34. Kjærlighet i sannhet konfronterer mennesket med en forbausende opplevelse av gave. Vederlagsfrihet finnes i mange forskjellige former i våre liv, noe som ofte ikke erkjennes grunnet et forbruksfiksert og utilitaristisk syn på livet. Mennesket er skapt som gave, noe som uttrykker og gjør nærværende dets transcendente dimensjon. Noen ganger er det moderne menneske feilaktig overbevist om at det er den eneste herre over seg selv, sitt liv og samfunnet. Slikt overmot følger av en egoisme som er innelukket sammen med seg selv. For å uttrykke det med troens språk, er det en konsekvens av den opprinnelige synd. Kirken har i sin visdom alltid pekt på nærværet av den opprinnelige synd i sosiale forhold og i samfunnets struktur: «Å se bort fra at menneskets natur er svekket, med hang til det onde, gir opphav til alvorlige feilgrep hva oppdragelse, politikk, samfunnsmessig engasjement og moral angår.»85 Økonomien har nå lenge vært inkludert i listen over områder hvor de skadelige virkningene av synd er tydelige. Også vår egen tid gir oss klare beviser på dette. En overbevisning om at mennesket er selvtilstrekkelig og kan lykkes med å utrydde det onde i historien bare gjennom egen handling, forledet mennesket til å forveksle lykke og frelse med immanente former for materiell rikdom og sosial handling. Videre har overbevisningen om at økonomien må være uavhengig og må skjermes fra «innflytelser» av en moralsk karakter, ledet menneskene til å misbruke økonomien som verktøy, sågar på rent destruktive måter. Over lang tid har disse overbevisningene om økonomiske, sosiale og politiske systemer ført til undertrykkelse av frihet både for individet og sosiale grupper. Nettopp av denne grunn har slike systemer vært ute av stand til å skape den rettferdigheten de har lovet. Som jeg skrev i min encyklika Spe Salvi, fjernes på denne måten det kristne håp fra historien;86 det som skal være en mektig sosial ressurs til tjeneste for helhetlig menneskelig utvikling, og som søkes i frihet og rettferdighet. Håp oppmuntrer til fornuft og gir denne kraft til å styre viljen.87 Det er allerede til stede i troen, faktisk vekkes det til liv ved troen. Kjærlighet i sannhet næres både av troen og håpet og gjør dem samtidig synlige. Ettersom håpet er en helt vederlagsfri gave fra Gud, trer det inn i våre liv som noe helt ufortjent, ut over enhver lov om rettferdighet. Gaven overstiger av natur fortjenester. Dens lov er overflod. Håpet finnes først i våre sjeler som et tegn på Guds nærvær i oss og hva han forventer av oss. Sannhet, som i likhet med kjærlighet er en gave, er større enn oss, lærer St. Augustin.88 Sannheten om oss selv, om vår egen samvittighet, er gitt oss først av alt. Sannheten skapes ikke av oss i noe erkjennelsesforløp. Den blir alltid oppdaget, eller enda riktigere: mottatt. Sannheten, i likhet med kjærlighet, «skyldes [ikke] overveielser og vilje, men… tar [så å si] makten over mennesket»89.
Fordi kjærlighet i sannhet er en gave som alle mottar, er den en kraft som stifter felleskap og forener menneskene på en måte som ikke vet av barrierer eller grenser. Menneskesamfunnet som vi selv bygger, kan aldri bare ved egen kraft være et fullkomment søskenfelleskap. Ei heller kan det alene overvinne alle splittelser og slik bli til et virkelig universelt felleskap. Menneskeslektens enhet som søskenfelleskap hinsides ethvert skille, fødes ved Guds sammenkallende ord, han som er kjærlighet. Ved behandlingen av dette avgjørende spørsmålet, må vi på den ene side presisere at gavens logikk ikke utelukker rettferdigheten, samtidig som rettferdigheten ikke bare er et annet element som er lagt til utenfra. På den annen side må økonomisk, sosial og politisk utvikling gi rom for prinsippet om vederlagsfrihet som et utrykk for brorskap, dersom den skal være sant menneskelig.
