane vitenskaper. Det annet Vatikankonsil understreket ved flere anledninger at et vitenskapelig studium har en positiv verdi for en dypere forståelse av mysteriet mennesket.[85] Men selv om teologene oppmuntres til å beskjeftige seg med de profane vitenskaper og anvende dem korrekt, må ikke dette oppfattes som en stilltiende tillatelse til å marginalisere filosofien eller til å sette noe annet i dens sted i presteutdannelsen og i utdannelsen til å forkynne troen (praeparatio fidei). Ytterligere en faktor er den fornyede interesse for inkulturasjon av troen. Særlig de unge kirkers liv har synliggjort et helt spektrum av uttrykk for tradisjonell folkelig visdom og nye sofistikerte tanker. Alt dette utgjør til sammen en genuin kulturell rikdom. Men studiet av disse tradisjonene må gå hånd i hånd med den filosofiske forskning, en forskning som kommer til å stille de positive trekk i den folkelige visdom i relieff og skape en nødvendig forbindelse mellom dem og forkynnelsen av Evangeliet.[86]
62. Jeg vil gjenta at studiet av filosofi er fundamentalt og uunnværlig for strukturen i teologistudiet og presteutdannelsen. Det er ingen tilfeldighet at den teologiske undervisningsplan forutsetter en tids særskilte filosofistudier. Denne bestemmelsen, som ble stadfestet av Det femte Laterankonsil,[87] bygger på en erfaring som utviklet seg gjennom middelalderen, da betydningen av en konstruktiv harmoni mellom filosofisk og teologisk skolering ble åpenbar. Denne studieordningen påvirket, stimulerte og utgjorde en forutsetning for meget av den moderne filosofis utvikling, om enn indirekte. Ett illustrerende eksempel er innflytelsen fra Francisco Suárez’ Disputationes metaphysicae, som fant veien også til de lutherske universiteter i Tyskland. Omvendt har nedbygningen av denne ordningen forårsaket alvorlige mangler både i presteutdannelsen og i den teologiske forskning. Tenk for eksempel på den likegyldighet for moderne tenkning og kultur som har resultert enten i en avvisning av enhver dialog eller i en ukritisk aksept av en hvilken som helst filosofi.
Jeg håper oppriktig at disse vanskeligheter vil bli overvunnet ved hjelp av en fornuftig filosofisk og teologisk utdannelse, som aldri må være fraværende i Kirken.
63. Av nevnte grunner har det forekommet meg å være på høy tid at jeg med denne encyklika på ny minner om Kirkens sterke interesse for filosofien – og om de tette bånd som knytter det teologiske arbeid til filosofiens søken etter sannheten. Dette er grunnlaget for læreembetets plikt til på en innsiktsfull måte å fremme slik filosofisk tenkning som er forenelig med troen. Det er min oppgave å angi prinsipper og kriterier som ifølge min vurdering er nødvendige for å gjenopprette et harmonisk og kreativt forhold mellom teologi og filosofi. I lys av disse prinsipper og kriterier blir det mulig å avgjøre med større klarhet hvilke bånd teologien eventuelt kan knytte til de ulike filosofiske meningsretninger eller systemer som finnes i verden av i dag.
Noter
[54] Jf. Pius XII, encyklikaen Humani generis 12. august 1950; AAS 42(1950), 566.
[55] Jf. Det første Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om Kristi Kirke Pastor aeternus, DS 3070; Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om Kirken Lumen gentium, 25.
[56] Jf. synoden i Konstantinopel, DS 403.
[57] Det første konsilet i Toledo, DS 205; Det første konsilet i Braga, DS 459–460; Sixtus V, bullen Caeli et terrae Creator 5. januar 1586, Bullarium Romanum 4/4, Roma 1747, 176–179; Urban VIII, Inscrutabilis iudiciorum 1. april 1631, Bullarium Romanum 6/1, Roma 1758, 268–270.
[58] Jf. Det økumeniske konsil i Vienne, dekretet Fidei catholicae, DS 902; Det femte Laterankonsil, bullen Apostolici regiminis, DS 1440.
[59] Jf. Theses a Ludovico Eugenio Bautain iussu sui Episcopi subscriptae (8. September 1840), DS 2751–2756; Theses a Ludovico Eugenio Bautain ex mandato S. Congr. Episcoporum et Religiosorum subscriptae (26. april 1844), DS 2765–2769.
[60] Jf. Indekskongregasjonen, dekretet Theses contra traditionalismum Augustini Bonnetty 11. juni 1855, DS 2811–2814.
[61] Jf. Pius IX, brevet Eximiam tuam 15. juni 1857, DS 2828–2831; brevet Gravissimas inter 11. desember 1862, DS 2850–2861.
