78. Uten Gud vet mennesket ikke hvor det skal gå, og det evner ikke engang å fatte hvem det er. I møte med det enorme problemet som er folkenes utvikling, et problem som nesten driver oss til å miste motet og gi opp, kommer Herren Jesu Kristi ord oss til hjelp, som lar oss vite: «uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15,5) og så oppmuntrer oss: «jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Stilt overfor den massive arbeidsmengden som må takles, holder vi fast ved troen på Guds nærvær side om side ved dem som kommer sammen i hans navn og arbeider for rettferdighet. Paul VI minnet oss i Populorum Progressio om at mennesket ikke er i stand til å drive frem sin egen fremgang alene, da det ikke kan grunnfeste en ekte humanisme av seg selv. Bare om vi tenker over at vi som enkeltmennesker og samfunn er kalt til å tilhøre Guds familie som hans barn, vil vi være i stand til å fremhjelpe en ny tankegang og å stille ferske krefter til tjeneste for en ekte helhetlig humanisme. Den største kraften til tjeneste for utvikling, er derfor en kristen humanisme157 som levendegjøres av kjærligheten, veiledes av sannheten og aksepterer begge som en varig gave fra Gud. Tilgjengelighet overfor Gud åpner oss for en tilgjengelighet overfor våre søsken og overfor et liv som forstås som en solidarisk og gledelig oppgave. På motsatt side finnes en ideologisk innesluttethet overfor Gud og en likegyldighetens ateisme som glemmer Skaperen, og som også risikerer å glemme menneskeverdet. Disse utgjør i dag de største hindringene for utviklingen. Den humanisme som utelukker Gud, er en inhuman humanisme. Bare en humanisme som er åpen for det absolutte, kan lede oss i å fremme og virkeliggjøre former for sosialt og sivilt liv – koalisjoner, institusjoner, kultur og etos – som bevarer oss mot faren for å bli fanget av øyeblikkets mote. Det er vissheten om Guds uutslukkelige kjærlighet som støtter oss i vår møysommelige og oppløftende innsats for rettferdigheten og folkenes utvikling. Den er med oss i medgang og motgang, mens vi uten opphør søker en rettferdig forordning av menneskelige anliggender. Guds kjærlighet kaller oss til å legge bak oss det begrensede og flyktige. Den gir oss motet til å arbeide videre i søken etter det gode for alle, selv om dette ikke lar seg oppnå øyeblikkelig, og selv om det vi er i stand til å oppnå, sammen med politiske myndigheter og økonomiske fagfolk, alltid er mindre enn det vi streber etter.158 Gud gir oss kraft til å kjempe og lide for kjærligheten til det felles gode, han som er vårt Alt, vårt største håp.
79. Utviklingen trenger kristne som løfter sine hender til Gud i bønn, kristne som er bærere av en bevissthet preget av sannhetsfylt kjærlighet, caritas in veritate, en bevissthet som ekte menneskelig utvikling har sitt utspring i og som ikke er vårt eget verk, men er gitt oss. Derfor må vi også i de vanskeligste og mest kompliserte anliggender ikke bare bevisst reagere, men i første rekke vende oss til Guds kjærlighet. Utvikling omfatter oppmerksomhet overfor det åndelige liv, genuin respekt for erfaringene med tiltro til Gud, åndelig felleskap i Kristus, tiltro til Guds forsyn og barmhjertighet, kjærlighet og tilgivelse, selvfornektelse, mottagelse av ens neste, rettferdighet og fred. Alt dette er uunnværlig for at «steinhjerter» skal kunne forvandles til «kjøtthjerter» (Esek 36,26) og livet på jorden bli «guddommelig» og derved mer mennesket verdig. Alt dette hører mennesket til, fordi mennesket er sin egen eksistens’ subjekt; og samtidig hører det Gud til, fordi Gud er ved begynnelsen og enden av alt som er godt og forløsende: «verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til» (1 Kor 3, 22-23). Det er de kristnes dype lengsel at hele den menneskelige familie vil påkalle Gud som «Fader Vår»! Sammen med den enbårne Sønn, kan alle folk lære å tilbe Faderen med ordene som Jesus selv har lært oss: å be ham om nåden til å forherlige ham ved å leve i henhold til hans vilje, om å motta det daglige brød vi trenger, om å være forstående og sjenerøse overfor våre skyldnere, om ikke for hardt å settes på prøve og å bli befridd fra det onde (Jfr. Matt 6, 9-13).
Ved avslutningen av det paulinske år vil jeg uttrykke dette ønsket med apostelens egne ord, hentet fra Romerbrevet: «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv» (Rom 12, 9-10). Måtte Jomfru Maria, som ble erklært Mater Ecclesiae av Paul VI, og som blir æret av kristne som Speculum Iustitiae og Regina Pacis, beskytte og bevare oss gjennom sin himmelske forbønn i styrken, håpet og gleden som vi trenger for fortsatt å sjenerøst vie oss til forpliktelsen å virkeliggjøre «den fulle utvikling av det hele menneske og av alle mennesker».159
Gitt i Roma, på St. Peters plass 29. juni, festdagen for De hellige apostler Peter og Paulus i året 2009, det femte år av mitt pontifikat.