Reisen mot sannheten
24. I Apostlenes gjerninger forteller evangelisten Lukas om hvordan Paulus kom til Athen på en av sine misjonsreiser. Filosofenes by var full av statuer som fremstilte forskjellige avguder. Særlig var det ett alter som fanget hans oppmerksomhet, og han tok det som utgangspunkt for å finne en felles basis for forkynnelsen av budskapet. «Athenere», sier han, «av alt jeg ser omkring meg, er det tydelig at dere er dypt religiøse mennesker. For her jeg har vandret omkring og betraktet deres helligdommer, har jeg til og med funnet et alter med innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Nåvel! Han som dere dyrker uten å kjenne, ham er det jeg forkynner dere!» (Apg 17,22–23). Ut fra dette utgangspunktet taler Paulus om Gud som Skaper, den som overskrider alt og gir liv til alt. Han fortsetter sin tale med følgende ord: «Av én og samme rot har han skapt alle folkeslag, for å gi dem hele jorden til bolig, og hvert av dem har han gitt sin tid og sine grenser – alt sammen for at de skulle søke Gud, i håp om at de skulle kunne famle seg frem til ham og finne ham. Og han er da heller ikke langt borte fra en eneste en av oss» (Apg 17,26–27).
Apostelen betoner en sannhet som alltid har vært dyrebar for Kirken: dypt i menneskets hjerte finnes et frø av lengsel, en slags nostalgi etter Gud. Liturgien på langfredag minner om dette når den ber for de ikke-troende: «La oss be for dem som ikke tror på Gud, at de ved oppriktig å søke det som er rett, kan nå frem til ham.» [22] Her finnes det altså en vei som menneskene kan gå, hvis de ønsker det. Den tar utgangspunkt i fornuftens evne til å heve seg over det som er kontingent [som ikke er logisk nødvendig] for å fortsette inn i det uendelige.
Menneskene har til mange tider og på ulike måter vist at de kan artikulere denne dype lengsel. I litteratur, musikk, maleri, skulptur, arkitektur og andre produkter av den skapende intelligens har de gitt uttrykk for hvor vesentlig dette er for dem. Filosofien har på en særlig måte gjort denne søken til sin egen, og har med sine spesielle redskaper og vitenskapelige metoder satt ord på denne allmennmenneskelige lengsel.
25. «Alle mennesker lengter av natur etter kunnskap», [23] og sannheten er det egentlige objekt for deres søken. Vi erfarer i dagliglivet at vi alle gjerne selv vil oppdage hvordan saker og ting henger sammen, og ikke bare nøye oss med hva folk tror. I den synlige skapning er menneskene de eneste vesener som ikke bare har evne til å vite, men som også vet at de vet og som derfor er interessert i å vite den virkelige sannhet i det de oppfatter. Man kan ikke være genuint likegyldig overfor spørsmålet om det man vet, er sant eller ikke. Oppdager man at noe er uriktig, forkaster man det; men hvis man kan fastslå at noe er sant, føler man tilfredsstillelse. Dette er innholdet i Augustins iakttagelse: «Jeg har møtt mange som ville bedra andre, men ingen som selv ville bli bedratt.» [24] Man sier med rette at en person er blitt voksen når han eller hun kan skille sant fra usant og danne seg sin egen oppfatning om den objektive sannhet om tingene. Dette var drivkraften bak meget forskning, særlig på det naturvitenskapelige område, som i de senere århundrer har gitt så viktige resultater til gagn for hele menneskeheten.
Forskningen på det praktiske plan er ikke mindre viktig enn forskningen på det teoretiske plan – jeg taler her om å søke etter den sannhet som leder oss mot det gode som skal gjøres. Når menneskene handler etisk ut fra en fri og rettsindig vilje, slår de inn på veien mot lykke og streber mot fullkommenheten. Også her dreier det seg om sannheten. Det er denne overbevisningen jeg gav uttrykk for i encyklikaen Veritatis splendor. «Det finnes ingen moral uten frihet ... Selv om ethvert individ har rett til respekt for sin egen sannhetssøken, finnes det en alvorlig prinsipiell grunnforpliktelse til å søke sannheten og å holde fast ved den når man en gang har lært den å kjenne.» [25]
Det er derfor av avgjørende betydning at de verdier vi velger og realiserer i livet, er sanne, for bare sanne verdier kan lede menneskene til å realisere seg selv fullt ut uten at de øver vold mot sin natur. Man finner ikke sannheten i disse verdiene hvis man lukker seg inne i seg selv, men bare hvis man åpner seg slik at man kan oppfatte denne sannheten også på nivåer som transcenderer personen. Dette er en absolutt betingelse for at vi skal bli oss selv, og vokse til voksne, modne personer.
