Det første Hellige År etter Trient-konsilets avslutning i 1563 ga klart uttrykk for en ærlig begynnelse på reformen i Kirken, og det var dette jubelåret i 1575 som skulle sette sitt stempel på de kommende århundrenes måte å feire det på.
Situasjonen i Europa var et broket puslespill av menneskelig avmakt, religiøs fanatisme, teologisk hysteri, massenes dype trosforvirring og Guds egen evne til tross alt å være «så fast en borg» for så mange. Renessansepavenes tid var nå forbi, selv om Kirken lenge ennå skulle bære merkene av det romerske hoffliv, som hadde kompromittert den så skammelig.
Gregor XIII (1572–85) var allerede i 1572 gått i gang med de materielle og pastorale forberedelser til neste jubelår: Asyler og hospitaler ble innrettet, botspredikanter ble skolert. Den 10. mai 1574 ble jubelåret utropt offisielt. Alle kirker, især Romas sognekirker, hadde av paven fått anvist både lærde og eksemplariske skriftefedre. Disse med omhu utsøkte prestene var pålagt å fremme de troendes forståelse for behovet for en radikal indre fornyelse og forsoning, hvis jubileet for Herrens fødsel skulle få noen mening. Den berømte romerske fastelavnsfest ble forbudt: Roma skulle igjen gjøre en virkelig innsats for å være «Den hellige stad».
Over 400 000 pilegrimer valfartet til Roma. Den hellige Karl Borromeus var kommet til fots gjennom Appenninene, en botsvandring på 14 dager. Filip Neri forsørget med sitt Treenighets-brorskap mer enn 150 000 syke og trengende. Alle fornemmet at en ny ånd var brutt gjennom i Kirken, en beskjedenhetens og sannferdighetens ånd, som ikke lenger var interessert i ytre prakt, men i en kjærlig og håndgripelig innsats for de små og de fattige.