Przejdź do treści

Av biskop Egon Kapellari, Østerrike

Påskenatt blir det utenfor kirken tent en ild. Påskelyset tennes av denne nye ild, og det bæres i høytidelig prosesjon inn i den ennå mørke kirken. Tre ganger stanser prosesjonen, og tre ganger synger diakonen eller presten som bærer lyset, ordene «Lumen Christi» - «Kristi Lys». Alle tilstedeværende får deretter sine lys tent av påskelyset, og snart er hele kirken opplyst.

Til slutt blir påskelyset satt i en stor stake, hilst med røkelse og hyllet av diakonen med en oldkirkelig liturgisk hymne: «Exultet». Denne hymnen minner om Israels folks fangenskap i Egypt og utfrielsen, hvor Gud om natten som en ildsøyle viser folket veien. Exultet-hymnen minner videre om den natt da Kristus «sønderrev dødens lenker og steg opp fra dypet som seierherre».

At påskelysets symbolikk viser hen til Kristus, forsterkes ved at Kristi kors preges inn i lyset sammen med Alfa og Omega, den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, til minne om Jesu ord: «Jeg er begynnelsen og enden.» Så tilføyes det aktuelle årstall og fem røkelseskorn som tegn på Jesu sårmerker.

Tidligere var det skikk og bruk at påskelyset var tent under gudstjenesten fra påske til Kristi Himmelfart. Deretter ble lyset slukket som tegn på at Kristus ved sin tilbakevendelse til sin Far hadde skjult seg for våre øyne. Nå brenner lyset helt til pinse, hvorpå lyset settes ved siden av døpefonten, idet den nye kristne i dåpen mottar Kristus som livets lys.

Fra Ord på Vejen, nr. 2/1996.