35. Når gjensidig og allmenn tillit råder, er markedet den økonomiske institusjon som muliggjør møter mellom mennesker. Her reguleres deres handelsforbindelser ved kontrakter, i det de bytter varer og tjenester av motsvarende verdi for å tilfredsstille behov og ønsker. Markedet er underlagt en såkalt utlignende rettferdighet, som regulerer forholdet mellom det som gis og mottas av likeverdige parter. Men Kirkens sosiallære har stadig understreket viktigheten av distributiv rettferdighet og sosial rettferdighet for markedsøkonomien. Dette skyldes ikke bare at den er en integrert del av en større sosial og politisk kontekst, men også på grunn av det brede nettverk av relasjoner den opererer innenfor. Dersom markedet bare styres etter prinsippet om likeverd av utvekslede goder, kan det ikke skape det sosiale samhold det trenger for å kunne fungere godt. Uten at det preges av indre solidaritet og gjensidig tillit, kan markedet ikke fullkomment oppfylle sin egen økonomiske funksjon. I dag har denne tilliten gått tapt, og et tap av tillit er et stort tap.
Paul VI gjorde rett i å, i Populorum Progressio, understreke at det ville utgjøre en fordel for det økonomiske systemet om rettferdige handlingsmønstre ble allment utbredt. Dette fordi de rike landene ville være de første til å nyttiggjøre seg av den økonomiske oppsvingen i de fattige landene.90 Det handlet ikke bare om å korrigere misforhold ved hjelp av økonomisk bistand. De fattige må ikke betraktes som en «byrde»,91 men en ressurs, også fra et rent økonomisk synspunkt. Likevel må det synspunkt forkastes som feilaktig, at markedsøkonomien er strukturelt avhengig av en kvote med fattigdom og underutvikling for å kunne fungere på best mulig måte. Det er i markedets interesse å fremme frigjøring, men for å kunne oppnå det, kan det ikke bare stole på seg selv. Årsaken er at det ikke på egen hånd er i stand til å skape noe som overstiger dets kompetanse. Det må hente sin moralske kraft fra andre områder som er i stand til å skape den.
36. Økonomisk aktivitet kan ikke løse alle sosiale problemer ganske enkelt ved å benytte handelslogikk. Den må rettes mot søken etter det felles gode, som også det politiske samfunn særlig må ta ansvar for. En må heller ikke overse at alvorlige skjevheter skapes når økonomisk handling (forstått bare som et middel til verdiskapning) løsrives fra politisk handling (forstått som et middel til søken etter rettferdighet gjennom omfordeling).
Kirken har alltid hevdet at økonomisk aktivitet ikke må anses som usosial. I seg selv er markedet ikke et sted hvor de rike undertrykker de fattige, og det må heller ikke bli det. Samfunnet trenger ikke å beskyttes mot markedet, som om dets utvikling ipso facto medfører en ødeleggelse av ekte menneskelige relasjoner. Det er sant at markedet kan orienteres i negativ retning, ikke fordi det svarer til dets natur, men fordi en viss ideologi gir markedet en slik retning. En må huske på at markedet ikke finnes i en ren form. Det formes av kulturelle forhold som gir det en konkret karakter og orientering. Økonomien og finanssektoren kan brukes til skade når de ansvarlige bare lar seg styre av egoistiske interesser. Slik kan midler som i seg selv er gode, forvandles til å bli ødeleggende. Men disse konsekvensene skapes av menneskets formørkede fornuft, ikke av midlene i seg selv. Derfor er det ikke midlene en må rette sin klage mot, men mennesker, deres moralske samvittighet og deres personlige og sosiale ansvar.
