Przejdź do treści

Vårløsning i Kirken?

Den joviale pave Johannes 23. overrasket hele verden ved i 1959 å innkalle til et nytt konsil. Selv var han vel teologisk sett ganske tradisjonell, men han innså at nå trengte man større bredde og åpenhet i Kirken, og dette våget han å satse på. Med alle sine positive sider var Den katolske kirke under Pius-pavene blitt litt for mye preget av katolsk særkultur og en viss lukket sneverhet på enkelte områder. Mange ønsket mer frisk luft, fri debatt (også om moralspørsmål) og åpen kontakt med det man kalte «den moderne verden». Konsilet fant som kjent sted 1962–65, fra 1963 under den nye pave Paul 6. (1963–78). Det ble ikke forkynt noen nye dogmer, men man ble enige om en rekke grunnleggende dokumenter som skulle være retningsgivende for Kirkens liv i lang tid fremover. Det betyr at konsildokumentene samlet utgjør en viktig sammenfatning av de fleste og viktigste sider ved kirkesamfunnets tro, med perspektiver for fremtiden. I dag, et tredjedels århundre senere, påberoper alle de toneangivende aktører i den kirkelige debatt seg Det annet Vatikankonsil, fra paven til de folkelige protestbevegelser i enkelte vestlige land, men det er slett ingen enighet om hvordan man skal tolke konsilets perspektiver for fremtiden.

 

Konsilets positive virkninger innenfor den katolske tradisjon

Det er ikke vanskelig å peke på sentrale reformer og positiv ny åpenhet som de aller fleste vil se som gledelig fornyelse av tradisjonen. Den mest omtalte nye åpenhet fikk man innenfor økumenikken: forholdet til andre kirker og kirkesamfunn. Her snudde konsilfedrene fullstendig om på den tidligere restriktive holdningen, der Den katolske kirke var den eneste gyldige, og hvor kristne samlingsbestrebelser bare kunne bestå i at andre kristne konverterte til katolisismen. Nå ønsket man konkret tilnærming på mange felter, slik at man etter hvert ville kunne vokse naturlig sammen i en økende forståelse for hverandres særpreg.

 

En mindre profesjonell kirke

Kirken hadde før konsilet vært preget av et stort antall «profesjonelle katolikker» (geistlige og ordensfolk) som utførte de aller fleste oppgaver, mens legfolket til dels var redusert til å være rene mottagere av budskapet og av de profesjonelles tjenester. Dette kunne virke rasjonelt og velordnet, men også passiviserende på den vanlige troende. Nå kom legfolkets oppgaver og initiativer sterkt i forgrunnen, og derved regnet man med å få en sterk oppblomstring av menighetslivet. Uten tvil var denne mobiliseringen av legfolket riktig tenkt, og har på mange områder blitt til den styrking av sunn kristen tradisjon som var tanken bak den. Det allmenne prestedømme fikk igjen sin rettmessige plass i katolsk teologi. Legfolket fikk sin naturlige plass i kirkebildet tilbake. Handlekraftige mennesker utenfor den geistlige krets kunne på ny bidra med sin verdifulle innsats.

 

Liturgireformen

En ny liturgi overtok etter den tridentinske, som hadde vært Kirkens enerådende i 400 år og etter hvert var blitt preget av justeringer som ikke alltid tjente helheten. Den nye hadde positive sider som de fleste satte pris på, og muligheten for å bruke folkemålet (i stedet for latin) slo øyeblikkelig igjennom, slik at de ulike moderne språk raskt ble enerådende i gudstjenestefeiringen. Her lå det tydeligvis et oppdemt behov hos mange. En god ting ved den nye liturgien var de treårige tekstrekker i lesningene, som førte til at et mye rikere tilfang av bibeltekster blir benyttet.

 

En mer åpen kirke

Generelt ble Kirken mye åpnere mot verden, søkte kontakter, samarbeid og dialog med alle mulige partnere, uansett om de var kristne eller ikke, og ganske særlig med representanter for andre religioner. Den katolske kirke viste seg som mindre «triumferende og klerikal», og mer oppmerksom på egne feil og utilstrekkeligheter, nå og i fortiden. Derved kunne den fremstå som mer universell og attraktiv i andres øyne. Interessen for sosiale og politiske spørsmål førte til nye initiativer og økt mobilisering på dette området.

