43. «Solidariteten mellom alle, som er en kjensgjerning og som vi nyter godt av, fører også med seg et ansvar.»105 Mange mennesker har i dag en tendens til arrogant å tenke at de ikke står i gjeld til noen andre enn seg selv. De mener de bare har rettigheter, og har ofte store vanskeligheter med å påta seg ansvaret for egen eller andres helhetlige utvikling. Derfor er det viktig å stimulere til en fornyet refleksjon over hvordan rettigheter forutsetter plikter, for at de ikke skal bli helt vilkårlige.106 Vi opplever nå om dagen en bedrøvelig selvmotsigelse. Samtidig som man på den ene siden påberoper seg flerfoldige rettigheter av en vilkårlig og generisk art, med krav om anerkjennelse fra statlige organer, blir på den andre siden en stor del av menneskehetens elementære grunnrettigheter fratatt dem og krenket.107 Ofte kan man se en sammenheng mellom kravet om retten til overflod eller ganske enkelt til overtredelser og laster i velstandssamfunnene, og mangelen på mat, drikkevann, udanning og grunnleggende helsetjenester i noen underutviklede verdensregioner og i utkanten av storbyene. Sammenhengen består i dette: Når individuelle rettigheter løsrives fra forpliktelsenes meningsangivende rammeverk, kan de gå av hengslene og utløse en endeløs spiral av krav som praktisk talt er uten grenser. Overbetoning av rettigheter fører til underbetoning av plikter. Pliktene setter grenser for rettighetene, fordi de henviser dem til det antropologiske og etiske rammeverk de utgjør en del av, og sikrer slik at de ikke blir vilkårlige. Forpliktelser forsterker derved rettigheter og maner til deres forsvar og fremme, som en oppgave i det godes tjeneste. Men dersom det eneste fundamentet for menneskets rettigheter finnes i beslutningene til en forsamling av borgere, kan de når som helst forandres, og slik svinner plikten til å respektere og overholde dem hen fra den allmenne bevissthet. Regjeringer og internasjonale organer risikerer da å miste av syne rettighetenes objektivitet og «ukrenkelighet». Når dette skjer, settes folkenes ekte utvikling i fare.108 Slike holdninger undergraver de internasjonale organenes autoritet, fremfor alt i de utviklingstrengende landenes øyne. Disse krever nemlig at det internasjonale samfunn påtar seg forpliktelsen å hjelpe dem til «selv å skape sin fremtid»,109 som i sin tur medfører at de påtar seg forpliktelser. En fordeling av gjensidige forpliktelser mobiliserer sterkere enn en ren deklarasjon av rettigheter.
44. Konseptet rettigheter og forpliktelser i utviklingen må også ta hensyn til problemene som assosieres med befolkningsvekst. Det handler om et svært viktig aspekt ved en autentisk utvikling, siden det angår livets og familiens ufravikelige rettigheter.110 Å betrakte befolkningsøkning som hovedårsaken til underutvikling er feilaktig, selv fra et økonomisk synspunkt. På den ene siden trenger man bare å tenke på den betydelige tilbakegangen i spedbarnsdødelighet og forlengelsen av gjennomsnittlig levealder som finnes i økonomisk utviklede land, og på den andre siden de tydelige tegnene til krise i slike samfunn som kjennetegnes ved en urovekkende nedgang av fødselsratene. Tilbørlig oppmerksomhet må utvilsomt rettes mot ansvarlig forplantning, som blant annet kan yte et positivt bidrag til helhetlig menneskelig utvikling. Kirken, med menneskets autentiske utvikling på hjertet, maner til en omfattende respekt for menneskelige verdier, og dette gjelder også dets omgang med seksualitet: Man kan ikke redusere den til rent hedonistiske handlinger eller til lek, akkurat som man heller ikke kan redusere seksualundervisning til teknisk veiledning hvis eneste målsetning er å beskytte de involverte mot eventuell smitte eller «risikoen» for forplantning. Det ville være det samme som å utarme og ringeakte seksualitetens dypere betydning. Denne burde i stedet bli anerkjent og tas ansvar for, både av den enkelte og av samfunnet. Ansvarlighet forbyr en like mye å betrakte seksualiteten utelukkende som en nytelseskilde, som å regulere den gjennom tvungne politiske strategier for fødselskontroll. I begge tilfeller står en overfor materialistiske ideer og deres politiske iverksettelse, hvor menneskene til slutt må lide under forskjellige former for vold. Det er et behov for å forsvare familiens primære kompetanse på dette området111 mot staten og dens restriktive virkemidler og sørge for at foreldre er riktig utrustet til å påta seg sine oppgaver.