I følge Kirkens sosiallære kan ekte menneskelige relasjoner i vennskap og felleskap, solidaritet og gjensidighet, også operere innenfor økonomisk handling, ikke bare utenfor eller «etter» slik aktivitet. Den økonomiske sfære er verken etisk nøytral, antisosial eller umenneskelig av natur. Den er en del av menneskets handlinger, og nettopp fordi den er menneskelig, må den struktureres og institusjonaliseres etter moralske synspunkter.
Det ligger en stor utfordring foran oss. Denne har blitt framkalt av utviklingsproblemene i denne globale tidsalder og forvansket ytterligere ved den økonomiske og finansielle krisen: Vi må ikke bare påpeke at de tradisjonelle sosialetiske prinsipper som åpenhet, ærlighet og ansvarlighet ikke må bli svekket, men også at vederlagsfrihetens og gavens logikk kan og må finne sin plass innenfor økonomiske relasjoner, som et uttrykk for brorskap. Dette er et menneskets krav i vår tid, men det er også et krav som følger av handelslogikk. Samtidig er det også et sannhetens og kjærlighetens krav.
37. Kirkens sosiallære har alltid fastholdt at rettferdighet angår alle faser av økonomisk aktivitet, fordi den alltid handler om mennesket og dets behov. Anskaffelse av ressurser, finansiering, produksjon, forbruk og alle de øvrige fasene i økonomien har uunngåelige moralske følger. Slik har enhver økonomisk avgjørelse en moralsk konsekvens. Dette stadfestes også av sosialvitenskapen og i samtidens økonomiske tendenser. Kanskje var det tidligere tenkelig at verdiskapning kunne overlates til næringslivet, og at ansvaret for fordelingen av verdiene kunne overføres til politikken. Nå synes det vanskeligere, ettersom økonomisk aktivitet ikke lenger er bundet av territorielle grenser, samtidig som regjeringenes autoritet fortsatt i hovedsak er begrenset til det lokale plan. Altså må reglene for rettferdighet respekteres fra begynnelsen av, imens den økonomiske prosessen er i gang, og ikke bare i etterkant eller parallelt. Det må også skapes rom innen markedet for økonomisk aktivitet som gjennomføres av aktører som av fri vilje velger å fokusere på andre prinsipper enn ren profitt, men likevel skaper økonomisk avkastning. De mange økonomiske uttrykksformer som har sitt utspring i religiøse og ikke-religiøse tiltak, viser konkret at dette er mulig.
I globaliseringens æra styres økonomien av konkurrerende modeller som er avhengige av svært ulike kulturer. Den resulterende økonomiske og forretningsmessige virksomhet finner i hovedsak sitt felles berøringspunkt i den utlignende rettferdighet. Det er ingen tvil om at økonomisk virksomhet er avhengig av kontrakter for å kunne regulere utvekslingen av likeverdige goder. Men den trenger også rettferdige lover og politiske omfordelingsmekanismer, og enda mer trenger den handlinger preget av gavmildhetens ånd. Verdensøkonomien ser ut til å foretrekke førstnevnte logikk, den som omhandler kontraktbundet utveksling av goder, men direkte og indirekte viser den også at det er behov for de andre to formene: politikkens logikk og den betingelsesløse gaves logikk.