26. I utgangspunktet nærmer menneskene seg sannheten ved å stille spørsmål som: Har livet en mening? og Har det et mål? Ved første øyekast kan den menneskelige eksistens virke fullkomment meningsløs. Man behøver ikke å gå til filosofer som hevder at alt er uten mening, eller til de provoserende spørsmålene i Jobs bok for å gripes av tvil om livets mening. Vi opplever hver dag lidelsen – i vårt eget liv og i andres – og ser så mange forhold som tilsynelatende er uforklarlige for fornuften, at det er tilstrekkelig til å overbevise oss om at vi ikke kan la være å stille spørsmålet om en mening. [26] Dessuten er det faktum at vi skal dø, den første absolutt sikre sannhet om vårt liv, ved siden av det faktum at vi eksisterer. Når vi stilles overfor dette foruroligende faktum, kan vi ikke unngå å søke etter det fullstendige svaret. Vi vil – og må – alle vite sannheten om vår egen skjebne. Vi vil vite om døden er den definitive slutten på vårt liv, eller om det finnes noe bortenfor den – om det er mulig å håpe på et liv etter døden, eller ikke. Det er verdt å legge merke til at Sokrates’ død gav filosofien en avgjørende impuls, en impuls som ikke er mindre avgjørende i dag enn den gang, for mer enn to tusen år siden. Det er altså ingen tilfeldighet at filosofene igjen og igjen har stilt dette spørsmålet i møte med døden, samtidig som de stiller spørsmålet om livets mening og udødeligheten.
27. Ingen kan komme utenom dette spørsmålet, hverken filosofer eller alminnelige mennesker. Det svar vi gir, avgjør om vi tror at det er mulig å nå frem til en generell og absolutt sannhet; og dette er det avgjørende øyeblikk i vår søken. Enhver sannhet – hvis den virkelig er en sannhet – gjør krav på å være universelt gyldig, selv om den ikke er hele sannheten. Hvis noe er sant, da må det være sant for alle og til alle tider. Men utover en slik universalitet søker vi noe absolutt som kan gi en mening og et svar til all vår søken – noe definitivt som kan utgjøre en grunnvoll for alle ting. Vi søker med andre ord en siste forklaring, et høyeste verd, som ikke peker utover seg selv, og som betyr slutten på alle spørsmål. Hypoteser kan være fascinerende, men de er ikke tilfredsstillende. Enten vi innrømmer det eller ikke, kommer det et øyeblikk da vår personlige eksistens må finne ankerfeste i en sannhet vi kan akseptere som definitiv, en sannhet som gir en visshet der det ikke lenger er rom for tvil.
Filosofene har gjennom århundrene forsøkt å oppdage og formulere en slik sannhet, dette har gitt opphav til ulike systemer og tankeretninger. Men utover de filosofiske systemer forsøker man også på ulike måter å utforme sin egen «filosofi»: det dreier seg om personlige overbevisninger og erfaringer, tradisjoner i familiene eller kulturene eller om reiser for å søke livets mening under ledelse av en mester. Motivet bak alt dette er en lengsel etter å nå frem til visshet om sannheten og vissheten om dens absolutte verdi.
28. Vår søken etter sannheten er naturligvis ikke alltid så selvinnlysende eller frembringer ikke så klare resultater. Fornuftens medfødte begrensninger og hjertets vankelmodighet overskygger og forvrenger ofte menneskenes søken.
Sannheten kan også drukne i en mengde andre bekymringer. Man kan til og med flykte for sannheten når man har fått et glimt av den, fordi man er redd for de krav den stiller. Men uansett hvor meget man flykter for den, er det allikevel sannheten som påvirker livet. Et liv kan aldri bygge på tvil, uvisshet eller bedrageri; en slik eksistens ville være uopphørlig truet av redsel og angst. Man kan definere mennesket som den skapning som søker sannheten.
29. Det ville være urimelig at en søken som er så grunnfestet i menneskenaturen, skulle være totalt meningsløs og bortkastet. Evnen til å søke sannheten og til å stille spørsmål er allerede en antydning om et svar. Menneskene ville ikke engang begynne å søke etter noe som de slett ikke visste noe om, eller noe som de trodde var helt og holdent utenfor deres rekkevidde. Bare følelsen av at et svar er innenfor rekkevidde, kan få noen til å ta det første skrittet. Det er dette som i alminnelighet skjer innenfor vitenskapelig forskning. Når forskere følger sin intuisjon og begynner å lete etter en logisk og verifiserbar forklaring på et fenomen, har de i utgangspunktet en overbevisning om at man kan finne et svar, og de gir ikke opp når de møter vanskeligheter. Man oppfatter ikke sin første intuisjon som meningsløs bare fordi man ennå ikke er kommet frem til et svar; man sier i stedet med rette at man ennå ikke er kommet frem til et tilfredsstillende svar.
