Przejdź do treści

I forrige kapittel behandlet vi enkelte trekk ved «kirkefedrenes tid». Denne rike formingstiden for den katolske tradisjonen bringer imidlertid inn flere viktige momenter, som har sine røtter i Det nye testamente.

 

Munker og nonner

Evangeliene taler om dem som forblir ugifte: «Der finnes dem som selv har valgt det slik, for himlenes rikes skyld» (Matt 19,12).

Et konsekvent disippelforhold til Jesus Kristus, et livsfellesskap, var en sterk motivasjon for mange kristne, særlig etter at martyrtiden var slutt. Jesus var ikke lenger fysisk til stede, slik han hadde vært det for de første disipler. Nye generasjoner av disipler trenger å fordype seg i langvarig bønn for å kunne erfare Kristi nærhet, og de må avstå fra alt som kunne avlede dem fra denne nærheten til Kristus.

Det ble en asketisk livsform, for å følge Jesus innebærer å gi avkall på det unødvendige. Trekk fra den greske filosofi bygger opp om denne kristne holdningen. Den kloke skal leve fromt og innsiktsfullt, og ta avstand fra den overfladiske verden. Men samtidig tilpasser de store masser av kristne seg antikkens samfunnsformer, og prøver å prege dem i kristen retning. Munke- og klostervesenet utgjør datidens alternative livsform. I motsetning til alternative livsformer i dag, stod de imidlertid i fruktbar forbindelse med datidens rådende samfunnskultur. De var den nødvendige annen side av kulturen, og representerte derfor ikke noe individuelt avhopp eller en egosentrisk «finne-på»-kultur. Selv de av ørkenfedrene som levde i fullstendig ensomhet, ble oppfattet som et noe eksentrisk, men like fullt organisk tilknyttet element til storsamfunnet. Man oppsøkte dem for å få åndelig veiledning som kunne komme til nytte i det kristne dagliglivet.

Også Kristus og hans disipler forlot jo sine ordinære samfunnsplikter og gikk åpenlyst inn i en alternativ livsform. De evangeliske råd om fattigdom, kyskhet og lydighet hører så avgjort til Kristi budskap, og etter martyrkirkens tid var de med på å forme den katolske tradisjonen på en avgjørende måte. Jomfruer viet til Gud ble tidlig et vanlig innslag i menighetslivet, og fra ca. år 330 blomstrer de organiserte munke- og klosterfellesskap, der bønn og arbeid skulle gå sammen i en disiplinert livsførsel.

 

De to typene klostersamfunn

Kirkefaderen Augustin dør i 430 mens de germanske vandalene beleirer hans bispesete Hippo. Det blir et symbol på hans rolle som overgangsskikkelse mellom den stabile klassiske latinske kultur og den urolige tidlige middelalder. Som biskop lever han i et slags klosterfellesskap med sine prester, og dette innleder den augustinske tradisjonen innenfor det katolske munkevesen. Man skal leve harmonisk sammen og være ett hjerte og én sjel i Gud. Dette blir forstått som en gudgitt livsform, som skal gjenspeile Treenighetens fellesskap i kjærlighet.

Augustins regel passet godt for fellesskap av prester knyttet til hovedkirker i byer, mens Benedikt av Nursia (ca. 480-547) på landsbygda opprettet klostre basert på jordbruk, der munker eller nonner skulle dele døgnet i bønnetider, arbeidsøkter og åndelig lesning. De avla også et løfte om stabilitet: å bli på samme sted hele livet. Resten av samfunnet var nemlig i den tidlige middelalder utsatt for de stadige folkevandringer, og Kirken ble det eneste stabile man hadde å holde seg til. Den benediktinske tradisjonen kom til å dominere klosterlivet helt frem til 1100-tallet. Her ser vi at det ikke er verdensflukt, men målrettede organisasjoner og produktive anlegg som oftest preger denne viktige delen av den kristne tradisjonen. De sa ja til livet, på sin positive, men beherskede og disiplinerte måte. I enkelte områder, som i Irland, kom klostervesenet til å dominere kirken fullstendig, og var det kirkebærende elementet. Klostrene i Europa tok vare på den klassiske kultur og fungerte som nødvendige skolesentra for de nye generasjoner av mennesker.

 

En tradisjon som forsvant for protestantene

Når reformatorene på 1500-tallet forkaster klostervesenet, skyldes det delvis at Martin Luther ikke hadde funnet seg til rette i sin munkeorden, – ikke funnet sin nådige Gud der. Denne viktige delen av den katolske tradisjonen forsvant da nesten helt fra de nye protestantiske kirkesamfunnene. Det var å fjerne en viktig dybdedimensjon i det kristne liv, med et fromt ønske om at nøktern, pliktoppfyllende hverdagskristendom i det vanlige samfunnslivet skulle kunne erstatte tapet. I våre dager begynner man også på protestantisk grunn å innse at dette tapet ikke lot seg oppveie på en så enkel måte.