38. Min forgjenger, Johannes Paul II, pekte også på denne problematikken da han i Centesimus Annus talte om nødvendigheten av et system med tre subjekter: markedet, staten og sivilsamfunnet.92 Han anså sivilsamfunnet som det mest egnete området for en økonomi preget av vederlagsfrihet og brorskap, men mente ikke å utelukke dette fra de andre to områdene. I dag kan vi si at økonomisk liv må forstås som en flerdimensjonal virkelighet: I alle disse dimensjonene må særegne former for broderlig gjensidighet finnes i varierende grad. I den globale æra kan ikke økonomisk aktivitet utelukke gavmildheten. Den fremmer og sprer solidaritet, ansvar for rettferdighet og det felles gode blant forskjellige økonomiske aktører. Til sist handler det om en konkret og gjennomgripende form for økonomisk demokrati. Solidaritet betyr først og fremst at alle føler ansvar for alle,93 og kan derfor ikke alene overlates til staten. Selv om det tidligere var mulig å hevde at en først måtte sørge for rettferdighet, velviljen kunne følge etter som et tillegg, er det i dag klart at det uten velvilje ikke kan være noen rettferdighet i utgangspunktet. Det er et behov for et marked som tillater selskaper med ulike forretningsmål fritt å være aktive på like vilkår. Ved siden av profittorientert privat virksomhet og de forskjellige former for statlig virksomhet, må det være rom for å drive produksjonsforbund som er basert på gjensidighetsprinsipper og som streber etter sosiale målsetninger. Når disse møtes i markedet, kan en forvente en slags krysning og blanding av forskjellige former for handelsvirksomhet, og som følge av dette at et fokus rettes mot en menneskeliggjøring av økonomien. Kjærlighet i sannhet krever i dette tilfellet at det må gis form og struktur til de formene for økonomisk initiativ som, uten å forkaste profitt, sikter mot et høyere mål enn rendyrket profitt, slik ekvivalensprinsippets logikk krever.
39. Paul VI talte i Populorum Progressio for at en etablerer en modell for markedsøkonomi som i det minste tenderer mot å inkludere alle mennesker, og ikke bare de som har de nødvendige muligheter og evner. Han ønsket seg en innsats for å bygge en mer human verden for alle, en verden hvor «alle kan gi og motta, uten at den enes fremgang er en hindring for den andres utvikling».94 Slik anvendte han Rerum Novarums fordringer og målsetninger på et universelt plan. Encyklikaen, som ble utgitt som et resultat av den industrielle revolusjonen, foreslo for første gang noe som sikkert var en progressiv tanke: at samfunnsordenen er avhengig av omfordeling ved statlig inngripen for å kunne bestå. I dag trues ikke dette synet bare ved måten markedene og samfunnene åpner seg på. Det er tydeligvis ufullstendig og kan ikke oppfylle kravene til en fullt og helt menneskelig økonomi. Hva Kirkens sosiallære alltid har stått for, med utgangspunkt i dens syn på mennesket og samfunnet, er nå også nødvendig på grunn av dynamikken som globaliseringen medfører.
Når både markedets og statens logikk kommer til en gjensidig enighet om å holde fast ved monopolene på sine respektive innflytelsesområder, tapes på lang sikt solidaritet i relasjonene mellom borgerne, så vel som interesse for – og deltakelse i – frivillige tiltak. Slike tiltak skiller seg fra handelens logikk: «å gi for å motta», og fra atferd som er pålagt gjennom statlige lover: «å gi av plikt». For å overvinne underutvikling, kreves det ikke bare at en griper inn for å forbedre transaksjoner basert på byttehandel og innfører offentlige velferdstiltak. I første rekke kreves en større åpenhet på det globale plan for typer økonomisk aktivitet som preges av en andel frivillighet og fellesskap. En ekskluderende sammenslutning av marked og stat bryter ned et sinnelag av fellesskap. De former for solidarisk og økonomisk liv som er mest fruktbare innenfor rammen av sivilsamfunnet, men ikke lar seg begrense av denne, skaper solidaritet. Det finnes ikke noe gavmildhetens marked, og gavmildhetsholdninger kan ikke forordnes ved lov. Likevel trenger både markedet og politikken mennesker som er åpne for å gi til hverandre.
