Den 18. april 1524 besluttet pave Klemens VII (1523–34), til tross for den politiske og kirkelige forvirring som reformasjonen hadde skapt, og tross pesten som igjen herjet Roma, likevel å utrope 1525 som jubelår. Det kom mange valfartende. Men religionskrigene i kjølvannet av reformasjonen, som i hundre år skulle forpeste hele den europeiske kristenhet inntil fredstraktaten i Münster i 1648 skapte et status quo, kastet sine meget lange og mørke skygger over det triste Roma.
To år senere, i 1527, skulle Karl Vs krig med pavestaten nå et absolutt åndelig lavmål, da le Connétable de Bourbons reformerte tyske og spanske katolske landsknekter plyndret Roma i ni måneder uavbrutt fra 6. mai 1527 og satte pave Klemens, ut av spill. Paven mistet sin Sveitsergarde til siste mann, men nådde i sikkerhet i den uinntakelige Engelsborg. Han klarte å flykte fra sitt fengsel i 1527 til sine franske allierte, men han så ikke «tidens tegn» og gjorde ingenting for å kalle sammen det økumeniske konsilet som Luther hadde etterlyst. Klemens VII sviktet den tiltrengte reform i Kirken og var i høyere grad enn sin fetter Leo X, skyld i at reformasjonen sprengte Kirkens enhet.