Nyttårsdag 1300 opplevde Roma fra de første morgentimer en usedvanlig stor folkevandring. I store skarer dro romerne ut mot St. Peters basilika, fordi det gikk rykter om at man på denne dag i 1300-året for Kristi fødsel kunne få full avlat, som tidligere bare deltakere i korstogene hadde kunnet oppnå. Mot kvelden var kirken blitt stormet av så mange mennesker at man ikke lenger kunne bevege seg. Dette gjentok seg de neste dagene.
Denne helt spontane religiøse folkebevegelsen førte til at pave Bonifatius VIII (1294–1303) den 22. februar 1300 i dokumentet Antiquorum habet fidem relatio offisielt utropte kirkehistoriens første Hellige År, et jubileumsår for Herrens fødsel. Inspirasjonen kom altså nedenfra, fra det alminnelige folk, ikke ovenfra. De italienske krønikeforfatterne Giovanni Vallani og Ventura d'Asti, som selv var med i disse botsvandringene, har notert det jevne folks ord: «Hellige Far, gi oss din velsignelse før vi dør. Av våre forfedre har vi hørt fortalt at enhver kristen som i hvert nytt århundres første år besøker apostlenes graver, vil bli befridd for alle sine synder og for Guds straff».
Paven og hele Kirkens ledelse ble fullstendig overrumplet av denne folkebevegelsens kraft. Man gikk på jakt etter gamle offisielle arkivstykker. Forgjeves! Man fant ikke engang noe om år 1200 under en så stor pave som Innocent III (1198–1216) og heller intet fra enda eldre tid. Den offisielle kirkelige skribent Silvester sier i den forklarende note til ovennevnte pavelige bulle at eldre dokumenter enten måtte være fjernet eller gått tapt under barbarenes plyndringer. I dag er det nesten vitenskapelig sikkerhet for at et slikt dokument aldri har eksistert, selv om begrenset avlat var kjent nok. (I dekretet Apostolorum Limina av 23. mai 1974 henviser pave Paul VI til den jubileumsavlat [1] som pave Honorius III (1216–1227) ga alle pilegrimer som besøkte den hellige kansler Thomas Beckets grav, myrdet i 1170.)
Paven skulle altså ta en beslutning uten et eneste historisk dokument som godtgjorde det folket påsto. Men han lyttet til folket. Man brakte ham en mann på 107 år, som husket at hans far var dratt til Roma i 1200 og hadde pålagt ham å gjøre det samme, såfremt han ennå skulle være i live i 1300, og nå var han her! Han ville ikke gå glipp av den særlige nåde som jubelåret kunne gi. Mange andre pilegrimer, til og med to fra Beauvais i Nord-Frankrike, avla likelydende vitnesbyrd.
Det er sjelden at en pave lar seg overbevise av så spede muntlige vitneutsagn, men Bonifatius ville ikke la denne spontant fremvokste folkefromhet stå ute i kulden.
Pave Bonifatius VIII var både lærd og meget autoritær (ved enkelte anledninger kledde han seg opp i keiserlige insignier og skrøt av at han var like mye keiser som pave), og derfor valgte han den 22. februar, festen for Peters Cathedra, til å offentliggjøre sitt dekret om «at ved hvert århundreskifte i fremtiden vil enhver troende som i løpet av dette år ville besøke Peters og Paulus' graver og i botens og tillitens ånd ville skrifte sine synder, kunne fortjene en særlig fullstendig avlat (for alle synder begått til da)». Paven lot den florentinske maleren Giotto forevige denne kunngjøringen. (En del av freskomaleriet er ennå synlig i Laterankirken.) Avlaten var dermed gitt, men den gjeldt bare Roma.
Romerne skulle i 30 dager be på apostlenes graver, pilegrimene utenfra bare i 15 dager.
Bonifatius VIII så feiringen av jubelåret som et utmerket middel til å styrke sin internasjonale anseelse, særlig i striden med Filipp II av Frankrike, og jubelåret ble et kirkelig høydepunkt i hans pontifikat. Den store strømmen av besøkende pilegrimer til Roma viste hvor stor viljen til bot og omvendelse var. Anseelsen til Den hellige Stol og pavens religiøse autoritet ble entydig bekreftet. For paven betydde det hellige år en prestisjegevinst, og hans selvtillit steg til nye høyder. Det forførte ham til en feilvurdering av sin makt og de politiske realiteter. Han var ikke klar over og forsto heller ikke at nettopp dette jubelåret 1300 skulle vise seg å være det store vendepunktet, som medførte kirkens tiltakende sammenbrudd og et av kirkehistoriens dypeste dybdepunkter. (Avignon-eksilet fra 1309 til 1377.)
Men det første jubelårs høytidelige og offisielle kunngjøring fant altså en uhørt gjenklang over hele Europa. Det er spennende å lese den tids mange krønikeforfattere som har opplevd begivenhetene. Den fornemste er uten tvil kardinal Stefaneschi, en vaskeekte romer, som i sitt verk De centenario seu Jubilaeo Anno [2] har gjengitt grunnideen i folkets troende erfaring: «Ved å feire 100-årsdagen opplever vi en dyp glede ved minnet om da Kristus ble menneske!»
Et fremtredende vitne er den store toscanske dikter Dante Alighieri (1265–1321), som var med i den store pilegrimsflokken fra Firenze. Roma var så full av mennesker at man på den broen som førte til St. Peter, måtte innføre enveiskjørt trafikk. Nettopp dette bildet har Dante brukt i sin Divina Commedia for å skildre den store trengselen i Helvete, på samme måte som han også lar fremvisningen av Veronikas svetteduk ledsage sin beundring da han i himmelen ser opp til Maria og hennes Sønn. [4]
Det hellige år i 1300 fikk også betydning for utviklingen av [den pavelige] tiaraen. Den var opprinnelig en frygisk lue, og fra 1059 kom det til én kronering langs kanten. Bonifatius VIII pyntet den med enda en ring, og under Klemens V (1305–14) kom en tredje kronering til.
Noter
[1] Dok. A.A.S. 66 (1974), s. 290. Fransk tekst i L'Osservatore Romano, 31. mai 1974.
[2] Edit. D. Quatrocchio, Bessarione, del VII, 1900, s. 299–306.
[3] Dante: Divina Commedia, Inferno, 18. sang, vers 28–33, og Paradiso, 31. sang, vers 103–108.