Den 19. januar 1449 bestemte pave Nikolas V (1447–55) at jubelåret skulle feires hvert 50. – ikke hvert 33. år – og dette betydde jo neste år, 1450.
Jubelåret ble feiret med prakt. Det begynte om ettermiddagen den 24. desember 1449 med at man åpnet den såkalte «gylne port» i Laterankirken. Feiringen førte et uvanlig stort antall pilegrimer til Roma. De bølget i så store stimer gjennom Romas gater at en romersk krønikeskriver kunne notere at Engelsborgs soldater og byens unge menn – jeg var selv med, skriver han – ofte ble utkommandert som ferdselspoliti. En trist hendelse var ulykken den 19. desember 1450, da folkestrømmen i flaskehalsen over Tiberbroen trampet i hjel nesten 200 mennesker, mens mange druknet i Tiberen.
500 fransiskanermunker sto for forpleining av de syke. Et høydepunkt utgjorde helligkåringen av St. Bernardin av Siena den 24. mai 1450. Den store flamske maleren Rogier van der Weyden var også blant pilegrimene.
Jubelåret bekreftet ikke bare Roma som senter for kristendommen, men det ga også et hardt tiltrengt tilskudd til det pavelige skattkammer. For å gjøre jubileets positive stimulans fruktbar for hele Kirken, bestemte Nikolas seg for å sende ut pavelige legater for å forkynne jubileet i de forskjellige land og samtidig virke for reform av Kirken. Han sendte kardinalene Nikolas av Cusa og Capistrano til Tyskland og kardinal d'Estouteville til Frankrike på reformoppdrag. Hele Det hellige År 1450 var preget av lengselen etter moralsk kvalitet og etter en mer ekte autentisk troverdig kristendom.
Hvorfor ble dette året en så stor suksess? Mye fordi det igjen hersket fred i Kirken: Skismaet mellom øst og vest var utsonet. Det troende folk så igjen med håp en ny fremtid i møte. Men det var noe annet og mer: Med pave Nikolas V begynner renessansens gjennombrudd – Gutenberg har oppfunnet boktrykkerkunsten, de store oppdagelsesreiser begynner, en ny tid fødes. En stemning av glad forventning synes å bre seg over den kristne verden. Med rette kalles Nikolas V for den første renessansepave.