Moralsk ansvarlig åpenhet for livet representerer sosial og økonomisk rikdom. Befolkningsrike nasjoner har kunnet finne veien ut av elendighet, ikke minst takket være deres store antall innbyggere og disses ferdigheter. Motsatt opplever nasjoner som en gang blomstret en fase av usikkerhet, og i noen tilfeller nedgang, nettopp på grunn av deres fallende fødselsrater. Dette har blitt et avgjørende problem for velstandssamfunnene. Nedgangen i antallet fødsler gjør noen ganger at befolkningstallet synker under et kritisk demografisk nivå. Den leder også det sosiale hjelpeapparatet ut i krise, fører til økte kostnader, spiser opp avkastningen fra oppsparte midler og derved de finansielle ressurser som er nødvendige for investeringer. I tillegg reduserer nedgangen i fødselstallet tilgjengeligheten av kvalifisert arbeidskraft og forringer den intellektuelle kapital som nasjonene trenger for møte å sine behov. Dessuten står mindre og noen ganger svært små familier i fare for å forsømme sosiale relasjoner, og ikke sikre virksomme solidaritetsformer. Slike situasjoner er symptomer på en manglende tro på fremtiden og moralsk tretthet. Derfor blir det en sosial og til og med økonomisk nødvendighet å på nytt synliggjøre ekteskapets og familiens skjønnhet for den yngre generasjon, så vel som samsvaret mellom disse institusjonene, hjertets dypeste behov og menneskets verdighet. I dette henseende er statene kalt til å iverksette politiske tiltak som fremmer familiens integritet og sentrale plass i samfunnet. Grunnlagt som den er på ekteskapet mellom en mann og en kvinne, utgjør den samfunnets primære, livsviktige celle.112 Statene må derfor påta seg ansvar for familiens økonomiske og finansielle behov, med respekt for dens relasjonsbaserte vesen.
45. Å møte menneskets dypeste moralske behov, har også viktige og fordelaktige virkninger på det økonomiske plan. Økonomien trenger nemlig etikk for å fungere riktig; ikke en hvilken som helst etikk, men en menneskevennlig etikk. Det snakkes mye om etikk på områdene økonomi, finans og næringsvirksomhet. Det oppstår studiesentre og opplæringsprogrammer i forretningsetikk. I de høyt utviklede landenes verden, sprer etiske sertifiseringssystemer seg i kjølvannet av bevegelsen for samfunnsansvarlig næringsvirksomhet. Banker tilbyr såkalte «etiske» konti og investeringsfond. Et «etisk finansvesen» utvikler seg, i første rekke gjennom mikrokreditt og mer generelt gjennom mikrofinans. Denne utviklingen er prisverdig og fortjener bred støtte. Dens positive ringvirkninger oppleves også i de mindre utviklede områdene i verden. Det er imidlertid fornuftig å utarbeide et gyldig skjønnskriterium, da vi ser en viss slitasje av adjektivet «etisk». Når ordet er i alminnelig bruk, kan det også betegne svært forskjellig innhold. Dette kan gå så lang at man, under dets skalkeskjul, kan få gjennom avgjørelser og beslutninger som strider mot menneskets sanne gode.