40. Dagens internasjonale økonomiske dynamikk, med sine alvorlige skjevheter og misforhold, krever at selve forståelsen av handelsvirksomhet må være gjenstand for en gjennomgripende forandring. Gamle former for entreprenørskap beveger seg mot slutten, men i horisonten er nye og lovende former synlige. En av de største truslene er utvilsomt at selskaper nesten utelukkende er ansvarlige ovenfor sine investorer, noe som begrenser deres verdi for samfunnet. Som følge av deres voksende størrelse og et økende behov for kapital, blir stadig færre bedrifters virksomhet ivaretatt av en permanent bedriftsleder som føler ansvar for sitt selskaps aktiviteter og prestasjoner på lang sikt, ikke bare på kort sikt. Det er også stadig mer sjeldent at en virksomhet er avhengig av bare én region. Dessuten kan såkalt utsetting av produksjon svekke selskapets ansvarsfølelse ovenfor interessentene – nemlig de ansatte, underleverandørene, forbrukerne, miljøet og den større samfunnsverden – til fordel for aksjonærer som ikke er fastbundet til et bestemt sted og derfor svært mobile. Dagens internasjonale kapitalmarked byr på et stort spillerom for handling. Samtidig er det også en økende bevissthet om behovet for at bedrifter tar større sosialt ansvar. Selv om ikke alle etiske begreper som nå styrer debatten om selskapsverdenens sosiale ansvar er akseptable, sett fra Kirkens sosiallæres ståsted, er det likevel en voksende overbevisning om at bedriftsledelsen ikke bare kan være opptatt av eiernes interesser, men også må ta ansvar for alle de andre interessentene som bidrar til virksomhetens liv: de ansatte, kundene, leverandørene av de forskjellige bestanddelene i produksjonen, referansegruppene. I senere år har en ny kosmopolitisk klasse med forvaltere vokst frem, som ofte bare er ansvarlige overfor hovedaksjonærene og hvor det normalt handler om anonyme midler som de facto avgjør forvalterens fortjeneste. Likevel finnes det nå også flere ledere som, takket være en mer langsiktig analyse, har blitt klar over de dyptgående forbindelsene som finnes mellom deres selskap og regionen eller regionene det opererer i. Paul VI oppmuntret folk til seriøst å vurdere hvor stor skade det kan påføre ens eget hjemland å flytte kapital utenlands, alene av hensyn til personlig vinning.95 Johannes Paul II påpekte at en investering alltid har en moralsk betydning ved siden av den økonomiske.96 Det bør understrekes at alt dette er sant i dag, selv om kapitalmarkedet har blitt sterkt liberalisert, og moderne teknologisk tankegang kan villede en til å se på en investering bare som en teknisk prosess og ikke en menneskelig og etisk handling. Det er ingen grunn til å fornekte at en viss mengde kapital kan gjøre godt dersom den investeres i utlandet heller enn hjemme. Likevel må hensynet til rettferdighet ivaretas, hvor det også må tas med i betraktning hvordan denne kapitalen har blitt til og hvilken skade mot mennesker som vil følge av at den ikke brukes der den ble skapt.97 En må unngå at økonomiske ressurser brukes til spekulasjon og å falle for fristelsen til kun å søke kortsiktig gevinst, uten hensyn til virksomhetens langsiktige overlevelsesevne, investeringens nytteverdi for realøkonomien og om den bidrar til å fremme økonomiske initiativ i utviklingsland på en passende og hensiktsmessig måte. Tilsvarende er det ingen grunn til å fornekte at eksport av investeringer og kompetanse kan komme befolkningen i mottakerlandene til gode. Arbeidskraft og teknisk kunnskap er det behov for over alt. Det er imidlertid ikke tillatelig å eksportere dette bare for å dra nytte av fordelaktige vilkår, eller for å utnytte andre. En må yte et reelt bidrag til lokalsamfunnet ved å bidra til å skape et stabilt system for produksjon og velferd, en uunnværlig forutsetning for en varig utvikling.
