Przejdź do treści

Av biskop Egon Kapellari, Østerrike

For mer enn tjue år siden innbød en studiekollega meg til sin første messe. Etter messen kjørte vi til den nye prestens barndomshjem, som lå ensomt til oppe i fjellet. Foran huset sto noen eldre damer og ventet. De var tanter til den nye presten, fortalte de meg; her var de født, men var for lenge siden flyttet til andre steder. De ville ikke tre inn over husets terskel før en av de nåværende beboerne helt tydelig innbød dem til det. I entreen nølte de igjen, de måtte nødes til å tre inn over dørterskelen. Jeg fikk den forklaring at det var gammel skikk og bruk at man ikke trådte inn i et hus uten oppfordring, heller ikke om man så var født i huset.

En slik respekt for en dørterskel virket den gangen fremmedartet på meg som er født og oppvokst i en by. Noen år senere deltok jeg i begravelsen av min studiekollegas mor. Hun var lagt på båre i sitt hjem, et bondehus på landet, hvor hun hadde levd sitt liv. Da hennes sønner bar kisten over husets dørterskel, stanset de og beveget kisten i form av et kors, et bevegende tegn som uttrykk for avskjed.

Under den teologiske utdannelsen hørte vi den gangen mye om den profanering av det sakrale som også kom til uttrykk i Den katolske kirke, om de siste rester av «fromme» uttrykksformer som også var i ferd med å forsvinne, for eksempel denne landlige ritus med dørterskelen.

Siden da er mange tegn og skikker forsvunnet. Det tomrommet som er oppstått, har blitt fylt av ord... Men etter hvert erfarer man at ordene ikke er noen erstatning. «Hine tegn, de bliver alle talt i hjel» utbrøt dikteren Rilke allerede for årtier siden i vrede og sorg.

Nye tegn erstatter den gamle terskelen, for eksempel dørtelefoner ved inngangen til et høyhus i byen. Men det høytidelige som ved terskelen, er gått tapt.

Ved kirken er det nå som tidligere en tydelig overgang, en terskel. En troende er kalt til å gjøre sin inntreden over kirkens dørterskel helt bevisst. En ritus i tre deler hører til det: Man dypper hånden i innviet vann, man tegner seg med korsets tegn og man bøyer kne for tabernaklet.

Dørterskelen er i mange kirker helt nedslitt av tusener av føtter fra mange generasjoner. Bedende mennesker er kommet og gått igjen, barn er blitt brakt til dåpen, brudepar er kommet, og døde har blitt båret inn til gudstjenesten over terskelen. Den som kommer inn, kan tenke på det barnet som han - eller hun - en gang var og skal forbli overfor Gud, må tenke på den død som han må se i øynene, og dvele ved lengselen: Å bli ny og annerledes.

Terskler markerer overganger på veien, som man kanskje ellers bare ville gått, tankeløs og uten glede. "Så står da våre føtter ved din terskel, Jerusalem", synger salme 122.

Fra Ord på Vejen, nr. 6/1996.