53. En av de verste formene for fattigdom som et menneske kan erfare, er ensomhet. Dersom vi ser nøye på andre former for fattigdom, materielle former innbefattet, ser vi at de har sitt utspring fra isolasjon, fra ikke å bli elsket eller fra vanskeligheter med å elske. Ofte oppstår fattigdom ved en avvisning av Guds kjærlighet, ved menneskets opprinnelige og tragiske tendens til å lukke seg inne i seg selv og tenke at det er seg selv nok eller bare et ubetydelig og forbigående fenomen, en «fremmed» i et tilfeldig dannet univers. Mennesket er fremmedgjort hvis det er alene, hvis det er løsrevet fra virkeligheten eller hvis det nekter å tenke og tro på et fundament.125 Hele menneskeheten samlet blir fremmedgjort når den kun foreskriver menneskelige planer, ideologier og falske utopier.126 Dagens menneskehet synes å være mer interaktiv enn gårsdagens: Denne større nærheten må bli til ekte fellesskap. Folkenes utvikling avhenger fremfor alt av at de erkjenner at de er en eneste familie som jobber sammen som individer i ekte felleskap, og ikke bare slumper til å eksistere ved siden av hverandre.127
Pave Paul VI bemerket at «verden går sin skjeve gang på grunn av mangel på dypere ettertanke».128 Dette utsagnet inneholder en observasjon, men det er først og fremst et ønske: Det kreves ny tankemessig drivkraft for bedre å kunne forstå implikasjonene av vår familienatur. Interaksjon mellom folkene på jorden inspirerer til slik drivkraft, så integrasjon blir et tegn på solidaritet129 heller enn marginalisering. Slik tenkning forplikter også til en kritisk og ransakende fordypning i emnet relasjoner. Det handler om en oppgave som sosialvitenskapen ikke kan gjennomføre alene, fordi det også kreves at disipliner som metafysikk og teologi bidrar med kunnskap for at en skal ha en klar forståelse av menneskets transcendente verdighet.
Mennesket, som en skapning med en åndelig natur, realiseres gjennom mellommenneskelige relasjoner. Jo mer autentisk en lever slike relasjoner, jo mer modnes også ens egen personlige identitet. Det er ikke ved å skille seg ut at mennesket får sin rett, men ved å sette seg i forbindelse med andre og med Gud. Slike forbindelser er av grunnleggende betydning. Dette gjelder også nasjonene. En metafysisk forståelse av relasjonene mellom personer har derfor stor nytteverdi for deres utvikling. I den forbindelse finner fornuften inspirasjon og orientering i den kristne åpenbaring.
I følge den blir ikke enkeltmennesket absorbert av menneskesamfunnet, eller dets selvråderett forpurret, noe som skjer innen forskjellige former for totalitarisme. I kristen tankegang verdsettes den enkelte desto mer, fordi forholdet mellom person og samfunn er en relasjon mellom én helhet og en annen.130 Slik familiens felleskap ikke utsletter medlemmene den består av, og slik Kirken gleder seg over enhver «ny skapning» (Gal 6,15; 2 Kor 5, 17) som ved dåpen er innlemmet i dens levende legeme, slik undertrykker heller ikke menneskefamiliens enhet dens enkeltmennesker, folk og kulturer. I stedet gjør den dem mer åpne for hverandre og knytter dem sterkere sammen i et ekte mangfold.
54. Temaet folkenes utvikling sammenfaller med foreningen av alle individer og folkegrupper i menneskefamiliens ene fellesskap. Dette er dannet i solidaritet, basert på grunnleggende verdier som rettferdighet og fred. Et slikt perspektiv belyser tydelig forholdet mellom Treenighetens personer innenfor det ene guddommelige vesen. Treenigheten er absolutt enhet, ettersom de tre guddommelige personene er ren relasjonalitet. Den gjensidige åpenheten mellom de guddommelige personene er fullstendig, og forbindelsen mellom hver og en av dem fullkommen, fordi de utgjør absolutt enhet og uforlignelighet. Gud vil også oppta oss i denne fellesskapets virkelighet: «for at de skal være ett slik som vi er ett» (Joh 17,22). Kirken er et tegn på og redskap for denne enheten.131 Forholdene mellom mennesker gjennom historien kan også bare berikes med hensyn til denne guddommelige modellen. Særlig i lys av den åpenbarte Treenighetens mysterium, forstår en at en ekte åpenhet ikke betyr et tap av individuell identitet, men dyp tilegnelse. Denne følger også av de felles menneskelige erfaringer av kjærlighet og sannhet. Som ektefellers sakramentale kjærlighet åndelig forener dem til «ett kjød» (1 Mos 2,24; Matt 19,5; Ef 5,31) og danner en ekte relasjonell enhet av de to, så forener sannheten på lignende vis fornuftsvesener med hverandre og lar dem tenke i samklang, ved å trekke dem til seg i enhet.