Mye avhenger nemlig av ens moralske referanseramme. Kirkens sosiallære kan yte et særskilt bidrag til dette emnet, siden den er basert på menneskets skapelse «i Guds bilde» (1 Mos 1,27). Denne kjensgjerningen er roten til menneskepersonens ukrenkelige verdighet og de naturlige moralnormenes transcendente verdi. Når forretningsetikken ser bort i fra disse to pilarene, er faren for at den kan miste sin moralske kvalitet og la seg instrumentalisere uunngåelig. Mer nøyaktig formulert risikerer den å bli en forlengelse av eksisterende økonomiske og finansielle systemer, i stedet for et korrektiv til deres misforhold. Blant annet kunne den til slutt bli brukt til å rettferdiggjøre finansieringen av etisk uakseptable prosjekter. Videre bør ordet «etisk» ikke anvendes på en ideologisk diskriminerende måte, med forståelsen av at de initiativene som ikke formelt kan pryde seg med betegnelsen, ikke er etiske. En må ikke bare anstrenge seg for – og dette poenget er essensielt – å skape «etiske» sektorer og områder innen økonomi eller finans, men å sikre at hele økonomien og hele finansverden er etisk, og det ikke bare gjennom en ytre merkelapp, men ut fra aktelse for hva deres egen natur og særtrekk krever. I den forbindelse taler Kirkens sosiallære i nyere tid med all tydelighet når den husker at økonomien med alle dens grener, er undergruppe av menneskets mangfoldige aktiviteter.113
46. Dersom man betrakter emnene som er involvert i forholdet mellom forretning og etikk, så vel som utviklingen i produksjonsmetoder som nå foregår, later den tidligere allment utbredte distinksjonen mellom fortjenesteorienterte selskaper (profitt) og ikke-fortjenesteorienterte organisasjoner (non-profitt) til ikke lenger å være i stand til å fullstendig redegjøre for situasjonen slik den faktisk er, eller effektivt lede en fremtidig utvikling. I de senere tiår har et bredt mellomområde vokst frem mellom disse to bildene på virksomhet. Det består av tradisjonelle foretak som likevel signerer sosiale hjelpeavtaler til støtte for underutviklede land, veldedige organisasjoner med tilknytning til selvstendige selskaper, foretaksgrupper som forfølger målsetninger med sosial nytteverdi, og representanter for den mangfoldige verdenen av såkalt offentlig og fellesskapsbasert virksomhet. Det handler ikke bare om en «tredje sektor», men ny omfangsrik og sammensatt virkelighet som favner de private og offentlige sfærer og som ikke utelukker fortjeneste, men i stedet betrakter den som middel til å realisere humane og sosiale målsetninger. At disse foretakene kanskje ikke deler ut sin fortjeneste, eller at de har en annen oppbygning enn forutsett av rådende rettsnormer, er av underordnet betydning i forhold til deres vilje til å betrakte profitt som et middel til å oppnå målsetningen om å humanisere markedet og samfunnet. Forhåpentligvis vil disse nye formene for forretningsvirksomhet finne en passende juridisk og økonomisk form i alle land. Uten å frarøve tradisjonelle foretaksformer noe av deres økonomiske betydning og nytteverdi, resulterer de nye formene i at systemet utvikles i mer fullkommen retning ved at økonomiske representanter tar større ansvar. Og ikke bare det. Selve mangfoldet av institusjonelle former for forretningsvirksomhet gir ikke bare grobunn for et marked som er mer humant, men også mer konkurrerende.
47. En økning i forskjellige former for foretak, særlig de som er i stand til å betrakte fortjeneste som et middel til å oppnå en målsetning om et mer humant marked og samfunn, må også etterstrebes i de landene som er utestengt eller marginalisert i forhold til det globale økonomiske kretsløpet. I disse landene er det svært viktig å gå videre med riktig planlagte og forvaltede prosjekter som er basert på subsidiaritet: slike som primært trakter etter å styrke rettigheter, men likevel også sørger for at en alltid påtar seg motsvarende forpliktelser. I utviklingsprogrammene må man sikre prinsippet om den menneskelige persons sentrale stilling; det er mennesket som først og fremst er ansvarlig for utvikling. Hovedhensynet må være å forbedre de faktiske leveforholdene til konkrete mennesker i en bestemt region, så de kan etterkomme disse forpliktelsene som det nå er umulig å oppfylle grunnet fattigdom. Omtanke må aldri være en abstrakt holdning. Dersom utviklingsprogrammene skal kunne tilpasses enkeltsituasjoner, må de være kjennetegnet ved fleksibilitet. Samtidig bør mottakerne av bistanden være direkte involvert i prosjektplanleggingen og hovedaktørene i deres iverksettelse. Likeledes er det nødvendig å anvende kriterier for en gradvis og veiledet utvikling, innbefattet løpende kontroll med resultatene, da det ikke finnes noen universelt gyldig oppskrift på utvikling. Mye avhenger av den konkrete gjennomføringen av tiltakene. «Som skapere av sin egen utvikling er folkene selv de første til å bære ansvaret for den. Men de har ikke mulighet til å virkeliggjøre den i isolasjon».114 I en verden som er gjenstand for en stadig større integrering, blir denne formaningen fra pave Paul VI desto mer betimelig. Inkluderingsdynamikken er ikke mekanisk. Løsningene må være basert på en omhyggelig vurdering av folkenes situasjon og skreddersys for å svare til konkrete menneskers liv. I tillegg til store prosjekter, er det behov for mindre prosjekter, og fremfor alt en handlekraftig mobilisering av alle som tilhører sivilsamfunnet, så vel juridiske som fysiske personer.
