Den salige Beatrix d’Este (III) (it: Beatrice) ble født i 1215, trolig på slottet Calaone i kommunen Baone i provinsen Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Hun var eneste barn av Aldobrandino I av Este, marki av Ferrara (ca 1190-1215), men hennes mors navn og opprinnelse er ukjent. Ettersom hennes far døde i 1215, samme år som datteren ble født, ble hun oppdratt av sin onkel, Azzo VII av Este, som overtok som marki av Ferrara (1215-22;1240-64).
Beatrix var en niese av den salige Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26), som var hennes fars søster. Den salige Beatrix d’Este (II) var datter av Azzo VII d’Este, Aldobrandinos bror, og hun var dermed Beatrix d’Este IIIs kusine. I tillegg kan den hellige Contardus d’Este Pilegrimen (1216-1249) ha vært hennes bror. Det er usikkert om han var en posthum sønn av Aldobrandino I d’Este eller utenomekteskapelig sønn av Aldobrandinos bror, Azzo VII d’Este. Hvis han var sønn av Aldobrandino, var han bror til Beatrix d’Este (III), mens hvis han var sønn av Azzo VII, var han bror til Beatrix d’Este (II). Men Azzo skal ha vært elleve år gammel da Contardus ble født, så da må i tilfelle noen av disse årstallene være gale.
Dynastiet Este tok sitt navn etter at de arvet eiendommer og slott i området i dagens kommune Baone, et av dem beliggende på sletten ved Este, i romersk tid Ateste, det gamle latinske navnet på elven Adige (gr: Athesis, Αθησις). Et annet og tryggere slott lå i Calaone, rundt 200 meter over havet. Calaone og Este er landsbyer som ligger blant Euganei-høydene, rundt tre kilometer fra hverandre. I andre halvdel av 1200-tallet, da dynastiet erobret makten i den fjerntliggende byen Ferrara, flyttet dynastiet definitivt fra stamlandet og etablerte sin residens inne i Ferrara i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, på Castello Estense. Der regjerte de frem til år 1500. Under deres styre blomstret byen og ble strålende, rik på palasser, kunst og kultur. På 1300-tallet bygde de et palass som fortsatt eksisterer.
Men da kom plutselig deres ruin. Det ser ut til at alt begynte etter at et medlem av huset Este, Alfonso I d’Este (1476-1534), den tredje hertug av Ferrara, Modena og Reggio (1505-34), praktisk talt ble tvunget til å gifte seg med Lucrezia Borgia (1480-1519), et av de mange barna av kardinal Rodrigo Borgia, senere pave som Alexander VI (1492-1503). Etter det begynte ting å gå i feil retning. Dynastiet forvaltet sin makt svært dårlig, og de hadde ikke lenger noen legitime barn. Loven på den tiden sa at uten direkte legetime etterkommere, kunne et dynasti ikke lenger regjere, og familien Este ble utvist fra Ferrara. På 1500-tallet flyttet familien til sine vestlige besittelser i provinsen Modena i regionen Emilia Romagna. Medlemmer av dynastiet bygde palasser også der, men deres berømmelse og makt begynte å minske. De forble seigneurs av Modena inntil de ble utvist av Italia da landet ble samlet på 1800-tallet.
Etter at dynastiet flyttet til Ferrara, mistet Calaone sin betydning og er i dag en liten landsby. Dessverre eksisterer ikke det store slottet lenger, for det ble fullstendig ødelagt på slutten av 1200-tallet og aldri gjenoppbygd. Lokale innbyggere brukte steinene til å bygge sine egne hus. På den andre side har Este fortsatt sitt middelalderslott. I dag er Este og Baone kommuner i provinsen Padova, mens Calaone er en landsby i kommunen Baone. Ferrara og Modena er egne provinser og Badia Polesine is ligger i provinsen Rovigo.
I begynnelsen av 1234 besøkte den aldrende kong Andreas II av Ungarn (ca 1177-1235), som var blitt enkemann for andre gang i 1233, hoffet til familien Este. Han tilhørte det herskende Árpád-dynastiet i Ungarn, og han hadde deltatt i et korstog til Det hellige land. Han var svært interessert i alle slags hellige gjenstander og relikvier, og han brakte med seg en stor skatt til sitt hjemland. Ved familien Estes hoff forelsket han seg i den nittenårige Beatrix. Hennes onkel ga sin tillatelse til ekteskapet bare på den betingelse at både kong Andreas og Beatrix frasa seg medgiften og alle krav på hennes fars arv.