55. Den kristne åpenbaring om menneskeslektens enhet forutsetter en metafysisk tolkning av humanum, hvor evnen til å skape relasjoner representerer et vesentlig element. Også andre kulturer og religioner lærer om brorskap og fred og er derfor av stor betydning for helhetlig menneskelig utvikling. Men det er ingen mangel på religiøse og kulturelle holdninger hvor kjærlighets- og sannhetsprinsippet ikke fullt ut aksepteres og til slutt bremser eller til og med stanser en ekte menneskelig utvikling. Verden i dag er gjennomsyret av kulturer med en religiøs bakgrunn som ikke forplikter mennesket til felleskap, men i stedet isolerer det i søken etter individuelt velvære. Dette gjør de ved å begrense seg til å tilfredsstille psykologiske forventninger. Også en viss utbredelse av religiøse retninger som tiltrekker seg små grupper eller sågar enkeltpersoner, samt religiøs synkretisme, kan være faktorer som skaper separasjon og manglende engasjement. En mulig negativ effekt av globaliseringsprosessen, er tendensen til å begunstige slik synkretisme132 og å gi næring til former for «religion» som fremmedgjør folk for hverandre og distanserer dem fra virkeligheten i stedet for å samle dem. Samtidig vedvarer noen religiøse og kulturelle tradisjoner som sementerer samfunnet i faste sosiale kaster, i former for magisk tro som underkjenner menneskets verdighet, og i servile holdninger overfor okkulte krefter. På dette planet er det vanskelig for kjærligheten og sannheten å hevde seg, noe som skader en ekte menneskelig utvikling.
Om det på den ene side er sant at utviklingen trenger folks religioner og kulturer, er det også på den annen side sant at det er behov for tilstrekkelig dømmekraft. Religionsfrihet betyr ikke religiøs likegyldighet og medfører heller ikke at alle religioner er likeverdige.133 Fremfor alt er det nødvendig at de som utøver politisk makt kan skille mellom forskjellige kulturers og religioners bidrag til oppbygningen av et sosialt fellesskap som er preget av respekt for det felles gode. Slikt skjønn må støtte seg på kjærlighetens og sannhetens kriterium. Siden enkeltmenneskers og folks utvikling står på spill, er det nødvendig å ta hensyn til mulighetene for frigjøring og integrering innenfor et virkelig universelt felleskap. «Hele mennesket og alle mennesker» er også kriteriet for å evaluere kulturer og religioner. Kristendommen, religionen til den «Gud som har et menneskelig ansikt»,134 bærer selve dette kriteriet i seg selv.
56. Den kristne religion og andre religioner kan bare gi sitt bidrag til utvikling dersom Gud også har en plass i det offentlige rom, spesielt med hensyn til dets kulturelle, sosiale, økonomiske og særlig dets politiske dimensjoner. Kirkens sosiallære ble til for å kunne hevde «borgerstatus» for den kristne religion.135 En fornektelse av retten til å bekjenne ens religion offentlig og til å la troens sannheter angå det offentlige liv, har negative konsekvenser for sann utvikling. Utestengning av religion fra det offentlige rom, i likhet med dets motstykke, religiøs fundamentalisme, hindrer møtet mellom mennesker og deres samarbeid for menneskehetens fremgang. Det offentlige liv utarmes for motivasjon, og politikkens ansikt blir dominerende og aggressivt. Menneskerettighetene står i fare for å bli neglisjert, enten fordi de frarøves sitt transcendente fundament eller fordi personlig frihet ikke anerkjennes. Sekularisme og fundamentalisme utelukker muligheten for fruktbar dialog og utbytterikt samarbeid mellom fornuft og religiøs tro. Det er alltid nødvendig å rense fornuften ved troen: Dette er også sant for politisk fornuft, som ikke må holde seg selv for allmektig. Religion, på sin side, trenger også renselse gjennom fornuft, for å kunne vise sitt ekte menneskelige ansikt. Ethvert brudd i denne dialogen er ledsaget av en tungt belastende kostnad for menneskehetens utvikling.