Det samme må etter alt å dømme gjelde når det dreier seg om de siste spørsmål. Lengselen etter sannhet er så grunnfestet i menneskehjertet at det ville sette vår eksistens i fare om vi ble nødt til å ignorere den. Hverdagslivet viser tydelig nok at vi alle er opptatt av et fåtall fundamentale og presserende spørsmål, og at vi i vårt indre har i alle fall et utkast til et svar. En grunn til at sannheten i disse svarene virker overbevisende, er at den ikke avviker vesentlig fra svar som andre er kommet frem til. Alle sannheter vi kommer frem til, har ganske visst ikke samme vekt. Men summen av de resultater vi har nådd, bekrefter at menneskene i prinsippet kan nå frem til sannheten.
30. Det kan derfor være på sin plass ganske kort å antyde de ulike former for sannhet. De fleste av dem grunner seg på umiddelbar evidens eller kan bekreftes med eksperimenter. Dette er den type sannhet som vi arbeider med i det daglige og i vitenskapelig forskning. På et annet nivå finner vi den filosofiske sannhet som vi når frem til gjennom intellektets spekulative evne. Endelig har vi de religiøse sannheter som til en viss grad bygger på filosofien, og som vi finner i de svar som de ulike religiøse tradisjoner gir på de siste spørsmål. [27]
Det må understrekes at filosofiens sannheter ikke er begrenset til profesjonelle filosofers undertiden temmelig kortlivete teser. Som jeg sa, er alle mennesker til en viss grad filosofer med egne filosofiske begreper som styrer deres liv. På en eller annen måte skaper man så en altomfattende visjon og et svar på spørsmålet om livets mening; i lys av dette tolker man sitt livs historie og innretter sin adferd etter dette. På dette punkt må vi stille spørsmålet om forholdet mellom på den ene side filosofiens og religionens sannheter og på den annen side den sannhet som ble åpenbart i Jesus Kristus. Men før vi går løs på det spørsmålet, må vi trekke inn enda et siste filosofisk faktum i våre overveielser.
31. Menneskene er ikke skapt for ensomhet. De fødes inn i en familie og vokser opp i en familie og går så ut i samfunnet gjennom sitt arbeid. Allerede fra fødselen av er de altså preget av tradisjoner som gir dem ikke bare et språk og en kulturell form, men også tilgang til en rekke sannheter som de mer eller mindre instinktivt tror på. Når menneskene vokser og modnes, hender det at de trekker disse sannhetene i tvil eller prøver dem på nytt og gransker dem kritisk. Det kan hende at de samme sannheter etter en overgangsperiode blir «gjenoppdaget» på grunn av livets erfaringer eller ved rasjonell tenkning. I et menneskeliv finnes det under alle omstendigheter flere sannheter som simpelthen er gjenstand for tro, enn slike som er ervervet gjennom personlig erfaring. Hvem vil overprøve de tallrike vitenskapelige resultater som det moderne liv baserer seg på? Hvem kan personlig granske den flom av informasjon som daglig strømmer inn fra alle hold i verden, og som generelt blir betraktet som sannhet? Og endelig, hvem kan gjenta den vandring som har ført oss frem til de skatter som er et resultat av menneskehetens kollektive filosofiske og religiøse erfaring? Alt dette innebærer at mennesket – den skapning som søker sannhet – også er den skapning som lever av tro.
32. Den som tror, setter sin lit til kunnskap som andre har vunnet. Her kan man konstatere at det råder en viktig spenning. På den ene side kan den kunnskap som erverves gjennom tro, synes å være en ufullkommen form for kunnskap, som gradvis må gjøres mer fullkommen ved at den enkelte personlig skaffer seg evidens. På den annen side er tro på det menneskelige plan ofte rikere enn ren evidens, fordi den forutsetter et personlig engasjement og trekker inn ikke bare menneskenes evne til kunnskap, men også deres dypere evne til å stole på andre, til å komme i et intimt og varig forhold til dem.