Internasjonalt samarbeid trenger folk som kan være en del av den økonomiske og menneskelige utviklingsprosessen gjennom solidarisk tilstedeværelse, tilsyn, opplæring og respekt. Med dette som utgangspunkt må de internasjonale organene stille spørsmålstegn ved den faktiske effektiviteten til deres ofte overdrevent kostbare forvaltningsapparat. Det hender at bistandsmottakerne blir til et middel for bistandsgiverne, og at de fattige tjener til å vedlikeholde kostbare byråkratiske organisasjoner som forbruker en uforholdsmessing stor andel av midler som egentlig er tiltenkt utvikling. Derfor vil forhåpentligvis alle internasjonale organer og ikke-statlige organisasjoner forplikte seg til større åpenhet når de informerer givere og det offentlige om hvilken prosentandel av deres inntekter som er øremerket samarbeidsprogrammer og om disse programmenes faktiske innhold, samt til slutt gir en detaljert oversikt over virksomhetenes egne utgifter.
48. Temaet utvikling er i dag også nært forbundet med forpliktelsene som følger av vår forbindelse med naturmiljøet. Denne forbindelsen er en gave fra Gud til oss alle. Vår omgang med miljøet gir oss et ansvar overfor fattige, fremtidige generasjoner og hele menneskeheten. Dersom naturen og særlig mennesket betraktes som et resultat av tilfeldighet eller evolusjonistisk determinisme, blir samvittighetens ansvarsbevissthet svekket. De troende derimot, gjenkjenner i naturen den kreative og aktivt handlende Guds vidunderlige verk. Dette får mennesket lov til å bruke med ansvarlighet og respekt for skaperverkets indre balanse, for å møte legitime åndelige og materielle behov. Dersom dette synet forsvinner, vil folk til slutt enten regne naturen som uangripelig og tabu, eller motsatt utbytte den. Ingen av disse holdningene er i samsvar med kristen naturanskuelse som frukten av Guds skapelse.
Naturen er et uttrykk for en kjærlighetens og sannhetens plan. Den er forut for oss og har blitt gitt oss av Gud som vårt leveområde. Naturen taler til oss om Skaperen (Jfr. Rom 1,20) og hans kjærlighet til menneskeheten. Den er forutbestemt til «å bli forent» i Kristus ved tidenes ende (Jfr. Ef 1,9-10, Kol 1,19-20). Altså er den også et kall.115 Naturen står ikke til vår disposisjon som en «haug med tilfeldig spredd avfall»,116 men som en gave fra Skaperen som har preget den med dens iboende orden, så mennesket med denne kan avgjøre hvordan å «dyrke og passe den»(1 Mos 2, 15). Men det bør også understrekes at det er i strid med sann utvikling å holde naturen for viktigere enn mennesket. En slik innstilling leder til nyhedenske holdninger eller en ny panteisme. Fra en rent naturalistisk forståelse av naturen, kan man ikke utlede frelse for mennesket. Riktignok må man også forkaste den motsatte forståelsen, som streber etter et rent teknisk herredømme over naturen. Naturmiljøet er jo mer enn rent råmateriale som vi kan manipulere etter eget forgodtbefinnende. Det er et Skaperens underfulle verk, som bærer i seg en «grammatikk» som angir kloke kriterier og bruksformål, i motsetning til en mekanisk og vilkårlige utnyttelse. I dag gjøres mye skade på utvikingen på grunn av disse forvrengte oppfatningene. Å redusere naturen bare til et sett med enkle data, viser seg til slutt å gjøre vold mot miljøet og oppfordre til handlinger som er respektløse overfor menneskenaturen. Ettersom vår natur ikke bare består av materie, men også av ånd, og som sådan er rik på mening og strekker seg mot transcendens, er den også normativ for kulturen. Mennesket tyder og former naturmiljøet etter kulturen, som på sin side er retningsangivende for ansvarlig bruk av frihet, i samsvar med morallovens påbud. Derfor kan ikke prosjekter for helhetlig menneskelig utvikling ignorere kommende generasjoner, men må i stedet vise solidaritet og rettferdighet på tvers av generasjoner, samtidig som atskillige områder tas med i betraktning: økologiske, juridiske, økonomiske, politiske og kulturelle.117
49. Sammen med spørsmålene knyttet til omsorg og beskyttelse av miljøet, må energiproblematikken i dag vies tilbørlig oppmerksomhet. Det faktum at noen stater, innflytelsesrike grupper og selskaper hamstrer ikke-fornybare energiressurser, representerer et alvorlig hinder for utvikling i fattige land. Disse landene har verken økonomiske midler til å få tilgang til eksisterende ikke-fornybare energikilder eller til å finansiere søken etter nye og alternative kilder. Oppkjøp av naturressurser, som i mange tilfeller nettopp er å finne i de fattige landenes hender, fører til utbytting og hyppige konflikter mellom nasjoner og også innenfor selve landene. Slike konflikter utkjempes ofte på landjorden i disse landene, med et tyngende sluttresultat av dødsfall, ødeleggelse og videre nedgang. Det internasjonale samfunn har den ufravikelige oppgave å finne internasjonale midler til å stanse utbyttingen av ikke-fornybare ressurser og inkludere fattige land i prosessen, for sammen med dem å kunne planlegge for fremtiden.