57. En fruktbar dialog mellom tro og fornuft kan bare gjøre arbeidet for sosial nestekjærlighet mer virksomt, og den danner et passende rammeverk for å fremme broderlig samarbeid mellom troende og ikke-troende i deres felles engasjement for rettferdighet og fred blant menneskene. I den pastorale konstitusjonen Gaudium et Spes, fastslo konsilfedrene at «Troende og ikke-troende er stort sett enige om at alt det som finnes på jorden, skal ordnes med henblikk på mennesket som sentrum og høydepunkt.»136 For troende er verden ikke et produkt av tilfeldighet eller nødvendighet, men av Guds plan. Dette er utgangspunktet for de troendes plikt til å forene sine anstrengelser med alle mennesker av god viljes, enten de tilhører andre religioner eller ikke er troende. Slik kan vår verden virkelig tilsvare den guddommelige plan: å leve som én familie under Skaperens blikk. Et spesielt tegn på kjærlighet, og hovedkriteriet for broderlig samarbeid mellom troende og ikke-troende, er utvilsomt subsidiaritetsprinsippet.137 Det er et uttrykk for menneskets ukrenkelige frihet. Subsidiaritet er primært en hjelp til enkeltmennesket ved hjelp av mellomgruppers og foreningers autonomi. Slik hjelp tilbys når enkeltmennesker eller sosiale grupper er ute av stand til å oppnå noe ved egen kraft, og den har alltid frigjøring som mål, for den fremmer frihet og ansvarlighet. Subsidiaritet respekterer personlig verdighet, fordi det i personen ser et individ som alltid er i stand til å gi noe til andre. Ved å anerkjenne gjensidighet som hjertet i hva det vil si å være menneske, er subsidiaritet den mest virksomme motgiften mot enhver form for systematisert sosialformynderi. Det kan forklare både de atskillige grupperingene av nivåer – og derfor mangfoldet av subjekter – så vel som koordineringen av disse nivåene. Derfor er subsidiaritetsprinsippet spesielt velegnet til å styre globaliseringen og anrette den mot en ekte menneskelig utvikling. For ikke å skape en farlig og monokratisk universalmakt, må forvaltningen av globaliseringen være av subsidiær art, ordnet i flere stadier og forskjellige nivåer, for den reiser spørsmålet om det globale felles gode og forfølgelsen av dette. Men en slik autoritet må organiseres på en subsidiær og pluralistisk måte138 for ikke å krenke friheten, men å vise seg som faktisk effektiv.
