Klemens VI (1342–52) satt som pave i det franske Avignon. Der mottok han i januar 1343 en romersk deputasjon ledet av Niccolò Lorenzo og Francesco Petrarca. De hadde tildelt ham rang av senator og tryglet ham om å flytte pavedømmet tilbake til Roma. Tatt i betraktning livets korthet, ba de ham også om å redusere intervallene mellom jubelårene som ble feiret der, fra 100 år, som Benedikt VIII hadde bestemt, til 50, så 1350 kunne bli Anno Santo. Klemens innvilget den siste bønnen, og 1350 ble behørig feiret som jubelår i Roma, til stor økonomisk glede for den utarmede byen.
Pavens bulle som annonserte jubelåret, Unigenitus Dei Filius av 27. januar 1343, er spesielt viktig fordi han der formulerte noe som skulle bli skjebnesvangert for Kirken, nemlig teorien om avlatsbrevene, og fastslo at de kunne brukes som verdibrev. Paven fastslo at Kristi blodsoffer sammen med de tilskudd av fortjeneste som Jomfruen og helgenene hadde tilført, var et «skattkammer av fortjeneste» som var stilt til Kirkens disposisjon som en ubegrenset kapital for tilgivelse. Ved å bidra med penger til Kirken, kunne alle kjøpe seg en andel i denne skattkisten og dermed få tilgivelse. Men det Kirken i første omgang fikk av inntekter gjennom dette arrangementet, ble oppveid av svekket respekt.
Festene i Roma i 1350 vakte så stor interesse at samtidige dokumenter taler om en million tilreisende, hver dag minst fem tusen ankommende og avreisende! Hvilke omstendigheter kunne forklare denne enorme menneskestrømmen?
Aller først vel pavenes såkalte babylonske fangenskap i Avignon. Roma, antikkens navle og i tusen år kristenhetens hjerte, var forfalt til en avfolket by, som baroner og greveslekter sloss om fra sine høye borger, bygd på antikkens ruiner, mens pavene i Avignon levde i luksus. (Pave Klemens VI turde uttale om sine forgjengere at de ikke hadde hatt forstand på å være paver!) [1]
Denne enorme strøm av pilegrimer kunne tydes som en stilltiende, men skarp protest mot den uholdbare situasjonen som i 1378 skulle føre til den vestlige kirkesplittelse (1378–1417). Mellom Frankrike og England raste Hundreårskrigen (1337–1453). Fra 1347 til 1349 herjet pesten, Svartedauden, i hele Europa og krevde 25 millioner ofre, en tredjedel av hele Europas befolkning. De mest avskyelige beskrivelsene av denne pestepidemien kan leses i de første fortellingene av Boccaccios (1313–75) Decamerone. Den grusomme sykdommen avfødte botsprosesjoner, hvor flagellanter pisket seg selv til blods. Den avfødte også en brutal jødeforfølgelse, som pave Klemens reagerte skarpt imot med trussel om ekskommunikasjon.
Blant pilegrimene var dikteren Petrarca (1304–74), den hellige Birgitta av Sverige (1302–73) og hennes datter, den hellige Katarina, mennesker som alle hadde ivret for å få pavene hjem igjen fra Avignon. Valfarten gjorde så dypt inntrykk på den blide Petrarca at han 17 år senere skrev til Boccaccio at den fullstendig hadde snudd opp ned på hans liv.
Noter
[1] Jf. Stephanus Baluzius, Vitae Paparum Avenioniensium, Paris 1693. Tomus 1, sp. 309–319; Vita Clementis VI auctore Petro de Herentals, priore Floreffiense.