Det må understrekes at de sannheter man søker gjennom dette mellompersonlige forhold, ikke i første rekke er empiriske eller filosofiske. Man søker snarere personens sannhet – hva personen er, og hva personen åpenbarer av sitt indre dyp. Menneskets fullkommengjørelse består altså ikke bare i at personen erverver abstrakt kunnskap om sannheten, men i et dynamisk forhold, der man stoler på den andre og gir seg selv. Når personen slik i tillit gir seg selv, finner han full visshet og trygghet. Men samtidig er den kunnskap som bygger på tro, bundet av sannheten, for den bygger på tillit mellom personene. I trosakten overgir personen seg til den sannhet som den andre åpenbarer for ham.
Vi kunne anføre utallige bevis for dette; men jeg tenker i første rekke på martyrene, som er de mest autentiske vitner for sannheten om eksistensen. Martyrene vet at de har funnet sannheten om livet gjennom møtet med Jesus Kristus, og ingen eller intet kan ta fra dem denne visshet. Hverken lidelse eller voldsom død kan noensinne få dem til å svikte sannheten som de har oppdaget i møtet med Kristus. Dette forklarer hvorfor vi fortsatt fascineres av martyrenes vitnesbyrd, beundrer dem og følger deres eksempel. De taler til oss om det som vi i vårt eget indre oppfatter som den sannhet vi så lenge har søkt, samtidig som de skjenker oss det åpenbare beviset på en kjærlighet som ikke behøver utførlige argumenter for å overbevise. Derfor stoler vi på deres ord. Kort sagt, vi har en inderlig tillit til martyrene fordi de setter ord på det vi allerede føler, og åpenbarer det som vi selv skulle ønske at vi hadde kraft til å uttrykke.
33. Skritt for skritt har vi altså tatt for oss ulike sider av vårt problem. Det er menneskets natur å søke sannheten. Denne søken innskrenker seg ikke bare til de sannheter som er partielle, empiriske og vitenskapelige; vi søker heller ikke det sanne gode bare når vi skal treffe en beslutning. Vår søken dreier seg om en mer altomfattende sannhet som kan forklare livets mening. Det er altså en søken som først kan nå sitt mål når den møter det absolutte. [28] Takket være tankens medfødte kapasitet kan menneskene møte og kjenne igjen en sannhet av dette slag. En slik sannhet er livsnødvendig og vesentlig for mennesket. Vi kan ikke bare komme frem til den gjennom fornuftsresonnementer, men også gjennom tillit til andre personer som kan garantere at selve sannheten er ekte og pålitelig. Det råder ingen tvil om at menneskene er i stand til å overgi seg selv og sitt liv til en annen person. Beslutningen om å gjøre dette er den mest betydningsfulle og uttrykksfulle av alle menneskelige handlinger.
Man skal ikke glemme at også fornuften har behov for støtte i sin søken, gjennom tillitsfull dialog og ekte vennskap. Den atmosfære av mistanke og mistro som undertiden kan prege den spekulative forskning, ignorerer de gamle filosofers innsikt: at vennskap er en av de beste forutsetninger for meningsfylte filosofiske betraktninger.
Det fremgår av alt det som hittil er sagt, at menneskene befinner seg på en oppdagelsesreise som ingenting kan stoppe – de søker etter sannheten og søker etter en person de kan sette sin lit til. Den kristne tro kommer dem i møte og gir dem en konkret mulighet til å nå det mål de søker. Den kristne tro er mer enn en riktig overbevisning, den setter menneskene inn i nådens livssammenheng, der de får del i Kristi mysterium og dermed en sann og sammenhengende kunnskap om den Treenige Gud. I Jesus Kristus, som er Sannheten, gjenkjenner troen den siste appell som rettes til menneskeheten, en appell som gjør at det vi nå opplever som lengsel og nostalgi, kan nå det mål de streber etter.
34. Denne sannhet, som Gud åpenbarer for oss i Jesus Kristus, står ikke i motsetning til de sannheter som filosofien fremlegger. Tvert imot, de to formene for kunnskap leder oss til sannheten i hele dens fylde. Sannhetens enhet er et grunnleggende premiss for den menneskelige tenkning, det viser ikke-motsigelsesprinsippet klart. Åpenbaringen bekrefter denne enheten og viser at skapelsens Gud også er frelseshistoriens Gud. Det er den ene og samme Gud som er opphav til og garanterer at den naturlige orden er begripelig og i overensstemmelse med fornuften, og vitenskapene bygger på dette. [29] Han åpenbarer seg som vår Herres Jesu Kristi Gud og Far. Enheten mellom sannheten, den naturlige og den åpenbarte, inkarneres på en levende og personlig måte i Kristus, slik apostelen minner oss om: Sannheten finnes hos Jesus (jf. Ef 4,21; Kol 1,15–20). Han er det evige Ord, alt ble skapt ved ham, og han er det inkarnerte Ord som i hele sin person [30] åpenbarer Faderen (jf. Joh 1,14;18). Det som fornuften søker «uten å kjenne» (jf. Apg 17,23), kan bare finnes gjennom Kristus: det som åpenbares i ham, er den fulle sannhet (jf. Joh 1,14–16) om alt som er skapt i ham og ved ham, og som derfor i ham når sin fylde (jf. Kol 1,17).