58. Subsidiaritetsprinsippet må forbli tett forbundet med solidaritetsprinsippet og omvendt, for om subsidiaritet uten solidaritet fører til sosial partikularisme, er det også sant at solidaritet uten subsidiaritet fører til et sosialsystem som nedverdiger de trengende. Denne allmenne regelen må også vies spesiell oppmerksomhet, ettersom den tar opp spørsmål knyttet til internasjonal utviklingshjelp. Slik bistand kan, uavhengig av giverens intensjoner, noen ganger fastlåse et folk i en avhengighetstilstand eller sågar legge til rette for lokale undertrykkelsestilstander og utbytting i mottakerlandet. Dersom økonomisk bistand virkelig skal være det, kan det ikke gis med baktanker. Fordelingen må ikke bare involvere mottakerlandenes myndigheter, men også lokale økonomiske aktører og kulturbærerne innen sivilsamfunnet, innbefattet lokale kirker. Bistandsprogrammer må i stadig større grad kjennetegnes ved støtte og medvirkning fra grasrota. Det er faktisk sant at de mest verdifulle ressursene i land som mottar bistand, er menneskelige. Dette er den ekte kapitalen, som må vokse for å sikre en virkelig selvstendig fremtid for de fattigste landene. En bør også huske at i den økonomiske sfære, består den hovedhjelp utviklingsland trenger i at en tillater og fremmer en gradvis innføring av deres produkter på verdensmarkedet. Slik muliggjøres deres fulle deltakelse i internasjonalt økonomisk liv. Alt for ofte i fortiden har bistand bare tjent til å skape marginale markeder for disse landenes produkter. Dette er ofte forårsaket av en mangel på ekte etterspørsel etter disse produktene. Derfor er det nødvendig å hjelpe disse landene til å forbedre sine produkter og bedre tilpasse dem etterspørselen. I tillegg er det ofte noen som frykter konkurransen som skapes av importerte produkter (vanligvis landbruksvarer) fra økonomisk fattigere land. Likevel må en huske at for slike land, betyr muligheten til å markedsføre sine produkter svært ofte at deres overlevelse sikres, både på kort og lang sikt. En rettferdig og balansert verdenshandel med landbruksvarer kan skape fordeler for alle, på begge sider av tilbudet og etterspørselen. Av denne grunn er det ikke bare nødvendig å orientere denne type produksjon i kommersiell retning. Det må også etableres internasjonale regler for handel som understøtter den og styrker finansieringen til utvikling, for å gjøre disse økonomiene mer produktive.
59. Utviklingssamarbeid trenger ikke bare gjelde det økonomiske plan; det gir ofte god anledning til møter mellom folk og kulturer. Dersom partene i samarbeidet på de økonomisk utviklede landenes side, slik som av og til skjer, lar være å ta hensyn til egen eller andre kulturers identitet, bygget som den er på menneskelige verdier, kan de ikke gå inn i en dyp dialog med borgerne i fattige land. Dersom den andre part på sin side er likegyldig og ukritisk åpner seg for hvert eneste kulturelle tilbud, er de ikke i stand til å ta ansvar for egen autentisk utvikling.139 De teknologisk avanserte samfunnene må ikke forveksle egen teknologisk utvikling med en antatt kulturell overlegenhet, men må noen ganger selv gjenoppdage glemte dyder som historisk gjorde det mulig for dem å blomstre. Samfunn i utvikling må forbli tro mot alt som er genuint menneskelig i deres tradisjoner, ved å unngå automatisk å ikle dem den globaliserte teknologiske sivilisasjonens mekanismer. I alle kulturer finnes det særskilte og mangfoldige etiske overensstemmelser, et uttrykk for menneskenaturen som er villet av Skaperen. Denne menneskehetens visdom kalles naturloven.140 En slik universell morallov er et solid grunnlag for enhver kulturell, religiøs og politisk dialog, og tillater ikke at de forskjellige kulturenes mangfoldige pluralisme løsrives fra en felles søken etter det sanne, det gode og etter Gud. Tilslutning til loven som er innskrevet i menneskenes hjerter, er en forutsetning for ethvert konstruktivt sosialt samarbeid. I alle kulturer finnes det besværligheter en må befris fra og skygger en må vende seg bort fra. Den kristne tro kan hjelpe kulturer til å vokse i universelt felleskap og solidaritet, til fordel for den felles globale utviklingen, ved å besjele dem og samtidig transcendere dem.
60. I søken etter løsninger på den nåværende finanskrisen, må utviklingshjelp til de fattige landene anses som et autentisk middel til verdiskapning for alle. Hvilket annet hjelpeprosjekt kan gi utsikt til en så betydningsfull verdistigning, selv for verdensøkonomien, som bistand til folkegrupper som fortsatt er i en begynnelsesfase eller en tidlig fase i sin økonomiske utvikling? Fra denne synsvinkel bør de mer økonomisk utviklede landene gjøre alt de kan for å tildele større andeler av sine bruttonasjonalprodukt til utviklingshjelp, og naturligvis respekterer de forpliktelser det internasjonale samfunn har påtatt seg i denne sammenheng. De kan gjøre dette blant annet ved å revidere sin interne politikk for sosialomsorg og solidaritet, ved å anvende subsidiaritetsprinsippet og ved å skape mer integrerte systemer for sosial omsorg. Slike systemer må innbefatte aktiv deltagelse fra privatpersoner og sivilsamfunnet. På denne måten er det faktisk mulig å forbedre sosiale tjenester og velferdsgoder, og samtidig spare økonomiske midler – også ved å bekjempe sløsing og misbruk av støtte – som så kunne tildeles internasjonalt solidarisk arbeid. Et mer utviklet og organisk system for sosial solidaritet, mindre byråkratisk, men ikke mindre koordinert, ville gjøre det mulig å innhøste mye slumrende energi, til fordel for solidaritet mellom folkene.
