Paul III (1534–49) nådde akkurat å utferdige dekretet om Det hellige år 1550, før han døde, men hans etterfølger Julius III (1550–55) åpnet festen to dager etter sin pavekroning den 22. februar 1550. Den nye Peterskirken, Bramantes mesterverk, var langt fra ferdigbygd, men dannet likevel rammen om en helt ny begivenhet: Åpningen av den «hellige dør», synlig symbol på muren mellom mennesket og Gud, som bot og bønn river ned. Trient-konsilet (1545–63) hadde nå vært i gang i fem år, og dets voksende bevissthet om behovet for indre fornyelse var nok begynt å bre seg i Kirken, men hadde knapt nok nådd pavehoffet i Roma. Så jubelåret ble feiret i den mest strålende renessansestil. Man måtte ennå vente litt på en mann som Pietro Caraffa, Paul IV (1555–59), som fast besluttet satte i gang Kirkens fornyelse.
Mye oppsikt og omtale vakte en florentinsk legmann, Filip Neri, som opprettet et brorskap La Trinità («Treenigheten») til forpleining av fattige og syke pilegrimer. Det var også Neri som utvidet den nye botsvandringen til sju valfartskirker: I tillegg til de allerede nevnte fire store basilikaer kom San Lorenzo utenfor Murene, Det hellige Kors i Jerusalem ved sydmuren og San Sebastian over hans katakombe ved Via Appia.