Av biskop Egon Kapellari, Østerrike
Et kar med vigslet vann står ved inngangen til katolske kirker. Den kristne som trer inn i Guds hus, bør besinne seg og overveie hvem han eller hun er. Han kan forsøke å holde et speil foran seg og vedkjenne seg som synder. Slik blir det å dyppe fingerspissene i vannet mer enn en tankeløs vane. Handlingen blir uttrykk for lengselen etter hjertets renhet, etter uskyldighet, etter en ny begynnelse. Vann slukker ikke bare tørsten, men vasker også urenheter vekk. Det vigslete vannet blir dermed tegn på renselse, Guds rettferdiggjørelse av det syndige menneske og påminnelse om dåpens vann.
Ved vigslingen av vannet leses fra Bibelen en tekst om vann. Oftest er det Guds ord til Israels folk fra Esekiels bok: «Og jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. For all urenhet som skyldes de mange avgudene, vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte» (Esek 36,25-26). Det er gammel skikk og bruk å ha litt salt i vannet ved vigslingen. Dermed blir vi minnet om Guds oppgave til profeten Elisa, at han skulle gi dovent vann ny kraft ved å tilsette salt. Tidligere gikk presten før søndagens høymesse gjennom kirken og stenket menigheten med vievann, mens følgende salmevers ble sunget: «Rens meg med isop så jeg blir ren, tvett meg og jeg blir hvit som sne!» (Sal 51,9). I en tid hvor botens sakrament er i krise, er det godt å huske denne ritus, da den er egnet til å vekke lengselen etter radikal forsoning med Gud, som i skriftemålet.
Ved vigslingen av en ny kirke eller ved velsignelsen av en restaurert kirke går biskopen ledsaget av diakonene gjennom kirkerommet og stenker menigheten og kirkens vegger med vievann. Imens minner korets sang oss om kilden som profeten Esekiel så springe ut i templet i Jerusalem: «Jeg så vann velle frem fra templet, fra dets høyre side, halleluja, og alle som dette vann nådde frem til, er blitt frelst og skal si: Halleluja, halleluja» (Vidi aquam) (Esek 47,1-9). Ved mange liturgiske handlinger bruker Kirken vievann: Ved velsignelse av ringer ved ekteskapsinngåelse, likeså ved en begravelse, ved innvielsen av en klokke og ved velsignelse av forskjellige gjenstander. I mange gamle klostersamfunn, som for eksempel benediktinerne, velsigner abbeden munkene etter aftenbønnen, hver enkelt munk, men vievann. I mange familier var det vanlig at foreldrene velsignet sine barn med vievann når avskjeden var for lengre tid. Denne skikk var verdt å gjenopplive der hvor man forsøker å leve et seriøst religiøst samliv. Når man dypper fingrene i vievannskaret kunne man også huske på «søster vanns» lovsang, som Frans av Assisi så bevegende har uttrykt: «Lovet være du, Herre, gjennom søster vann. Hvor gagnlig er hun, så kostbar og ren».
Fra Ord på Vejen, nr. 1/1996.