En mulig tilnærming til utviklingshjelp kunne være en effektiv bruk av såkalt skattemessig medbestemmelse, som lar borgerne bestemme hvordan en andel av skatten de betaler til staten benyttes. Forutsatt at dette ikke forfaller til å fremme særinteresser, kan det bidra til å fremme former for sosial solidaritet nedenfra, med åpenbare fordeler også på området solidaritet til utvikling.
61. En større solidaritet på det internasjonale plan uttrykkes fremfor alt i det fortsatte arbeidet – selv under økonomiske kriseforhold – for en bredere tilgang til utdanning. Denne er på samme tid også en vesentlig forutsetning for selve den internasjonale samarbeidsvirksomheten. Begrepet «utdanning» referer ikke bare til skoleundervisning og yrkesopplæring, som begge er viktige utviklingsfaktorer, men til en omfattende formasjon av mennesket. I den forbindelse bør ett problem understrekes: Under opplæringen må en vite hva det enkelte menneske er, og kjenne dets natur. Et relativistisk syn på denne naturen skaper alvorlige undervisningsproblemer, spesielt i forbindelse med den moralske opplæringen hvor dens bredere betydning på universelt nivå settes i fare. Dersom en gir etter for denne formen for relativisme, blir alle fattigere. Dette virker negativt inn på kvaliteten på bistanden til de nødlidende folkene, som ikke bare behøver økonomiske og tekniske midler, men også pedagogiske muligheter og ressurser for å kunne støtte opp om den enkeltes virkeliggjøring av sitt fulle menneskelige potensial.
Et eksempel på betydningen av dette problemet viser seg gjennom fenomenet internasjonal turisme,141 som kan være en vesentlig faktor i økonomisk utvikling og kulturell vekst, men som også kan bli en anledning til utbytting og moralsk forfall. Den aktuelle situasjonen byr på enestående muligheter for de økonomiske aspektene ved utviklingen, det vil si for pengestrømmen og framveksten av en betydelig mengde lokal forretningsvirksomhet. Disse er knyttet til de kulturelle aspektene, hvorav utdanning kommer i første rekke.
I mange tilfeller skjer dette, men i mange andre tilfeller har internasjonal turisme en negativ effekt hva gjelder formasjon, både for turistene og lokalbefolkningen. Sistnevnte blir ofte konfrontert med umoralske eller til og med perverse forhold, slik som er tilfellet når det gjelder såkalt sexturisme, som mange mennesker blir ofre for, selv i ung alder. Det er smertefullt å konstantere at slikt ofte finner sted med støtte fra lokale myndigheter, uten en lyd fra myndighetene i turistenes opprinnelsesland, og med medvirkning fra mange i turistbransjen. Selv i mindre ekstreme tilfeller følger internasjonal turisme ofte et mønster av forbruk, fråtsing og hedonisme. Det er ofte en form for virkelighetsflukt som er planlagt på en måte som er typisk for opprinnelseslandet, og derfor ikke legger til rette for et ekte møte mellom personer og kulturer. En må derfor finne frem til en annen slags turisme som er i stand til å fremme en ekte gjensidig forståelse, uten å fjerne elementet av hvile og sunn rekreasjon. Turisme av denne typen må bli oppmuntret, også gjennom en tettere forbindelse med erfaringene fra internasjonalt samarbeid til fordel for utvikling.