 

Gresk og latinsk innflytelse på kristendommen

De greske kirkefedre hadde lenge en dominerende posisjon innenfor utviklingen av den kristne teologi. Deres oppfatning av mennesket var oftest svært positiv: Ved den Hellige Ånds nærvær blir det guddommeliggjort. Ved inkarnasjonen var også Ånden for alvor kommet inn i verden, og dette gir de greske fedre et optimistisk syn på frelsen.

Disse trekkene er tydelige i Østkirken, som i høy grad bygger sitt teologiske liv på avgjørelsene som ble tatt på de syv store økumeniske kirkemøter (fra Nikea i 325 til Nikea i 787). Det er også klart at bakgrunn i gresk filosofi gjør seg gjeldende. Det skjer en åndeliggjørelse av kristendommen, mens den fysiske verden, naturen, kommer noe i bakgrunnen. Det åndelige liv får ofte et preg av kristen mystikk. Denne kristendomstypen blir organisatorisk preget av samspill og konflikt mellom den østromerske keiser og de østlige kirkelederne, patriarkene. Dette gav grunnlag for at Østkirken gradvis fjernet seg fra Vestkirken, og etter flere teologiske og administrative konflikter var det endelige bruddet et faktum i 1054.

Fra da av er kristenheten splittet i to samfunn som begge gjør krav på å representere den fullt ut gyldige kristne tradisjon. For begge står det klart at Det nye testamente springer ut av tradisjonen, og er en del av den. Det kan ikke skilles ut som et separat grunnlag for alternative kristne trossamfunn. Her adskiller Den katolske kirke og de ortodokse kirker seg grunnleggende fra de protestantiske.

De vestlige kirkefedre har én dominerende skikkelse: Augustin. Han representerer den latinske kulturelle tradisjon og det vestlige menneskes holdning til organisasjon og samfunnsansvar. Men også han bringer gresk platonsk filosofi inn i sine teologiske verker. En viss trang til åndeliggjørelse og mistro til det fysiske kan derfor prege ham. Han har ingen konkurrent som kan måle seg med ham i innflytelse, og det gir ham kanskje en litt for enerådende posisjon i Vestkirken. Han er mer opptatt av moral og syndens betydning enn de greske fedrene var, og har avgjort et mer pessimistisk menneskesyn. En langvarig kamp mot munken Pelagius' altfor optimistiske menneskesyn (i retning av at mennesket nærmest frelser seg selv gjennom iherdig innsats) kan nok være en delvis forklaring på dette. Viktigst hos Augustin er likevel hans klare forståelse for Kristusskikkelsen, både den lidende og den opphøyde Kristus, som det avgjørende sentrale trekk i kristendommen. Her fører han Paulus' teologi videre, og beriker og utvider den i et teologisk forfatterskap som ble et hovedgrunnlag for alle teologer i middelalderen og reformasjonstiden.

Reformatorene kom til å understreke de mest pessimistiske sider ved Augustins menneskesyn og syndsoppfatninger. Protestantismen representerer nok en ekstrem videreføring av disse typiske tendenser hos den kirkefader som ble symbolet for Vestkirken, mens Østkirkens oppfatninger ikke fikk noen plass i den. Men Augustins nådelære har samtidig et positivt syn på Guds nåde som en frivillig gave, nødvendig på grunn av synden. Også hans nådelære tolkes likevel av reformatorene i en spesiell retning, hvor menneskets frihet kommer i alvorlig fare.

Den tidlige middelalder bringer for alvor de germanske stammer, med deres samfunnsformer og rettsoppfatninger, inn i utformingen av den katolske tradisjonen. Antikkens kultur inngår en varig forbindelse med kulturen i Nord- og Mellom-Europa, og dette preger utviklingen. Tyngdepunktet i Vestkirken forskyves nordover. Dette blir særlig tydelig under Karl den store, som i begynnelsen av 800-tallet opprettet et mektig rike (det bestod faktisk av alle de sentrale deler av det nåværende EU!). Han styrte Vestkirken i fellesskap med paven, mens Østkirken ble styrt av den østromerske keiser i fellesskap med de østlige patriarkene. Samarbeid og konflikt mellom keiser/ konge og kirkeledere er nå et faktum som kommer til å prege hele den katolske tradisjon i århundrene fremover.