Av biskop Egon Kapellari, Østerrike
Nylig leste jeg i et ungdomstidsskrift et brev fra en elev i en høyere skole, hvor han fortalte om sine problemer på skolen. Blant annet ergret han seg over at han skulle reise seg opp hver gang en lærer kom inn i eller forlot klassen.
Helt annerledes kan det fortelles om filosofen Immanuel Kant. Kort før hans død kom huslegen inn i sykeværelset.
Kant reiste seg opp, helt som han pleide, for å hilse på gjesten. Legen la ikke merke til det og snakket i stedet for lenge med kammertjeneren, før han gikk bort til Kant og unnskyldte at han hadde latt ham stå og vente. Kant, som knapt kunne holde seg oppreist, svarte: «Jeg har ikke helt mistet sansen for alminnelig høflighet.»
Å reise seg opp for andre mennesker, å vise respekt stående, er i mange kulturer et uttrykk for høflighet. Man kan bare håpe at en slik holdning ikke helt går tapt i vår kulturverden, selv om man i mange skoler og andre pedagogiske miljøer ikke lenger opprettholder denne formen for høflighet. Å reise seg opp, å stå opp, kan være et uttrykk for at man føler seg hevet over den andre. Men det kan også være et tegn på vaktsomhet, oppmerksomhet og vilje til å lytte, som det er tilfellet i vårt forhold til Gud. Helt fra gammel tid reiser man seg ikke opp bare for å hilse på et annet menneske, først og fremst reiser man seg opp for Gud.
Når man ser bort fra den tidligste fase, har man alltid stått opp under den kristne gudstjeneste. Presten står ved alteret, de troende står omkring ham, de er «circumstantes», de omkringstående, som tidligere på samme måte som presten hadde løftede hender og ansiktet vendt mot øst når de ba. Denne «orant» (bønne)- stillingen ser man ofte på malerier i katakombene. Man ser den også på de halvrelieffer som stammer fra Orienten og nå finnes i Markuskirken i Venezia.
Denne skuen mot øst med utstrakte armer var som å rekke ut etter den oppgående sol, som er et symbol på den oppstandne Kristus. I det første årtusen fikk ikke de kristne knele under gudstjenesten på søn- og festdager, fordi søndagen var oppstandelsens dag. Et gripende eksempel på denne påskemysteriets holdning å stå foran Gud med utstrakte hender, finner vi i beretningen om hvordan den hellige Benedikt døde stående, mens hans brødre støttet ham. Denne begivenheten kan vi se på et bilde i en meget gammel håndskrift som oppbevares i Vatikanets bibliotek. Det er den samme holdning vi finner hos Bibelens kloke jomfruer, som venter på brudgommen og iler ham i møte.
Fra Ord på Vejen, nr. 2/1997.