62. Et annet aspekt ved helhetlig menneskelig utvikling som fortjener oppmerksomhet, er fenomenet migrasjon. Dette fenomenet er oppskakende bare ved mengden mennesker det angår, de sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse problemene det skaper, og de dramatiske utfordringer det byr på for nasjoner og det internasjonale samfunn. Vi kan si at vi står overfor et sosialt fenomen av epokegjørende art, som krever en sterk og langsiktig politikk med internasjonalt samarbeid for å kunne takle det tilstrekkelig. En slik politikk må utvikles basert på et tett samarbeid mellom migrantenes hjem- og vertsland. Den må ledsages av egnede internasjonale bestemmelser som er i stand til å gjøre forskjellige lovgivende ordninger samstemte, med sikte på å sikre behovene og rettighetene til de utvandrede og deres familier, og samtidig også beskytte vertslandene til emigrantene. Ikke noe land kan forventes å møte vår tids migrasjonsproblemer alene. Vi er alle vitner til belastningene forbundet med lidelse, savn og håp som ledsager strømmen av migranter. Det er velkjent at fenomenets kompleksitet gjør det vanskelig å styre, men det står imidlertid fast at fremmedarbeidere, til tross for alle vanskeligheter forbundet med deres integrering, yter et betydningsfullt bidrag til vertslandets økonomiske utvikling. De bidrar også til utviklingen i sine opprinnelsesland, ved pengene de sender hjem. Det er åpenbart at disse arbeidstakerne ikke kan betraktes som en vare eller ren arbeidskraft. Følgelig har en ikke lov til å behandle dem som en eller annen produksjonsfaktor. Hver migrant er et enkeltmenneske og er således i besittelse av ukrenkelige grunnrettigheter, som må respekteres i enhver situasjon og av alle.142
63. Når en betrakter problemene knyttet til utvikling, kan en ikke annet enn å understreke den direkte sammenhengen som finnes mellom fattigdom og arbeidsledighet. I mange tilfeller er fattigdom et resultat av brudd mot det menneskelige arbeids verdighet, enten fordi arbeidsmulighetene er begrensede (arbeidsledighet, underbemanning), eller «fordi en lav verdi settes på arbeidet og rettighetene som følger av det, særlig retten til en rettferdig lønn og arbeidstakeren med families personlige sikkerhet».143 Derfor utstedte min ærverdige forgjenger pave Johannes Paul II den 1. mai 2000, i anledning av arbeidernes jubileum, en appell for «en global koalisjon til fordel for ‘verdig arbeid’».144 Denne var til støtte for den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen. På denne måten ga han en sterk moralsk anerkjennelse til dette målet, som han så som en ambisjon for familier i alle land. Hva menes med ordet «verdig» når det anvendes på arbeid? Det betyr arbeid som i ethvert samfunn gjenspeiler hver mann og kvinnes iboende verdighet; et fritt valgt arbeid som lar arbeiderne, både menn og kvinner, effektivt ta del i utviklingen av sine lokalsamfunn; arbeid som på denne måten lar arbeidstakerne nyte godt av respekt og frihet fra enhver form for diskriminering; arbeid som gjør det mulig for familier å oppfylle sine behov og sørge for skolegang for barna sine, uten at barna selv blir tvunget inn i arbeid; arbeid som fritt tillater arbeidstakerne å organisere seg og gjøre sine stemmer hørt; arbeid som gir rom for å gjenoppdage egne personlige, familiære og åndelige røtter; arbeid som sikrer pensjonerte arbeidstakere verdige forhold.