Også på denne fronten er fornyet solidaritet en påtrengende moralsk nødvendighet, spesielt i forholdene mellom utviklingslandene og de høyindustrialiserte land.118 De teknologisk avanserte samfunnene kan og må senke sine energiforbruk, enten gjennom en utvikling innen industrielle produksjonsmetoder eller også fordi en større omtanke for miljøet brer seg blant borgerne deres. En må også tilføye at det nå er både gjennomførbart og mulig å forbedre energieffektiviteten samtidig som en fremmer forskningen innen alternative energikilder. Men det er også nødvendig med en verdensomspennende omfordeling av energiressurser, slik at også de landene som ikke disponerer egne kilder, kan få tilgang på energi. Disse landenes skjebne bør ikke overlates til dem som er først ute, eller logikken om den sterkestes rett. Dette handler om vesentlige problemer som, dersom de skal løses på en hensiktsmessig måte, krever at alle ansvarlige erkjenner hvilken innvirkning de kommer til å ha på fremtidige generasjoner – særlig konsekvensene for de mange unge menneskene i de fattigere nasjonene, som «krever å få ta aktivt del i oppbygningen av en bedre verden».119
50. Dette ansvaret er globalt fordi det ikke bare angår energi, men hele skaperverket, som ikke må overlates til fremtidige generasjoner tappet for ressurser. Det er tillatt for mennesket å forvalte naturen på en ansvarlig måte, for å kunne beskytte den, nyte godt av den og kultivere den på nye måter med avanserte teknologier. Slik kan den på en verdig måte imøtekomme og livnære verdens befolkning. Det er plass til alle på denne vår jord: På den må hele menneskehetens familie finne de nødvendige ressursene til å leve med verdighet, ved hjelp av naturen selv – Guds gave til sine barn – og gjennom arbeidsinnsats og oppfinnsomhet. Samtidig må vi anerkjenne vår alvorlige forpliktelse til å overlate jorden til fremtidige generasjoner i en slik tilstand at også de verdig kan leve på og videre kultivere den. Dette omfatter en forpliktelse til «en ansvarsbevisst betraktning av veien videre og avgjørelser med sikte på å styrke pakten mellom mennesket og miljøet, som bør reflektere Guds kreative kjærlighet, som vi kommer fra og vender tilbake til».120 Man kan bare håpe på at det internasjonale samfunn og enkeltmyndigheter effektivt kan motvirke skadelige måter å behandle miljøet på. Det er også nødvendig at de ansvarlige myndigheter anstrenger seg tiltrekkelig for å sikre at de økonomiske og sosiale kostnadene forbundet med å benytte seg av felles miljøressurser, åpent fremlegges og fullt ut bæres av de som forårsaker dem. Disse må ikke bæres av andre folkegrupper eller fremtidige generasjoner: Vern av miljøet, naturressursene og av klimaet krever at alle de ansvarlige samhandler på et internasjonalt plan og er klare for å arbeide i god tro, med respekt for loven og i solidaritet med de fattigste områdene på planeten vår.121 En av økonomiens største oppgaver er å sikre en svært effektiv bruk av – ikke sløsing med – naturressursene, men en må være seg bevisst at begrepet effektivitet ikke er verdinøytralt.
