Den første verdenskrig 1914–18 hadde slått dype revner i det liberale Europas selvtillit, og verden gikk sjokkert ut av denne grusomme krisen. Pius XI (1922–39) så som sin hovedoppgave å fremme forståelse mellom verdens folk i en ny kristen orden etter krigen. Dette mål tjente blant annet feiringen av det 23. hellige år i 1925, som paven forkynte i Infinita Dei misericordia den 29. mars 1924. Der ba paven om de troendes bønn for å gjenopprette den sanne fred blant folkene, for at de adskilte kristne skulle komme tilbake til Den katolske kirke og for at forholdene i Det hellige land skulle ordnes i samsvar med Den katolske kirkes rett. Pius innførte også eukaristiske kongresser annethvert år, og den første av de store eukaristiske kongresser var blitt avholdt i Roma i 1922.
Nå så en skuffet verden med nytt håp og ny forventning opp til den dypt forhånte katolske kirke. Men på mange måter overrumplet jubelåret 1925 Roma, for det tekniske fremskrittet hadde økt trafikk- og reisemulighetene for hundrer og tusener av troende. Marconi installerte samme år Vatikanets radiosender.
Som slutt på jubelåret innførte Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt.
I 1929 gjorde Pius XI en slutt på pavenes «frivillige fangenskap» ved å slutte det nye konkordatet med den italienske stat (Mussolini), som nå anerkjente Vatikanets «44 tønner land» som en selvstendig stat «stor nok til å huse en sjel».