41. I denne sammenheng er det nyttig å påpeke at handelsvirksomheten har mangfoldige betydninger og at den må bli stadig mer rettferdig. Den dominerende kombinasjonen av marked - stat har vært så langvarig at den har vendt oss til bare å tenke på den private, kapitalistisk orienterte entreprenøren på den ene siden, og lederen for statlige foretak på den andre. I virkeligheten må forretningsvirksomhet forstås på en differensiert måte. Dette følger av en rekke metaøkonomiske grunner. Handelsvirksomhet har en menneskelig betydning forut for dens faglige.98 Denne betydningen er til stede i alt arbeid når det betraktes som «actus personae», personlig handling.99 Derfor skulle hver ansatt ha muligheten til å gi sitt personlige bidrag med «bevisstheten [at han] arbeide[r] på en arbeidsplass som er hans egen».100 Med god grunn lærte Paul VI at «enhver arbeider… er en skaper».101 Det er nettopp på grunn av de arbeidende menneskenes behov og verdighet, så vel som nødvendigheten av et rettferdig samfunn, at det eksisterer forskjellige slags foretak som går langt utover det enkle skillet mellom «privat» og «offentlig». Hver av dem trenger og formidler spesielle handelsferdigheter. For å kunne bygge en økonomi som i nær fremtid vil være i stand til å stå til tjeneste for det nasjonale og globale felles gode, er det rimelig å ta hensyn til en slik utvidet betydning av begrepet handelsvirksomhet. Dette omfattende perspektivet krever at en fremmer utveksling og gjensidig påvirkning mellom forskjellige former for handelsvirksomhet, med en kompetanseflyt fra ikke-fortjeneste til fortjenestesektoren og omvendt, fra det offentlige samfunn til sivilsamfunnet og fra de viderekomne økonomiske regionene til utviklingslandene.
Politisk autoritet har også en mangfoldig betydning, som ikke må bli glemt på veien mot realiseringen av nye sosiale ansvarsformer og en økonomisk orden styrt med mennesket som målestokk. Akkurat slik man vil opprettholde en differensiert næringsvirksomhet i hele verden, kreves det også en mangfoldig politisk autoritet som er virksom på forskjellige plan. Vår tids sammenvokste økonomi overflødiggjør ikke statens rolle, men forplikter regjeringene til å samarbeide enda tettere med hverandre. Visdom og klokskap fraråder oss for tidlig å kunngjøre statens endelikt. Med hensyn til en løsning på den nåværende krisen, ser statens rolle ut til å vokse ved at den gjenvinner flere av sine kompetanseområder. Det finnes også land hvor en oppbygging eller gjenoppbygging av staten fortsatt er et nøkkelelement i deres utvikling. For å løse de nåværende økonomiske problemene, bør internasjonal bistand fremme konstitusjonelle, rettslige og administrative systemer i land som ennå ikke fullkomment nyter godt av disse godene, innenfor rammen av en solidarisk plan. Ved siden av økonomisk hjelp, er det nødvendig å støtte opp om rettsstatens egne garantier, et virksomt system for offentlige ordninger, et fengselsvesen som overholder menneskerettighetene og genuint demokratiske institusjoner. Staten trenger ikke å ha samme særpreg over alt: Støtten til å styrke svake konstitusjonelle systemer kan på en fremragende måte ledsages av andre politiske aktørers utvikling ved siden av staten: kulturelle, sosiale, regionale eller religiøse. Å fordele politisk autoritet på lokalt plan, på nasjonalt og internasjonalt sivilsamfunnsplan og på overnasjonalt og verdensomspennende økonomisk plan, er en av de beste måtene å styre den økonomiske globaliseringen på. Dette er også fremgangsmåten for å forhindre at disse de facto undergraver demokratiets fundament.
