Hvordan oppstår en kristen tradisjon? Det grunnleggende er her at de kristne i fellesskap, gjennom troen, gjør erfaringer om livet i Gud. Disse erfaringene kan så komme til syne på to måter:
Offisielt kommer tradisjonen til uttrykk i fellesskapets gudstjeneste og sakramenter, i de skrevne verk som Kirken godkjenner som inspirerte eller hellige skrifter, og i de formelle definisjoner og trosbekjennelser som blir formulert av Kirkens læreautoritet.
Uoffisielt kommer tradisjonen til uttrykk i hymner og kristen kunst, i teologi og kateketisk materiale, i forskjellige spiritualiteter og andaktsformer, og ikke minst i individuelle kristnes livshistorier.
Men forut for disse forskjellige formene for tradisjon kommer alltid fellesskapets levende troserfaring. Den tidligste kristne tradisjon kan vi i nedskrevet form finne hos Paulus i 1. Korinterbrev. I kap. 11,23–24 sier han om innstiftelsen av eukaristien: «For jeg har selv mottatt fra Herren dette som jeg har bragt videre til dere, at i den natt da vår Herre Jesus ble forrådt...» Han meddeler her skriftlig den tradisjon han har mottatt, slik han også gjør i kap. 15,3–4: «Hva jeg først og fremst bragte videre til dere, er da hva jeg selv har fått lære: At Kristus døde for våre synder...»
Paulus insisterer stadig på at de kristne lokalkirker må forbli trofaste overfor den tradisjon de har mottatt. For ham er kristen undervisning det samme som tradisjon. I sin egen undervisning i Paulusbrevene prøver han ofte å skille klart mellom det som er Kirkens tradisjon, og det som er hans egne private meninger.
Tradisjonen og Kirken
Hvilket fellesskap er det så som gjør de levende troserfaringer vi har fått et glimt av gjennom Paulus? Det er Kirken, som først av alt var en del av Guds plan med hva som skulle skje med menneskene. Guds Sønn ble så menneske i Jesus Kristus, og det er Kristus som innstifter Kirken på jorden som et nært fellesskap mellom seg og disiplene, og særlig med deres indre kjerne, de tolv apostler. Han underviser dem i troen, og forbereder dem på hva som må skje etter hans egen død. Deretter kommer pinsedagen, da Kirken gjennom den Hellige Ånds sendelse blir åpenbart for all verden som et offentlig samfunn av troende. Ånden blir nå den sterke styrende kraft i denne Kirken, hvor særlig kirkeledelsen ifølge Kristi løfte skal motta innsikt og støtte til å føre den trygt mot det endelige mål: livet i Guds rike.
Aposteltiden begynner ved Jesu død og varer til de siste apostler er døde (med visse forbehold: ca. år 70). I denne tiden blir Kirken det samfunn som opprettholder og utvikler den apostoliske tradisjon. Samfunnet består naturlig nok av lokalkirker i til dels ulike situasjoner, men er man i tvil om hva som er rett lære og rett kristent liv, søker man opplysning hos 'de tolv', apostlene, som tydelig utgjør en styringsgruppe under Peters ubestridte ledelse. Særlig Kolosser- og Efeserbrevet forteller oss at over lokalkirkene står den universelle Kirke, og man bruker gjerne bildet av Kirken som Kristi legeme, hvor Kristus er hodet og de troende er lemmene. Det er hodet som styrer, gjennom den Hellige Ånd og gjennom apostelkollegiet med Peter som leder. Kirken kommer prinsipielt ovenfra, men mottar viktige impulser nedenfra: fra det kristne folk selv.
Ca. år 50 finner det sted et slags kirkemøte i Jerusalem, der blant annet Paulus søker kontakt med Peter for at man sammen, under den Hellige Ånds ledelse, skal finne ut hva man skal gjøre med alle ikke-jøder som ønsker å bli kristne. Det blir her tatt viktige avgjørelser som åpner Kirken for alle folkeslag. Lukas bekrefter denne utviklingen i Apostelgjerningene, der han utførlig beretter om hedningen Cornelius' dåp gjennom Peter, og om Peters forklaring etterpå, som får all motstand til å stilne.
Ute i lokalmenighetene og huskirkene kan det være en mangfoldig virksomhet blant de troende. Det nevnes ulike verv Gud har gitt i kirken: «Først apostlene, for det annet profetene, for det tredje lærerne; så kommer de undergjørende evner, derpå gavene til å helbrede, til å yde hjelp, til å styre, til å tale i forskjellige slags tunger» (1 Kor 12,28). Dette mangfoldet vitner om et rikt trosliv i apostelkirken, men alle retter seg til syvende og sist etter apostlenes autoritet, for de var øyenvitnene og Herrens personlige venner. Noe av dette rike livet kan man kanskje savne i dagens menigheter, hvor mangfoldet ikke alltid kommer til sin rett!