35. Ut fra disse allmenne betraktninger må vi nå mer direkte utforske forholdet mellom filosofien og den åpenbarte sannhet. Vi må betrakte dette forholdet ut fra to forskjellige synsvinkler, fordi den sannhet som meddeles gjennom åpenbaringen, samtidig er en sannhet som må forstås i lys av fornuften. Det er bare ved en slik dobbelthet at vi korrekt og detaljert kan fastslå forholdet mellom den åpenbarte sannhet og den filosofiske viten. La oss altså først se på forholdet mellom tro og fornuft i historiens løp. På dette grunnlag kan vi påvise noen prinsipper som så kan tjene som referansepunkter når vi forsøker å definere en korrekt forbindelse mellom de to kunnskapsordener.
Noter
[22] Ut te semper desiderando quaererent et inveniendo quiescerent; Missale Romanum.
[23] Aristoteles, Metaphysica, 1,1.
[24] Confessiones, 10,23,33; CCL 27, 173.
[25] N. 34; AAS 85 (1993), 1161.
[26] Jf. Johannes Paul IIs apostoliske brev Salvifici doloris (11. februar 1984), 9; AAS 76 (1984), 209–210.
[27] Jf. Det annet Vatikankonsil, erklæringen om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner, Nostra aetate, 2.
[28] Dette er et tema som jeg lenge har beskjeftiget meg med, og berørt en rekke ganger. «Hva er et menneske? Hva duger det til? Hva godt eller ondt kan det gjøre?» (Sir 18,8). Dette er spørsmål som ethvert menneske stiller seg selv, og som de store poeter til alle tider og hos alle folk har stilt – nesten som menneskehetens profetiske røst – det alvorlige spørsmål som gjør mennesket til menneske. Disse spørsmålene tvinger frem et svar på hva som er hensikten med å leve til enhver tid, både ved livets store og avgjørende begivenheter og i hverdagen. Disse spørsmålene viser at den menneskelige eksistens har en dyp fomuftsmessighet, for menneskets forstand og vilje blir her utfordret til å søke i frihet etter en løsning som fullkomment kan åpenbare livets mening. Disse spørsmålene er derfor det høyeste uttrykk for den menneskelige natur; det svar de får, viser hvor dypt mennesket er engasjert i sin egen eksistens. Fornuften når sin senit og åpner seg for den religiøse impuls særlig når den undersøker tingenes eksistensberettigelse i full harmoni med sin søken etter et ytterste svar. Den religiøse impuls er det høyeste uttrykk for personen, fordi den er den rasjonelle naturs høydepunkt. Den springer ut av menneskets dype lengsel etter sannheten, og er basis for menneskets frie og personlige søken etter det guddommelige»; generalaudiensen 19. oktober 1983,1–2; Insegnamenti VI, 2 814–815.
[29] «[Galileo] erklærte uttrykkelig at de to sannheter, troens og vitenskapens, aldri kan motsi hverandre. ‘Den hellige skrift og naturen utgår begge fra det guddommelige Ord; den første er diktert av den Hellige Ånd, den andre fullbyrder trofast Guds bud’, som han skrev i sitt brev til pater Benedetto Castelli den 21. desember 1613. Det annet Vatikankonsil sier det samme og bruker et lignende språk: ‘En systematisk forskning innenfor alle grener som følger en autentisk vitenskapelig fremgangsmåte og respekterer de moralske grunnregler, vil derfor aldri komme i virkelig konflikt med troen. Det som hører skaperverket til, og det som hører troen til, har nemlig Gud som felles opphav’ (Gaudium et spes, 36). Galileo følte at Skaperen var til stede i hans forskning, og stimulerte, foregrep og støttet hans intuitive innsikter»; Johannes Paul II, Tale til det pavelige vitenskapsakademi 10. november 1979; Insegnamenti II, 2 (1979), 1111–1112.
[30] Jf. Det annet Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum, 4.