Mellom det 23. og 24. jubelåret hadde verden opplevd sin verste katastrofe: Den ideologiske stats totalitære fornedring av mennesket hadde enda en gang dratt kontinentene med inn i en verdenskrig av ufattelig grusomhet. Mellom 1925 og 1950 hadde man opplevd bolsjevismens, fascismens og nazismens åndsfattige brutalitet. Lengselen etter ny livskvalitet var blitt om mulig enda større hos millioner av troende og ikketroende.
Aldri før hadde en pave nytt så stor internasjonal anerkjennelse som det høyt begavete, kanskje litt forsiktige, men briljante Pius XII (1939–58), som allerede som statssekretær Pacelli hadde overbevist verden om Vatikanets og Kirkens innsats fort fred og rettferdighet. Da han utropte 1950 til et jubelår og 1954 som Maria-år, viste det seg hvilken fornyende innflytelse som utgikk fra Kirken.
Pius XII var høy, tynn og asketisk i det ytre, men vennlig av vesen, og den dype respekt som han hadde hos de troende i verden, viste seg særlig ved feiringen av det jubelåret og Maria-året. Da opplevde Roma en til da ukjent tilstrømning av pilegrimer, som paven mottok i praktfulle audienser som gjorde et dypt inntrykk. Pius var den første pave som ble viden kjent ved hjelp av radio og TV.