64. Når en tenker over temaet arbeid, er det også nødvendig å henvise til det påtrengende behovet for at arbeidstakerorganisasjoner (som alltid har møtt oppmuntring og støtte fra Kirken) og ansatte er åpne for nye perspektiver som vokser frem innen feltet arbeid. Gjennom å overvinne grensene for egne fagforeningskategorier, er arbeidstakerorganisasjoner kalt til å ta hånd om nye problemer i samfunnet vårt: Jeg henviser for eksempel til alle de spørsmålene som samfunnsvitere beskriver som konflikten mellom arbeidstakere og forbrukere. Uten nødvendigvis å forsvare tesen om at det har funnet sted en overgang fra arbeiderens sentrale rolle til et fokus på forbrukeren, synes det likevel som om dette utgjør nytt territorium hvor fagforeninger kan gjøre seg nyskapende erfaringer. Det globale rammeverket som arbeid utøves innenfor, krever også at nasjonale fagforeninger, som hovedsakelig begrenser seg til et forsvar av egne medlemmers interesser, også retter blikket mot ikke-medlemmers rettigheter. Dette gjelder særlig arbeidstakerne i utviklingslandene, hvor sosiale rettigheter ofte krenkes. Beskyttelse av disse arbeiderne, som delvis kan oppnås gjennom egnede initiativ rettet mot deres opprinnelsesland, vil gjøre arbeidstakerorganisasjoner i stand til å utvise den ekte etiske og kulturelle drivkraft som gjorde det mulig for dem å spille en avgjørende rolle i andre sosiale sammenhenger og arbeidssammenhenger. Kirkens tradisjonelle lære, som stadig er gyldig, foreslår et skille mellom fagforeningenes og politikkens roller og oppgaver. Dette skillet gjør det mulig for arbeidstakerorganisasjoner å finne områdene i sivilsamfunnet som best svarer til deres oppgave med å forsvare og fremme arbeiderens domene, særlig til fordel for utbyttede og ikke-representerte arbeidere som er i en tragisk situasjon, og ofte blir oversett av samfunnets fraværende blikk.
65. Videre må finanssektoren som sådan gjennomgå en nødvendig fornyelse av strukturer og bestemmelser knyttet til dens virkemåter. En dårlig bruk av slike har skadet realøkonomien. Slik kan den igjen være en av de bedre verdiskaperne, samt et målrettet redskap i utviklingen. Hele økonomien og hele finanssektoren – ikke bare noen av deres virkeområder – må brukes som verktøy i samsvar med etiske standarder. Slik skaper man passende betingelser for utviklingen av enkeltmennesker og folkegrupper. Det er sannelig nyttig, og under noen omstendigheter essensielt, å lansere finansinitiativer hvor den humanitære dimensjonen råder. Men dette må ikke gjøre at det blir glemt hvordan hele finanssystemet samlet må være rettet mot målet om å opprettholde en autentisk utvikling. Fremfor alt må ikke forsettet om å gjøre godt settes opp i mot intensjonen om en faktisk god produksjonskapasitet. Finansmeglerne må gjenoppdage etikk som det egentlige fundamentet for sin virksomhet. Slik unngår de å misbruke dens sofistikerte instrumenter, som også kan brukes til å bedra investorene. Redelige forsett, åpenhet og søken etter gode resultater er forenlig og må aldri løsrives fra hverandre. Dersom kjærligheten er klok, kan den også finne midler til å handle i samsvar med langsiktig og rettferdig lønnsomhet. Dette understrekes tydelig ved kredittsamvirkenes mange erfaringer.
Både regulering av finanssektoren, for å beskytte svakere parter og unngå skandaløs spekulasjon, samt forsøk med nye finansformer som er ment til å støtte utviklingsprosjekter, betyr positive erfaringer som må utdypes og fremmes. Samtidig må en appellere til investorens egenansvar. Også erfaringen med mikrofinans, som har sine røtter i borgerhumanistenes tenkning og virke (jeg tenker spesielt på fremveksten av pantelånerne), må styrkes og videreutvikles. Dette gjelder særlig i disse dager, hvor flere sårbare deler av befolkningen er i økonomiske vansker, som kan være dramatiske. Disse må beskyttes mot faren for åger eller håpløshet. De svakeste medlemmene av samfunnet må få hjelp til å forsvare seg mot åger. Likeledes bør fattige folkegrupper skoleres i å dra reell nytte av mikrokreditt. På denne måten begrenses muligheten for utbytting på disse to områdene. Siden det også i rike land finnes nye former for fattigdom, kan mikrofinans gi praktisk hjelp til nye tiltak og områder, til fordel for de svakere samfunnssjiktene, selv i faser hvor samfunnet kanskje blir fattigere.