Tradisjonen i den etter-apostoliske tid
Aposteltiden slutter omtrent med Jerusalems fall i år 70 (byen blir erobret og tempelet ødelagt av romerne). De opprinnelige vitner og ledere er døde, moderkirken i Jerusalem er ute av bildet og hedningene strømmer inn i Kirken overalt i de indre middelhavslandene. Nå erstatter evangeliene den muntlige tradisjon om Jesus som hadde dominert i aposteltiden. En ny generasjon av kristne må få noe skriftlig å holde seg til. Mange i aposteltiden hadde tydeligvis en forventning om at Jesus snart skulle komme tilbake (Paulus var en av dem!), og da var behovet for nedtegnelser av historien ikke så påtrengende. Det gjaldt å leve så godt og riktig som mulig, dele det jordiske gods med hverandre og leve i øyeblikket og forventningen om en ny tidsalder (jfr. Apg 2,42–47).
En ny generasjon ser derimot tingene i et mer langsiktig perspektiv, og føler trang til å holde seg til en enda fastere tradisjon enn den muntlige. Den hellige skrift blir nå Kirkens levende tradisjon uttrykt skriftlig. Evangeliene utgjør grunnstammen, og de øvrige nytestamentlige skriftene føyer seg til (noen av dem er klart eldre enn evangeliene), slik at det hele skulle gi et representativt bilde av den offisielle tradisjons innhold. Det er Kirken som samler disse skriftene, og som i en senere periode langsomt kommer frem til avgjørelser om hvilke av alle skriftene som sirkulerte i kristenheten, man kunne godta som en norm for kristen tro og kristent liv.
Det er altså Kirken som tar avgjørelsen om et skrift er inspirert av den Hellige Ånd. Når det først er blitt anerkjent, blir det en norm for Kirkens tro, – en standard den bør følge i sine teologiske trosuttrykk. Men Skriften er sjelden noen systematisk fremstilling av troen. Bibelen er Guds ord uttrykt i menneskers ord, og disse menneskelige ord gjenspeiler forfatternes troserfaring, og fremfor alt trostradisjonen i deres samfunn. Skrift og tradisjon må alltid sees i sammenheng. De utgjør én felles strøm av troserfaring.
Denne etter-apostoliske tid (tiden da evangeliene ble nedtegnet) slutter med det såkalte Peters 2. brev ca. år 110. Da er Det nye testamente, slik vi kjenner det, blitt ferdigskrevet. I annen halvdel av denne tiden kommer det klart frem i skriftene (særlig i Pastoralbrevene: brevene til Timotheos og Titus) at nå strammes kirkestrukturene inn. Profeter, tungetalere og andre er på vei ut, og man konsentrerer seg i kirkene om apostelembetet, apostolisk autoritet og apostolisk tradisjon. Kirken blir i høy grad en fasttømret organisasjon, og kirkehistorikerne kaller gjerne dette for «den tidlige katolisisme». La oss se på hvordan dette gir seg til kjenne hos en gruppe kristne forfattere som ikke er med i Bibelen:
De apostoliske fedre
De opptrer dels sent i den etter-apostoliske tid, dels utover i det annet århundre. Et tidlig eksempel er det 1. Clemensbrev, fra ca. år 95. Clemens var kirkeleder i Roma, og inngår i paverekken. Han skriver til menigheten i Korinth for å rydde opp i interne motsetninger der. Roma har altså allerede en etablert stilling som det fremste kristne bispedømme (stedet der Peter og Paulus led martyrdøden), og står derved i en posisjon til å veilede andre menigheter. Clemens understreker den faste kirkestrukturen: Gud sendte Kristus, som valgte apostlene, som utsendte biskoper og diakoner. Biskopene og diakonene står hos ham som apostlenes etterfølgere, og denne apostoliske suksesjon er det avgjørende momentet når man må skille mellom sann og falsk troslære. De som klart står i den apostoliske tradisjon, er de eneste man bør lytte til. Men disse kirkelige embetsmenn forutsettes å være ledet av den Hellige Ånd.
Presbyterne (prestene) synes opprinnelig å stå i denne apostoliske suksesjonen som et slags rådgivende kollegium til støtte for biskopen. Hos martyrbiskopen Ignatius av Antiokia (død ca. 110–115) har de allerede fått sin nåværende funksjon: som biskopens erstattere på viktige områder, og fremfor alt som ledere av eukaristien der biskopen ikke hadde mulighet til å feire søndagsmessen. I sitt brev til smyrnerne skriver Ignatius: «Den eneste nattverdsfeiring dere må anse som gyldig, er den som biskopen selv står for, eller en han har gitt myndighet til det. Hvor biskopen er, der skal også hele folket være – akkurat som den katolske kirke er der hvor Kristus er. Uten biskopen kan man verken forrette dåp eller agapemåltid. Hva biskopen enn gjør, så vil Gud godta det. På denne måten vil alt dere gjør være trygt og sikkert.»
Behovet for trygghet og sikkerhet later til å ha vært gjennomgangsmelodien i disse utrygge tider, med forfølgelser og en stadig strøm av påvirkninger fra alle mulige fremmede åndsretninger. Kirkestrukturen ble strammet inn, og aposteltradisjonen var det samlende i kampen mot de «falske lærere». I denne tiden kommer en rekke av de nytestamentlige skriftene inn som gode hjelpemidler og oppmuntringer i denne kampen. Andre skrifter, som Didaché (De tolv apostlers lære), fremholder at enhver lære som undergraver den apostoliske tradisjon, automatisk er diskvalifiserende for den som kommer med den. Fellesskapets enhet og trofasthet må for enhver pris bli opprettholdt.
Kanskje står ikke datidens situasjon så langt fra vår egen?