 

Konsilets negative følger innenfor den katolske tradisjon

Det er vel noe urettferdig å gi konsilet skylden for de negative trekk som raskt meldte seg i Kirken etter konsilets slutt. Menneskelig svakhet må man alltid regne med, og konsilfedrene kunne vel ikke forutsi hva som kom til å skje på viktige områder. De var barn av sin tid, og hadde levd i en Kirke som de etter hvert hadde følt som noe trang og lukket. Nå var sjansen der til å lukke vinduene opp og få en skikkelig gjennomlufting, og den muligheten ville de gripe. De ante nok ikke hvor sterk gjennomtrekken ville bli når vinduene først ble lukket opp på vidt gap!

 

«Utvandringen» fra Kirken

Konsilfedrene ønsket stort sett en økt tilnærming og forståelse for det man kalte «den moderne verden». Kirken skulle tilpasse seg på mange områder, og det rådet til dels en naiv fremtidsoptimisme, som var et av tidens trekk. Man undervurderte sekulariseringstendensen i de vestlige land (og etter hvert i resten av verden). Autoritet og binding til et fast kirkesamfunn kom etter hvert i miskreditt hos folk. Først førte det til avtagende religiøsitet i samfunnet, og i senere år til ny-religiøsitet av ikke-kirkelig art. Søkningen til katolske gudstjenester er i mange europeiske land sunket til under det halve av hva som var tilfellet på konsilets tid, og en stor mengde prester forlot sine embeter, ofte for å gifte seg. Søkningen til presteseminarer sank urovekkende, og fremdeles er bildet av en Kirke med sterkt aldrende prester og manglende rekruttering av geistlige en skrekkvisjon mange steder. Legfolkets egeninnsats synes ikke å kunne oppveie disse manglene.

 

Den «horisontale» kristendom kunne virke forflatende

Den økende interessen for politiske og sosiale spørsmål var positiv i seg selv, men førte dessverre til mange marxistiske og halv-marxistiske utglidninger. Katolske kristne oppfattet seg mange steder ensidig som «Guds jordiske folk» med dennesidige interesser («horisontal kristendom»), mens Kirken som «Kristi mystiske legeme» («vertikal kristendom») kom i bakgrunnen, eller direkte i miskreditt. Konsilet ville nok ikke dette, men den generelle åpne holdning inviterte nok til at slikt kunne skje. Folk forenklet det hele, og Kirken ble oppfattet som et diskusjonsforum for praktisk adferd og praktiske oppgaver på jorden, mens det hinsidige ble glemt.

 

Liturgireformens tvilsomme side

For å få gjennomført den nye liturgien, forbød man rett og slett feiringen av den gamle. I en liberal tidsalder var jo dette en drastisk handling, preget av den gamle soldatholdningen: de menige kristne skal ubetinget adlyde ledelsens direktiver, selv om dette betyr et kontant brudd med mange århundrers tradisjon. Nå var det vel kanskje nødvendig å gjøre noe slikt, for eller ville man fått en uendelig dragkamp mellom gammelt og nytt, med alt det uheldige det ville medføre. Men innenfor den katolske tradisjon var dette likevel brutal fremferd, og det førte nok til at en god del «vertikale» og tradisjonsbevisste katolikker fikk den etterkonsilære kirken i vrangstrupen.

Liturgien ble mer ensidig en eukaristifeiring, mens alternative gudstjenesteformer (andakter etc.) forsvant. Igjen en slags ensretting av liturgien, som ikke bare har vært av det gode.

 

Tendenser til «tilpasningskristendom», f.eks. i moralspørsmål

Det er alltid en vanskelig avveining mellom det å holde fast på det bibelske grunnlag og foreta nødvendige tillempninger til den generelle kulturelle og menneskelige utvikling. Her har Vatikankonsilet sikkert åpnet for gode tillempninger, men mange katolske kristne hadde i tiden etter konsilet (og fremdeles!) overdrevne forventninger til kursendringer, særlig på det moralske området. En pave som Paul 6. følte seg her tydelig presset mellom representantene for de forskjellige liberale og mer konservative retninger, mens Johannes Paul 2. (pave fra 1978) klart har hatt en offensiv holdning som mange liberale har hatt motforestillinger til. Han er markert konservativ når det gjelder moralspørsmål, og har strammet tøylene overfor det han ser som lokale utglidninger og utillatelige tilpasninger i enkelte land.

Her har vi den evige konflikten mellom toppledelsen av Den universelle kirke og de lokale ønsker om mer selvbestemmelse. Paven skal ivareta Den store tradisjons interesser og føler seg bundet av Åpenbaringens strenge krav, mens de lokale krefter kan ønske seg en større tilpasning til kulturelle forhold i sitt område. Denne konflikten innenfor Tradisjonen finnes det neppe enkle løsninger på.