66. Verdensomspennende nettverksbygging har ført til fremveksten av en ny politisk makt, bestående av forbrukere og deres forbund. Det dreier seg om et fenomen som bør granskes nøye, da det inneholder positive elementer som bør fremmes, samt overdrivelser som bør unngås. Det er en god ting at folk er bevisste på at å kjøpe ikke bare er en økonomisk handling, men alltid også en moralsk handling. Forbrukere har derfor et klart sosialt ansvar som går hånd i hånd med foretakenes ansvar. De må stadig opplæres145 til rollen som de daglig utøver, og som kan utføres med respekt for moralske prinsipper, uten at de tilsidesetter egen økonomisk fornuft ved gjennomføringen av kjøpet. Særlig i tider som den vi opplever nå, hvor kjøpekraften kan bli redusert og en må moderere sitt forbruk, er det også nødvendig å utforske nye veier i forbindelse med detaljhandel. Et eksempel er former for innkjøpssamarbeid, slik som forbrukersamvirkelag, som har vært aktive siden nittenhundretallet, også takket være katolikkers initiativ. Dessuten kan det være nyttig å fremme nye former for markedsføring av produkter fra undertrykte områder i verden, for å sikre at produsentene får en anstendig lønn. Dette må skje på betingelse av at det handler om et virkelig synlig marked, at produsentene ikke bare får en høyere profittmargin, men også mottar en bedre utdannelse innen profesjonalitet og teknologi, og til slutt slik at de ikke knytter sin erfaring med økonomisk utvikling til partideologiske oppfatninger. Det er ønskelig for et økonomisk demokrati at forbrukerne inntar en mer aktiv rolle, så fremt de ikke blir manipulert av forbund som ikke egentlig representerer dem.
67. Stilt overfor en uopphørlig vekst i verdensomspennende gjensidig avhengighet, er det et sterkt følt behov for en reform både av organisasjonen De forente nasjoner og likeledes av økonomiske selskaper og internasjonal finans. Dette gjelder selv under en like verdensomspennende konjunkturnedgang. Ønsket er at konseptet familie av nasjoner kan anta en reell og konkret form. På samme måte blir det sett på som tvingende nødvendig å finne nyskapende måter å anvende prinsippet om beskyttelsesansvar ovenfor fattigere nasjoner på.146 Samtidig må en erkjenne deres rett til en effektiv stemme i fellesskapets beslutningsprosess. Dette virker nødvendig for å kunne nå frem til en politisk, juridisk og økonomisk orden som kan fremme og orientere internasjonalt samarbeid mot en solidarisk utvikling av alle folkegrupper. For å styre verdensøkonomien; for å sanere økonomier rammet av krisen; for å unngå en forverring av krisen og en resulterende økning i ubalanse; for å oppnå en hensiktsmessig og total nedrustning så vel som å virkeliggjøre en sikker tilgang på ernæring og på fred; for å sikre vern av miljøet og regulere migrasjon; for alt dette er det tvingende nødvendig med en ekte verdenspolitisk myndighet, som min forgjenger salige Johannes XXIII tok til orde for. En slik myndighet må underordne seg loven og konsekvent holde fast ved prinsippene subsidiaritet og solidaritet. Den må også være orientert mot å virkeliggjøre det felles gode147 og sette seg fore å sikre en ekte helhetlig menneskelig utvikling, og la seg inspirere av kjærligheten i sannhetens verdier. Videre må denne myndigheten anerkjennes av alle og disponere over reell makt for å kunne garantere sikkerhet for alle, samt at rettferdighet ivaretas og rettigheter respekteres.148 Selvfølgelig må den inneha myndighet til å sikre at de involverte parter overholder alle dens bestemmelser. Den må også kunne sikre at de koordinerte tiltakene som vedtas i forskjellige internasjonale fora, overholdes. I fravær av dette ville nemlig internasjonal lov stå i fare for bli avgjort ved maktbalansen mellom de sterkeste nasjonene, dette til tross for den store fremgang en ville oppnå på forskjellige områder. Helhetlig utvikling av folkene og internasjonalt samarbeid gjør det nødvendig at det etableres en større grad av internasjonal orden, kjennetegnet ved subsidiaritet som kan lede globaliseringen,149 og at det skapes en tilsvarende sosial orden. Slik kan forbindelsene mellom det sosiale og moralske område, og mellom det politiske, økonomiske og sivile område som De forente nasjoners forfatning ser for seg, endelig realiseres.