Vi befinner oss nå i perioden som langsomt tar form fra 800-tallet, når et høydepunkt på 1200-tallet og delvis opplever en nedgangstid på 1300- og 1400-tallet. Den katolske kirke dominerer helt som åndsmakt i Europa og griper inn i dagliglivet og det politiske liv på en måte som vi nesten ikke kan forestille oss i dag. Undervisningsvesen og kunst ligger nesten fullstendig inn under den kirkelige paraplyen. Kirken utgjør så å si åndslivets basis. Fra å være en forfulgt minoritet var den blitt til en maktfaktor man alltid måtte regne med. Hvilke følger fikk dette for det indre og ytre troslivet?
Pavene i Roma
Peter er symbolet på kristendommens enhet. Han var den synlige klippe, en oppgave som biskopen av Roma, paven, fikk som Peters etterfølger i den by der både Peter og Paulus døde. Formene for denne oppgaven må nødvendigvis variere over tid og etter situasjoner. Nå skjer det i perioder en sentralisering av Den katolske kirke til midtpunktet Roma, samtidig som fyrstelig og keiserlig makt markerer seg stadig sterkere, og til tider langt på vei overskygger pavens maktposisjon.
I «pavestolens mørke århundre» (ca. 840–962) var det mange svake paver med sterkt begrenset innflytelse, og verdslige makthavere hadde et lett spill. Ca. 1200 ble det derimot sagt om en pave som Innocens III at han hadde «hele verden i len». Det hersket (med et moderne uttrykk) en slags «blandingsøkonomi» mellom det kirkelige og det verdslige. Her fikk Kirken grundig utprøvd hva den kunne og burde gjøre, og avgjort hva den ikke burde gjøre. Korstog, inkvisisjon og verdslig maktbegjær straffet seg ganske snart. Omkring 1300 forkynte Bonifatius VIII sin tese om pavens to sverd som han hadde fått av Gud for å styre verden med: det åndelige og det verdslige sverd. Franskekongen tok ham straks til fange. Så mye var den makten verd! Maktkamp mellom pave, keisere, konger og fyrster er et gjennomgangstema for hele perioden. Og enkelte av fyrstene var faktisk også biskoper!
Av dette ser vi at pavenes stilling er en meget vanskelig balansegang mellom maktposisjon og tjenende funksjon, mellom sentralisering til Roma og frivillig eller tvungen desentralisering av styre og innflytelse. Det meste ble utprøvd i denne tiden, og konklusjonen må bli: Roma er symbolet for at Kirken ennå ikke er kommet frem, at den fremdeles befinner seg i en verden som ikke helt er blitt gjennomtrengt av Guds herlighet. Byen er et provisorium, en forutanelse om det universelle rike, da Kristus direkte og synlig skal fullføre sitt verk. Provisoriet kan lett bli utsatt for kritikk, men paven i Roma fyller likevel en uerstattelig posisjon i kristenheten.
Teologi og filosofi i høymiddelalderen
Kirken står i hele middelalderen fremdeles bundet til sin egen lære om Skriftens inspirasjon, og til sitt eget valg av hvilke skrifter som skal inngå i Bibelen. Den er helt avhengig av dette synlige og tydelige grunnlaget, men samtidig hevder den med tyngde at dette er Kirkens samling av skrifter, Kirkens Bibel. Denne Bibelen kunne aldri løsrives fra Kirkens levende trosliv. Skriften kan ikke stå der alene, utenfor Kirken, for boken er ikke ramlet ned fra himmelen fiks ferdig. Den er klart et produkt av en lang kirkelig tradisjon, og må tolkes av de apostlenes etterfølgere som står i spissen for denne tradisjonen.
I middelalderens nesten 1000 års kristne tradisjon er denne nærmest altomfattende apostoliske kirkebygningen stort sett en selvfølge. Like selvfølgelig var det at man kunne drive konkret kirkekritikk, med Bibelen som kilde, når det var tydelig at verdslige tendenser ble litt for tydelige i Kirken. Dette skjedde da også til stadighet.
Hver ny tid krever at Skriftens budskap blir «oversatt» til de behov og rammer som nå foreligger. Middelalderen blir en eneste lang prøvetid for slike «oversettelser», som krever prøving og feiling, dristige prosjekter som noen ganger lykkes og noen ganger slår skammelig feil. Det kommer i høymiddelalderen betydelige teologer som setter et uutslettelig preg på Kirken. Fremst blant dem står Thomas av Aquino, som kombinerer gresk filosofi med grundig bibelsk fordypelse. Resultatet blir en teologisk «Summa» som dekker det hele, på en måte som også i dag representerer et høydepunkt i katolsk tenkning.
Denne høymiddelalderens teologi tar inkarnasjonen på alvor: Guds Sønn er blitt menneske, og verden er blitt forandret. Det overnaturlige er i verden, og bygger der på det naturlige - noe den menneskelige fornuft kan støtte seg til når den søker sannheten slik Guds åpenbaring har bragt den til oss. Kirkens syv sakramenter er virksomme materielle tegn på dette overnaturlige nærvær. Kirken må i full bredde gå inn i alle sider av den menneskelige tilværelse, og være med på å omdanne den i et fellesskapets oppdrag som det har fått av Gud, med lovet støtte fra den Hellige Ånd.
Kirken er her først og fremst et levende fellesskap av mennesker (ikke en samling av løsrevne individer). Dette fellesskapets geistlighet har fått til oppgave å hjelpe til med å formidle Guds nærvær, Guds nåde, til de enkelte lemmer i dette «Kristi mystiske legeme» (Kirken oppfattet som et åndelig fellesskap, ikke som en ren organisasjon). Sakramentene gir denne formidlingen et jordnært og pedagogisk virkningsfullt preg. Og under dette mer dagligdagse kirkelivet finner vi enda dypere strømmer av mystisk teologi, som mer taler til det enkelte individs lengsel etter et sterkt personlig gudsforhold. Også her er det de store allmenne teologer som ofte gir verdifulle bidrag. Det er ingen motsetning mellom mystikk og vanlig trosliv. De utfyller hverandre i høymiddelalderens teologi.
Senmiddelalderen med motstrømninger og nedgangstendenser
I senmiddelalderen (ca. 1300–1500) blir deler av høymiddelalderens byggverk undergravet og alvorlig svekket. Det kommer filosofiske systemer som ikke deler Thomas av Aquinos syn på virkeligheten. Nominalistene (Occam) tviler på fornuftens evne til å bygge opp under religionen og gudsforholdet, og den nyere tids individualisme gjør seg allerede gjeldende. Byenes vekst fører til at mye av landsbygdas fellesskap og samhold forsvinner. Svartedauen omkring 1350 tok uforholdsmessig mange liv hos geistlighet, munker og nonner, for de pleiet de pestsyke. Pavenes innflytelse ble redusert etter 1309, da de i 69 år befant seg i Avignon i Frankrike som franskekongens «gjest», og så kom det paver og motpaver i en stadig intern konflikt. Dette forsøkte man å løse ved konsilvedtak på 1400-tallet, men det medførte at det oppstod en «konsiliarisme», som satte konsilene opp som pavens overordnede instans. Da det igjen ble normale forhold for pavestolen, var pavene ofte mest interessert i de indre forhold i Kirkestaten, deres egen stat i Mellom-Italia. Den universelle Kirke ble ikke særlig klokt ledet, og man manglet evnen til å møte de krav som reformatorene kommer med på begynnelsen av 1500-tallet.