[62] Jf. Kongregasjonen for det hellige offisium, dekretet Errores ontologistarum 18. september 1861, DS 2841–2847.
[63] Jf. Det første Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den katolske tro Dei Filius, II; DS 3004; og canon 2,1: DS 3026.
[64] Ibid. IV; DS 3015. Det annet Vatikankonsil refererer til denne erklæringen i pastoralkonstitusjonen om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 59.
[65] Dei Filius, IV; DS 3017.
[66] Jf. encyklikaen Pascendi dominici gregis 8. september 1907, AAS 40 (1907), 596–597.
[67] Jf. Pius XI, encyklikaen Divini Redemptoris 19. mars 1937, AAS 29(1937), 65–106.
[68] Encyklikaen Humani generis 12. august 1950, AAS 42 (1950), 562–563.
[69] Ibid. 563–564.
[70] Jf. Johannes Paul II, den apostoliske konstitusjon Pastor bonus 28. juni 1988, art. 48–49, AAS 80 (1988), 873; Troskongregasjonen, instruksjonen om teologenes kall i Kirken Donum veritatis 24. mai 1990, 18; AAS 82 (1990), 1558.
[71] Jf. instruksjonen om visse aspekter ved den såkalte befrielsesteologi Libertatis nuntius 6. august 1984, VII–X, AAS 76(1984), 890–903.
[72] I et språk som er like klart som autoritativt fordømte Det første Vatikankonsil denne villfarelsen og fastslo på den ene side att «hva angår troen ... bekjenner Den Katolske Kirke at denne er en overnaturlig dyd. Takket være denne dyd tror vi, ved guddommelig inspirasjon og med nådens hjelp, at alt det Kirken har åpenbart, er sant. Ikke fordi disse ting har en iboende sannhet som fornuften oppfatter med naturens lys; men på grunn av Guds egen autoritet, han som åpenbarer dem, og som hverken kan bedra eller bli bedratt»: den dogmatiske konstitusjon Dei Filius, III, DS 3008, og kanon 3,2, DS 3032. På den annen side erklærte konsilet at fornuften aldri «er i stand til å gjennomtrenge [disse mysterier] slik det skjer med de sannheter som er dens egne objekter», ibid. IV, DS 3016. Man trekker denne praktiske konklusjon: «De kristne er ikke bare uten forpliktelse til å forsvare legitimiteten i vitenskapelige konklusjoner som er i strid med troslæren, spesielt slike som Kirken fordømmer, de er tvert imot strengt forpliktet til å betrakte dem som villfarelser med en bare bedragerisk likhet med sannheten»; ibid. IV, DS 3010.
[73] Jf. Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring Dei Verbum, 9–10.
[74] Ibid. 10.
[75] Ibid. 21.
[76] Jf. ibid. 10.
[77] Jf. encyklikaen Humani generis 12. august 1950, AAS 42 (1950), 565–567, 571–573.
[78] Jf. encyklikaen Aeterni Patris, 4. august 1879, AAS 11 (1878–1879), 97–115.
[79] Jf. ibid. 109.
[80] Jf. n. 14–15.
[81] Jf. ibid. 20–21.
[82] Ibid. 22; jf. Johannes Paul II, encyklikaen Redemptor hominis 4. mars 1979; AAS 71 (1979), 271–272.
[83] Dekretet om presteutdannelsen Optatam totius, 15.
[84] Jf. den apostoliske konstitusjon Sapientia Christiana 15. april 1979, art. 79–80: den postsynodale apostoliske formaning Pastores dabo vobis 25. mars 1992, 52; AAS 84 (1992), 750–751. Se også ulike kommentarer til den hellige Thomas’ filosofi: tale til deltagerne i den åttende internasjonale thomistiske kongress (13. september 1980), Insegnamenti III (1980), 604–615; tale til deltagerne i den internasjonale kongress arrangert av Sankt Thomas-selskapet om læren om sjelen ifølge Thomas Aquinas 4. januar 1986: Insegnamenti IX, 1 (1986), 18–24. Jf. også Kongregasjonen for
katolsk utdannelse, Ratio fundamentals institutionis sacerdotalis 6. januar 1970, 70–75; AAS 62 (1970), 366–368; dekretet Sacra Theologia 20. januar 1972; AAS 64 (1972), 583–586.
[85] Jf. den pastorale konstitusjon om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 57; 62.
[86] Jf. ibid. 44.
[87] Jf. Det femte Laterankonsil, bullen Apostolici regiminis sollicitudo, sesjon VIII; Conciliorum oecumenicorum decreta, 1991, 605–606.