51. Måten mennesket behandler miljøet på, påvirker måten det behandler seg selv på, og omvendt. Dette krever at nåtidens samfunn seriøst gjennomgår sin livsstil, som i mange deler av verden tenderer til hedonisme og overforbruk uten at en tar hensyn til de resulterende skadevirkningene.122 Det er faktisk nødvendig med et mentalitetsskifte som kan lede til forandringer i livsstil, «hvor søken etter sannhet, skjønnhet, godhet og fellesskap med andre, til fordel for felles vekst, er elementene som avgjør forbrukernes avgjørelser med hensyn til konsum, sparing og investeringer».123 Hvert brudd mot borgelig solidaritet og vennskap forårsaker miljøskader, på samme måte som miljøskader på sin side utløser ufred i sosiale relasjoner. Naturen, særlig i vår tid, er så integrert i de sosiale og kulturelle forhold at den nå knapt nok utgjør en uavhengig variabel. Voksende ørkenspredning og utarming av en del jordbruksområder er også et resultat av fattigdom og underutvikling blant innbyggerne. Ved å fremme slike befolkningsgruppers økonomiske og kulturelle utvikling, beskytter en også naturen. Og hvor mange naturressurser blir ødelagt gjennom krig! Fred i folket og blant folkene ville også gi naturen større beskyttelse. Oppkjøp av ressurser, særlig vann, kan føre til alvorlige konflikter blant de berørte parter. Fredelig samråd om ressursbruk kan beskytte naturen, og samtidig de berørte samfunnenes velferd.
Kirken har et ansvar for skaperverket og må hevde dette ansvaret offentlig. Når den gjør det, må den ikke bare forsvare jorden, vannet og luften som skaperverkets gaver og alles eiendom. Den må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv. Det er et behov for noe som riktig forstått kan kalles en menneskets økologi. Det er en nær sammenheng mellom skade på naturen og kulturen, som gir form til det menneskelige samvær. Når «humanøkologien»124 blir respektert innen samfunnet, kommer det også miljøøkologien til gode. Akkurat som menneskelige dyder er forbundet med hverandre slik at svekkelse av en dyd også setter de andre i fare, så hviler den økologiske orden på etterlevelsen av en plan som både påvirker sunt samvær i et samfunn og dets gode forhold til naturen.
For å beskytte naturen, er det ikke nok å gripe til økonomiske ansporinger eller restriksjoner; ikke en gang hensiktsmessig rettledning er tilstrekkelig. Dette er viktige hjelpemidler, men det avgjørende anliggendet er samfunnets moralske opptreden. Dersom retten til livet og en naturlig død ikke blir respektert, dersom menneskelig unnfangelse, svangerskap og fødsel skjer på kunstig vis, dersom menneskeembryo blir ofret til forskning, forsvinner til slutt begrepet humanøkologi fra den allmenne bevissthet, og sammen med det forsvinner også miljøøkologi. Det er selvmotsigende å insistere på at fremtidige generasjoner respekterer naturmiljøet, når vår oppdragelse og våre lover ikke hjelper dem til å respektere seg selv. Naturens bok er én og udelelig både med hensyn til miljøet og til livet, seksualiteten, ekteskapet, familien og sosiale relasjoner, kort sagt: til menneskets helhetlige utvikling. Våre forpliktelser overfor miljøet er forbundet med våre forpliktelser overfor mennesket, både alene og i relasjon til andre. En kan ikke fremme den ene plikten og undertrykke den andre. Dette er en alvorlig selvmotsigelse i samtidens liv og lære, som fornedrer mennesket, forstyrrer miljøet og skader samfunnet.
52. Sannheten, og kjærligheten som den åpenbarer, lar seg ikke fabrikkere, en kan bare motta den. Dens primærkilde er ikke og kan ikke være mennesket, men bare Gud, han som er sannhet og kjærlighet. Dette prinsippet er svært viktig for samfunnet og for utviklingen, ettersom verken den ene eller den andre utelukkende kan være menneskelige produkter. Likeledes er ikke utviklingskallet for menneskers og folkegruppers del alene basert på menneskelige avgjørelser, men er innskrevet i en plan som går foran oss og er en forpliktelse som alle må godta frivillig. Det som går foran oss, og det vi utgjør – kjærlighet og sannhet – sier oss hva det gode er og hva vår lykke består i. Altså viser det oss veien til sann utvikling.