Andreas hadde rundt 1203 giftet seg med sin første hustru, Gertrude av Merania (ca 1185-1213). Deres første barn, Anna Maria (ca 1204-37), ble gift med tsar Ivan Asen II av Bulgaria. Deres eldste sønn Béla (1206-70) etterfulgte senere sin far som kong Béla IV (1235-70). Bélas yngre søster Elisabeth (1207-31) giftet seg med den salige Ludvig IV, Landgraf av Thüringen (1200-27). Hun døde i 1231 og ble helligkåret som den hellige Elisabeth av Ungarn allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter sin død og mens faren Andreas fortsatt levde. Hun var død før Beatrix kom til Ungarn. Andreas andre sønn var Koloman (1208-41) og hans tredje sønn var Andreas (ca 1210-34). Både Koloman og Andreas styrte fyrstedømmet Galitsj i hver sin korte periode. To år etter at hans første hustru ble myrdet i 1213, giftet Andreas seg i 1215 med Yolanda de Courtenay (ca 1198-1233). Deres eneste barn, Yolanda Violante (1216-53) giftet seg med kong Jakob I av Aragón. Andreas andre hustru døde i 1233.
Bryllupet mellom kong Andreas og Beatrix ble feiret den 14. mai 1234 i Székesfehérvár, og dermed var Beatrix dronning av Ungarn. Kong Andreas lovte i deres ekteskapskontrakt at han ville gi 5 000 pund som medgift til Beatrix, som også skulle motta tusen pund som årlig inntekt. Men forholdet mellom Beatrix og hennes manns sønner Béla og Koloman ble snart svært spent.
Kong Andreas II døde allerede den 21. september 1235 av sykdom, bare seksten måneder etter bryllupet. Alt i farens siste måneder hadde Beatrix’ stesønner begynt med sine intriger. Béla overtok som den salige kong Béla IV av Ungarn (1235-70). Han var født i 1206, og som tolvåring giftet han seg i 1218 med Maria Laskaris, datter av keiser Teodor I Laskaris av Nikea (1204-21). De fikk to sønner og syv døtre, hvorav de viktigste var den fremtidige kong Stefan V (1270-72), de hellige Kunigunde av Polen og Margareta av Ungarn og den salige Jolenta av Kalisz.
Kong Béla IV ville utvise sin stemor, den unge enkedronning Beatrix, fra Ungarn. Da hun annonserte at hun var blitt gravid, beskyldte kong Béla henne for utroskap med Denis sønn av Ampud (ung: Ampod fia Dénes) (d.1236), en innflytelsesrik baron i kongeriket Ungarn. Kong Béla ga ordre om at Beatrix skulle arresteres. Hun klarte å unnslippe fra Ungarn bare med hjelp fra ambassadørene fra keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220), som hadde ankommet til den avdøde kongens begravelse. Hun klarte å flykte ved å kle seg ut som soldat. Beatrix dro tilbake til Italia, som da var en del av det tysk-romerske keiserriket. Fordi hun var gravid, utgjorde hun en trussel, for hennes sønn kunne komme til makten som en legitim tronfølger.
På et tidlig stadium gjemte dronningen seg i huset Estes slott i Calaone, og deretter i det tryggere klosteret på Monte Gemola, hvor hun gjemte seg blant nonnene. Hun ble imidlertid aldri nonne selv, slik som en del kilder feilaktig hevder. I klosteret fødte kong hun Andreas’ legitime sønn, Stefan «den posthume» (1236-71), ettersom han ble født etter farens død. Men hans mye eldre halvbrødre i Ungarn anerkjente ham aldri og regnet ham som en uekte sønn og et resultat av utroskap. Han fikk ikke motta hertugelige inntekter fra Ungarn som han ville ha hatt rett til som sønn av en ungarsk konge.
Etter at Beatrix hadde født sitt barn, planla hun å leve ved hoffet til sin onkel, marki Azzo VII, men han avslo hennes anmodning ettersom hun hadde gitt avkall på alle rettigheter da hun giftet seg med kong Andreas. Hun tilbrakte de følgende årene med å vandre rundt i Italia, og hun ga aldri opp sin sønns krav på å motta hertugelige inntekter fra Ungarn. Hun prøvde å overtale Republikken Venezia til å støtte hennes sønn under krigen med Ungarn, men de lovte kong Béla IV i freden av 30. juni 1244 at de ikke ville støtte Beatrix og hennes sønn. Pave Innocent IV (1243-54) ga henne inntektene fra 35 klostre i Italia.
Stefan den posthume giftet seg først med en enke, Isabella Traversani, som han fikk en sønn ved navn Stefan med, men gutten levde ikke lenge. Hans andre hustru var Tomasina Morosini (ca 1250-1300), hertuginne av Slavonia fra den berømte familien Morosini i Venezia, og deres sønn, Beatrix’ sønnesønn, skulle senere bli konge av Ungarn og Kroatia som Andreas III (1290-1301). Hans land ønsket at han skulle komme til makten, lei av de blodige regimene dom hadde vært. Etter Béla IV regjerte hans sønn Stefan V (1270-72) og sønnesønn Ladislas IV (1272-90) før Andreas III, som også ble kalt «venetianeren», overtok makten. Han var gift to ganger, men fikk ingen mannlig arving. Dermed ble han den siste monarken av huset Árpád. Hans datter med sin første hustru, den polske Fenenna av Kuyavia (ca 1276-95), ble den salige nonnen Elisabeth av Töss (1292-1336), som var blant de siste medlemmene av familien Árpád.