42. Noen ganger er fatalistiske holdninger mot globalisering merkbare, som om den rådende dynamikken hadde vært et produkt av upersonlige, anonyme krefter eller strukturer uavhengige av menneskelig vilje.102 I den forbindelse er det fornuftig å huske at selv om globalisering absolutt representerer en sosioøkonomisk prosess, er dette ikke dens eneste dimensjon. Bak den mer synlige prosessen, er en stadig mer innbyrdes sammenflettet menneskehet som er sammensatt av enkeltindivider og folk som vil være til fordel og fremgang for denne prosessen.103 Dette fordi de påtar seg sine respektive ansvarsområder, enkeltvis så vel som samlet. Å overvinne grenser er ikke bare et materialistisk anliggende; det er også et kulturelt spørsmål, både med hensyn til årsak og virkning. Når globaliseringen tolkes deterministisk, går kriteriene som brukes til å bedømme og orientere den, tapt. Den er en menneskelig virkelighet, som kan stå bak de forskjellige kulturelle tendenser, som igjen må bli gjenstand for en samvittighetsfull evaluering. Sannheten om globaliseringsprosessen og dens grunnleggende etiske kriterium er gitt ved menneskefamiliens enhet og dens fremgang i det gode. Altså behøves en ustanselig innsats for å fremme en personbasert og felleskapsorientert, verdensomspennende, kulturell integreringsprosess som er åpen for transcendens.
På tross av noen av dens strukturelt betingede aspekter, som en verken bør fornekte eller overdrive, er «globaliseringen a priori verken god eller dårlig. Den vil være hva folk gjør den til».104 Vi bør ikke være ofre for den, men heller være formgivere, som handler med fornuft og blir veiledet av kjærlighet og sannhet. En holdning av blind motstand ville være feilaktig, en fordom som til slutt ville føre til at man misforstår en prosess som også har mange positive sider. Slik ville man risikere å gå glipp av en stor sjanse til å nyttiggjøre seg av de mange utviklingsmuligheter som tilbys ved den. Hensiktsmessig planlagte og iverksatte globaliseringsprosesser gjør det mulig å gjennomføre en hittil uhørt omfordeling av rikdom, på et verdensomspennende plan og i stor skala. Men om disse prosessene forvaltes dårlig, kan de i stedet føre til en økning i fattigdom og forskjeller, og til og med utløse en global krise. Det er nødvendig å korrigere de av og til alvorlige svakhetene ved disse prosessene, som skaper nye splittelser mellom og innenfor folkegrupper. Samtidig må en sikre at omfordelingen av rikdom ikke skjer gjennom en omfordeling av fattigdom, eller til og med ved å øke den. Dette er det grunn til å frykte dersom den nåværende situasjonen skulle bli vanstyrt. Lenge ble det antatt at fattige folkegrupper måtte forbli på forhåndsbestemt utviklingsstadium og ta til takke med utviklede folkegruppers filantropi. Paul VI gikk hardt ut mot denne mentaliteten i Populorum Progressio. I dag er de tilgjengelige materielle ressursene som kan brukes til å hjelpe disse folkene ut av fattigdom, potensielt større enn før, men de har hovedsakelig blitt gjort beslag på av utviklede land. Disse har dratt mer nytte av den finansielle liberaliseringen som har funnet sted, og av bevegelig arbeidskraft. En verdensomspennende spredning av velstand bør derfor ikke bremses av prosjekter som er egoistiske, proteksjonistiske og styrt av egeninteresser. At land i vekst eller utviklingsland er involverte, gjør det i dag lettere å håndtere krisen. Forandringene knyttet til globaliseringsprosessen, medfører vansker og farer som bare kan overvinnes dersom vi er oss bevisste den underliggende antropologiske og etiske ånd som fører globaliseringen i en human og solidarisk retning. Dessverre blir denne ånden ofte overveldet eller undertrykket av individualistisk- og utilitaristiskpregede etisk-kulturelle hensyn. Globalisering er et mangeartet og flerverdig fenomen, som må forstås i mangfoldet og enheten av alle dens dimensjoner, inkludert den teologiske. Dette vil gjøre det mulig å leve i og styre menneskehetens globalisering og fordelingen av goder med et relasjonelt og fellesskapspreget sinnelag.