Dronningen døde i Italia, noen kilder sier at det skjedde den 23. juli (eller 11. juli) 1239, andre sier at hun døde i 1244, i alle fall før den 8. mai 1245. Uansett var hun svært ung, enten tretti eller 24 år gammel. Hun ble gravlagt ved siden av sin salige tante Beatrix (I) i Gemola. I de følgende årene forble hennes legeme intakt i likhet med hennes tantes. Der ble de begge gjenstand for en lokal kult, og det skal ha skjedd mirakler på deres forbønn.
Men i 1578 måtte nonnene etter et pavelig dekret forlate klosteret i Gemola og flytte til Santa Sofia i Padova, og de tok med seg sarkofagen som inneholdt Beatrix’ intakte legeme. Men Beatrix III ble værende igjen i Gemola. Viktige historiske kilder talte om «et dødt legeme, uten forråtnelse og parfymert av blomster» som var gravlagt ved siden av den tomme graven til Beatrix I. Gabriel Bucelin OSB (1599-1681) attesterer i Menologium Benedectinum en kult for Beatrix på slutten av1600-tallet. Men en gang i løpet av de neste århundrene forsvant hennes legeme fra det stedet hvor hun var blitt gravlagt, og selv i dag er det ingen som vet hva som har skjedd med hennes legeme.
Hennes minnedag er dødsdagen 23. juli. Hun er inkludert blant statuene av hellige og salige fra familien Este som er samlet i kirken Sant’Agostino i Modena, også kalt Pantheon Estense. Både Beatrix I og Beatrix II er offisielt saligkåret av Vatikanet, mens Beatrix III ikke nevnes i verken Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle hellig- og saligkåringer mellom 1588 og 1999, eller den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).
En kilde sier at «så vidt vi vet, var kulten for de tre Beatrix (I, II og III) på 1700-tallet offisielt stadfestet av Den hellige stol. Beatrix I fikk sin kult i Padova stadfestet, Beatrix II sin kult i Ferrara og Beatrix III sin kult i Modena, dynastiets siste hovedkvarter. De to første fikk anerkjent sin kult på stedene hvor de er gravlagt, men Beatrix har ikke noe kjent gravsted, og hennes kult ser ut til å ha forsvunnet.
Navnet Beatrix (it: Beatrice) ble ofte brukt i dynastiet Este, men det er bare tre av dem som regnes som salige. Navnet Beatrix d’Este refererer vanligvis i sekulære sammenhenger til Beatrix d’Este (1475-97), datter av Ercole I d’Este, hertug av Ferrara (1471-1505), hertuginne av Bari og senere av Milano, hustru til hertug Ludovico Sforza av Milano (1452-1508), kjent som «il Moro». Men vi er mest interessert i tre salige kvinner av samme navn som levde på 1200-tallet. Disse er:
1) Den salige Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26), datter av Azzo VI d’Este (1170-1212), marki av Este, første marki av Ferrara. Hun ble saligkåret den 19. november 1763.
2) Den salige Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62), datter av Azzo VII d’Este (1205-64), marki av Ferrara og marki av Este. Hun ble saligkåret den 23. juli 1774. Mange kaller denne Beatrix d’Este hellig.
3) Den salige Beatrix d’Este (III) (1215-45), datter av Aldobrandino I d’Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este, dronning av Ungarn (1234-35), ikke formelt saligkåret, men regnes som salig i Italia og i Ungarn.
Ordenstallene I, II og III er ikke en kronologisk rekkefølge etter fødsel, men etter saligkåring. Statuer av hellige og salige fra familien er samlet i kirken Sant’Agostino i Modena, også kalt Pantheon Estense.
I tillegg er det en fjerde slektning, den hellige Contardus d’Este Pilegrimen (1216-1249). Det er usikkert om han var en posthum sønn av Aldobrandino I d'Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este (1212-15), eller utenomekteskapelig sønn av Aldobrandinos bror, Azzo VII d’Este (1205-64) marki av Este og av Ferrara (1215-22; 1240-64). Hvis han var sønn av Aldobrandino, var han bror til Beatrix d’Este (III) (1215-45), mens hvis han var sønn av Azzo VII, var han bror til Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62). De to salige navnesøstrene var kusiner. Uansett var han nevø av Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26).
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, sv.wikipedia.org, szent.blog.hu, lexikon.katolikus.hu, comune.baone.pd.it, erinnicase.altervista.org, mek.niif.hu (Magyar életrajzi lexikon 1000-1990) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. april 2016